Klassekampen bringer i dag et portrettintervju med feministteologen Jorunn Økland, som er bokaktuell med Marxist Feminist Criticism of the Bible.
En av de bibeltekstene Økland har interessert seg særlig for er Første Korinterbrev, der Paulus pålegger kvinner å tie i forsamlingen og å gå med slør. Den er blant de mest maskuline tekstene i Bibelen, sier hun.
Det vanlige kvinnefokuset på Bibelen har vært at man trekker fram kvinnenes "skjulte" historier. Men når det kommer til stykket, er ikke disse kvinnene så sentrale - så hvorfor gjøre dem til noe større enn de er? spør Økland. Hun sier at Bibelen vanskelig lar seg tilpasse moderne ideologier, som feminisme og sosialisme, selv om den uten tvil har inspirert dem.
Det er mange som synes det er fint med egne kvinnegudstjenester og hyllest av marginale kvinnefigurer i Bibelen, men dette er ting som bare reproduserer kvinner som annenrangs mennesker, mener feministteologen - som ikke kan se hvordan kvinnefigurene i Bibelen kan brukes konstruktivt, annet enn som utgangspunkt for en enda mer fundamental kritikk. Men kanskje queerteoretikerne kan komme inn og redde oss, undrer hun.
Økland mener man i stedet må gå løs på de delene av Bibelen som faktisk blir sett på som viktige, som for eksempel Paulus. Doktoravhandlingen hennes representerte en ny måte å nærme seg spørsmålet om Paulus og kvinner på, og som hun senere har videreutviklet. Korinterbrevet har "kjønnet" den kristne gudstjenesten som et mannlig rom. Men ved å kombinere arkeologi og litterær analyse, kan Jorunn Økland se utsagnene til Paulus i lys av et større bilde av kvinners plass i Korints helligdommer. Hun finner språklige spor etter kvinner på samme vis som en arkeolog finner fysiske spor i verden. Det hun da får fram, er at Paulus’ utsagn vil skape et "språklig gudstjenesterom", der kvinner er en del av dette rommet – men ikke i alle sammenhenger. De kan for eksempel profetere, men ikke undervise.
Økland er opptatt av hvordan andre har tolket bibelske tekster gjennom tidene, eller hvordan bibelske referanser går igjen mer eller mindre bevisst også hos tenkere som står Bibelen fjernt. Hun har et ønske om å løfte opp kulturelle og språklige mønstre og vise hvordan kulturen har innbakt en oppfatning av kvinner som "det annet kjønn". I sin tiltredelsesforelesning som professor sammenliknet hun Paulus' og Simone de Beauvoirs syn på kvinner som ufullstendige mennesker. Slik blir Paulus ikke bare en antikk mannssjåvinist, men en som drøfter spørsmål som kan gå inn i aktuelle problemstillinger.
Men teologen er uroet over den fornyede interessen for religion og kravet om å gi organisert religion større plass i det offentlige rom. Hun viser til at religion og religiøse institusjoner har vært en tung maktfaktor i mange hundre år og at det samfunnet vi har i Norge i dag har vi bare hatt i kort tid. Det er ikke sikkert at idealene våre varer evig, og store deler av Bibelen er langt fra demokratisk, sier Jorunn Økland.
Se også: Jorunn Økland om Maria
31.5.08
30.5.08
Dag Solstads ryggrad
Arild Rønsen kommenterer Dag Solstads ryggrad i Klassekampen i dag.
Utdrag:
- At Dag Solstad, som mesteparten av sitt voksne liv har vært kommunist, at nettopp han skulle behøve å re-lese "Brand" ... at nettopp han skulle trenge å lese Ibsen for igjen å kunne rette ryggen, og altså atter kalle seg kommunist - det er bare kokett snobberi.
- Åh, jeg kjenner hvor provosert jeg blir. Det er viktig hva Dag Solstad har på hjertet, fordi han er den han er, og jeg kan ikke få sagt hvor godt jeg syns det er å ha ham tilbake i aktuell, norsk offentlighet. Men jeg skulle ønske han hadde noe å melde. Om han "atter er kommunist" - ja, så argumentér da, mann!
Men det har han tilsynelatende ikke ryggrad til. Mer enn det; i intervjuer avfeier han hele sin "idébevisste gjenoppståelse" som kommunist med at det var en "spontan" tanke!
- Solstad burde lære av seg sjøl, når han uttaler at hans nye posisjon som kommunist er "spontan". Til Dagbladet tirsdag sier han: "De fleste meninger jeg har bør forbli private. Skal man ytre seg offentlig, bør man tenke seg grundig om."
Utdrag:
- At Dag Solstad, som mesteparten av sitt voksne liv har vært kommunist, at nettopp han skulle behøve å re-lese "Brand" ... at nettopp han skulle trenge å lese Ibsen for igjen å kunne rette ryggen, og altså atter kalle seg kommunist - det er bare kokett snobberi.
- Åh, jeg kjenner hvor provosert jeg blir. Det er viktig hva Dag Solstad har på hjertet, fordi han er den han er, og jeg kan ikke få sagt hvor godt jeg syns det er å ha ham tilbake i aktuell, norsk offentlighet. Men jeg skulle ønske han hadde noe å melde. Om han "atter er kommunist" - ja, så argumentér da, mann!
Men det har han tilsynelatende ikke ryggrad til. Mer enn det; i intervjuer avfeier han hele sin "idébevisste gjenoppståelse" som kommunist med at det var en "spontan" tanke!
- Solstad burde lære av seg sjøl, når han uttaler at hans nye posisjon som kommunist er "spontan". Til Dagbladet tirsdag sier han: "De fleste meninger jeg har bør forbli private. Skal man ytre seg offentlig, bør man tenke seg grundig om."
29.5.08
Blogger i folkets tjeneste
Om man skulle kåre en Samvittighetens blogger, tror jeg det måtte bli Ivar Johansen; internasjonal leder i SV, medlem av Oslo bystyre og bystyrets finanskomite.
Her er noen saker fra bloggen hans:
Faren ved å bli friskmeldt
Rullestolbrukere måtte avlyse alle avtaler i dag
Forsvarets ansatte knebles
Fastlegen
BPA - forskjeller mellom bydeler og kommuner i hjelpetilbudet
40.000 får hjelp fra barnevernet ....
Ivar Johansen har frivillig påtatt seg rollen som Osloombudet. Han skriver:
- Velgerne har valgt meg som medlem av Oslo bystyre. I den egenskap skal jeg være med på å fatte viktige og overordnede vedtak for hvordan kommunen skal organiseres og nivået på tjenestetilbudet. Men som folkevalgt er jeg også ombud. I ombudsrollen har jeg et særlig ansvar for å sikre at det er samsvar mellom teori og praksis. At overordnede regler fungerer etter sin intensjon og at kommunens forvaltning opptrer på en ordentlig måte. Derfor ønsker jeg henvendelser fra enhver som føler seg urettmessig behandlet eller som i sitt dagligliv opplever at kommunen ikke holder hva den lover.
Noen bedre?
Her er noen saker fra bloggen hans:
Faren ved å bli friskmeldt
Rullestolbrukere måtte avlyse alle avtaler i dag
Forsvarets ansatte knebles
Fastlegen
BPA - forskjeller mellom bydeler og kommuner i hjelpetilbudet
40.000 får hjelp fra barnevernet ....
Ivar Johansen har frivillig påtatt seg rollen som Osloombudet. Han skriver:
- Velgerne har valgt meg som medlem av Oslo bystyre. I den egenskap skal jeg være med på å fatte viktige og overordnede vedtak for hvordan kommunen skal organiseres og nivået på tjenestetilbudet. Men som folkevalgt er jeg også ombud. I ombudsrollen har jeg et særlig ansvar for å sikre at det er samsvar mellom teori og praksis. At overordnede regler fungerer etter sin intensjon og at kommunens forvaltning opptrer på en ordentlig måte. Derfor ønsker jeg henvendelser fra enhver som føler seg urettmessig behandlet eller som i sitt dagligliv opplever at kommunen ikke holder hva den lover.
Noen bedre?
Skammelig overvekt?
Cand.san. Kjersti Hognes Berg og dr.med. Bård Kulseng skriver om kampen mot overvekt i innlegget Samfunnets problem, individets skam? i dagens Dagbladet.
Hvis vi følger Verdens Helseorganisasjons klassifisering av vekt i forhold til høyde, såkalt kroppsmasseindeks, er halvparten av det norske folk overvektig.
- Individualisering som løsning på overvektsrelaterte helseproblemer må gjøres med stor forsiktighet, og med særskilt varhet for den enkeltes verdighet. Dette gjelder både på folkehelsenivå og i spesialisthelsetjenesten. Skammen over ikke å «mestre» sin egen kropp har mange avskygninger, og viser seg gjennom ulike uttrykk. For noen dukker den opp i spesielle situasjoner som forbigående rødme, for andre fungerer skammen invalidiserende og kan være årsak til uteblivelse fra behandling. Psykologen Kaufman skriver om såkalt skambaserte syndromer. Dette er i følge Kaufman problematikk hvor selve skamfølelsen utgjør både utgangspunkt (Kari skammer seg) og konsekvens (hun spiser for å dempe sin selvforakt), noe som leder personen inn i en negativ spiral. Spiseforstyrrelser, alkoholisme og selvskading trekkes fram som eksempler på slike syndromer. Det hviler etter vår oppfatning et særlig ansvar på helsevesenet for å unngå vedlikehold av skamfølelse knyttet til kropp og vekt, skriver de.
I Klassekampen på lørdag var også Per Fugelli inne på individualisering og helseproblemer:
- Det er selvsagt ikke noe galt med et sunt kosthold og en sunn livsstil. Men problemet i dagens helsepolitikk og helsefilosofi er at alt dreier seg om inviduell livsstil, til fortrengsel for det jeg kaller samfunnsstil, altså politikk og fordeling. Dette er rådende under skiftende regjeringer, og er bekvemt for politikere, medisinermiljøet og byråkratiet. Dagfinn Høybråten elsket å reise rundt og peke på folk og si «du er din egen helseminister», mens han glemte at han satt i en regjering som økte forskjellene.
- Men kan det av den grunn være noe galt med kampanjer mot røyking og for mer grønnsaker? spør journalisten.
- Problemet er formen disse helsekampanjene har, og at de vil tvinge alle inn i samme sunnhetsformel som er designet av forskere og helsebyråkrater som alle er i de øvre sosialgrupper. Dette legger stein til byrden for folk som ofte har det vanskelig fra før, det kan være sosiale og helsemessige problemer, arbeidsløshet, overvekt, komplekser og lavt selvbilde. De blir i tillegg påført skam, avmakt og nedverdigelse fordi de ikke lever opp til samfunnets gullstandard. Pekefingerkampanjene forteller at du ikke bare er usunn og karaktersvak, du er dum også, sier Per Fugelli.
Anbefaler: Boka Skam i det medisinske rom, der Fugelli er en av redaktørene. Innholdsfortegnelsen ser du her.
Se også: - Rasehygienen er tilbake
Hvis vi følger Verdens Helseorganisasjons klassifisering av vekt i forhold til høyde, såkalt kroppsmasseindeks, er halvparten av det norske folk overvektig.
- Individualisering som løsning på overvektsrelaterte helseproblemer må gjøres med stor forsiktighet, og med særskilt varhet for den enkeltes verdighet. Dette gjelder både på folkehelsenivå og i spesialisthelsetjenesten. Skammen over ikke å «mestre» sin egen kropp har mange avskygninger, og viser seg gjennom ulike uttrykk. For noen dukker den opp i spesielle situasjoner som forbigående rødme, for andre fungerer skammen invalidiserende og kan være årsak til uteblivelse fra behandling. Psykologen Kaufman skriver om såkalt skambaserte syndromer. Dette er i følge Kaufman problematikk hvor selve skamfølelsen utgjør både utgangspunkt (Kari skammer seg) og konsekvens (hun spiser for å dempe sin selvforakt), noe som leder personen inn i en negativ spiral. Spiseforstyrrelser, alkoholisme og selvskading trekkes fram som eksempler på slike syndromer. Det hviler etter vår oppfatning et særlig ansvar på helsevesenet for å unngå vedlikehold av skamfølelse knyttet til kropp og vekt, skriver de.
I Klassekampen på lørdag var også Per Fugelli inne på individualisering og helseproblemer:
- Det er selvsagt ikke noe galt med et sunt kosthold og en sunn livsstil. Men problemet i dagens helsepolitikk og helsefilosofi er at alt dreier seg om inviduell livsstil, til fortrengsel for det jeg kaller samfunnsstil, altså politikk og fordeling. Dette er rådende under skiftende regjeringer, og er bekvemt for politikere, medisinermiljøet og byråkratiet. Dagfinn Høybråten elsket å reise rundt og peke på folk og si «du er din egen helseminister», mens han glemte at han satt i en regjering som økte forskjellene.
- Men kan det av den grunn være noe galt med kampanjer mot røyking og for mer grønnsaker? spør journalisten.
- Problemet er formen disse helsekampanjene har, og at de vil tvinge alle inn i samme sunnhetsformel som er designet av forskere og helsebyråkrater som alle er i de øvre sosialgrupper. Dette legger stein til byrden for folk som ofte har det vanskelig fra før, det kan være sosiale og helsemessige problemer, arbeidsløshet, overvekt, komplekser og lavt selvbilde. De blir i tillegg påført skam, avmakt og nedverdigelse fordi de ikke lever opp til samfunnets gullstandard. Pekefingerkampanjene forteller at du ikke bare er usunn og karaktersvak, du er dum også, sier Per Fugelli.
Anbefaler: Boka Skam i det medisinske rom, der Fugelli er en av redaktørene. Innholdsfortegnelsen ser du her.
Se også: - Rasehygienen er tilbake
Anbefaler dagens Klassekampen
Den britiske journalisten George Monbiot skriver hver torsdag i Klassekampen. Jeg anbefaler hans kronikk "Oppskrift på terror" i dagens avis.
Utdrag:
- Alt bevismateriale fra Guantanamo og fra CIAs andre fangeleirer og hemmelige fengsler er per definisjon upålitelig, siden det er innhentet ved hjelp av tvang og tortur. Tortur er notorisk for å gi falske tilståelser, siden folk vil si hva som helst for å få det til å ta slutt. Både offisielle opptegnelser og vitnemål fra tidligere fanger viser at et bredt spekter av tvangsmetoder - utformet eller godkjent på høyeste nivå i Washington - har blitt benyttet for å få fangene til å fortelle forhørerne det de vil høre.
- Beretningene fra folk løslatt fra Guantanamo beskriver behandling som ville radikalisere noen og enhver. I boka Fem år av mitt liv skriver Murat Kurnaz at en av vokterne hilset ham ved ankomsten med disse ordene: "Vet du hva tyskerne gjorde med jødene? Det er akkurat det vi kommer til å gjøre med deg." Det var visse likheter. "Jeg kjente en mann fra Marokko," skriver Kurnaz, "som var kaptein på et skip. Han kunne ikke bevege den ene lillefingeren på grunn av forfrysning. Resten av fingrene var i orden. De sa de ville amputere lillefingeren. De tok ham til legen, og da han kom tilbake hadde han ingen fingre igjen. De hadde amputert alt unntatt tomlene."
- Når en leser fortellingene om Guantanamo, om kidnappingene, den utenomrettslige forvaringen og torturen som USA har bedrevet rundt om i verden, står to ting klart fram. Den første er at denne virksomheten ikke supplerer effektiv etterforskning og rettergang, den erstatter det. I stedet for en prosess som framskaffer bevismateriale, vurderer det og benytter det i rettergang, har USA iverksatt en prosess som frambringer sludder og ikke er i stand til å skille skyldige fra uskyldige. Den andre er at denne prosessen langt ifra vil beskytte uskyldige liv, men tvert om bidra til nye grusomheter.
Avisa skriver også om denne saken.
Utdrag:
- Alt bevismateriale fra Guantanamo og fra CIAs andre fangeleirer og hemmelige fengsler er per definisjon upålitelig, siden det er innhentet ved hjelp av tvang og tortur. Tortur er notorisk for å gi falske tilståelser, siden folk vil si hva som helst for å få det til å ta slutt. Både offisielle opptegnelser og vitnemål fra tidligere fanger viser at et bredt spekter av tvangsmetoder - utformet eller godkjent på høyeste nivå i Washington - har blitt benyttet for å få fangene til å fortelle forhørerne det de vil høre.
- Beretningene fra folk løslatt fra Guantanamo beskriver behandling som ville radikalisere noen og enhver. I boka Fem år av mitt liv skriver Murat Kurnaz at en av vokterne hilset ham ved ankomsten med disse ordene: "Vet du hva tyskerne gjorde med jødene? Det er akkurat det vi kommer til å gjøre med deg." Det var visse likheter. "Jeg kjente en mann fra Marokko," skriver Kurnaz, "som var kaptein på et skip. Han kunne ikke bevege den ene lillefingeren på grunn av forfrysning. Resten av fingrene var i orden. De sa de ville amputere lillefingeren. De tok ham til legen, og da han kom tilbake hadde han ingen fingre igjen. De hadde amputert alt unntatt tomlene."
- Når en leser fortellingene om Guantanamo, om kidnappingene, den utenomrettslige forvaringen og torturen som USA har bedrevet rundt om i verden, står to ting klart fram. Den første er at denne virksomheten ikke supplerer effektiv etterforskning og rettergang, den erstatter det. I stedet for en prosess som framskaffer bevismateriale, vurderer det og benytter det i rettergang, har USA iverksatt en prosess som frambringer sludder og ikke er i stand til å skille skyldige fra uskyldige. Den andre er at denne prosessen langt ifra vil beskytte uskyldige liv, men tvert om bidra til nye grusomheter.
Avisa skriver også om denne saken.
28.5.08
Hjelpere som forgriper seg
Redd Barna har kommet med en ny rapport som viser at FNs fredsbevarende styrker og bistandsarbeidere i konfliktrammede områder fortsetter å misbruke barn seksuelt.
I rapporten No One To Turn To kommer det fram at personer som jobber på vegne av det internasjonale samfunnet, misbruker barn helt ned i seksårsalderen.
– De tok tak i meg og kastet meg på bakken. Så tvang de seg på meg... Jeg prøvde å unnslippe, men det var ti av dem, og jeg kunne ikke gjøre noe, forteller ei jente på tolv-tretten år fra Elfenbenskysten.
– Jeg var vettskremt. Etterpå forlot de meg bare der, mens jeg lå og blødde.
Soldatene som voldtok jenta, har aldri blitt stilt til ansvar, skriver Klassekampen i dag.
Redd Barnas generalsekretær, Gro Brækken, sier rapporten avdekker at barna ikke tør å fortelle om overgrepene og lider i det stille. De frykter at overgriperen vil straffe dem eller at hjelpeorganisasjonen stopper sitt arbeid. Barna forteller at de er redde for å bli dømt, straffet eller utestengt av lokalsamfunnet.
Frykten for stigmatisering er særlig stor blant barn som er blitt lurt til å bytte sex mot mat og andre ytelser.
– Navnet ditt vil bli ødelagt, sier ei ungjente fra Elfenbenskysten.
– Hvem skulle vi fortelle til? Politiet er redde for fredssoldatene, og kan ikke gjøre noe. Dessuten har jeg hørt at også politiet begår overgrep, sier en unggutt på Haiti.
Rapporten viser at det er blant FNs fredsbevarende styrker at overgrep er mest utbredt. Redd Barna har, siden 1997, arbeidet for at FN-soldater skal få obligatorisk opplæring i barn som lever i krig og konflikt.
– Vi vil at militære her i Norge som skal i internasjonal tjeneste, skal få obligatorisk opplæring i barn i krig og konflikt, sier Gro Brækken.
Redd Barna ønsker at FN oppretter et lokalt klageorgan i land hvor de har betydelig tilstedeværelse. Dette for at barna og deres foreldre kan rapportere om overgrep som gjøres gjennom folk som jobber på vegne av det internasjonale samfunnet og at overgriperne tas. Et annet tiltak som foreslås i rapporten er å opprette et globalt overvåkningsorgan, som kan overvåke og evaluere hva internasjonale organisasjoner gjør for å takle problemet, samt sikre effektive reaksjoner. Å ansette flere kvinner i humanitært arbeid og i FN blir også sett som et viktig virkemiddel.
Organisasjonen mener det også er viktig å kartlegge underliggende årsaker til at denne type overgrep kan skje, for eksempel gjennom lover, økt kunnskapsformidling og utvikling av nasjonale beskyttelsessystemer.
I rapporten No One To Turn To kommer det fram at personer som jobber på vegne av det internasjonale samfunnet, misbruker barn helt ned i seksårsalderen.
– De tok tak i meg og kastet meg på bakken. Så tvang de seg på meg... Jeg prøvde å unnslippe, men det var ti av dem, og jeg kunne ikke gjøre noe, forteller ei jente på tolv-tretten år fra Elfenbenskysten.
– Jeg var vettskremt. Etterpå forlot de meg bare der, mens jeg lå og blødde.
Soldatene som voldtok jenta, har aldri blitt stilt til ansvar, skriver Klassekampen i dag.
Redd Barnas generalsekretær, Gro Brækken, sier rapporten avdekker at barna ikke tør å fortelle om overgrepene og lider i det stille. De frykter at overgriperen vil straffe dem eller at hjelpeorganisasjonen stopper sitt arbeid. Barna forteller at de er redde for å bli dømt, straffet eller utestengt av lokalsamfunnet.
Frykten for stigmatisering er særlig stor blant barn som er blitt lurt til å bytte sex mot mat og andre ytelser.
– Navnet ditt vil bli ødelagt, sier ei ungjente fra Elfenbenskysten.
– Hvem skulle vi fortelle til? Politiet er redde for fredssoldatene, og kan ikke gjøre noe. Dessuten har jeg hørt at også politiet begår overgrep, sier en unggutt på Haiti.
Rapporten viser at det er blant FNs fredsbevarende styrker at overgrep er mest utbredt. Redd Barna har, siden 1997, arbeidet for at FN-soldater skal få obligatorisk opplæring i barn som lever i krig og konflikt.
– Vi vil at militære her i Norge som skal i internasjonal tjeneste, skal få obligatorisk opplæring i barn i krig og konflikt, sier Gro Brækken.
Redd Barna ønsker at FN oppretter et lokalt klageorgan i land hvor de har betydelig tilstedeværelse. Dette for at barna og deres foreldre kan rapportere om overgrep som gjøres gjennom folk som jobber på vegne av det internasjonale samfunnet og at overgriperne tas. Et annet tiltak som foreslås i rapporten er å opprette et globalt overvåkningsorgan, som kan overvåke og evaluere hva internasjonale organisasjoner gjør for å takle problemet, samt sikre effektive reaksjoner. Å ansette flere kvinner i humanitært arbeid og i FN blir også sett som et viktig virkemiddel.
Organisasjonen mener det også er viktig å kartlegge underliggende årsaker til at denne type overgrep kan skje, for eksempel gjennom lover, økt kunnskapsformidling og utvikling av nasjonale beskyttelsessystemer.
Vitenskap og maktblikk
I debatten i Dagbladet mellom journalist og sosiolog Arnt Folgerø og minoritetsforsker Berit Thorbjørnsrud om kulturrelativisme diskuteres det om man kan sammenlikne fenomener som drap på kvinner og "kvinnelig" omskjæring på tvers av kulturer.
Folgerø skriver om å sidestille omskjæring med moderne, vestlige praksiser som kroppsmekking og slanking:
- Det vil jo nesten alltid være slik at allment godkjente kulturelle praksiser ikke oppfattes som problematiske i de kulturer der de gjelder – en banal, men viktig innsikt i det som kalles kulturell relativisme – og her er Thorbjørnsrud derfor på trygg grunn når hun beskriver kvinnenes bekymringsløshet ved å være omskåret, og for det ble hun angrepet av feminister (universalister) i samfunnsdebatten.
Og Thorbjørnsrud svarer:
- Sammenliknende studier har vist at alle folkegrupper anvender kroppsendrende teknikker. Vi kjenner derfor et vidt repertoar av teknikker som kan ha ulike meningsinnhold, og svært ulike konsekvenser i forhold til smerter, kostnader og helserisiko. Men hvorfor gjør folk dette? Hvorfor er de bokstavelig talt villige til å risikere liv og lemmer for å gjennomføre dem? Enkelte slike teknikker har flyttet på museum (for eksempel fotbinding), andre, som kvinnelig omskjæring, flytter forhåpentligvis etter. Samtidig florerer andre varianter, og man kan blant annet som fjernsynsunderholdning hver eneste uke oppleve kvinner som lar seg operere fra topp til tå. Gjennom sammenliknende studier av disse ulike teknikkene har vi funnet viktige fellestrekk i forhold til individets behov for å uttrykke identitet, konstruksjon av kjønn, gruppedannelser, osv. Det er dessuten slike studier som kan bidra til å motarbeide åpenbart helseskadelige teknikker som omskjæring av kvinner.
Her snakkes det om "allment godkjente kulturelle praksiser", "de kulturer der de gjelder", "folkegrupper", "folk" og "individets” behov og identitet. Men alle medlemmer av en kultur eller et folk har da ikke sammenfallende interesser? Omskjæring av barn - som her kalles omskjæring av kvinner - og fotbinding av jenter i småbarnsalderen kan verken betraktes som "individets behov for å uttrykke identitet" eller "allment godkjente" av ethvert medlem av gruppen.
Når man omtaler farlige praksiser på denne måten, inntar man utelukkende maktens og krenkerens perspektiv. Dette er både tvilsom vitenskap og dårlig etikk.
Folgerø skriver om å sidestille omskjæring med moderne, vestlige praksiser som kroppsmekking og slanking:
- Det vil jo nesten alltid være slik at allment godkjente kulturelle praksiser ikke oppfattes som problematiske i de kulturer der de gjelder – en banal, men viktig innsikt i det som kalles kulturell relativisme – og her er Thorbjørnsrud derfor på trygg grunn når hun beskriver kvinnenes bekymringsløshet ved å være omskåret, og for det ble hun angrepet av feminister (universalister) i samfunnsdebatten.
Og Thorbjørnsrud svarer:
- Sammenliknende studier har vist at alle folkegrupper anvender kroppsendrende teknikker. Vi kjenner derfor et vidt repertoar av teknikker som kan ha ulike meningsinnhold, og svært ulike konsekvenser i forhold til smerter, kostnader og helserisiko. Men hvorfor gjør folk dette? Hvorfor er de bokstavelig talt villige til å risikere liv og lemmer for å gjennomføre dem? Enkelte slike teknikker har flyttet på museum (for eksempel fotbinding), andre, som kvinnelig omskjæring, flytter forhåpentligvis etter. Samtidig florerer andre varianter, og man kan blant annet som fjernsynsunderholdning hver eneste uke oppleve kvinner som lar seg operere fra topp til tå. Gjennom sammenliknende studier av disse ulike teknikkene har vi funnet viktige fellestrekk i forhold til individets behov for å uttrykke identitet, konstruksjon av kjønn, gruppedannelser, osv. Det er dessuten slike studier som kan bidra til å motarbeide åpenbart helseskadelige teknikker som omskjæring av kvinner.
Her snakkes det om "allment godkjente kulturelle praksiser", "de kulturer der de gjelder", "folkegrupper", "folk" og "individets” behov og identitet. Men alle medlemmer av en kultur eller et folk har da ikke sammenfallende interesser? Omskjæring av barn - som her kalles omskjæring av kvinner - og fotbinding av jenter i småbarnsalderen kan verken betraktes som "individets behov for å uttrykke identitet" eller "allment godkjente" av ethvert medlem av gruppen.
Når man omtaler farlige praksiser på denne måten, inntar man utelukkende maktens og krenkerens perspektiv. Dette er både tvilsom vitenskap og dårlig etikk.
27.5.08
Avvikerens allierte
I artikkelen "Tilfellet Fritzl" i dagens Klassekampen skriver filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen blant annet:
- Fritzl er, i forstørret gestalt, den rendyrkede autoritære karakter, hustyrannen som dyrker sitt huslige voldsmonopol over kone, barn og hund; som insisterer på at i dette hus skal ingen ha andre herrer en meg. Husets fire vegger innrammer en privatsfære over hvilken innehaveren, her ensbetydende med mannen i huset, gjør krav på total makt. Total i dobbelt betydning: ikke bare over de som er innenfor huset, men også: makten vis-à-vis alle utenfor det til å disponere "fritt" over de innenfor.
Vi øyner nå den samfunnsmessige og verdimessige kontrakt som Fritzl var den ene part i og hans naboer, venner og bekjente den andre: kontrakten som legitimerer at hva som skjer i privatlivets fred, i skjul fra det offentlige rom, er en privatsak - og det i en strikt asymmetrisk innbyrdes relasjon mellom mannen og alle de andre. Når omverdenen nå unisont fordømmer Fritzl som avviker, glemmes spørsmålet om han har grunn til å betrakte seg som en sådan.
Her må to ting skilles: Fritzl synes å ha vært seg bevisst at han praktiserte incest i et omfang som ikke ville tåle dagens lys. Samtidig gjorde samfunnet han var - er - medlem av nøyaktig det han trengte for å bedrive overgrepene i over 24 år: ingen løftet en finger for å kaste lys inn i det mørket som overgrepene hadde som sin forutsetning, ikke bare fysisk, men også moralsk. Privatlivet ble fredet av omverdenen, ingen spørsmål ble stilt, ei heller når Fritzl ble antastende og ufin ved sin Stammtisch. Ved at Fritzl kunne gjøre regning med samfunnets passivitet, her uatskillelig fra likegyldighet, ble holdningen om mannens "rett" i hjemmets fredede sfære hans - les: forbrytelsens - trofaste allierte.
- Fritzl er, i forstørret gestalt, den rendyrkede autoritære karakter, hustyrannen som dyrker sitt huslige voldsmonopol over kone, barn og hund; som insisterer på at i dette hus skal ingen ha andre herrer en meg. Husets fire vegger innrammer en privatsfære over hvilken innehaveren, her ensbetydende med mannen i huset, gjør krav på total makt. Total i dobbelt betydning: ikke bare over de som er innenfor huset, men også: makten vis-à-vis alle utenfor det til å disponere "fritt" over de innenfor.
Vi øyner nå den samfunnsmessige og verdimessige kontrakt som Fritzl var den ene part i og hans naboer, venner og bekjente den andre: kontrakten som legitimerer at hva som skjer i privatlivets fred, i skjul fra det offentlige rom, er en privatsak - og det i en strikt asymmetrisk innbyrdes relasjon mellom mannen og alle de andre. Når omverdenen nå unisont fordømmer Fritzl som avviker, glemmes spørsmålet om han har grunn til å betrakte seg som en sådan.
Her må to ting skilles: Fritzl synes å ha vært seg bevisst at han praktiserte incest i et omfang som ikke ville tåle dagens lys. Samtidig gjorde samfunnet han var - er - medlem av nøyaktig det han trengte for å bedrive overgrepene i over 24 år: ingen løftet en finger for å kaste lys inn i det mørket som overgrepene hadde som sin forutsetning, ikke bare fysisk, men også moralsk. Privatlivet ble fredet av omverdenen, ingen spørsmål ble stilt, ei heller når Fritzl ble antastende og ufin ved sin Stammtisch. Ved at Fritzl kunne gjøre regning med samfunnets passivitet, her uatskillelig fra likegyldighet, ble holdningen om mannens "rett" i hjemmets fredede sfære hans - les: forbrytelsens - trofaste allierte.
Synsing om psykiske lidelser
Kommunelegene i Vågsøy tror nedleggingen av skoler vil føre til økt mistrivsel, mobbing og flere psykiske lidelser. De har altså en forestilling om at små skoler har et bedre miljø enn større skoler.
Jeg vil snarere tro at større skoler gir flere elever mulighet til å finne seg venner.
Slik er det også med oss voksne. De som "faller utenfor" på små steder, flytter ofte inn til byen.
Jeg vil snarere tro at større skoler gir flere elever mulighet til å finne seg venner.
Slik er det også med oss voksne. De som "faller utenfor" på små steder, flytter ofte inn til byen.
Ansvarsfraskrivelse overfor Barnekonvensjonen
Advokat Thea W. Totland hadde en meget viktig kronikk i Dagbladet forrige uke:
- Barnelovutvalget kom for noen dager siden med forslag til ny regulering av barns samvær med skilte foreldre og foreldrenes adgang til å flytte. Uavhengig av reguleringen er et langt mer nærliggende problem for barn og foreldre fortsatt uløst: Økonomien setter i svært mange tilfeller en stopper for det samværet barna ønsker og har behov for. På dette området bedriver myndighetene er ren ansvarsfraskrivelse i forhold til Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon.
- Når økonomiske forhold gjør at samvær er umulig, må det offentlig ha gode økonomiske støtteordninger. Ikke for å «sy puter under armene» på foreldrene, men for å sikre ungene de rettighetene de har etter barnekonvensjonen.
I dag er det ingen mulighet for foreldre å få støtte fra sosialkontoret til å kjøpe flybilletter til barna sine slik at samvær kan gjennomføres. Det må åpnes for en mulighet til økonomisk støtte fra det offentlige slik at foreldres personlige økonomi ikke står i veien for rettigheter barnet har etter nasjonale og internasjonale bestemmelser, som Norge faktisk har forpliktet seg til å oppfylle.
- Barnelovutvalget kom for noen dager siden med forslag til ny regulering av barns samvær med skilte foreldre og foreldrenes adgang til å flytte. Uavhengig av reguleringen er et langt mer nærliggende problem for barn og foreldre fortsatt uløst: Økonomien setter i svært mange tilfeller en stopper for det samværet barna ønsker og har behov for. På dette området bedriver myndighetene er ren ansvarsfraskrivelse i forhold til Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon.
- Når økonomiske forhold gjør at samvær er umulig, må det offentlig ha gode økonomiske støtteordninger. Ikke for å «sy puter under armene» på foreldrene, men for å sikre ungene de rettighetene de har etter barnekonvensjonen.
I dag er det ingen mulighet for foreldre å få støtte fra sosialkontoret til å kjøpe flybilletter til barna sine slik at samvær kan gjennomføres. Det må åpnes for en mulighet til økonomisk støtte fra det offentlige slik at foreldres personlige økonomi ikke står i veien for rettigheter barnet har etter nasjonale og internasjonale bestemmelser, som Norge faktisk har forpliktet seg til å oppfylle.
26.5.08
Krisesenter og feminisme
Stortingspolitiker André Oktay Dahl (H) er som første mann valgt inn i styret til Norsk Krisesenterforbund. Han vil kjempe for et kjønnsnøytralt krisesentertilbud.
- Målet med krisesentrene bør være å hjelpe mennesker mot vold og overgrep uavhengig av kjønn, sier Dahl.
Kjønnskampen har tradisjonelt også satt sitt preg på hvem som jobber ved krisesentrene:
- Ennå er det mest vanlig med kvinnelige ansatte. Argumentet for en slik ordning har vært at kvinner som har vært utsatt for vold, kan bli skremt eller utrygge ved å møte en mann på krisesenteret. Så vidt vi vet finnes det ingen forskning som støtter slike påstander. Tvert imot skulle man tro at beboeres møte med vanlige menn vil bidra til at synet på menn ville bli mer nyansert og positivt. Ikke minst vil møtet med positive menn være viktig for barna som bor på krisesentrene, skrev daglig leder i Norsk Krisesenterforbund i Aftenposten i vinter.
Det kan nok Norsk Krisesenterforbund ha rett i. Men så er spørsmålet: Skal krisesentrene være fundert i feminisme eller profesjon?
I enkelte deler av krisesenter-Norge er det skepsis mot profesjonaliseringen av tilbudet til voldsutsatte kvinner. Krisesentrene ble opprettet fordi feministene var rasende på profesjonene. De hadde sett at psykologer og sosialarbeidere ikke tok vold mot kvinner på alvor.
Slik er det i stor grad fortsatt når det gjelder profesjonsblikket på voldsutsatte.
- Krisesentrene umyndiggjør ikke kvinnene, noe som dessverre ofte skjer innenfor det offentlige hjelpeapparat. Innenfor hjelpeapparatet må kvinnen ofte akseptere "ekspertenes" definisjon og valg av løsning på kvinnens problemer, sier Krisesentersekretariatet.
Jeg kan bare slutte meg til Krisesentersekretariatet her. Men jeg vet ikke helt hvordan problemet skal løses. For at mange også trenger profesjonell hjelp, er det liten grunn til å betvile. Så da må jeg vel si ja takk, begge deler - altså en profesjonsutøvelse helt på feministiske premisser. Noe slikt finnes per i dag ikke.
Men tilbake til André Oktay Dahl og spørsmålet om krisesentre også skal være til for menn. Prinisipielt mener jeg det. Men praktisk tror jeg det vil bli vanskelig. For det er en del menn som ikke aksepterer at kona (og barna) drar til krisesenter. Enkelte menn har derfor prøvd å bryte seg inn på krisesenteret hvor kona er. Hva vil skje om disse får adgang? De kan jo hevde at de selv er mishandlet. Det er slett ikke uvanlig at voldelige ektemenn legger skylda for volden på kona; hun er umulig og bedriver psykisk vold.
Skal da krisesenteret ta imot dem begge?
Jeg tror heller egne krisesentre for menn er løsningen.
Se også: Innspill til Storberget (om krisesentre for barn)
Historikk:
Krisesentrene og krisetelefonene tilhørte fra begynnelsen ingen organisasjon. De var en del av en bevegelse - krisesenterbevegelsen. Overbygningen til krisesenterbevegelsen var landskonferansen som ble arrangert årlig og der alle sentre og telefoner kunne delta for å drøfte felles anliggender. På landskonferansen i 1982 vedtok man et verdigrunnlag som ble kalt plattformen. Fordi plattformen hadde en klar politisk forankring, var det flere krisesentre som ikke stilte seg bak den. Derfor dannet krisesentrene i Follo, Fredrikstad og Telemark en egen organisasjon i 1991. I dag har Norsk Krisesenterforbund medlemssentre over hele landet. I 1994 ble søsterorganisasjonen Krisesentersekretariatet etablert. De videreførte prinsippene fra den opprinnelige krisesenterbevegelsen og har flest medlemssentre.
- Målet med krisesentrene bør være å hjelpe mennesker mot vold og overgrep uavhengig av kjønn, sier Dahl.
Kjønnskampen har tradisjonelt også satt sitt preg på hvem som jobber ved krisesentrene:
- Ennå er det mest vanlig med kvinnelige ansatte. Argumentet for en slik ordning har vært at kvinner som har vært utsatt for vold, kan bli skremt eller utrygge ved å møte en mann på krisesenteret. Så vidt vi vet finnes det ingen forskning som støtter slike påstander. Tvert imot skulle man tro at beboeres møte med vanlige menn vil bidra til at synet på menn ville bli mer nyansert og positivt. Ikke minst vil møtet med positive menn være viktig for barna som bor på krisesentrene, skrev daglig leder i Norsk Krisesenterforbund i Aftenposten i vinter.
Det kan nok Norsk Krisesenterforbund ha rett i. Men så er spørsmålet: Skal krisesentrene være fundert i feminisme eller profesjon?
I enkelte deler av krisesenter-Norge er det skepsis mot profesjonaliseringen av tilbudet til voldsutsatte kvinner. Krisesentrene ble opprettet fordi feministene var rasende på profesjonene. De hadde sett at psykologer og sosialarbeidere ikke tok vold mot kvinner på alvor.
Slik er det i stor grad fortsatt når det gjelder profesjonsblikket på voldsutsatte.
- Krisesentrene umyndiggjør ikke kvinnene, noe som dessverre ofte skjer innenfor det offentlige hjelpeapparat. Innenfor hjelpeapparatet må kvinnen ofte akseptere "ekspertenes" definisjon og valg av løsning på kvinnens problemer, sier Krisesentersekretariatet.
Jeg kan bare slutte meg til Krisesentersekretariatet her. Men jeg vet ikke helt hvordan problemet skal løses. For at mange også trenger profesjonell hjelp, er det liten grunn til å betvile. Så da må jeg vel si ja takk, begge deler - altså en profesjonsutøvelse helt på feministiske premisser. Noe slikt finnes per i dag ikke.
Men tilbake til André Oktay Dahl og spørsmålet om krisesentre også skal være til for menn. Prinisipielt mener jeg det. Men praktisk tror jeg det vil bli vanskelig. For det er en del menn som ikke aksepterer at kona (og barna) drar til krisesenter. Enkelte menn har derfor prøvd å bryte seg inn på krisesenteret hvor kona er. Hva vil skje om disse får adgang? De kan jo hevde at de selv er mishandlet. Det er slett ikke uvanlig at voldelige ektemenn legger skylda for volden på kona; hun er umulig og bedriver psykisk vold.
Skal da krisesenteret ta imot dem begge?
Jeg tror heller egne krisesentre for menn er løsningen.
Se også: Innspill til Storberget (om krisesentre for barn)
Historikk:
Krisesentrene og krisetelefonene tilhørte fra begynnelsen ingen organisasjon. De var en del av en bevegelse - krisesenterbevegelsen. Overbygningen til krisesenterbevegelsen var landskonferansen som ble arrangert årlig og der alle sentre og telefoner kunne delta for å drøfte felles anliggender. På landskonferansen i 1982 vedtok man et verdigrunnlag som ble kalt plattformen. Fordi plattformen hadde en klar politisk forankring, var det flere krisesentre som ikke stilte seg bak den. Derfor dannet krisesentrene i Follo, Fredrikstad og Telemark en egen organisasjon i 1991. I dag har Norsk Krisesenterforbund medlemssentre over hele landet. I 1994 ble søsterorganisasjonen Krisesentersekretariatet etablert. De videreførte prinsippene fra den opprinnelige krisesenterbevegelsen og har flest medlemssentre.
25.5.08
Om "The Secret" på Skepsis blog
- At det kan lønne seg å se lyst på livet, er ikke av de største hemmelighetene i universet. Men at livet ikke bare er lyst, og at det ikke kun er min skyld, bør heller ikke være veldig vanskelig å forstå.
- Den logiske konsekvensen av The Secret er ingen annen enn at offeret har skylden.
Enten man befinner seg innelåst i en kjeller i Østerrike i 24 år, drukner i Burma eller havner i konsentrasjonsleir, er det et resultat av at jeg har tiltrukket meg dette.
Dette skriver Bjørn Are Davidsen på Skepsis blog.
Anbefales.
Se også mitt innlegg Destruktive tanker
- Den logiske konsekvensen av The Secret er ingen annen enn at offeret har skylden.
Enten man befinner seg innelåst i en kjeller i Østerrike i 24 år, drukner i Burma eller havner i konsentrasjonsleir, er det et resultat av at jeg har tiltrukket meg dette.
Dette skriver Bjørn Are Davidsen på Skepsis blog.
Anbefales.
Se også mitt innlegg Destruktive tanker
24.5.08
- Men du er jo misbruker
En kvinne opplevde sitt livs mareritt da hun oppsøkte legevakten i Oslo med alvorlig hjerneblødning.
Hun ringte først 113. Der ble hun kontant avvist.
- Da jeg sa hvem jeg var og når jeg var født, sa hun "men du er jo misbruker", forteller kvinnen.
Hun fikk etter hvert hjelp fra noen venner, som fraktet henne til Oslo Legevakt. Men heller ikke der ville de hjelpe henne. Hun fikk til slutt en seng, men ble fremdeles behandlet som om hun var ruset. Hun har vært rusfri i åtte år, og sier det er frustererende at merkelappen narkoman førte til at hun ikke fikk hjelp. Hun hadde en alvorlig form for hjerneblødning, med stor dødelighetsprosent.
Lege Janecke Thesen ved Norsk senter for legevaktmedisin leder et prosjekt for å kartlegge hvordan rusmisbrukere blir tatt imot på legevaktene:
- Rusmisbrukere blir oftere objektivert, de ses på som representanter for en gruppe mennesker vi tror vi vet noe om på gruppenivå, og vi faller lett inn i våre egne fordommer, fordommer som spres av våre egne fortellinger og av media.
AMK-sentralen har registre over alle tidligere henvendelser og oppfølging pasienten har fått fra sentralen. Dette blir stående til evig tid. Thesen sier disse opplysningene ofte gjør at narkomane blir fordomsfullt behandlet.
- Det som ofte skjer, er at folk blir tatt imot på legevakta. Så skrur legen på journalsystemet, og så forandrer de seg når de ser at pasienten er en av "disse", sier Thesen.
Noen orker ikke engang å fortelle om sine opplevelser på legevakten:
- En kvinne svarte at hun ikke orket å snakke om hvordan hun ble behandlet på Legevakten, det var for traumatisk. Kvinnen fortalte at hun heller betaler seg til verdighet. Altså: Blir hun syk, så går hun på privatklinikk og betaler dyrt for å bli behandlet med verdighet, skriver Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Se også:
Helsedirektøren: Forskjellsbehandling på 113
Sykepleier: Forskjellsbehandling skjer hver dag i helsevesenet
"Ikke-troverdige" melder ikke voldtekt
Hun ringte først 113. Der ble hun kontant avvist.
- Da jeg sa hvem jeg var og når jeg var født, sa hun "men du er jo misbruker", forteller kvinnen.
Hun fikk etter hvert hjelp fra noen venner, som fraktet henne til Oslo Legevakt. Men heller ikke der ville de hjelpe henne. Hun fikk til slutt en seng, men ble fremdeles behandlet som om hun var ruset. Hun har vært rusfri i åtte år, og sier det er frustererende at merkelappen narkoman førte til at hun ikke fikk hjelp. Hun hadde en alvorlig form for hjerneblødning, med stor dødelighetsprosent.
Lege Janecke Thesen ved Norsk senter for legevaktmedisin leder et prosjekt for å kartlegge hvordan rusmisbrukere blir tatt imot på legevaktene:
- Rusmisbrukere blir oftere objektivert, de ses på som representanter for en gruppe mennesker vi tror vi vet noe om på gruppenivå, og vi faller lett inn i våre egne fordommer, fordommer som spres av våre egne fortellinger og av media.
AMK-sentralen har registre over alle tidligere henvendelser og oppfølging pasienten har fått fra sentralen. Dette blir stående til evig tid. Thesen sier disse opplysningene ofte gjør at narkomane blir fordomsfullt behandlet.
- Det som ofte skjer, er at folk blir tatt imot på legevakta. Så skrur legen på journalsystemet, og så forandrer de seg når de ser at pasienten er en av "disse", sier Thesen.
Noen orker ikke engang å fortelle om sine opplevelser på legevakten:
- En kvinne svarte at hun ikke orket å snakke om hvordan hun ble behandlet på Legevakten, det var for traumatisk. Kvinnen fortalte at hun heller betaler seg til verdighet. Altså: Blir hun syk, så går hun på privatklinikk og betaler dyrt for å bli behandlet med verdighet, skriver Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Se også:
Helsedirektøren: Forskjellsbehandling på 113
Sykepleier: Forskjellsbehandling skjer hver dag i helsevesenet
"Ikke-troverdige" melder ikke voldtekt
Abort-tabuet
Lege og forfatter Marianne Mjaaland skriver om abort i innlegget Med rett til å drepe i dagens Dagbladet:
- For mange er det først bak operasjonsstuens lukkede dører at noe brister. Som lege har jeg hørt de kvalte hulkene, møtt forvirrede blikk, prøvd å lose halvkvedete protester best mulig å land. Så lever kvinnene videre med sin avgjørelse, noen med et skuldertrekk, mange med et skrubbsår på sjelen som leges som sår flest, med tidens hjelp. Og enkelte med skygger de aldri blir kvitt. De snakker sjelden om dem. Det er jo deres egne valg. Forvirringen blir redusert til privat føleri, en hemmelighet hver enkelt kvinne bærer med seg. Som offentligheten ikke vil vite av. Som derfor lett kan vendes til skam.
- Fortidens nemnder er og skal forbli historie. Ingen kvinne skal måtte stå til rette eller påføres skyld. Men den eksplisitte privatiseringen har sin pris. Kvinnen er eneveldig i sin bestemmelsesrett. Men ikke eneansvarlig. Samfunnet som har gitt henne denne retten, burde også gi henne og fosteret den etiske og moralske støtten de trenger. Det gjør vi best ved å ta kompleksiteten og ubehaget inn over oss, gi refleksjonene og erfaringene stemme i det offentlige rom. Den kollektive samtalen kan hjelpe kvinnen til å ta sin avgjørelse med rak rygg. Rygge når det er det riktige. Leve videre med den avgjørelsen hun finner frem til. Og heve vårt felles etiske refleksjonsnivå.
Jeg slutter meg til. To ganger har jeg vært i en situasjon der spørsmålet om abort ble aktuelt. I desperat fortvilelse prøvde jeg den ene gangen å snakke med helsepersonell om det etisk vanskelige og - for meg - svært traumatiske ved situasjonen, men det var noe de overhodet ikke forholdt seg til. Jeg opplevde at abort var et tabu-emne i helsevesenet.
Dette smitter også over på "folk flest". Min erfaring var i alle fall at det var ingen jeg kunne snakke ordentlig med.
Og fordi jeg ser på abort som problematisk, ønsker jeg at aborttallene skal ned. Det burde være et mål alle i dette landet kunne enes om, har jeg tenkt. Men så lenge "abortprester" og kristenkonservative er opptatt av å få fjernet abortloven, og resten av samfunnet gjør abort til tabu på sin måte, synes mulighetene å være små.
Se også mine innlegg
Abort er tabu
Leger og abort-råd
- For mange er det først bak operasjonsstuens lukkede dører at noe brister. Som lege har jeg hørt de kvalte hulkene, møtt forvirrede blikk, prøvd å lose halvkvedete protester best mulig å land. Så lever kvinnene videre med sin avgjørelse, noen med et skuldertrekk, mange med et skrubbsår på sjelen som leges som sår flest, med tidens hjelp. Og enkelte med skygger de aldri blir kvitt. De snakker sjelden om dem. Det er jo deres egne valg. Forvirringen blir redusert til privat føleri, en hemmelighet hver enkelt kvinne bærer med seg. Som offentligheten ikke vil vite av. Som derfor lett kan vendes til skam.
- Fortidens nemnder er og skal forbli historie. Ingen kvinne skal måtte stå til rette eller påføres skyld. Men den eksplisitte privatiseringen har sin pris. Kvinnen er eneveldig i sin bestemmelsesrett. Men ikke eneansvarlig. Samfunnet som har gitt henne denne retten, burde også gi henne og fosteret den etiske og moralske støtten de trenger. Det gjør vi best ved å ta kompleksiteten og ubehaget inn over oss, gi refleksjonene og erfaringene stemme i det offentlige rom. Den kollektive samtalen kan hjelpe kvinnen til å ta sin avgjørelse med rak rygg. Rygge når det er det riktige. Leve videre med den avgjørelsen hun finner frem til. Og heve vårt felles etiske refleksjonsnivå.
Jeg slutter meg til. To ganger har jeg vært i en situasjon der spørsmålet om abort ble aktuelt. I desperat fortvilelse prøvde jeg den ene gangen å snakke med helsepersonell om det etisk vanskelige og - for meg - svært traumatiske ved situasjonen, men det var noe de overhodet ikke forholdt seg til. Jeg opplevde at abort var et tabu-emne i helsevesenet.
Dette smitter også over på "folk flest". Min erfaring var i alle fall at det var ingen jeg kunne snakke ordentlig med.
Og fordi jeg ser på abort som problematisk, ønsker jeg at aborttallene skal ned. Det burde være et mål alle i dette landet kunne enes om, har jeg tenkt. Men så lenge "abortprester" og kristenkonservative er opptatt av å få fjernet abortloven, og resten av samfunnet gjør abort til tabu på sin måte, synes mulighetene å være små.
Se også mine innlegg
Abort er tabu
Leger og abort-råd
Overklassen har også sitt
Jeg måtte le da jeg leste en kommentar fra Viktor Viktorsen om Astrid Nøklebye Heiberg og Ingeborg Moræus Hanssen. Jeg har nemlig også gjort meg noen tanker om overklassedamer.
Den "milde resignasjon" ligger ikke for alle. Det er sårt å eldes. Det henger sammen med ikke å bli lyttet til. Ikke at jeg trenger det hele tiden, men som gammel må jeg virkelig streve for å bli hørt, fortalte psykiater Astrid Nøklebye Heiberg i Aftenposten i fjor høst.
Ja, men om psykiaterne lyttet ordentlig til pasientene sine, ville det vel ikke bli så vanskelig for psykiaterne å havne utenfor arbeidslivet vel?
- Jeg har søkt og søkt hundrevis av stillinger, fortalte pasient Ingunn Øye i en kronikk i VG uka før.
For et par år siden skrev psykolog Sissel Ekern om det å bli pensjonist i artikkelen Hvem er jeg når jeg ikke lenger jobber?:
- Bekreftelsene vi trenger, må vi før eller siden hente hos andre enn kollegaer eller pasienter (!)...
Men er ikke dette litt sånn rollereversering?
Det overrasker i alle fall at ikke terapeuter har lært hvordan det er å ikke ha jobb, av nettopp sine pasienter. Da ville det jo blitt så mye lettere for dem selv når de blir pensjonister. Nå er jo psy-standen ganske godt kjent for ikke alltid å være gode lyttere, men det får da være måte på.
Om de skjerper seg, vil de - mer enn de fleste andre yrkesgrupper - få vite masse om usynliggjøring og "utenforskap", og slik bli godt forberedt til å bli pensjonister.
Og tidligere kinodirektør Moræus Hanssen har sikkert kunnet studere "utenforskap" på lerretet.
Se: Forskjells-Oslo
Se også:
Leserkommentar av Johnny Økland
Bloggposten Stigma og arbeid
Den "milde resignasjon" ligger ikke for alle. Det er sårt å eldes. Det henger sammen med ikke å bli lyttet til. Ikke at jeg trenger det hele tiden, men som gammel må jeg virkelig streve for å bli hørt, fortalte psykiater Astrid Nøklebye Heiberg i Aftenposten i fjor høst.
Ja, men om psykiaterne lyttet ordentlig til pasientene sine, ville det vel ikke bli så vanskelig for psykiaterne å havne utenfor arbeidslivet vel?
- Jeg har søkt og søkt hundrevis av stillinger, fortalte pasient Ingunn Øye i en kronikk i VG uka før.
For et par år siden skrev psykolog Sissel Ekern om det å bli pensjonist i artikkelen Hvem er jeg når jeg ikke lenger jobber?:
- Bekreftelsene vi trenger, må vi før eller siden hente hos andre enn kollegaer eller pasienter (!)...
Men er ikke dette litt sånn rollereversering?
Det overrasker i alle fall at ikke terapeuter har lært hvordan det er å ikke ha jobb, av nettopp sine pasienter. Da ville det jo blitt så mye lettere for dem selv når de blir pensjonister. Nå er jo psy-standen ganske godt kjent for ikke alltid å være gode lyttere, men det får da være måte på.
Om de skjerper seg, vil de - mer enn de fleste andre yrkesgrupper - få vite masse om usynliggjøring og "utenforskap", og slik bli godt forberedt til å bli pensjonister.
Og tidligere kinodirektør Moræus Hanssen har sikkert kunnet studere "utenforskap" på lerretet.
Se: Forskjells-Oslo
Se også:
Leserkommentar av Johnny Økland
Bloggposten Stigma og arbeid
23.5.08
Hvorfor ikke?
Tidligere denne uka viste jeg til en kronikk om temaet satanistiske overgrep mot barn av religionshistoriker Asbjørn Dyrendal i Dagbladet. Fenomenet (?) er omtalt i en publikasjon hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
"Svaret" som kommer fra NKVTS i dag, er ikke noe svar. Det berører overhodet ikke temaet og forskningen Dyrendal viser til.
Hva tror NKVTS det gjør med "vanlige" lesere som gjerne vil ha kunnskap om dette?
Hva er årsaken til at de ikke vil debattere?
TILLEGG 30. mai:
A. Dyrendal: - Formidler konspirasjons-teorier
«Barnelik» var bit av kokosnøttskall
"Svaret" som kommer fra NKVTS i dag, er ikke noe svar. Det berører overhodet ikke temaet og forskningen Dyrendal viser til.
Hva tror NKVTS det gjør med "vanlige" lesere som gjerne vil ha kunnskap om dette?
Hva er årsaken til at de ikke vil debattere?
TILLEGG 30. mai:
A. Dyrendal: - Formidler konspirasjons-teorier
«Barnelik» var bit av kokosnøttskall
Hekserelatert vold i vår tid
Elleve eldre mennesker ble nylig brent i hjel under heksejakt i Kenya.
Fenomenet hekserelatert vold er et voksende problem i det postkoloniale Afrika, forteller Rune Blix Hagen, historiker og universitetsbibliotekar ved Universitetet i Tromsø, og ekspert på hekseforfølgelser.
Sannsynligvis har det blitt drept like mange etter anklager om hekseri de siste femti årene som det ble gjennom hele Europas historie.
Hekseanklagene blir ofte satt i sammenheng med akutt sykdom og død. Mennesker som er rammet, henvender seg til lokale helbredere, som i slike saker gjerne viser til heksekunst som sykdommens bakenforliggende årsak. Kvinner i nabolaget blir pekt ut for å ha lyst forbannelse over personer som nylig har dødd.
De blir også anklaget for å stå bak AIDS-utbrudd. Enkelte AIDS-infiserte menn tror de kan drive ut onde ånder ved å ha sex med en jomfru. Hekseforestillinger og magi slår altså ut i voldtekt av unge jenter og i avlivning av eldre kvinner.
I tillegg til alle dem som må bøte med livet, er det mange som fratas muligheten til et normalt liv etter å ha blitt utpekt som hekser. I nordlige deler av Sør-Afrika har man måttet opprette egne gettoer for kvinner som har måttet flykte etter slike anklager.
De mest nedslående rapportene har kommet fra Kongo. I byer som Kinshasa fins de såkalte ”heksebarna”, gatebarn som er utstøtt fra familien fordi de er oppfattet som onde. De risikerer å bli forfulgt som trollunger.
Ifølge The New York Times tror også personer i betrodde stillinger fullt og fast på hekseriets realitet. Derfor får autoriteter som politi, lærere og religiøse ledere undervisning om at vold mot barn aldri kan rettferdiggjøres.
Fysioterapeut Hege Johanne Magnussen, som nå jobber i Zambia gjennom Fredskorpset, skriver i en artikkel:
- Epilepsi er utbredt på landsbygda og er som mye annet forbundet med overtro. Heksekunst eksisterer i stor grad selv om få snakker om dette, også blant helsepersonell. Når tilgang til og mulighet for å tilegne seg kunnskap er så begrenset som på landsbygda så er det kanskje naturlig å ty til besettelse som årsak. Jeg har selv hatt både dengue- feber og malaria i mitt hode ved noen anledninger. Virkelighetsfjernt, ja, men veldig reelt for meg som forklaring på kroppens rare oppførsel.
Bakteppet for den økte hekseforfølgelsen er dekoloniseringen av Afrika, mener mange forskere. Hekseforfølgelsene i Afrika er altså ikke noe som henger igjen fra gamle tider og vil forsvinne, men har nettopp sammenheng med moderniteten. Ikke minst fordi tradisjonell afrikansk trolldomstro er blitt påvirket av langvarig misjonering fra kristendom og islam. Dermed har det kommet en Satan-figur inn i afrikansk heksetro som gjør det lettere å forfølge ”onde” mennesker. Trenden har vært merkbar siden annen verdenskrig, og særlig fra 1980 og fram til i dag.
I Sør-Afrika arbeides det nå for å innføre lover som straffer utøvelse av hekseri. Hekseri betraktes altså som en realitet. På kontinentet har man mange steder hatt et forbud mot å forfølge trollfolk. Disse lovene har vært en arv etter kolonitiden, og er nå i ferd med å tas ut av lovverket i de fleste afrikanske land. Begrunnelsen er at kolonistene ikke hadde forståelse for afrikansk trolldomstro. Lovene mot forfølgelse var derfor ikke i takt med afrikanske verdier og holdninger.
Det var trolldomslovgivningen som virkelig sparket i gang denne typen menneskeforfølgelse i Europa i sin tid. Utviklingen er skremmende, mener Rune Blix Hagen.
Se også:
Kronikken Norsk skamplett
Fenomenet hekserelatert vold er et voksende problem i det postkoloniale Afrika, forteller Rune Blix Hagen, historiker og universitetsbibliotekar ved Universitetet i Tromsø, og ekspert på hekseforfølgelser.
Sannsynligvis har det blitt drept like mange etter anklager om hekseri de siste femti årene som det ble gjennom hele Europas historie.
Hekseanklagene blir ofte satt i sammenheng med akutt sykdom og død. Mennesker som er rammet, henvender seg til lokale helbredere, som i slike saker gjerne viser til heksekunst som sykdommens bakenforliggende årsak. Kvinner i nabolaget blir pekt ut for å ha lyst forbannelse over personer som nylig har dødd.
De blir også anklaget for å stå bak AIDS-utbrudd. Enkelte AIDS-infiserte menn tror de kan drive ut onde ånder ved å ha sex med en jomfru. Hekseforestillinger og magi slår altså ut i voldtekt av unge jenter og i avlivning av eldre kvinner.
I tillegg til alle dem som må bøte med livet, er det mange som fratas muligheten til et normalt liv etter å ha blitt utpekt som hekser. I nordlige deler av Sør-Afrika har man måttet opprette egne gettoer for kvinner som har måttet flykte etter slike anklager.
De mest nedslående rapportene har kommet fra Kongo. I byer som Kinshasa fins de såkalte ”heksebarna”, gatebarn som er utstøtt fra familien fordi de er oppfattet som onde. De risikerer å bli forfulgt som trollunger.
Ifølge The New York Times tror også personer i betrodde stillinger fullt og fast på hekseriets realitet. Derfor får autoriteter som politi, lærere og religiøse ledere undervisning om at vold mot barn aldri kan rettferdiggjøres.
Fysioterapeut Hege Johanne Magnussen, som nå jobber i Zambia gjennom Fredskorpset, skriver i en artikkel:
- Epilepsi er utbredt på landsbygda og er som mye annet forbundet med overtro. Heksekunst eksisterer i stor grad selv om få snakker om dette, også blant helsepersonell. Når tilgang til og mulighet for å tilegne seg kunnskap er så begrenset som på landsbygda så er det kanskje naturlig å ty til besettelse som årsak. Jeg har selv hatt både dengue- feber og malaria i mitt hode ved noen anledninger. Virkelighetsfjernt, ja, men veldig reelt for meg som forklaring på kroppens rare oppførsel.
Bakteppet for den økte hekseforfølgelsen er dekoloniseringen av Afrika, mener mange forskere. Hekseforfølgelsene i Afrika er altså ikke noe som henger igjen fra gamle tider og vil forsvinne, men har nettopp sammenheng med moderniteten. Ikke minst fordi tradisjonell afrikansk trolldomstro er blitt påvirket av langvarig misjonering fra kristendom og islam. Dermed har det kommet en Satan-figur inn i afrikansk heksetro som gjør det lettere å forfølge ”onde” mennesker. Trenden har vært merkbar siden annen verdenskrig, og særlig fra 1980 og fram til i dag.
I Sør-Afrika arbeides det nå for å innføre lover som straffer utøvelse av hekseri. Hekseri betraktes altså som en realitet. På kontinentet har man mange steder hatt et forbud mot å forfølge trollfolk. Disse lovene har vært en arv etter kolonitiden, og er nå i ferd med å tas ut av lovverket i de fleste afrikanske land. Begrunnelsen er at kolonistene ikke hadde forståelse for afrikansk trolldomstro. Lovene mot forfølgelse var derfor ikke i takt med afrikanske verdier og holdninger.
Det var trolldomslovgivningen som virkelig sparket i gang denne typen menneskeforfølgelse i Europa i sin tid. Utviklingen er skremmende, mener Rune Blix Hagen.
Se også:
Kronikken Norsk skamplett
22.5.08
"De svake"
- Noen ord og uttrykk får meg nærmest til å se rødt, skriver Lin. Hun nevner merkelappene "incestbarn" og "ødelagt for livet".
Jeg har selv skrevet om stigmatiserende etiketter på barn og om flere former for stigmatisering. Og ikke minst har jeg spurt: Hva er et ødelagt menneske?
- Hva med deg? Har du noen ord og uttrykk du gjerne ville ha sett utryddet? spør Lin til slutt.
Jepp. Et av dem er uttrykket "de svake i samfunnet" eller "de svake blant oss".
I ordboka mi finner jeg blant annet følgende synonymer til ordet svak:
skjør, skral, skrøpelig, uholdbar, dottete, godfjottet, holdningsløs, karaktersvak, unnfallende, vaklende, viljeløs, kraftløs, matt, puslete, slapp, svekket, vek, dårlig, mangelfull.
Hvem liker å bli framstilt slik? Ikke jeg i alle fall.
For en del år siden var jeg bruker ved et senter for kvinner som hadde vært utsatt for overgrep. Der ble det satt i gang tiltak for at vi skulle bli sterke. Senteret hadde som slagord "Ta tilbake makten og verdigheten!" Dette protesterte jeg på, fordi jeg ikke følte meg som uverdig. For det første fordi det ikke var jeg som hadde handlet uverdig og begått overgrep, og for det andre fordi vi ifølge menneskerettighetene alle har den samme, iboende verdighet. Hva angikk å "ta tilbake makten", hadde jeg forlengst etterlyst empowerment og brukermedvirkning ved dette stedet. Så jeg gjentok at siden brukermedvirkning er et relasjonelt begrep, kunne brukerne bare ta tilbake makten om de ansatte ga slipp på noe av sin.
Like lite som at det å bli utsatt for en uverdig (be)handling betyr at personen er uverdig, like lite er svakstilte i asymmetriske relasjoner eller hierarkier svake mennesker.
Noen ganger framstilles ikke folk "bare" som svake, men til og med som "de svakeste av de svake", slik psykologene Leif E.O. Kennair og Rolf Lindgren stempler mennesker som går i psykoterapi.
Slike holdninger kan umulig fremme den Andres autonomi og være et godt utgangspunkt for å hjelpe et medmenneske til å skape seg et mest mulig selvstendig liv.
Og bunner de i en forakt?
Jeg har selv skrevet om stigmatiserende etiketter på barn og om flere former for stigmatisering. Og ikke minst har jeg spurt: Hva er et ødelagt menneske?
- Hva med deg? Har du noen ord og uttrykk du gjerne ville ha sett utryddet? spør Lin til slutt.
Jepp. Et av dem er uttrykket "de svake i samfunnet" eller "de svake blant oss".
I ordboka mi finner jeg blant annet følgende synonymer til ordet svak:
skjør, skral, skrøpelig, uholdbar, dottete, godfjottet, holdningsløs, karaktersvak, unnfallende, vaklende, viljeløs, kraftløs, matt, puslete, slapp, svekket, vek, dårlig, mangelfull.
Hvem liker å bli framstilt slik? Ikke jeg i alle fall.
For en del år siden var jeg bruker ved et senter for kvinner som hadde vært utsatt for overgrep. Der ble det satt i gang tiltak for at vi skulle bli sterke. Senteret hadde som slagord "Ta tilbake makten og verdigheten!" Dette protesterte jeg på, fordi jeg ikke følte meg som uverdig. For det første fordi det ikke var jeg som hadde handlet uverdig og begått overgrep, og for det andre fordi vi ifølge menneskerettighetene alle har den samme, iboende verdighet. Hva angikk å "ta tilbake makten", hadde jeg forlengst etterlyst empowerment og brukermedvirkning ved dette stedet. Så jeg gjentok at siden brukermedvirkning er et relasjonelt begrep, kunne brukerne bare ta tilbake makten om de ansatte ga slipp på noe av sin.
Like lite som at det å bli utsatt for en uverdig (be)handling betyr at personen er uverdig, like lite er svakstilte i asymmetriske relasjoner eller hierarkier svake mennesker.
Noen ganger framstilles ikke folk "bare" som svake, men til og med som "de svakeste av de svake", slik psykologene Leif E.O. Kennair og Rolf Lindgren stempler mennesker som går i psykoterapi.
Slike holdninger kan umulig fremme den Andres autonomi og være et godt utgangspunkt for å hjelpe et medmenneske til å skape seg et mest mulig selvstendig liv.
Og bunner de i en forakt?
21.5.08
Livet er også en dans på (nev)roser
Stavanger Aftenblad kan fortelle at Klepp kommune har fått kritikk fra psykiatrien for å arrangere disco med alkoholservering for unge voksne med psykiske lidelser.
– Vi reagerer på at det er alkoholsalg når kommunen arrangerer et fritidstilbud som er tilrettelagt for unge voksne med psykiske lidelser. Mange av disse har problemer med alkohol og andre rusmidler. I tillegg bruker mange medikamenter som ikke bør kombineres med alkohol, sier styreren ved Engelsvoll psykiatriske senter.
Det psykiatriske senteret nektet derfor å henge opp en kunngjøring om festen.
– Det er viktig å understreke at det bare er en liten del som sliter med rusproblemer. Dette er en mangfoldig gruppe, og de fleste har ikke dette problemet. Ved å lage et arrangement som dette, håper vi å nå disse på en ny måte, sier fritidssjefen i kommunen.
– Vi vet at også mennesker med psykiske lidelser bruker alkohol, men hva de gjør på fritiden har ikke vi noe med. Når det derimot er et tilrettelagt tilbud i regi av kontaktsenteret og seksjon psykiatri i Klepp kommune, reagerer vi, svarer styreren ved det psykiatriske senteret.
Motsier ikke vedkommende seg selv litt her, siden dette er "på fritiden"? Hvorfor skal ikke voksne, myndige mennesker med en psykisk lidelse kunne feste som andre folk? Også de trenger vel å ha det gøy - og må få slippe å behandles (!) som pasienter 24 timer i døgnet!
For vel ti år siden kom jeg over ordet vaffelpsykiatri i en publikasjon fra Sosial- og helsedirektoratet. Jeg tror dette er en ganske treffende betegnelse på "tilrettelagte fritidstiltak" for denne gruppen. Man har av en eller annen grunn fått for seg at psykiatriske pasienter er spesielt glade i vafler (i tillegg til keramikkurs!), men noen empiri har ingen vist til. Kanskje er det en arv fra bedehustradisjonen, fra den gang det mest var kristne organisasjoner som hjalp "de svake blant oss"? Eller skyldes det at man ser på personer med en psykisk lidelse som barn?
Selv om alkoholen har skadevirkninger - og disse er nok underfokusert sammenliknet med problemet illegale rusmidler, som bare angår en mindre gruppe av befolkningen - så må det være lov til også å huske på dens positive virkninger. Det er mange som ikke våger seg ut på dansegulvet uten å ha drukket litt. Og er det noe mange med psykiske lidelser sliter med, så er det nettopp lav selvtillit.
Kontrollert løssluppenhet skader ingen. Mange opplever å både danse og konversere bedre med en liten selskapspromille innabords. Hvorfor i huleste skal "alt" være annerledes når det gjelder "psykiatriske pasienter"? Burde de ikke behandles på normalt vis?
Er man redd det vil ende i spykiatri?
– Vi reagerer på at det er alkoholsalg når kommunen arrangerer et fritidstilbud som er tilrettelagt for unge voksne med psykiske lidelser. Mange av disse har problemer med alkohol og andre rusmidler. I tillegg bruker mange medikamenter som ikke bør kombineres med alkohol, sier styreren ved Engelsvoll psykiatriske senter.
Det psykiatriske senteret nektet derfor å henge opp en kunngjøring om festen.
– Det er viktig å understreke at det bare er en liten del som sliter med rusproblemer. Dette er en mangfoldig gruppe, og de fleste har ikke dette problemet. Ved å lage et arrangement som dette, håper vi å nå disse på en ny måte, sier fritidssjefen i kommunen.
– Vi vet at også mennesker med psykiske lidelser bruker alkohol, men hva de gjør på fritiden har ikke vi noe med. Når det derimot er et tilrettelagt tilbud i regi av kontaktsenteret og seksjon psykiatri i Klepp kommune, reagerer vi, svarer styreren ved det psykiatriske senteret.
Motsier ikke vedkommende seg selv litt her, siden dette er "på fritiden"? Hvorfor skal ikke voksne, myndige mennesker med en psykisk lidelse kunne feste som andre folk? Også de trenger vel å ha det gøy - og må få slippe å behandles (!) som pasienter 24 timer i døgnet!
For vel ti år siden kom jeg over ordet vaffelpsykiatri i en publikasjon fra Sosial- og helsedirektoratet. Jeg tror dette er en ganske treffende betegnelse på "tilrettelagte fritidstiltak" for denne gruppen. Man har av en eller annen grunn fått for seg at psykiatriske pasienter er spesielt glade i vafler (i tillegg til keramikkurs!), men noen empiri har ingen vist til. Kanskje er det en arv fra bedehustradisjonen, fra den gang det mest var kristne organisasjoner som hjalp "de svake blant oss"? Eller skyldes det at man ser på personer med en psykisk lidelse som barn?
Selv om alkoholen har skadevirkninger - og disse er nok underfokusert sammenliknet med problemet illegale rusmidler, som bare angår en mindre gruppe av befolkningen - så må det være lov til også å huske på dens positive virkninger. Det er mange som ikke våger seg ut på dansegulvet uten å ha drukket litt. Og er det noe mange med psykiske lidelser sliter med, så er det nettopp lav selvtillit.
Kontrollert løssluppenhet skader ingen. Mange opplever å både danse og konversere bedre med en liten selskapspromille innabords. Hvorfor i huleste skal "alt" være annerledes når det gjelder "psykiatriske pasienter"? Burde de ikke behandles på normalt vis?
Er man redd det vil ende i spykiatri?
Distrahert av kvinner
Det er ikke kvinnens ansvar dersom mannen blir opphisset av å be i samme rom som henne, sier norsk-kurdiske Shilan Shorsh i dagens Klassekampen. Shorsh, som er leder for Selvstendig demokratisk kurdisk kvinneforening i Bergen, vil ikke ha atskilte bønnerom for muslimske kvinner.
Noen kvinner begrunner atskilte rom med at de ikke vil vise rumpa si til mennene.
- Når muslimer ber, så bøyer de seg ned. Da kan han som sitter bak deg, se deg. Men den mann som blir opphisset av en tildekket kvinne som ber til Gud, han kan heller gå hjem og be. Det er nå mitt syn, sier Shorsh, som forteller at en marokkanske venninne ikke lenger orker å gå i moskeen, fordi hun synes det er så mannsdominert der.
- Både det kurdiske miljøet og det arabiske miljøet har ikke fulgt med på endringene hjemme. De står fast i det gamle. Når de kommer hit, prøver de å beskytte seg mot den vestlige verden. De blir mer konservative, hevder Shorsh.
Sosialantropolog Farida Ahmadi, som er bokaktuell med Tause skrik, kjenner seg igjen i beskrivelsen. Hun mener hensynet til trossamfunns indre anliggende står i veien for likestillingen.
Se også: SV-politiker vil klage Islamsk Råd inn for Likestillingsombudet
Noen kvinner begrunner atskilte rom med at de ikke vil vise rumpa si til mennene.
- Når muslimer ber, så bøyer de seg ned. Da kan han som sitter bak deg, se deg. Men den mann som blir opphisset av en tildekket kvinne som ber til Gud, han kan heller gå hjem og be. Det er nå mitt syn, sier Shorsh, som forteller at en marokkanske venninne ikke lenger orker å gå i moskeen, fordi hun synes det er så mannsdominert der.
- Både det kurdiske miljøet og det arabiske miljøet har ikke fulgt med på endringene hjemme. De står fast i det gamle. Når de kommer hit, prøver de å beskytte seg mot den vestlige verden. De blir mer konservative, hevder Shorsh.
Sosialantropolog Farida Ahmadi, som er bokaktuell med Tause skrik, kjenner seg igjen i beskrivelsen. Hun mener hensynet til trossamfunns indre anliggende står i veien for likestillingen.
Se også: SV-politiker vil klage Islamsk Råd inn for Likestillingsombudet
20.5.08
Følelser er ikke drap
I etterkant av drapet på den fem år gamle jenta i Kragerø, er det mange som spør seg selv om hva som kan få et menneske til å ta livet av sitt eget barn.
Avisa TA har forelagt problemstillingen for psykologen Knut Halfdan Svendsen, som blant annet sier:
- Personlig tror jeg følgende må være tilstede hos en person som overskrider det de fleste mennesker har som en absolutt grense. Det ene er at personen er i en ekstraordinær sterk følelsesmessig tilstand gjennom at man opplever et sterkt sinne eller uro som man ikke makter å bære eller håndtere selv. I slike sterke følelsestilstander, øker det irrasjonelle i oss, mens det logiske svekkes, forklarer han.
- Det andre er at personen er i dyp krise, for eksempel gjennom et sterkt press man ikke mestrer på egen hånd. Et slikt press - eller krise, kan komme plutselig, eller bygge seg opp over tid. Hovedkjennetegnet ved alle dype kriser er sterk avmakt og at man føler seg truet og ikke makter å mobilisere krefter for å kunne håndtere krisen, forklarer Svendsen, som også mener at noen mennesker er spesielt utsatt for å reagere følelsesmessig i kriser.
- Det kan ha noe med temperament å gjøre, men i enda større grad kan det handle om at personene selv har opplevd traumer tidligere i livet. Traumer de selv ikke har fått bearbeidet nok, og som «gjenopplives» i en ny krisesituasjon, forklarer Svendsen.
- En annen tilleggsfaktor som kan spille inn, er at dersom personen er påvirket av rusmidler. Noen rusmidler vet vi øker aggresjonsnivået. Spesielt dersom personen er i en sterk følelsesmessig tilstand, eller som før nevnt, i dyp krise, påpeker Svendsen.*
Men følelser er ikke drap. Jeg slutter aldri å forundre meg over at mange psykologer ikke trekker et skarpt skille nettopp mellom følelse og handling.
* Uthevelsene er mine.
Avisa TA har forelagt problemstillingen for psykologen Knut Halfdan Svendsen, som blant annet sier:
- Personlig tror jeg følgende må være tilstede hos en person som overskrider det de fleste mennesker har som en absolutt grense. Det ene er at personen er i en ekstraordinær sterk følelsesmessig tilstand gjennom at man opplever et sterkt sinne eller uro som man ikke makter å bære eller håndtere selv. I slike sterke følelsestilstander, øker det irrasjonelle i oss, mens det logiske svekkes, forklarer han.
- Det andre er at personen er i dyp krise, for eksempel gjennom et sterkt press man ikke mestrer på egen hånd. Et slikt press - eller krise, kan komme plutselig, eller bygge seg opp over tid. Hovedkjennetegnet ved alle dype kriser er sterk avmakt og at man føler seg truet og ikke makter å mobilisere krefter for å kunne håndtere krisen, forklarer Svendsen, som også mener at noen mennesker er spesielt utsatt for å reagere følelsesmessig i kriser.
- Det kan ha noe med temperament å gjøre, men i enda større grad kan det handle om at personene selv har opplevd traumer tidligere i livet. Traumer de selv ikke har fått bearbeidet nok, og som «gjenopplives» i en ny krisesituasjon, forklarer Svendsen.
- En annen tilleggsfaktor som kan spille inn, er at dersom personen er påvirket av rusmidler. Noen rusmidler vet vi øker aggresjonsnivået. Spesielt dersom personen er i en sterk følelsesmessig tilstand, eller som før nevnt, i dyp krise, påpeker Svendsen.*
Men følelser er ikke drap. Jeg slutter aldri å forundre meg over at mange psykologer ikke trekker et skarpt skille nettopp mellom følelse og handling.
* Uthevelsene er mine.
Pietisme og praksis
Kronprinsparet har kjøpt fritidseiendommen Flatholmen i Risør kommune, opplyser Slottet i en pressemelding.
Eiendommen består av en egen holme, hytte, båthus, privat strand, en hovedbrygge, en mindre brygge og en oppmurt brygge. Prisantydning var åtte millioner kroner.
Eiendommen består av en egen holme, hytte, båthus, privat strand, en hovedbrygge, en mindre brygge og en oppmurt brygge. Prisantydning var åtte millioner kroner.
Ordmagi
- De store mørketallene innen overgrepssaker kan forhåpentligvis reduseres med barnehusene, skriver stortingsrepresentant Eirin Faldet (Ap) i et innlegg i dag.
Det stemmer neppe. Som jeg skrev i et tidligere innlegg: Barnehus er et tilbud kun for barn som allerede er identifisert som ofre for overgrep.
Ordmagi er til liten hjelp.
Det stemmer neppe. Som jeg skrev i et tidligere innlegg: Barnehus er et tilbud kun for barn som allerede er identifisert som ofre for overgrep.
Ordmagi er til liten hjelp.
Overgrep og satanistsekter
Fra tidlig på 1980-tallet gikk en konspirasjonsteori seiersgang over den vestlige halvkule om at det fantes en hemmelig, strengt organisert satanistsekt, ledet av mennesker høyt på strå som forgrep seg på og myrdet kvinner og barn i stor skala, skriver religionshistoriker Asbjørn Dyrendal på Skepsis blog. Han skriver også om dette hos Dagbladet.
Dyrendal sier at mange har trodd at disse teoriene nå var et tilbakelagt stadium. Men det som later til å ha skjedd, er at de som tror på dem bare har gått stillere i dørene og gjemt bort det mest tvilsomme i lukkede rom. Dette rapporteres fra England og USA, og det kan se ut til at det samme har skjedd i Norge. Men mens de som en gang fremmet disse teoriene, er blitt enda mer marginale de fleste andre steder, har de faktisk rukket å bli mainstream i Norge. En norsk rapport publisert i 2002 påsto at "flere undersøkelser" hadde vist "at grove overgrep forekommer i seremonier i satanistiske miljøer". Rapporten ligger på hjemmesiden hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Jeg kjenner selv til, etter å ha vært i kontakt med fagfolk som lønnes for å hjelpe overgrepsofre, at det fins en tro på at slike satanistsekter eksisterer. Det er bra med kritikk og debatt; ting som får skje i lukkede terapirom bør absolutt ikke bli unntatt fra offentlighetens søkelys. Samtidig vil jeg oppfordre kritikerne til å være eksplisitte på både at overgrep mot barn skjer, at de kan være forferdelige, og at de kan være svært skadelige. Da orker flere å lytte til det de har å si.
Se også:
Kunnskapssenter om overgrep
Sysselsettingstiltak for akademikere
Dyrendal sier at mange har trodd at disse teoriene nå var et tilbakelagt stadium. Men det som later til å ha skjedd, er at de som tror på dem bare har gått stillere i dørene og gjemt bort det mest tvilsomme i lukkede rom. Dette rapporteres fra England og USA, og det kan se ut til at det samme har skjedd i Norge. Men mens de som en gang fremmet disse teoriene, er blitt enda mer marginale de fleste andre steder, har de faktisk rukket å bli mainstream i Norge. En norsk rapport publisert i 2002 påsto at "flere undersøkelser" hadde vist "at grove overgrep forekommer i seremonier i satanistiske miljøer". Rapporten ligger på hjemmesiden hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Jeg kjenner selv til, etter å ha vært i kontakt med fagfolk som lønnes for å hjelpe overgrepsofre, at det fins en tro på at slike satanistsekter eksisterer. Det er bra med kritikk og debatt; ting som får skje i lukkede terapirom bør absolutt ikke bli unntatt fra offentlighetens søkelys. Samtidig vil jeg oppfordre kritikerne til å være eksplisitte på både at overgrep mot barn skjer, at de kan være forferdelige, og at de kan være svært skadelige. Da orker flere å lytte til det de har å si.
Se også:
Kunnskapssenter om overgrep
Sysselsettingstiltak for akademikere
Dårlig utgangpunkt for resosialisering
I dagens Klassekampen skriver Hanne Skjærvold fra Juss-Buss om dårlige resosialiseringskår for fengselsinnsatte, som jobber for sju kroner timen.
- Disse fangene har arbeidsplikt, og tanken er å gi dem nyttig erfaring slik at tilknytningen til arbeidsmarkedet styrkes. Oppgavene består imidlertid i stor grad av å betjene umoderne industrimaskiner og snekre paller, og kan knapt tenkes å øke sjansen for å få en jobb etter løslatelse, skriver hun.
Innsatte i fengsel tjener 53 kroner dagen, og det skal brukes på alt fra telefonkort til nedbetaling av gjeld. Økonomien går derfor ikke rundt.
Arbeid er helt avgjørende for å klare overgangen til et lovlydig liv, så et lønningssystem som får fangene til å miste selve respekten for forholdet mellom arbeid og lønn gir overhodet ingen mening.
Fengselsmyndighetene må ha glemt at tvangsarbeid bare er et effektivt middel for å resosialisere fangene dersom det gir mening for dem selv, og at disse pengene på sikt vil inntjenes om man oppnår lavere tilbakefall, sier Skjærvold.
Hun mener myndighetene må ta lærdom av forfatningsdomstolen i Tyskland som på slutten av 1990-tallet slo fast at fanger ikke kan avspises med en luselønn for sitt arbeid. Avgjørelsen bygget nettopp på at straffens formål om å tilbakeføre fanger til samfunnet må få betydning for straffens innhold. Domstolen mente at arbeidsgodtgjørelsen må være egnet til å vise fangene en synlig fordel av regelmessig arbeid. I tillegg til høyere lønninger kunne det for eksempel være hjelp med nedbetaling av gjeld eller reduksjon av soningstiden.
- Disse fangene har arbeidsplikt, og tanken er å gi dem nyttig erfaring slik at tilknytningen til arbeidsmarkedet styrkes. Oppgavene består imidlertid i stor grad av å betjene umoderne industrimaskiner og snekre paller, og kan knapt tenkes å øke sjansen for å få en jobb etter løslatelse, skriver hun.
Innsatte i fengsel tjener 53 kroner dagen, og det skal brukes på alt fra telefonkort til nedbetaling av gjeld. Økonomien går derfor ikke rundt.
Arbeid er helt avgjørende for å klare overgangen til et lovlydig liv, så et lønningssystem som får fangene til å miste selve respekten for forholdet mellom arbeid og lønn gir overhodet ingen mening.
Fengselsmyndighetene må ha glemt at tvangsarbeid bare er et effektivt middel for å resosialisere fangene dersom det gir mening for dem selv, og at disse pengene på sikt vil inntjenes om man oppnår lavere tilbakefall, sier Skjærvold.
Hun mener myndighetene må ta lærdom av forfatningsdomstolen i Tyskland som på slutten av 1990-tallet slo fast at fanger ikke kan avspises med en luselønn for sitt arbeid. Avgjørelsen bygget nettopp på at straffens formål om å tilbakeføre fanger til samfunnet må få betydning for straffens innhold. Domstolen mente at arbeidsgodtgjørelsen må være egnet til å vise fangene en synlig fordel av regelmessig arbeid. I tillegg til høyere lønninger kunne det for eksempel være hjelp med nedbetaling av gjeld eller reduksjon av soningstiden.
Oldemødre på anbud
Det snakkes stadig om "Bestemor på anbud"? Men er dette riktig?
I USA ligger gjennomsnittsalderen for førstegangsbesteforeldre på 45 år. Dette er nok vesentlig lavere enn i Norge, men også her får folk barnebarn når de er i 30-, 40- eller 50-åra.
Selv fikk jeg barn da jeg var 20, så det skulle være stor sjanse for barnebarn før gåstol.
Dessuten: Hvorfor er det bare "bestemor" som er på anbud, og ikke "bestefar"? Hvorfor snakker politikere som diskuterer eldreomsorg om "fru Hansen på Grünerløkka" og "fru Nilsen på Tøyen", og aldri om "herr Hansen" og "herr Nilsen"?
Er det fordi de ser noe nedverdigende i å bli gammel og trenge hjelp? Ville kanskje eldreomsorgen vært bedre om 2/3 av 80-åringene var menn, og ikke kvinner?
I USA ligger gjennomsnittsalderen for førstegangsbesteforeldre på 45 år. Dette er nok vesentlig lavere enn i Norge, men også her får folk barnebarn når de er i 30-, 40- eller 50-åra.
Selv fikk jeg barn da jeg var 20, så det skulle være stor sjanse for barnebarn før gåstol.
Dessuten: Hvorfor er det bare "bestemor" som er på anbud, og ikke "bestefar"? Hvorfor snakker politikere som diskuterer eldreomsorg om "fru Hansen på Grünerløkka" og "fru Nilsen på Tøyen", og aldri om "herr Hansen" og "herr Nilsen"?
Er det fordi de ser noe nedverdigende i å bli gammel og trenge hjelp? Ville kanskje eldreomsorgen vært bedre om 2/3 av 80-åringene var menn, og ikke kvinner?
19.5.08
Å bli den andre
Audun Lysbakken skriver om Lotta Elstads bok En såkalt drittjobb.
For fem år siden hørte jeg et veldig spennende radioforedrag av Elisabeth Eide om denne journalistikkformen:
Denne typen reportasjearbeid har fått mange navn: rollereportasje, deltakende reportasje, antiautoritær aksjonskunst. I svensk reportasjeteori er det blitt kalt den vanskeligste men også den mest spennende av alle journalistiske sjanger.
De skiftet identitet. De tok på seg helseskadelig arbeid, de forandret hud- og øyenfarge. En av dem ble nesten voldtatt, en annen ble prøvekanin for den kjemiske industrien. Og alle ble de berømte da de vendte tilbake til sine tidligere identiteter. Men hva lærte de egentlig da de befant seg i den Andres posisjon? Eller kan vi se på disse eksperimentene som en form for avlæring, velegnet for de privilegerte?
Hvilke motiver drev rollereporterne til eksperimentene? Og hva er følgene av denne typen journalistikk – for journalistene og for de andre, de som blir oppsøkt av den forkledde reporteren?
Hvorfor gikk noen reportere til så drastiske skritt? Den amerikanske journalisten Grace Halsell beskriver i boken Soul Sister fra 1969 hvordan hun ved hjelp av pigmentmedisin forandret hudfarge fra hvit til svart, slik at hun kunne gli naturlig inn i New York-bydelen Harlem. Hun skriver at hun ønsket å fortelle en historie om hvor like vi alle er. "Og jeg ville gjøre det direkte, via personlig erfaring, slik at jeg kunne føle dette fellesskapet og kommunisere det videre til andre."
Denne erklæringen antyder tre motiver som henger sammen.
Les mer og hør Elisabeth Eides foredrag her.
Se også:
Om boken Å se verden fra et annet sted.
Intervju med Ole Martin Holte - som kanskje skriver bok.
For fem år siden hørte jeg et veldig spennende radioforedrag av Elisabeth Eide om denne journalistikkformen:
Denne typen reportasjearbeid har fått mange navn: rollereportasje, deltakende reportasje, antiautoritær aksjonskunst. I svensk reportasjeteori er det blitt kalt den vanskeligste men også den mest spennende av alle journalistiske sjanger.
De skiftet identitet. De tok på seg helseskadelig arbeid, de forandret hud- og øyenfarge. En av dem ble nesten voldtatt, en annen ble prøvekanin for den kjemiske industrien. Og alle ble de berømte da de vendte tilbake til sine tidligere identiteter. Men hva lærte de egentlig da de befant seg i den Andres posisjon? Eller kan vi se på disse eksperimentene som en form for avlæring, velegnet for de privilegerte?
Hvilke motiver drev rollereporterne til eksperimentene? Og hva er følgene av denne typen journalistikk – for journalistene og for de andre, de som blir oppsøkt av den forkledde reporteren?
Hvorfor gikk noen reportere til så drastiske skritt? Den amerikanske journalisten Grace Halsell beskriver i boken Soul Sister fra 1969 hvordan hun ved hjelp av pigmentmedisin forandret hudfarge fra hvit til svart, slik at hun kunne gli naturlig inn i New York-bydelen Harlem. Hun skriver at hun ønsket å fortelle en historie om hvor like vi alle er. "Og jeg ville gjøre det direkte, via personlig erfaring, slik at jeg kunne føle dette fellesskapet og kommunisere det videre til andre."
Denne erklæringen antyder tre motiver som henger sammen.
Les mer og hør Elisabeth Eides foredrag her.
Se også:
Om boken Å se verden fra et annet sted.
Intervju med Ole Martin Holte - som kanskje skriver bok.
Sex-ekspertene
Igjen - i alle fall ifølge Dagbladet - er det krangling mellom sexologene Gro Isachsen og Bente Træen. Træen er bare en tannlege, sier Isachsen.
En fra Den Norske foreningen for Klinisk Sexologi forstår ikke Isachsens angrep. Han er selv prest. Er det en relevant kvalifikasjon? Vel, paven gir jo også folk råd om seksuallivet deres.
Verre er det at presten har uttalt at barneporno kan brukes til noe positivt i behandlingen av overgripere. Barneporno er filmede eller fotograferte reelle overgrep mot barn og en industri ingen på noen måte bør støtte.
Når vi først er inne på porno og sexråd: For en del år siden var ungdom og seksualitet tema i et debattprogram på NRK. Etter TV-programmets slutt var det innringingsprogram i radioen. En av "ekspertene" som svarte på lytternes henvendelser, var Linda Johansen. Ja, pornomodellen altså.
Og så har vi behavioristene, som snakker om substitute wives, som skal gjøre det med (de mannlige) pasientene, slik at de får triksene inn via naturmetoden. Men dessverre, ifølge de mest ytterliggående atferdspsykologene, er ikke denne terapiformen tillatt i Norge.
En fra Den Norske foreningen for Klinisk Sexologi forstår ikke Isachsens angrep. Han er selv prest. Er det en relevant kvalifikasjon? Vel, paven gir jo også folk råd om seksuallivet deres.
Verre er det at presten har uttalt at barneporno kan brukes til noe positivt i behandlingen av overgripere. Barneporno er filmede eller fotograferte reelle overgrep mot barn og en industri ingen på noen måte bør støtte.
Når vi først er inne på porno og sexråd: For en del år siden var ungdom og seksualitet tema i et debattprogram på NRK. Etter TV-programmets slutt var det innringingsprogram i radioen. En av "ekspertene" som svarte på lytternes henvendelser, var Linda Johansen. Ja, pornomodellen altså.
Og så har vi behavioristene, som snakker om substitute wives, som skal gjøre det med (de mannlige) pasientene, slik at de får triksene inn via naturmetoden. Men dessverre, ifølge de mest ytterliggående atferdspsykologene, er ikke denne terapiformen tillatt i Norge.
Slakting uten bedøvelse
Winther, Roger Pihl og Erik O. Paulsen skriver om avliving av dyr uten bedøvelse, i forbindelse med at det kommer en ny dyrevelferdslov. Regjeringa ønsker å opprettholde kravet til bedøvelse ved slakting. To av dem som blogger om dette, er for et fortsatt forbud; den tredje er mot.
Å påføre barn, kvinner eller dyr fysisk smerte i Guds navn, er uakseptabelt, mener jeg. Her er to videoer om slik slakting:
http://www.petatv.com/tvpopup/video.asp?video=agri_short&Player=wm
http://blog.peta.org/archives/2007/07/shocking_new_ko.php
Å påføre barn, kvinner eller dyr fysisk smerte i Guds navn, er uakseptabelt, mener jeg. Her er to videoer om slik slakting:
http://www.petatv.com/tvpopup/video.asp?video=agri_short&Player=wm
http://blog.peta.org/archives/2007/07/shocking_new_ko.php
18.5.08
Sykdommer som truer oss
Hos Krakk! fant jeg dette: Hver tredje kvinne er så avhengig av å shoppe at forskere snakker om misbruk. Tallene stammer fra en fransk undersøkelse, der forskere intervjuet 200 kvinner om deres kjøpevaner før de gikk inn på Galeries Lafayette, et av de største kjøpesentrene i Paris. 65 av disse kvinnene ville fått diagnosen shopaholiker av en psykiater. Undersøkelsen er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Comprehensive Psychiatry.
Ja, i våre dager fins det så mange sykdommer. Bilister som liker fart og spenning, "har" Road Rage Disorder (også kalt Intermittent Explosive Disorder), shoppingglade kvinner "har" altså Compulsive Shopping Disorder, mens soltilbedere "har" en Ultraviolet Light Tanning avhengighet. Sikkert bra for lykkepille-produsentene også det.
Den australske kunstneren Justine Cooper fant opp diagnosen DSACDAD (Dysphoric Social Attention Consumption Deficit Anxiety Disorder), som ifølge hjemmesiden passer på den med følgende symptomer:
Du har bekymringer, føler deg spent, rastløs eller sliten, du uroer deg over vekten din, du har tegn på aldring, stress på jobben eller hjemme, samt at du i dag syns det kan være slitsomt med aktiviteter du tidligere likte å holde på med, slik som shopping (!).
Ifølge hjemmesiden lider over 50 prosent av befolkningen over 18 år av nettopp DSACDAD. Mange gikk på dette, også leger. Linker til Coopers fiktive legemiddel Havidol ble ført opp på en rekke ekte og seriøse websider om panikk- og angstsyndromer.
Det er ikke så lett å protestere mot alle disse diagnosene heller. Mange har jo også Oppositional Defiant Disorder.
I suddenly feel so ODD.
Ja, i våre dager fins det så mange sykdommer. Bilister som liker fart og spenning, "har" Road Rage Disorder (også kalt Intermittent Explosive Disorder), shoppingglade kvinner "har" altså Compulsive Shopping Disorder, mens soltilbedere "har" en Ultraviolet Light Tanning avhengighet. Sikkert bra for lykkepille-produsentene også det.
Den australske kunstneren Justine Cooper fant opp diagnosen DSACDAD (Dysphoric Social Attention Consumption Deficit Anxiety Disorder), som ifølge hjemmesiden passer på den med følgende symptomer:
Du har bekymringer, føler deg spent, rastløs eller sliten, du uroer deg over vekten din, du har tegn på aldring, stress på jobben eller hjemme, samt at du i dag syns det kan være slitsomt med aktiviteter du tidligere likte å holde på med, slik som shopping (!).
Ifølge hjemmesiden lider over 50 prosent av befolkningen over 18 år av nettopp DSACDAD. Mange gikk på dette, også leger. Linker til Coopers fiktive legemiddel Havidol ble ført opp på en rekke ekte og seriøse websider om panikk- og angstsyndromer.
Det er ikke så lett å protestere mot alle disse diagnosene heller. Mange har jo også Oppositional Defiant Disorder.
I suddenly feel so ODD.
17.5.08
Klassesisme
Da jeg leste en interessant diskusjon om rasisme hos Anathema, kom jeg til å tenke på klassesisme, et begrep jeg har fra boka Fattigdommens psykologi av psykolog og professor Kjell Underlid.
Jeg googlet derfor ordet, og fant et foredrag av Underlid, der han snakker om klassesisme:
- Det er mykje snakk om rasisme og sexisme (kvinnediskriminering og –undertrykking) i det norske samfunnet. Men ingen talar om klassesisme. Men sosialklientane sine kår og sosiale situasjon elles gjeld nettopp det – sosioøkonomisk betinga diskriminering og undertrykking.
- Respondentane [i Underlids fattigdomsforskning] opplevde at det var andre som vurderte dei negativt som sosialklientar eller fattige på område som galdt personlegdomstrekk og moralske eigenskapar – som verdilause, late eller arbeidssky, kravstore, altfor kresne, mislykka, dumme, lite dugande... Dei opplevde vidare samhandlingsvanskar i tilknytning til rolla som sosialklient eller fattig.
- Avmakt; ulikeverd; audmjuking; kontroll; avhengigheit; invadering av privatlivet; diagnostisering; klientifisering; patologisering; psykologisering; måtte handle på rekvisisjon; ønske, voner, mål, draumar og planer som ikkje let seg realisere eller som vert skipla; ikkje høve til å ha ekstrajobbar utan at heile inntekta vert trekt inn; knappleikstyranni; konkrete aktivitetsavgrensingar; mangelfull sosial deltaking; ikkje høve til å realisere langsiktige livsprosjekt.
- Fleirtalet av respondentane kjende seg dårleg behandla på offentlege kontor, særleg sosialkontoret, sjølv om det heldigvis fanst lysande unntak. Dei rapporterte bl.a. om ei ovanfrå-og-ned-holdning der dei kjende seg behandla som eit null og som sosialt mindreverdige, og dei opplevde ein gniarmentalitet, maktdemonstrasjonar, spydige, flåsete og sårande merknader, strengheit, mistenkjeleggjering, manglande engasjement, motarbeiding, låtteleggjering, klagemål, stakkarsleggjering, manglande forståing, insensitivitet og individuell skuld- og ansvarstilskriving. Dette vart kommunisert verbalt, nonverbalt og via handlingar.
Jeg googlet derfor ordet, og fant et foredrag av Underlid, der han snakker om klassesisme:
- Det er mykje snakk om rasisme og sexisme (kvinnediskriminering og –undertrykking) i det norske samfunnet. Men ingen talar om klassesisme. Men sosialklientane sine kår og sosiale situasjon elles gjeld nettopp det – sosioøkonomisk betinga diskriminering og undertrykking.
- Respondentane [i Underlids fattigdomsforskning] opplevde at det var andre som vurderte dei negativt som sosialklientar eller fattige på område som galdt personlegdomstrekk og moralske eigenskapar – som verdilause, late eller arbeidssky, kravstore, altfor kresne, mislykka, dumme, lite dugande... Dei opplevde vidare samhandlingsvanskar i tilknytning til rolla som sosialklient eller fattig.
- Avmakt; ulikeverd; audmjuking; kontroll; avhengigheit; invadering av privatlivet; diagnostisering; klientifisering; patologisering; psykologisering; måtte handle på rekvisisjon; ønske, voner, mål, draumar og planer som ikkje let seg realisere eller som vert skipla; ikkje høve til å ha ekstrajobbar utan at heile inntekta vert trekt inn; knappleikstyranni; konkrete aktivitetsavgrensingar; mangelfull sosial deltaking; ikkje høve til å realisere langsiktige livsprosjekt.
- Fleirtalet av respondentane kjende seg dårleg behandla på offentlege kontor, særleg sosialkontoret, sjølv om det heldigvis fanst lysande unntak. Dei rapporterte bl.a. om ei ovanfrå-og-ned-holdning der dei kjende seg behandla som eit null og som sosialt mindreverdige, og dei opplevde ein gniarmentalitet, maktdemonstrasjonar, spydige, flåsete og sårande merknader, strengheit, mistenkjeleggjering, manglande engasjement, motarbeiding, låtteleggjering, klagemål, stakkarsleggjering, manglande forståing, insensitivitet og individuell skuld- og ansvarstilskriving. Dette vart kommunisert verbalt, nonverbalt og via handlingar.
En spesiell 17. mai
Visste du at en av våre mest populære julesanger ble laget på en 17. mai?
Det hadde seg slik at mens kona til komponisten og dirigenten Tore W. Aas var lenge inne på badet for å pynte seg morgenen 17. mai 1992, satte Aas, som var leder for Oslo Gospel Choir, seg ved pianoet - og plutselig bare datt det en melodi og to tekstlinjer ned i hodet hans. Vanligvis trengte han timer, dager og uker på å skrive en sang, men denne kom seilende på ei fjøl - forspill, mellomspill og refreng, ja, alt.
Han kunne ikke la sjansen gå fra seg. Oslo Gospel Choir var i gang med å spille inn sin aller første juleplate og trengte en ny julesang. Musikerne hadde vært i studio i flere dager, og hadde bare en dag igjen!
Innen kona kom ut fra badet hadde han skrevet den mest populære nye norske julesangen på et par tiår. Så spilte han den inn på en kassett. Men da sto kona og trippet og ville ut for å se på toget sammen med familiens to barn. Aas rakk å lytte til båndet et par ganger, mens han prøvde å forestille seg korets sang. Kona ble mer og mer irritert. Hun var lærer og skulle møte klassen sin på Akershus festning. De ble et kvarter forsinket og måtte småløpe gjennom byen.
Hjemme hos presten, forfatteren og salmedikteren Eyvind Skeie var familien i gang med de hektiske forberedelsene til 17. mai da telefonen ringte. Tore Aas var i den andre enden. Han fortalte begeistret at han nettopp hadde skrevet en melodi og manglet bare et juledikt før alt var klart. Det var bare én praktisk detalj: Teksten måtte være ferdig før neste morgen da koret skulle i studio.
Skeie fikk kassetten tilsendt i drosje. Han tilbrakte dagen sammen med familien, og var vert for et 17. mai-selskap med blant andre svogeren Kjell Magne Bondevik. Innimellom familiehyggen, andakten, hurraropene og nasjonalsangene snek Skeie seg inn til PC-en sin for å arbeide litt med teksten. Før dagen var omme fakset han teksten til Aas.
Julesangen som ble til på denne 17. mai, er En stjerne skinner i natt. Den er blitt oversatt til mange språk, blant annet japansk, russisk, koreansk og hebraisk.
Det hadde seg slik at mens kona til komponisten og dirigenten Tore W. Aas var lenge inne på badet for å pynte seg morgenen 17. mai 1992, satte Aas, som var leder for Oslo Gospel Choir, seg ved pianoet - og plutselig bare datt det en melodi og to tekstlinjer ned i hodet hans. Vanligvis trengte han timer, dager og uker på å skrive en sang, men denne kom seilende på ei fjøl - forspill, mellomspill og refreng, ja, alt.
Han kunne ikke la sjansen gå fra seg. Oslo Gospel Choir var i gang med å spille inn sin aller første juleplate og trengte en ny julesang. Musikerne hadde vært i studio i flere dager, og hadde bare en dag igjen!
Innen kona kom ut fra badet hadde han skrevet den mest populære nye norske julesangen på et par tiår. Så spilte han den inn på en kassett. Men da sto kona og trippet og ville ut for å se på toget sammen med familiens to barn. Aas rakk å lytte til båndet et par ganger, mens han prøvde å forestille seg korets sang. Kona ble mer og mer irritert. Hun var lærer og skulle møte klassen sin på Akershus festning. De ble et kvarter forsinket og måtte småløpe gjennom byen.
Hjemme hos presten, forfatteren og salmedikteren Eyvind Skeie var familien i gang med de hektiske forberedelsene til 17. mai da telefonen ringte. Tore Aas var i den andre enden. Han fortalte begeistret at han nettopp hadde skrevet en melodi og manglet bare et juledikt før alt var klart. Det var bare én praktisk detalj: Teksten måtte være ferdig før neste morgen da koret skulle i studio.
Skeie fikk kassetten tilsendt i drosje. Han tilbrakte dagen sammen med familien, og var vert for et 17. mai-selskap med blant andre svogeren Kjell Magne Bondevik. Innimellom familiehyggen, andakten, hurraropene og nasjonalsangene snek Skeie seg inn til PC-en sin for å arbeide litt med teksten. Før dagen var omme fakset han teksten til Aas.
Julesangen som ble til på denne 17. mai, er En stjerne skinner i natt. Den er blitt oversatt til mange språk, blant annet japansk, russisk, koreansk og hebraisk.
Was würde Wergeland gesagt haben?
Gid, så stilig, Google! Nå kan jeg lese Bloggrevyen på
tysk
russisk
finsk
og ikke minst
kinesisk.
Doch, Was würde Wergeland gesagt haben?
tysk
russisk
finsk
og ikke minst
kinesisk.
Doch, Was würde Wergeland gesagt haben?
16.5.08
- Vi ber om tilgivelse!
I Klassekampen 16. mai ber en rekke svenske kulturpersonligheter om tilgivelse for manglende støtte fra Sverige da Norge var okkupert av tyskerne:
- Vi er en del svenske statsborgere, men vi er overbevist om at vi snakker for et stort antall landsmenn. Det var mange svensker som stod på deres side da og enda flere som i dag tar avstand fra den svenske ettergivelsespolitikken.
I Sverige har vi aldri gjort opp med vår rolle under krigen og aldri stilt noen ansvarlige til ansvar. Vårt kongehus, våre politikere, diplomater, politi, byråkrater og militære har ikke hatt vett til å be om tilgivelse. De har alltid forsøkt å skjule og glemme, og for øvrig dyrke myten om Sverige som et rettferdig og nøytralt land, med verdenssamvittighet som kan ordne holocaustkonferanser.
Vi synes det er grotesk når vår tidligere statsminister Göran Persson sier at han er stolt over Sveriges oppførsel under andre verdenskrig. I det svenske folket finnes det derimot mange som beundret og beundrer deres tapre motstand og som skjemmes over den svenske ettergivelsespolitikken og unnfallenhet overfor det nazistiske Tyskland.
- Vi er en del svenske statsborgere, men vi er overbevist om at vi snakker for et stort antall landsmenn. Det var mange svensker som stod på deres side da og enda flere som i dag tar avstand fra den svenske ettergivelsespolitikken.
I Sverige har vi aldri gjort opp med vår rolle under krigen og aldri stilt noen ansvarlige til ansvar. Vårt kongehus, våre politikere, diplomater, politi, byråkrater og militære har ikke hatt vett til å be om tilgivelse. De har alltid forsøkt å skjule og glemme, og for øvrig dyrke myten om Sverige som et rettferdig og nøytralt land, med verdenssamvittighet som kan ordne holocaustkonferanser.
Vi synes det er grotesk når vår tidligere statsminister Göran Persson sier at han er stolt over Sveriges oppførsel under andre verdenskrig. I det svenske folket finnes det derimot mange som beundret og beundrer deres tapre motstand og som skjemmes over den svenske ettergivelsespolitikken og unnfallenhet overfor det nazistiske Tyskland.
Folkekirken
Sognepresten i Vestre Gausdal i Oppland måtte avlyse to gudstjenester to helger på rad på grunn av dårlig oppmøte. Én person møtte opp til den ene gudstjenesten. På den andre var kirken helt tom.
Først ble en gudstjeneste i Østre Gausdal kirke avlyst fordi ingen møtte opp. Helgen etter skjedde det samme i Follebu, der det var bare en person som møtte opp.
- Det er aldri hyggelig å måtte avlyse gudstjenester, sier sogneprest Steinar Floberg til Gudbrandsdølen Dagningen.
I stedet måtte presten, kirketjeneren og organisten nøye seg med en kaffekopp på galleriet.
Men sogneprest Floberg vil ikke svartmale gausdølene og deres gudstro.
- Oppslutningen om de kirkelige handlingene er fortsatt god, og gausdølene bruker kirken når de trenger den, sier han.
Ja, det fins jo alltid en og annen konfirmant i Den norske kirke. Og i dag er det definitivt en og annen prest som gleder seg til i morgen.
Først ble en gudstjeneste i Østre Gausdal kirke avlyst fordi ingen møtte opp. Helgen etter skjedde det samme i Follebu, der det var bare en person som møtte opp.
- Det er aldri hyggelig å måtte avlyse gudstjenester, sier sogneprest Steinar Floberg til Gudbrandsdølen Dagningen.
I stedet måtte presten, kirketjeneren og organisten nøye seg med en kaffekopp på galleriet.
Men sogneprest Floberg vil ikke svartmale gausdølene og deres gudstro.
- Oppslutningen om de kirkelige handlingene er fortsatt god, og gausdølene bruker kirken når de trenger den, sier han.
Ja, det fins jo alltid en og annen konfirmant i Den norske kirke. Og i dag er det definitivt en og annen prest som gleder seg til i morgen.
- Venstresida trenger kristenfolket
I gårsdagens Klassekampen hadde Olav Elgvin, filosof og journalist i det kristne magasinet Agenda 3:16, en kronikk hvor han spør om ikke kristenfolket og den politiske venstresida kunne jobbe sammen om en del saker.
- Det er blant kristne jeg har møtt sterkest engasjement for en rettferdig og bærekraftig verden. Likevel er det en mental avgrunn mellom mange kristne og venstresidas partier. Av ulike grunner føler mange at venstresida er mot dem - og at de derfor ikke bør engasjere seg til venstre, verken partipolitisk eller i sosiale bevegelser. Den rødgrønne regjeringen har gjort sitt for å bekrefte dette bildet, skriver han.
På Verden til venstre-konferansen for to uker siden nevnte Kristin Halvorsen verdipolitikk - felles ekteskapslov, endring av KRL-faget og fjerning av unntaksretten til trossamfunn - som SVs store seire. Dette synes Elgvin vitner om ei venstreside som har gitt opp å endre de grunnleggende strukturene i samfunnet. Den må spørre seg om hva som er viktigst i politikken.
- For egen del er jeg ikke i tvil: Det viktigste er å skape alternativer til vekstøkonomien, slik at klimatrusselen kan avverges. Dessuten er det viktig å skape et internasjonalt økonomisk system som kan jevne ut urettferdigheten i verden, sier Elgvin.
Han understreker at da må venstresida bli en bevegelse som favner langt bredere enn den gjør i dag. Venstresida har ikke klart å mobilisere blant folk flest.
- SV later til å være fornøyd med å være utdanningsmiddelklassens parti. Øvre del av SV driter i arbeiderklassen og store deler av arbeiderklassen driter i SV, hevdet Magnus Marsdal på Verden til venstre-konferansen, ifølge Klassekampen 5. mai.
Marsdal siterte uttalelser fra Kristin Halvorsen og Erik Solheim, om at framtidas klasseskiller kan bli dannet etter intellektuelle evner og at det som vil telle er "utdanning, utdanning, utdanning".
- Det er utrolig hva det går an å få seg til å si om arbeidere i SV. De som sier slike ting, blir til og med valgt til partiledere. I dette resonnementet kunne Einar Gerhardsen aldri blitt en toppleder, og de som er nederst på rangstigen havner der fordi de er dumme, sa Magnus Marsdal.
Ifølge Elgvin ville ei venstreside som klarte å få kristenfolket med på laget, blitt tilført engasjement, driv og idealisme:
- Å gjøre det rette dreier seg tross alt om Guds vilje. Slå den, liksom. Dernest kan kristenfolket fungere som en bro ut til bredere lag av befolkningen. Kirke og bedehus har fortsatt en bred kontaktflate rundt omkring i Norge. Dessuten er det faktisk kristne miljøer som har stått i bresjen for dialogarbeidet med norske muslimer!
For å kunne appellere til kristenfolket må den rødgrønne regjeringen og venstresida lytte til det de har på hjertet, og til en viss grad komme dem i møte. Alternativet er at dagens situasjon fortsetter, der det konservative kristenfolket fortsetter å sogne en masse til høyre, og venstresida forblir en sekt på Grünerløkka, avslutter Olav Elgvin.
Se også: SVs nestleder: – Høybråten er frekk
- Det er blant kristne jeg har møtt sterkest engasjement for en rettferdig og bærekraftig verden. Likevel er det en mental avgrunn mellom mange kristne og venstresidas partier. Av ulike grunner føler mange at venstresida er mot dem - og at de derfor ikke bør engasjere seg til venstre, verken partipolitisk eller i sosiale bevegelser. Den rødgrønne regjeringen har gjort sitt for å bekrefte dette bildet, skriver han.
På Verden til venstre-konferansen for to uker siden nevnte Kristin Halvorsen verdipolitikk - felles ekteskapslov, endring av KRL-faget og fjerning av unntaksretten til trossamfunn - som SVs store seire. Dette synes Elgvin vitner om ei venstreside som har gitt opp å endre de grunnleggende strukturene i samfunnet. Den må spørre seg om hva som er viktigst i politikken.
- For egen del er jeg ikke i tvil: Det viktigste er å skape alternativer til vekstøkonomien, slik at klimatrusselen kan avverges. Dessuten er det viktig å skape et internasjonalt økonomisk system som kan jevne ut urettferdigheten i verden, sier Elgvin.
Han understreker at da må venstresida bli en bevegelse som favner langt bredere enn den gjør i dag. Venstresida har ikke klart å mobilisere blant folk flest.
- SV later til å være fornøyd med å være utdanningsmiddelklassens parti. Øvre del av SV driter i arbeiderklassen og store deler av arbeiderklassen driter i SV, hevdet Magnus Marsdal på Verden til venstre-konferansen, ifølge Klassekampen 5. mai.
Marsdal siterte uttalelser fra Kristin Halvorsen og Erik Solheim, om at framtidas klasseskiller kan bli dannet etter intellektuelle evner og at det som vil telle er "utdanning, utdanning, utdanning".
- Det er utrolig hva det går an å få seg til å si om arbeidere i SV. De som sier slike ting, blir til og med valgt til partiledere. I dette resonnementet kunne Einar Gerhardsen aldri blitt en toppleder, og de som er nederst på rangstigen havner der fordi de er dumme, sa Magnus Marsdal.
Ifølge Elgvin ville ei venstreside som klarte å få kristenfolket med på laget, blitt tilført engasjement, driv og idealisme:
- Å gjøre det rette dreier seg tross alt om Guds vilje. Slå den, liksom. Dernest kan kristenfolket fungere som en bro ut til bredere lag av befolkningen. Kirke og bedehus har fortsatt en bred kontaktflate rundt omkring i Norge. Dessuten er det faktisk kristne miljøer som har stått i bresjen for dialogarbeidet med norske muslimer!
For å kunne appellere til kristenfolket må den rødgrønne regjeringen og venstresida lytte til det de har på hjertet, og til en viss grad komme dem i møte. Alternativet er at dagens situasjon fortsetter, der det konservative kristenfolket fortsetter å sogne en masse til høyre, og venstresida forblir en sekt på Grünerløkka, avslutter Olav Elgvin.
Se også: SVs nestleder: – Høybråten er frekk
15.5.08
Asyl
Norsk Pasientforening mener at TV3-serien "Sykehuset" burde vernet flere av pasientene bedre.
Ja - og hva blir det neste, mon tro? Reality-serien "Big Brother på lukket avdeling"?
Neppe. Frykten for økt strøm av asylsøkere er nok for stor.
Ja - og hva blir det neste, mon tro? Reality-serien "Big Brother på lukket avdeling"?
Neppe. Frykten for økt strøm av asylsøkere er nok for stor.
Stigma og arbeid
Det er mye bekymring ute og går over at mange lever av trygd, og det gjør vondt å se at det fins en hel del nedlatenhet og fordommer. For hvorfor skrikes det ikke heller opp om at folk som ikke får jobb, må få hjelp til nettopp det?
Her er to kvinner som mer enn noe annet ønsker seg arbeid, men som ikke kommer i betraktning.
En sosiolog med MS skrev i en kronikk i Aftenposten:
- Jeg skulle bli medisinsk sosiolog og en av de kjente teoretikerne jeg arbeidet med var Talcott Parsons. Parsons sa om sykdom at den var som å bli fanget i et hermetisk jernbur. Med en gang du er fanget vil du faktisk aldri kunne forlate dette buret. Er du blitt stemplet én gang, bærer du stempelet med deg videre. MS er en sterkt stigmatisert sykdom. De som er hardest rammet er også svært syke. Jeg er ikke blant dem som er hardest rammet og skulle inderlig ønske at samfunnet kunne se meg som den kvinnen jeg er - og ikke bare ser min diagnose. Dessverre virker det som om Parsons har rett. Det er diagnosen som blir registrert. Dette jernburet skulle vise seg å bli min inngangsbillett til utenforsamfunnet.
- Gode papirer bidrar til at jeg innkalles til intervjuer, men jeg får aldri jobb. Om jeg oppfordres til å oppgi at jeg er funksjonshemmet i søknadsprosessen og oppgir dette, kommer jeg ikke til intervju.
- Den som måtte tro at NAV er til hjelp, må tro om igjen. Jeg har arbeidet som forsker og har embetseksamen fra universitetet. Tilbudet fra NAV er kurs i CV-skriving og trening i å skrive jobbsøknader.
- Å ha meg på tiltak tar seg godt ut på statistikken, men er ingen inngangsbillett til fast arbeid. I tillegg til å ikke gjøre noe for meg, er NAV flinke til å sende meningsløse brev hvor jeg omtales i tredje person. En slik tingliggjøring og objektivering av individet finner jeg helt på kanten av hva man kan tillate. Slike brev oppleves som en ytterligere diskriminering og sier noe om hvor NAV plasserer meg med min diagnose.
En sosionom som har vært psykiatrisk pasient har skrevet flere kronikker og avisinnlegg om hvordan hun, til tross for utallige år i attføringsapparatet, ikke har fått hjelp til å skaffe seg arbeid. Hun har gått inn og ut av tiltak siden 1980. Gjerne bare 3-4 måneder på hver arbeidsplass. Hun har søkt hundrevis av stillinger.
- En psykiatrisk diagnose er evigvarende og stempler meg for resten av livet. Når jeg altså kan skilte med en 7-8 ulike diagnoser, da blir det helt utenkelig at en arbeidsgiver skulle ville ansette meg i en fast stilling. Stigma leder til fordommer som også utløses av frykt, uvitenhet og forhastede konkusjoner.
- I perioder gikk jeg på halv attføring og halv uførepensjon. Jeg skulle klare meg med 6000 kroner i måneden. Lå våken om natten og lurte på hvordan jeg skulle få betalt regningene. Fikk avslag etter avslag på sosialkontoret.
- Når et menneske lever på denne måten, år etter år med dårlig råd, angst for framtida, ensomhet og dårlig selvtillit, så bygges det opp innenfra en protest. Jeg får lyst til å hyle mot overmakta. Jeg fortjener ikke å bli neglisjert og utestengt fra arbeidsliv og sosialt fellesskap bare fordi jeg har hatt det vondt.
Se også:
Kompromissløse meninger: Uten sosial kompetanse?
og Høyre ønsker trellesamfunnet
Her er to kvinner som mer enn noe annet ønsker seg arbeid, men som ikke kommer i betraktning.
En sosiolog med MS skrev i en kronikk i Aftenposten:
- Jeg skulle bli medisinsk sosiolog og en av de kjente teoretikerne jeg arbeidet med var Talcott Parsons. Parsons sa om sykdom at den var som å bli fanget i et hermetisk jernbur. Med en gang du er fanget vil du faktisk aldri kunne forlate dette buret. Er du blitt stemplet én gang, bærer du stempelet med deg videre. MS er en sterkt stigmatisert sykdom. De som er hardest rammet er også svært syke. Jeg er ikke blant dem som er hardest rammet og skulle inderlig ønske at samfunnet kunne se meg som den kvinnen jeg er - og ikke bare ser min diagnose. Dessverre virker det som om Parsons har rett. Det er diagnosen som blir registrert. Dette jernburet skulle vise seg å bli min inngangsbillett til utenforsamfunnet.
- Gode papirer bidrar til at jeg innkalles til intervjuer, men jeg får aldri jobb. Om jeg oppfordres til å oppgi at jeg er funksjonshemmet i søknadsprosessen og oppgir dette, kommer jeg ikke til intervju.
- Den som måtte tro at NAV er til hjelp, må tro om igjen. Jeg har arbeidet som forsker og har embetseksamen fra universitetet. Tilbudet fra NAV er kurs i CV-skriving og trening i å skrive jobbsøknader.
- Å ha meg på tiltak tar seg godt ut på statistikken, men er ingen inngangsbillett til fast arbeid. I tillegg til å ikke gjøre noe for meg, er NAV flinke til å sende meningsløse brev hvor jeg omtales i tredje person. En slik tingliggjøring og objektivering av individet finner jeg helt på kanten av hva man kan tillate. Slike brev oppleves som en ytterligere diskriminering og sier noe om hvor NAV plasserer meg med min diagnose.
En sosionom som har vært psykiatrisk pasient har skrevet flere kronikker og avisinnlegg om hvordan hun, til tross for utallige år i attføringsapparatet, ikke har fått hjelp til å skaffe seg arbeid. Hun har gått inn og ut av tiltak siden 1980. Gjerne bare 3-4 måneder på hver arbeidsplass. Hun har søkt hundrevis av stillinger.
- En psykiatrisk diagnose er evigvarende og stempler meg for resten av livet. Når jeg altså kan skilte med en 7-8 ulike diagnoser, da blir det helt utenkelig at en arbeidsgiver skulle ville ansette meg i en fast stilling. Stigma leder til fordommer som også utløses av frykt, uvitenhet og forhastede konkusjoner.
- I perioder gikk jeg på halv attføring og halv uførepensjon. Jeg skulle klare meg med 6000 kroner i måneden. Lå våken om natten og lurte på hvordan jeg skulle få betalt regningene. Fikk avslag etter avslag på sosialkontoret.
- Når et menneske lever på denne måten, år etter år med dårlig råd, angst for framtida, ensomhet og dårlig selvtillit, så bygges det opp innenfra en protest. Jeg får lyst til å hyle mot overmakta. Jeg fortjener ikke å bli neglisjert og utestengt fra arbeidsliv og sosialt fellesskap bare fordi jeg har hatt det vondt.
Se også:
Kompromissløse meninger: Uten sosial kompetanse?
og Høyre ønsker trellesamfunnet
14.5.08
Elektrosjokk
Det er på tide med en åpen debatt om bruken av elektrosjokk i psykiatrien, skriver psykolog og forsker Joar Tranøy i en kronikk i dagens Klassekampen. En Oslo-undersøkelse viser at i Ullevål sektor fikk 2,3 av 100 000 innbyggere elektrosjokkbehandling i 1988. I 2002 var andelen 20 av 100 000.
Det er kritikkverdig at helsemyndighetene ikke registrerer totalomfanget av elektrosjokkbehandlinger i Norge, sier Tranøy. Og enda mer bekymringsfullt er det at et ukjent antall mennesker tvangsbehandles uten at sakene blir registrert og kan kontrolleres av kontrollkommisjonen.
Nestleder Mette Ellingsdalen i foreningen We Shall Overcome (WSO) har stått fram og fortalt om sine erfaringer med kognitive vansker forårsaket av elektrosjokkbehandling. Etter elektrosjokkene greide hun ikke å skrive flytende lenger. Hun måtte slå opp for å finne ord. Hun glemte fort det hun lærte. Hun måtte bruke mye lenger tid på å lære. Dette er skadevirkninger hun har åtte år etter behandlingen.
Hennes vitnesbyrd førte til innrømmelser fra psykiatrisk behandlingsansvarlige om tilbakeholdelse av informasjon om kjente kognitive skader, samt erkjennelse om manglende kunnskap med hensyn til skadelige langstidsvirkninger. Ellingsdalen fikk i 2006 Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern.
Det er viktig med en debatt som stiller spørsmål ved legitimiteten til dagens elektrosjokk, skriver Joar Tranøy.
Se også:
Manglende informasjon til pasientene om kunnskapsgrunnlaget
Kritisk til Helsedirektoratet
The Cognitive Effects of Electroconvulsive Therapy in Community Settings
Det er kritikkverdig at helsemyndighetene ikke registrerer totalomfanget av elektrosjokkbehandlinger i Norge, sier Tranøy. Og enda mer bekymringsfullt er det at et ukjent antall mennesker tvangsbehandles uten at sakene blir registrert og kan kontrolleres av kontrollkommisjonen.
Nestleder Mette Ellingsdalen i foreningen We Shall Overcome (WSO) har stått fram og fortalt om sine erfaringer med kognitive vansker forårsaket av elektrosjokkbehandling. Etter elektrosjokkene greide hun ikke å skrive flytende lenger. Hun måtte slå opp for å finne ord. Hun glemte fort det hun lærte. Hun måtte bruke mye lenger tid på å lære. Dette er skadevirkninger hun har åtte år etter behandlingen.
Hennes vitnesbyrd førte til innrømmelser fra psykiatrisk behandlingsansvarlige om tilbakeholdelse av informasjon om kjente kognitive skader, samt erkjennelse om manglende kunnskap med hensyn til skadelige langstidsvirkninger. Ellingsdalen fikk i 2006 Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern.
Det er viktig med en debatt som stiller spørsmål ved legitimiteten til dagens elektrosjokk, skriver Joar Tranøy.
Se også:
Manglende informasjon til pasientene om kunnskapsgrunnlaget
Kritisk til Helsedirektoratet
The Cognitive Effects of Electroconvulsive Therapy in Community Settings
13.5.08
En sak for Barneombudet
Dagbladet forteller om en barnehage som viste barna slakting av dyr.
Bestyreren sier en time etter slaktingen:
- Akkurat nå leker de visst at de skal slakte en geit, så dette har nok vært en positiv opplevelse for de.
Er damen idiot? Vet hun ikke at dette kan være en måte for barn å reagere på etter en traumatisk opplevelse?
Slakting av dyr er definitivt ikke noe for småunger. Jeg vokste selv opp på gård og visste hvor kjøttkakene kom fra. Men selv om jeg visste at dette var "naturlig", kunne jeg aldri ha tenkt meg Å SE PÅ. Jeg ble alltid nedstemt når et dyr skulle slaktes eller sendes til slakteriet i byen.
Dette synes jeg Barneombudets kontor bør ta en titt på.
Bestyreren sier en time etter slaktingen:
- Akkurat nå leker de visst at de skal slakte en geit, så dette har nok vært en positiv opplevelse for de.
Er damen idiot? Vet hun ikke at dette kan være en måte for barn å reagere på etter en traumatisk opplevelse?
Slakting av dyr er definitivt ikke noe for småunger. Jeg vokste selv opp på gård og visste hvor kjøttkakene kom fra. Men selv om jeg visste at dette var "naturlig", kunne jeg aldri ha tenkt meg Å SE PÅ. Jeg ble alltid nedstemt når et dyr skulle slaktes eller sendes til slakteriet i byen.
Dette synes jeg Barneombudets kontor bør ta en titt på.
Den urett som ikke rammer en selv
Folk må få frihet til å gå til grunne, synes Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. For de prostituerte selv handler prostitusjon om retten til å eie sin egen kropp og sitt eget liv, tror han.
En studie fra fire kontinenter viste at hele 85 prosent av de prostituerte hadde store posttraumatiske plager. 67 prosent av intervjuede prostituerte oppfylte kriteriet for diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD): gjenopplevelse, unnvikelsesatferd og hyperaktivering.
Tror han at prostitusjon er en form for traumebehandling?
Mange studier har vist at flertallet av prostituerte har bakgrunn med seksuelle overgrep i barndommen.
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen synes altså at de som misbrukes som barn, like godt kan fortsette å stå til disposisjon for andres "behov" også som voksne. Han tenker antakelig at øvelse gjør mester.
Det er deres "frihet" å "få lov til" å gå til grunne.
Se også: Det ideelle offer
En studie fra fire kontinenter viste at hele 85 prosent av de prostituerte hadde store posttraumatiske plager. 67 prosent av intervjuede prostituerte oppfylte kriteriet for diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD): gjenopplevelse, unnvikelsesatferd og hyperaktivering.
Tror han at prostitusjon er en form for traumebehandling?
Mange studier har vist at flertallet av prostituerte har bakgrunn med seksuelle overgrep i barndommen.
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen synes altså at de som misbrukes som barn, like godt kan fortsette å stå til disposisjon for andres "behov" også som voksne. Han tenker antakelig at øvelse gjør mester.
Det er deres "frihet" å "få lov til" å gå til grunne.
Se også: Det ideelle offer
Utdanning mot fattigdom
Aftenposten skriver i dag om en ny FAFO-rapport som viser at mange barn av sosialklienter selv blir sosialklienter. Av barna som vokste opp i familier med sosialhjelp, er utdanning avgjørende for om de selv ender opp som sosialklienter eller ikke. Mindre enn to prosent av dem som tok høyere utdanning mottok senere sosialhjelp, mot 20 prosent blant dem med lavere utdanning. Forskerne sier dagens kvalifiseringsprogram som skal få sosialklientene ut i arbeid ikke er nok; man må supplere med tiltak overfor barna i familiene som mottar sosialhjelp.
Nav-direktør Anne Lieungh sier til Aftenposten at man må prøve å få sosialhjelpen til å bli en korttidsytelse, og at kvalifiseringsprogrammet er svaret på problemet. Men det er grunn til å sette søkelys også på selve kvalifiseringsprogrammet, tror jeg. 17. desember i fjor hadde Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Lillehammer, en kronikk i Klassekampen der han sier at kvalifiseringsprogrammet er preget av kortsiktighet. Deltakerne kan søke seg inn i programmet for ett år. Etter en vurdering kan man få innvilget ett år til. Bare unntaksvis kan det forlenges utover to år.
Mange langtidssosialklienter har over år ikke greidd å være i regulært arbeid, skriver Rønning. Grunnene kan være psykiske problemer, stoffbruk eller overgrep i barndommen. Noen sliter med alle de tre nevnte forholdene. Sammen med alt det andre de sliter med, blir det å være tilknyttet arbeidslivet for mye for mange. De kan ha fått det til i perioder, men ikke permanent.
Man har også tidligere hatt tiltak som har blitt avsluttet uavhengig av om brukerne hadde fått hjelp som monnet. Dette har gitt dem enda et nederlag og enda litt mindre sjøltillit, understreker Rolf Rønning.
- Hvis vi skal lære noen å svømme, må vi holde på til de klarer seg på egen hånd. Det gir lite mening å slutte halvveis med henvisning til gitte normer, sier han, og frykter at programmet kan bli regjeringens taperskole.
Han sier at i andre sammenhenger er man opptatt av at den framtidige arbeidskraften må ha et høyt utdanningsnivå, som ofte betyr høyere utdanning. Og det er ingen grunn til å anta at denne målgruppen per definisjon er mer uegnet for høyere utdanning enn andre. Ingen får tatt en høgskoleutdannelse på den tiden kvalifiseringsprogrammet legger opp til. Mange i gruppen vil trenge ekstra oppfølging for å greie hverdagen og makte å studere, og kan ikke være "vanlige" studenter.
En studie fra Haukeland Universitetssykehus har vist at både de med god og de med dårlig psykisk helse som har tatt lengre utdanning, med tiden har mindre risiko for angst og depresjon enn de med kort utdannelse. Opplevelsen av å stå lengst nede på den sosiale stigen kan trolig både gi en følelse av skam og avmakt. Lengre utdanning i seg selv kan gjøre en person i bedre stand til å takle hverdagens utfordringer. Trening i å reflektere, åpenhet for flere alternative løsninger eller perspektiver, faktisk kunnskap om hvordan man kan ta bedre vare på helsen og hvordan man kan skaffe seg hjelp når noe blir vanskelig, kan være personlige ressurser lengre utdanning kan bidra med, sier en forsker som står bak studien.
TILLEGG 14. MAI:
Fra Ivar Johansens hjemmeside
Inkludering og integrering
tirsdag 13. mai 2008 17:39
Saken om Arne er en historie om en 25 år gammel gutt som nekter å akseptere at det offentlige hjelpeapparat ikke har tro på hans evner, ståpåvilje og muligheter til å klare å skaffe seg utdanning. Han har en funksjonshemning i form av en liten hjerneskade og en ADD-diagnose. Han har hatt en vanskelig oppvekst og sliter med sosial angst. Arne var inkludert i et handlingsprogram med Aetat under yrkesrettet attføring som skulle støtte hans utdannelse. Imidlertid ble han og Aetats saksbehandler uenige om et skolevalg med den følge at han fra den ene dag til den andre ble fratatt sin støtte til yrkesrettet attføring høsten 2005. Aetat hadde ikke tro på at han ville klare å ta den utdannelsen som han ønsket å påbegynne. På tross av at Aetat slo hånda av ham, og nektet ham yrkesrettet attføring, har han nå klart utdanningen.
Les mer …
Nav-direktør Anne Lieungh sier til Aftenposten at man må prøve å få sosialhjelpen til å bli en korttidsytelse, og at kvalifiseringsprogrammet er svaret på problemet. Men det er grunn til å sette søkelys også på selve kvalifiseringsprogrammet, tror jeg. 17. desember i fjor hadde Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Lillehammer, en kronikk i Klassekampen der han sier at kvalifiseringsprogrammet er preget av kortsiktighet. Deltakerne kan søke seg inn i programmet for ett år. Etter en vurdering kan man få innvilget ett år til. Bare unntaksvis kan det forlenges utover to år.
Mange langtidssosialklienter har over år ikke greidd å være i regulært arbeid, skriver Rønning. Grunnene kan være psykiske problemer, stoffbruk eller overgrep i barndommen. Noen sliter med alle de tre nevnte forholdene. Sammen med alt det andre de sliter med, blir det å være tilknyttet arbeidslivet for mye for mange. De kan ha fått det til i perioder, men ikke permanent.
Man har også tidligere hatt tiltak som har blitt avsluttet uavhengig av om brukerne hadde fått hjelp som monnet. Dette har gitt dem enda et nederlag og enda litt mindre sjøltillit, understreker Rolf Rønning.
- Hvis vi skal lære noen å svømme, må vi holde på til de klarer seg på egen hånd. Det gir lite mening å slutte halvveis med henvisning til gitte normer, sier han, og frykter at programmet kan bli regjeringens taperskole.
Han sier at i andre sammenhenger er man opptatt av at den framtidige arbeidskraften må ha et høyt utdanningsnivå, som ofte betyr høyere utdanning. Og det er ingen grunn til å anta at denne målgruppen per definisjon er mer uegnet for høyere utdanning enn andre. Ingen får tatt en høgskoleutdannelse på den tiden kvalifiseringsprogrammet legger opp til. Mange i gruppen vil trenge ekstra oppfølging for å greie hverdagen og makte å studere, og kan ikke være "vanlige" studenter.
En studie fra Haukeland Universitetssykehus har vist at både de med god og de med dårlig psykisk helse som har tatt lengre utdanning, med tiden har mindre risiko for angst og depresjon enn de med kort utdannelse. Opplevelsen av å stå lengst nede på den sosiale stigen kan trolig både gi en følelse av skam og avmakt. Lengre utdanning i seg selv kan gjøre en person i bedre stand til å takle hverdagens utfordringer. Trening i å reflektere, åpenhet for flere alternative løsninger eller perspektiver, faktisk kunnskap om hvordan man kan ta bedre vare på helsen og hvordan man kan skaffe seg hjelp når noe blir vanskelig, kan være personlige ressurser lengre utdanning kan bidra med, sier en forsker som står bak studien.
TILLEGG 14. MAI:
Fra Ivar Johansens hjemmeside
Inkludering og integrering
tirsdag 13. mai 2008 17:39
Saken om Arne er en historie om en 25 år gammel gutt som nekter å akseptere at det offentlige hjelpeapparat ikke har tro på hans evner, ståpåvilje og muligheter til å klare å skaffe seg utdanning. Han har en funksjonshemning i form av en liten hjerneskade og en ADD-diagnose. Han har hatt en vanskelig oppvekst og sliter med sosial angst. Arne var inkludert i et handlingsprogram med Aetat under yrkesrettet attføring som skulle støtte hans utdannelse. Imidlertid ble han og Aetats saksbehandler uenige om et skolevalg med den følge at han fra den ene dag til den andre ble fratatt sin støtte til yrkesrettet attføring høsten 2005. Aetat hadde ikke tro på at han ville klare å ta den utdannelsen som han ønsket å påbegynne. På tross av at Aetat slo hånda av ham, og nektet ham yrkesrettet attføring, har han nå klart utdanningen.
Les mer …
12.5.08
Trakassering av kvinner
I Dagbladet forteller en ung kvinne at hun ble antastet av en somalisk guttegjeng (under 14 år).
Motbydelig er det. Men noe sånt er det da ikke bare somaliske gutter som kan gjøre!
Jeg har bare opplevd kjønnstrakassering, deriblant av det fysiske slaget, fra voksne, norske menn. Blant annet har jeg fått skjørtet trukket opp ute på nattklubb.
At det ikke står noe i Dagbladet, betyr ikke at ikke nordMENN gjør slikt.
Politiet bagatelliserer det hele i denne saken. Det er kanskje vanlig blant myndighetspersoner i Norge å ikke ta kvinner som trakasseres alvorlig?
Hva som skjedde da jeg fortalte om trakassering til en mannlig psykolog, kan du lese her.
Se også intervju med Hannah Helseth
Motbydelig er det. Men noe sånt er det da ikke bare somaliske gutter som kan gjøre!
Jeg har bare opplevd kjønnstrakassering, deriblant av det fysiske slaget, fra voksne, norske menn. Blant annet har jeg fått skjørtet trukket opp ute på nattklubb.
At det ikke står noe i Dagbladet, betyr ikke at ikke nordMENN gjør slikt.
Politiet bagatelliserer det hele i denne saken. Det er kanskje vanlig blant myndighetspersoner i Norge å ikke ta kvinner som trakasseres alvorlig?
Hva som skjedde da jeg fortalte om trakassering til en mannlig psykolog, kan du lese her.
Se også intervju med Hannah Helseth
Under gitte omstendigheter
I dag meldes det at Irena Sendler er død. Jeg må medgi at jeg ikke visste hvem Irena Sendler var, før jeg leste at hun arbeidet som sosialarbeider da hun høsten 1940 iverksatte en omfattende redningsaksjon for barna i Warszawa-gettoen. Fram til april 1943, da nazistene satte fyr på gettoen, smuglet hun og 20 medarbeidere ut nær 2500 jødiske barn i kurver og vogner slik at de skulle unngå å bli sendt til konsentrasjonsleire hvor de ville blitt gasset i hjel.
Jeg vil gjerne høre om slike unntaksmennesker.
Det er mye snakk om at Janteloven rår i Norge, at vi ikke tar godt nok vare på dem som er virkelig gode på et eller annet felt, altså dem vi kaller enere. Men hva med dem som er gode på en helt annen måte: de snille, rettferdige og edle?
En del reaksjoner jeg har lest i det siste etter tragedien i Østerrike antyder at det fins en tenking som ikke forholder seg til moralske kategorier. "Alle kan gjøre gale ting under gitte omstendigheter", har jeg lest. Men hva skulle "gitte omstendigheter" i Amstetten-tragedien være? De fleste mennesker får da barn uten å stenge dem inne i en mørk kjeller!
Milgram har blitt (mis)brukt i en rekke sammenhenger for å legitimere valg under "gitte omstendigheter" som "vi alle" kan havne i, og dermed bli til viljeløse nikkedukker.
Jeg skulle ønske at de gode modige i større grad var gjenstand for akademisk og medial oppmerksomhet. Vi har godt av å høre om dem som "under gitte omstendigheter" følger samvittighetens røst og redder 2500 jødiske barn.
Og det kan være godt å ha idealer som vi kan holde opp for våre egne barn.
Jeg vil gjerne høre om slike unntaksmennesker.
Det er mye snakk om at Janteloven rår i Norge, at vi ikke tar godt nok vare på dem som er virkelig gode på et eller annet felt, altså dem vi kaller enere. Men hva med dem som er gode på en helt annen måte: de snille, rettferdige og edle?
En del reaksjoner jeg har lest i det siste etter tragedien i Østerrike antyder at det fins en tenking som ikke forholder seg til moralske kategorier. "Alle kan gjøre gale ting under gitte omstendigheter", har jeg lest. Men hva skulle "gitte omstendigheter" i Amstetten-tragedien være? De fleste mennesker får da barn uten å stenge dem inne i en mørk kjeller!
Milgram har blitt (mis)brukt i en rekke sammenhenger for å legitimere valg under "gitte omstendigheter" som "vi alle" kan havne i, og dermed bli til viljeløse nikkedukker.
Jeg skulle ønske at de gode modige i større grad var gjenstand for akademisk og medial oppmerksomhet. Vi har godt av å høre om dem som "under gitte omstendigheter" følger samvittighetens røst og redder 2500 jødiske barn.
Og det kan være godt å ha idealer som vi kan holde opp for våre egne barn.
Hevet over kritikk
Vebjørn Horsfjord har et godt poeng i innlegget Forventning til religiøse ledere i Aftenposten. Han skriver blant annet:
- Det snakkes om misbruk, feiltolkninger og feiloppfatninger, og dette settes opp mot "riktige tolkninger av religionen".
- Problemet er at religiøse lett kan bruke dette til å fraskrive seg ansvar: De som undertrykker er ikke ekte religiøse. Den sanne religion heves dermed over kritikk.
Jeg har hørt det samme fra kirkelig hold: at kristne som bruker Bibelen for å legitimere vold og overgrep, "egentlig" ikke er kristne, men bare misbruker Bibelen.
Som om ikke misbruk også er en form for bruk!
Ofre for slike overgrep kan oppleve å få høre fra kirken at det ikke er grunn til å kritisere religionen for det de har vært utsatt for, for overgriperne må ha vært falske kristne.
Jaså?
Ikke glem historien. Magne Raundalen forteller i et vedlegg til Befringutvalgets rapport (NOU 2004: 23) at det eksisterer en rekke rapporter fra 1800-tallet hvor prestene klager til biskopene over at foreldrene til allmuens barn ikke ville slå barna.
Skulle dette altså være prester som "misforsto" religionen?
Den som sparer på riset, hater sin sønn Ordsp 13,24
- Det snakkes om misbruk, feiltolkninger og feiloppfatninger, og dette settes opp mot "riktige tolkninger av religionen".
- Problemet er at religiøse lett kan bruke dette til å fraskrive seg ansvar: De som undertrykker er ikke ekte religiøse. Den sanne religion heves dermed over kritikk.
Jeg har hørt det samme fra kirkelig hold: at kristne som bruker Bibelen for å legitimere vold og overgrep, "egentlig" ikke er kristne, men bare misbruker Bibelen.
Som om ikke misbruk også er en form for bruk!
Ofre for slike overgrep kan oppleve å få høre fra kirken at det ikke er grunn til å kritisere religionen for det de har vært utsatt for, for overgriperne må ha vært falske kristne.
Jaså?
Ikke glem historien. Magne Raundalen forteller i et vedlegg til Befringutvalgets rapport (NOU 2004: 23) at det eksisterer en rekke rapporter fra 1800-tallet hvor prestene klager til biskopene over at foreldrene til allmuens barn ikke ville slå barna.
Skulle dette altså være prester som "misforsto" religionen?
Den som sparer på riset, hater sin sønn Ordsp 13,24
11.5.08
Psykiatri og menneskerettigheter
I dag kan vi lese om overgrep og menneskerettighetsbrudd i psykiatrien på NRKs nettsider, i og med at Søndagsavisa på P2 tar opp temaet. Olav Gunnar Ballo, som er helsepolitisk talsmann for SV og lege, reagerer veldig sterkt på den virkeligheten Gro Hillestad Thune, advokat og ekspert på menneskerettigheter, beskriver.
I går begynte jeg å lese Hillestad Thunes nye bok Overgrep. Søkelys på psykiatrien. Det er skremmende å få vite at Fylkeslegen og andre klageorganer ikke ser ut til å bry seg om menneskerettighetene når det gjelder psykiatriske pasienter. Stortinget har jo vedtatt Menneskerettsloven, som sier at bl.a.* Den europeiske menneskerettskonvensjon skal være overordnet annen lov.
I boka finner vi historiene til 70 personer som har vært i kontakt med psykiatrien. En av dem gjelder en småbarnsmor som frivillig søkte hjelp, men som ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. I fjor sommer konkluderte Oslo tingrett med at det hun ble utsatt for, var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjons artikler 5 og 8.
Her er to andre historier fra boka. Først Ingas historie, så Anne-Lises. Begge kvinnene ble utsatt for incest som barn:
Inga forteller:
Jeg husker ikke hva som var grunnen til at de skulle roe meg, men jeg vet at jeg hadde skadet hånden min. Det var syv personer som lå over meg for å holde meg. Jeg fikk helt panikk, og kjempet vilt for å komme løs. Ikke for å skade dem, men for å frigjøre meg selv. De ga meg først en sprøyte, men det virket ikke. Da de så skulle gi meg den neste forsøkte de å dra av meg buksa for å sette sprøyta i skinka mi. Da protesterte jeg i hvert fall. Den tredje sprøyta virka. Jeg sov et døgn.
Neste gang ba jeg om å bli lagt i belter. Det var tross alt bedre enn å ha kropper og hender på seg over alt. Det minner for mye om overgrepene og blir en slags dobbel tvang. Når noen kaster seg over meg på den måten, så påfører de meg enda mer skade. En gang jeg ble reimlagt hadde jeg begynt å bli bedre og viste normale følelser som sinne. Men det skal man jo ikke i psykiatrien. Jeg ble lagt i gulvet, lempa over på en båre og beltelagt. Det virker sånn at du får belter rundt anklene og rundt livet. Armene er festet til beltet i livet. Man sitter helt fast. Det går an å få belte rundt hodet også men det fikk ikke jeg heldigvis. Jeg husker at de dro ned buksa mi og satte sprøyte i skinka mi mens jeg var reimlagt.
En gang jeg lå i belte måtte jeg veldig på do. Jeg ble helt fokusert på det og fikk tilbud om et bekken. Jeg har aldri klart å tisse på bekken, og i hvert fall ikke med mange i rommet som ser på. For når du ligger i reimer skal du aldri være alene. Jeg sa at jeg måtte på do, og fikk beskjed om at jeg måtte vente til vaktskifte. Hvor lett er det å vente når man alt har ventet lenge og begynner å bli desperat? Når de omsider kom måtte jeg først love at jeg skulle være rolig og alt det styret.Så mye snakking! Det endte med at jeg skulle få lov til å få transportbelte. Det betyr at det er lenger avstand mellom beina slik at man kan gå, og at det er noen cm fra beltefeste til hendene. Du kan bevege armene litt. På denne måten kunne jeg klare å dra av min egen bukse. Det er slik du ser fra filmer med fangetransport.
Først sa de at jeg kunne få gå på do hvis to stykker fikk være med inn. Jeg nekta. Klarer ikke å gjøre noe med folk sammen med meg på do. Så kunne jeg få sitte der med døra åpen og dem utenfor. Jeg nekta fortsatt. Det endte med at jeg fikk være alene. En stod utenfor med foten i døråpninga. Det tok evigheter før jeg klarte å gjøre noe. Hele tiden maste de om hvordan det gikk, og jeg ble enda mer stressa. Hadde lyst å hyle at "hvis dere bare kan holde kjeft så kanskje jeg klarer å bli ferdig". Hvor mye galt kan jeg gjøre på do bundet opp i reimer? Hele situasjonen var ekstremt fornedrende. Det irriterer meg nå at jeg ikke bare tisset på meg.
Det er ikke noe som heter min kropp, min vilje. Psykiatrien har så mange fine ord, og snakker bl.a. så fint om brukermedvirkning. Det fungerer ikke alle steder. Jeg er enig i at psykiatrien skal hindre folk i å skade seg selv, men jeg er sikker på at de mange ganger kunne unngå å beltelegge folk. De er så redd for følelser. Om jeg er sinna eller redd får jeg tilbud om noe å roe meg på.
Jeg har fått vite etterpå at det ikke er nødvendig å trekke ned buksa for å sette sprøyten i skinka. Den kunne like godt blitt satt i armen. Hvorfor gjorde de ikke det da når de visste at jeg er incestutsatt? For meg har det vært en endeløs rekke av nye overgrep. Både at jeg ble beltelagt, måten det ble gjort på, at jeg ikke fikk tisse og at jeg ikke fikk være alene. Alt minner om overgrepene fra jeg var liten. Forstår de ikke det? Burde ikke psykiatrien forstå?
Anne-Lise forteller:
Jeg har vært i kontakt med tre forskjellige ansatte ved den lokale psykiatriske poliklinikken. Dessverre opplevde jeg alle terapeutene som kalde og bedrevitende. De opptrådte som om de var eksperter på mitt liv, og som om jeg ikke visste noen ting om meg selv. Sånt blir det ikke en god dialog av. Siden de heller ikke prøvde å involvere meg i min egen helbredelsesprosess, ble jeg ikke bedre. En av psykologene gjorde meg faktisk dårligere enn jeg var før jeg oppsøkte henne. Jeg er glad for at jeg etter hvert fant motet til å avslutte terapien.
De siste tre årene har jeg gått til en gestaltterapeut. Her ble jeg møtt på et menneskelig plan. Jeg fikk hjelp til å sette grenser, definere mine egne verdier og behov, og slippe ut innestengte følelser i trygge omgivelser. Men dessverre koster det å betale en privat terapeut. Jeg oppsøkte derfor nok en gang den lokale psykiatriske poliklinikken. Det ble ingen god erfaring. Etter alt jeg har lært om meg selv i de siste tre årene og ikke minst den selvtilliten jeg har fått, ble jeg fremdeles behandlet som en liten, uvitende jente.
Denne gangen insisterte jeg på å se journalen min. Det jeg fikk lese, var faktisk verre enn jeg trodde. Etter bare tre timer og en tvilsom test, ble jeg gitt diagnosen "kanskje debuterende schizofreni" av den første psykiateren. En diagnose som ble ukritisk overtatt av alle andre i systemet. Den ble og forandret til schizotypi av den påfølgende psykologen selv om jeg aldri har vist det minste tegn til schizofreni. Ingen fant det nødvendig å fortelle meg om diagnosen eller å la meg ta stilling til den.
I etterkant forstår jeg at denne "hemmeligholdte" diagnosen kanskje er en av grunnene til den arrogansen jeg ble møtt med. Når man tror at pasienten er schizofren eller schizotyp, tar man henne vel heller ikke alvorlig? Da er det kanskje ikke så viktig å involvere henne i terapiarbeidet. Det er ganske tydelig at disse tre terapeutene ved poliklinikken ikke har den minste kunnskap om seksuelle overgrep. Det virker heller ikke som de vet om diagnosen posttraumatisk stress, som jeg burde ha fått. De har ikke hatt innsikt og ydmykhet nok til å kunne se sine egne begrensninger.
Noe av det mest makabre i boka er selvskadende pasienter som får sine sårskader behandlet uten bedøvelse: En blir sydd med nål og tråd; en annen stiftes sammen med stiftemaskin! Slike historier har jeg også hørt om tidligere.
Artikler i Den europeiske menneskerettskonvensjon som er relevant for psykiatrien:
2. Retten til liv
3. Forbud mot tortur
5. Retten til frihet og sikkerhet
8. Retten til respekt for privatliv og familieliv
9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Artikkel 12 om retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk i Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
*Disse konvensjonene er overordnet norsk lov:
Den europeiske menneskerettskonvensjon
Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter
Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
FNs konvensjon om barnets rettigheter
I tillegg fins det en rekke andre konvensjoner og menneskerettsdokumenter som norske myndigheter har sagt skal respekteres. Bl.a. er Kvinnekonvensjonen aktuell når det gjelder hjelp til kvinner utsatt for overgrep.
Også publisert på Temablogg for psykisk helse
I går begynte jeg å lese Hillestad Thunes nye bok Overgrep. Søkelys på psykiatrien. Det er skremmende å få vite at Fylkeslegen og andre klageorganer ikke ser ut til å bry seg om menneskerettighetene når det gjelder psykiatriske pasienter. Stortinget har jo vedtatt Menneskerettsloven, som sier at bl.a.* Den europeiske menneskerettskonvensjon skal være overordnet annen lov.
I boka finner vi historiene til 70 personer som har vært i kontakt med psykiatrien. En av dem gjelder en småbarnsmor som frivillig søkte hjelp, men som ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. I fjor sommer konkluderte Oslo tingrett med at det hun ble utsatt for, var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjons artikler 5 og 8.
Her er to andre historier fra boka. Først Ingas historie, så Anne-Lises. Begge kvinnene ble utsatt for incest som barn:
Inga forteller:
Jeg husker ikke hva som var grunnen til at de skulle roe meg, men jeg vet at jeg hadde skadet hånden min. Det var syv personer som lå over meg for å holde meg. Jeg fikk helt panikk, og kjempet vilt for å komme løs. Ikke for å skade dem, men for å frigjøre meg selv. De ga meg først en sprøyte, men det virket ikke. Da de så skulle gi meg den neste forsøkte de å dra av meg buksa for å sette sprøyta i skinka mi. Da protesterte jeg i hvert fall. Den tredje sprøyta virka. Jeg sov et døgn.
Neste gang ba jeg om å bli lagt i belter. Det var tross alt bedre enn å ha kropper og hender på seg over alt. Det minner for mye om overgrepene og blir en slags dobbel tvang. Når noen kaster seg over meg på den måten, så påfører de meg enda mer skade. En gang jeg ble reimlagt hadde jeg begynt å bli bedre og viste normale følelser som sinne. Men det skal man jo ikke i psykiatrien. Jeg ble lagt i gulvet, lempa over på en båre og beltelagt. Det virker sånn at du får belter rundt anklene og rundt livet. Armene er festet til beltet i livet. Man sitter helt fast. Det går an å få belte rundt hodet også men det fikk ikke jeg heldigvis. Jeg husker at de dro ned buksa mi og satte sprøyte i skinka mi mens jeg var reimlagt.
En gang jeg lå i belte måtte jeg veldig på do. Jeg ble helt fokusert på det og fikk tilbud om et bekken. Jeg har aldri klart å tisse på bekken, og i hvert fall ikke med mange i rommet som ser på. For når du ligger i reimer skal du aldri være alene. Jeg sa at jeg måtte på do, og fikk beskjed om at jeg måtte vente til vaktskifte. Hvor lett er det å vente når man alt har ventet lenge og begynner å bli desperat? Når de omsider kom måtte jeg først love at jeg skulle være rolig og alt det styret.Så mye snakking! Det endte med at jeg skulle få lov til å få transportbelte. Det betyr at det er lenger avstand mellom beina slik at man kan gå, og at det er noen cm fra beltefeste til hendene. Du kan bevege armene litt. På denne måten kunne jeg klare å dra av min egen bukse. Det er slik du ser fra filmer med fangetransport.
Først sa de at jeg kunne få gå på do hvis to stykker fikk være med inn. Jeg nekta. Klarer ikke å gjøre noe med folk sammen med meg på do. Så kunne jeg få sitte der med døra åpen og dem utenfor. Jeg nekta fortsatt. Det endte med at jeg fikk være alene. En stod utenfor med foten i døråpninga. Det tok evigheter før jeg klarte å gjøre noe. Hele tiden maste de om hvordan det gikk, og jeg ble enda mer stressa. Hadde lyst å hyle at "hvis dere bare kan holde kjeft så kanskje jeg klarer å bli ferdig". Hvor mye galt kan jeg gjøre på do bundet opp i reimer? Hele situasjonen var ekstremt fornedrende. Det irriterer meg nå at jeg ikke bare tisset på meg.
Det er ikke noe som heter min kropp, min vilje. Psykiatrien har så mange fine ord, og snakker bl.a. så fint om brukermedvirkning. Det fungerer ikke alle steder. Jeg er enig i at psykiatrien skal hindre folk i å skade seg selv, men jeg er sikker på at de mange ganger kunne unngå å beltelegge folk. De er så redd for følelser. Om jeg er sinna eller redd får jeg tilbud om noe å roe meg på.
Jeg har fått vite etterpå at det ikke er nødvendig å trekke ned buksa for å sette sprøyten i skinka. Den kunne like godt blitt satt i armen. Hvorfor gjorde de ikke det da når de visste at jeg er incestutsatt? For meg har det vært en endeløs rekke av nye overgrep. Både at jeg ble beltelagt, måten det ble gjort på, at jeg ikke fikk tisse og at jeg ikke fikk være alene. Alt minner om overgrepene fra jeg var liten. Forstår de ikke det? Burde ikke psykiatrien forstå?
Anne-Lise forteller:
Jeg har vært i kontakt med tre forskjellige ansatte ved den lokale psykiatriske poliklinikken. Dessverre opplevde jeg alle terapeutene som kalde og bedrevitende. De opptrådte som om de var eksperter på mitt liv, og som om jeg ikke visste noen ting om meg selv. Sånt blir det ikke en god dialog av. Siden de heller ikke prøvde å involvere meg i min egen helbredelsesprosess, ble jeg ikke bedre. En av psykologene gjorde meg faktisk dårligere enn jeg var før jeg oppsøkte henne. Jeg er glad for at jeg etter hvert fant motet til å avslutte terapien.
De siste tre årene har jeg gått til en gestaltterapeut. Her ble jeg møtt på et menneskelig plan. Jeg fikk hjelp til å sette grenser, definere mine egne verdier og behov, og slippe ut innestengte følelser i trygge omgivelser. Men dessverre koster det å betale en privat terapeut. Jeg oppsøkte derfor nok en gang den lokale psykiatriske poliklinikken. Det ble ingen god erfaring. Etter alt jeg har lært om meg selv i de siste tre årene og ikke minst den selvtilliten jeg har fått, ble jeg fremdeles behandlet som en liten, uvitende jente.
Denne gangen insisterte jeg på å se journalen min. Det jeg fikk lese, var faktisk verre enn jeg trodde. Etter bare tre timer og en tvilsom test, ble jeg gitt diagnosen "kanskje debuterende schizofreni" av den første psykiateren. En diagnose som ble ukritisk overtatt av alle andre i systemet. Den ble og forandret til schizotypi av den påfølgende psykologen selv om jeg aldri har vist det minste tegn til schizofreni. Ingen fant det nødvendig å fortelle meg om diagnosen eller å la meg ta stilling til den.
I etterkant forstår jeg at denne "hemmeligholdte" diagnosen kanskje er en av grunnene til den arrogansen jeg ble møtt med. Når man tror at pasienten er schizofren eller schizotyp, tar man henne vel heller ikke alvorlig? Da er det kanskje ikke så viktig å involvere henne i terapiarbeidet. Det er ganske tydelig at disse tre terapeutene ved poliklinikken ikke har den minste kunnskap om seksuelle overgrep. Det virker heller ikke som de vet om diagnosen posttraumatisk stress, som jeg burde ha fått. De har ikke hatt innsikt og ydmykhet nok til å kunne se sine egne begrensninger.
Noe av det mest makabre i boka er selvskadende pasienter som får sine sårskader behandlet uten bedøvelse: En blir sydd med nål og tråd; en annen stiftes sammen med stiftemaskin! Slike historier har jeg også hørt om tidligere.
Artikler i Den europeiske menneskerettskonvensjon som er relevant for psykiatrien:
2. Retten til liv
3. Forbud mot tortur
5. Retten til frihet og sikkerhet
8. Retten til respekt for privatliv og familieliv
9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Artikkel 12 om retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk i Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
*Disse konvensjonene er overordnet norsk lov:
Den europeiske menneskerettskonvensjon
Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter
Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
FNs konvensjon om barnets rettigheter
I tillegg fins det en rekke andre konvensjoner og menneskerettsdokumenter som norske myndigheter har sagt skal respekteres. Bl.a. er Kvinnekonvensjonen aktuell når det gjelder hjelp til kvinner utsatt for overgrep.
Også publisert på Temablogg for psykisk helse
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner