Råd om samtaler med barn

Psykologene Magne Raundalen og Atle Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi i Bergen har laget en veileder for voksne om hvordan de kan snakke med barn om 73-åringen som har holdt sitt barn og sine barnebarn innesperret i Østerrike.
Veiledningen finner du her.

Et svært godt tiltak. Men de burde kanskje også ha sagt noe om hvordan lærere og førskolelærere skal presentere dette når de vet at det kanskje også blant "deres" barn fins noen som selv opplever/har opplevd overgrep?

Skader etter interpersonlige traumer

Skadene etter et liv i Amstetten-kjelleren kommer nå fram.

En bitte, bitte liten del av skadene.

Det er bra at media lar oss få ane noe om skadene.

For det har vært nok fokus på "det positive" allerede. Om at det var kjekt for femåringen å kjøre i bil. At det var stas for tolvåringen å spise bursdagskake med mamma.

Er det slik at folk helst vil høre gla'historier - eller i alle fall tilnærmet "normale" historier - om ting de kan sammenlikne med sitt eget liv? Vil de høre om ofre "som greier seg"; som på overflaten virker som dem selv?

Jeg er - selvsagt - enig med folk som Nationens kommentator Drude Beer, som skriver at medienes informasjon ikke må overskygge plikten til å vise respekt, moderasjon og medlidenhet. Den danske moralfilosofen og teologen K. E. Løgstrup snakket om betydningen av å vise tilbakeholdenhet; vi har en urørlighetssone, som ikke skal invaderes av andre. Spesielt viktig når det dreier seg om å være i en sårbar situasjon.

Andre ser nok saken litt annerledes enn meg: Incest selger. Eller kanskje IKKE.

Selv om denne saken er det ekstreme av det ekstreme, så fins det mange ekstreme saker. Det er viktig at media formidler noe av det forferdelige som menneskelig ondskap kan avstedkomme. Slik kan samfunnet få større forståelse for traumatisertes lidelser.


Se også:
- Flere norske kvinner er blitt gravide med far
Prof. dr.med. Anna Luise Kirkengen om skadethet etter overgrep.
Boka Inscribed Bodies. Health Impact of Childhood Sexual Abuse, basert på hennes doktorgradsarbeid.

Når mødre ikke vet

Den svenske sosiologen Nea Mellberg disputerte i 2002 med avhandlingen När det overkliga blir verklighet. Mödrars situation när deras barn utsätts för sexuella övergrepp av fäder. Hun sier det er en utbredt forestilling at mødre til misbrukte barn mer eller mindre bevisst velger å ikke "se" hva som skjer.

Diskurs og motdiskurs
Mellberg betegner forandringen som har skjedd i den dominerende samfunnsdiskursen om seksuelle overgrep mot barn fra og med 1980-tallet, som et skifte fra taushetens til talens diskurs. I tillegg til at det i dag snakkes om overgrep, kjennetegnes talens diskurs av forandringer i definisjonen på seksuelle overgrep og i synet på konsekvenser for barnet. Diskursskiftet innebar også at barn generelt ble tillagt større troverdighet enn tidligere.

Men virkeligheten er ikke entydig, og iblant kan det være riktig å snakke om direkte motdiskurser som eksisterer parallelt med den dominerende samfunnsdiskursen. For eksempel kan visse typer seksuelle overgrep fra enkelte hold bli ansett som relativt harmløse.

Å "se" overgrep
Et utgangspunkt for Nea Mellberg er at mødre ikke kan "se" mer enn hva samfunnet gir mulighet for noen til å se, og at mødrene - som andre - tolker det som skjer i lys av en dominerende samfunnsdiskurs. Men mødre til incestutsatte barn pendler også - i kortere eller lengre tid - mellom ulike diskurser og motdiskurser. Mødrene kan da forstås som at de lever i to virkeligheter samtidig, med overgrep som både fins og ikke fins.

Vanskelig valg
Et av mødrenes problemer er hvordan de skal forstå mannen de har levd sammen med - barnets far - som seksualovergriper. De risikerer å miste sin egen identitet, som normal og vanlig partner og mor. Gjennom avviksdiskurser både med henblikk på overgripere og "incest-familier" forsterkes "ikke-normaliteten". Hvordan kunne hun velge en sånn mann? Hva er det for noe spesielt med henne? Hun burde ha forstått! Hun måtte ha visst! Hvorfor beskyttet hun ikke barnet?

Hun har et vanskelig valg: Skal hun stole på barnet eller ikke, på mannen eller ikke, på seg selv eller ikke? Tenk om han blir uskyldig anklaget! Tenk om hun innbiller seg ting! Men hun må velge - mellom (å tro på) mannen og å tro på overgrepene. Mannen og overgrepene kan ikke finnes samtidig, sier Nea Mellberg.

Konsekvenser etterpå
Utviklingen som har skjedd de siste tiårene tvinger fram spørsmålet om hvordan samfunnet forholder seg til talens diskurs i konkrete tilfeller: Er det samsvar mellom samfunnets løfter til utsatte barn når det gjelder muligheter til å få hjelp og støtte, og det ansvar samfunnet er beredt til å ta?

Overgrep som ikke får juridisk gyldighet gjennom påtale og dom, synes ikke å få noen samfunnsmessig gyldighet. I de tilfellene der mødrene tror at overgrep har skjedd, men dette synet ikke deles av samfunnet, blir det bare i mødrenes øyne at mannen er avvikende. Dermed stilles det krav til mødrene om at de likevel skal vise tillit til barnas fedre, og også formidle tilliten til sine barn. I ytterste konsekvens kan mødrene risikere å miste omsorgen for barna til mennene om de ikke viser dem en tillit som de ikke lenger har.

Mer om mødre til incestutsatte barn:
Bulletine 1/04: Mødre og incestmistanker

Artikler av Nea Mellberg:
När det overkliga blir verklighet
Det sista jag kunde tänka om honom

Saken i Amstetten

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

Homo vulnerabilis

- Sårbarheten er ikke en mangel. Den hører med til menneskelivets grunnvilkår, skriver Sturla J. Stålsett, generalsekretær i Kirkens Bymisjon, i artikkelen Homo vulnerabilis - det sårbare mennesket i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 11/07 :

’De mest sårbare gruppene’: Dette uttrykket er blitt stadig mer vanlig i samfunnsdebatten. Det kan være omskriving for kvinner og barn, ofre for overgrep eller naturkatastrofer, fattige, marginaliserte eller psykisk eller fysisk syke. Visst er disse gruppene sårbare. Men det er vi alle. Og sårbarheten er ikke en mangel. Den hører med til menneskelivets grunnvilkår. Ikke bare som et ufrakommelig faktum. I etisk perspektiv er den menneskelige sårbarheten en forutsetning, ja faktisk også en evne og ressurs.

Dette er på en måte basalt. Basalt i betydningen grunnleggende. Men også enkelt: Det er utsagn som kan bekreftes av spontane hverdagserfaringer. Likevel er det ikke selvsagt å se sårbarheten på denne måten. Mye i vår tid kan leses som iherdige forsøk på å fortrenge den medfødte menneskelige sårbarheten, som vi alle forholder oss til hver dag og natt, og som vi til slutt og endelig innhentes av.

Gjennom at jeg erkjenner egen sårbarhet, kan jeg gjenkjenne mitt medmenneskes sårbarhet, og slik bli satt i stand til å ta ansvar for vårt felles ve og vel – det vil si, handle moralsk.
Slik kan sårbarheten også være ressurs. For hvordan jeg skal svare på den etiske fordringen som springer ut av den andres sårbarhet, det må jeg hente ressurser til fra min egen erfaring. Jeg kan ikke lene meg til allmenne regler, religiøse bud eller vitenskapelige fakta alene.

Det usårbare mennesket, om det fantes, ville være umenneskelig. For sårbarheten konstituerer det menneskelige. Mennesket er homo vulnerabilis – det sårbare mennesket. Derfor bryter det på dypt vann når sårbarheten bare framstilles som en mangel, en svakhet, som noe som rammer noen andre, og som vi må hjelpe dem å bli kvitt. Les mer >>

- Å "mislykkes", og å bli særlig avhengig av andres hjelp som følge av det, tolkes som et trekk (udugelighet, mangel på tilpasningsevne eller helt enkelt uflaks) ved det angjeldende individet, snarere enn som et individuelt lidd problem med samfunnsmessige, systemiske årsaker utenfor individets kontroll, skriver filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen i artikkelen Profesjonell og personlig? Legerollen mellom vellykkethet og sårbarhet i Tidsskrift for Den norske legeforening:

Oppsummerende er min påstand at egen menneskelighet som sårbarhet, eller sårbarhet som tegn på medmenneskelighet, er legens fremste ressurs i møtet med pasienten. Den felles sårbarheten - "det er du som har det slik, men det kunne ha vært meg" - gir selve tilgangen til pasientens ståsted. Når en betingelse for å nå slik tilgang er at legen skal sette noe av seg selv på spill, sette sitt eget ståsted i bevegelse, så menes ikke at pasienten skal ende i rollen som den part som må vise empati. Det legen bringer inn i møtet av ballast fra eget liv, må ikke bli dominerende i den forstand at det overskygger at det er pasientens problemer som er anledningen til møtet, og at legen primært er den part som lytter og som gir støtte. I den grad legeutdanningen de facto fungerer som en tildekking og tilsidesettelse av egen sårbarhet og som en innøvelse i vellykkethetens habitus, definert av legekollegene, ikke av pasienten, i den grad vil den blottstilling jeg har tatt til orde for arte seg som et mottrekk til legeprofesjonen og dens selvforståelse. Men blottstillingen vil neppe arte seg som kontrær til en allmennmenneskelig selvforståelse som, formodentlig, var til stede forut for utdanningens formende kraft. Å være lege er å være profesjonsutøver og menneske i ett, men først og fremst menneske.

Kulturens fremtredende kobling mellom verd og uavhengighet, mellom selvrespekt og mestring, må utfordres av legen. Pasientene trenger å få høre - nettopp fra en yrkesutøver med legens spesielle autoritet - at menneskeverdet er noe konstant som ikke beveger seg opp eller ned avhengig av hva en person presterer. Verdigheten i - ikke på tross av - avhengigheten av andre og deres omsorg må løftes frem som selve det etiske fundamentet i legens arbeid med pasienten: Omsorgen realiserer tanken om menneskets iboende verdighet, understøtter verdigheten som en opplevd og bekreftet realitet i den enkelte - avhengige - persons liv. Les mer >>

Hva er et ødelagt menneske?

I saken med den perverse faren i Østerrike snakker noen om (mulig) ødelagte mennesker. Det burde man ikke gjøre uten hermetegn i alle fall.

For hva er vedkommende om han eller hun er ødelagt som menneske? Da må vedkommende være noe annet enn et menneske da. Et ikke-menneske.

Hvorfor kan man ikke se et ufritt og traumatisert menneske som et fullverdig menneske?

Det handler om menneskesyn.

Et subjektivt sett ødelagt eller stjålet liv er noe annet enn å ha fått ødelagt sin menneskelighet. Det er vel nettopp menneskeligheten som trenger å bekreftes i en slik situasjon.

TILLEGG: Diskusjon hos Fullt Hus om "ødelagte mennesker" i forbindelse med denne kronikken.

- Beklager

Josef Fritzl (73) beklager.

Ja, da så.

Denne mannen hadde 24 år på seg til å beklage, men gjorde det ikke.

Overgripere gjør det når de må:

- Beklager, men det var ikke sånn ment.

- Beklager, men det var ikke vondt ment.

- Beklager, men jeg mente det godt.

- Beklager, men du har misforstått.

- Beklager at du føler det sånn.

Osv.

Se også Hva er et ødelagt menneske?

Til justisministeren

Tiden må nå snart være inne for at myndighetene gjør avbikt overfor norske barn som inntil 1972 med myndighetenes velsignelse ble utsatt for vold og mishandling i hjemmet. Norsk lovverk var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

I dag er det fullt av disse tidligere barna som sliter med kroniske helseproblemer og med gjenopplevelser av traumene, blant andre eldre på sykehjem. Å få ris på baken er dypt krenkende, og kan også være seksuelt motivert, føre til seksuelle overgrep og skade barnets seksualitet. Det holder ikke å late som at voksensamfunnet dengang ikke visste at dette var krenkende. Medfølelse er ikke noe som nylig er oppfunnet! Dersom vold var et gode, ville det selvsagt fortsatt vært lov å tukte hustruer på 1950 og -60-tallet, men det ble forbudt i 1891. Det var flere talspersoner mot dette barbariet, som barnepsykiater Nic. Waal og barnepsykolog Åse Gruda Skard, og skjønnlitterære forfattere skildret slike barnetraumer i sine bøker. Prylestraffen i skolen ble opphevet i 1936, og det måtte det vel være en grunn til? Kom ikke og fortell meg at norske myndigheter ikke visste hvilket barndomshelvete mange hadde!

Justismyndighetene bør komme med en unnskyldning overfor tidligere forsvarsløse barn som ble ofre for et ikke-ivaretakende lovverk. I dag har vi offisielt den holdning at vold mot barn er et samfunnsanliggende, og ikke et personlig problem for eller ved den enkelte. En anerkjennelse og innrømmelse når det offentlige har bidratt til krenkelser, innebærer for den enkelte å bli trodd og få en status som verdig offer.

Tar justisministeren imot denne utfordringen, slik at mange berørte vil få en mulighet til endelig å begynne å sørge over den barndommen de ikke fikk?

Og hva med Kirken?

Se også:
Psykolog Magne Raundalens vedlegg i Befringutvalgets rapport
Ikke bare jallaer som denger unger

Innspill til Storberget

I dagens Aftenposten etterlyser justisminister Knut Storberget innspill for å bekjempe familievold. Det skal han få, fra en som selv har kjent denne volden på kroppen.

Jeg vil gjerne få minne justisministeren på noe han sa i et intervju om familievold i Morgenbladet i høst. Der ble han spurt om de nye barnehusene er et slags krisesenter for barn, hvorpå han svarte: "På mange måter, ja".

Jaså? Barnehus er et tilbud kun for barn som allerede er identifisert som ofre for overgrep. Krisesenter, derimot, er et tilfluktssted den voldsrammede selv tar initiativ til å oppsøke. Voksne kvinner kan som kjent hive seg inn i en taxi og dra til krisesenter når forholdene i hjemmet er voldelige.

Så hvorfor i alle dager får ikke barn et liknende tilbud, når de faktisk skades mer av vold enn det voksne gjør?

I stor grad behandles barn som vedheng til voldsutsatte mødre, som drar på krisesenter med barna på slep. Men i familier der mor eller begge foreldrene slår barna, der far slår barna uten at han slår mor, der mor "finner seg i" fars vold, eller der barn utsettes for seksuelle overgrep, har barn ikke noe sted å gjøre av seg.

NOVA kom i høst med en rapport om vold og overgrep mot barn. Flere av informantene oppga at mor hadde utsatt dem for "mild" vold, enn at far hadde gjort det samme. For de grovere formene for vold var det ingen forskjell. Rapporten viser også at vel halvparten av guttene som rapporterte at de hadde blitt utsatt for en uønsket seksuell handling, hadde kvinnelig overgriper. Vold utføres altså ikke bare av menn mot jenter og kvinner. Hvordan kunne justisminister Storberget få seg til å trylle dette problemet bort og si: "Det er svært få kvinner som begår kriminalitet"?

I forrige stortingsperiode la SV-representantene May Hansen og Inga Marte Thorkildsen fram et dok.8-forslag om opprettelse av krisesentre for barn, som et lavterskeltilbud barn selv kunne oppsøke. Svært få politikere viste forståelse for at barn kan ha behov for et slikt tilbud, og Stortinget nedstemte forslaget. Høyres Elisabeth Aspaker, André Oktay Dahl og Olemic Thommesen har senere tatt opp dette i et privat forslag om bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn, der de skriver at "det bør vurderes å etablere egne krisesentra for barn. Behovet for dette er særlig sterkt der foreldrene ikke har forutsetninger for å hjelpe, eller der overgrepene skjer nettopp i hjemmet". Hvorfor tiet justisministeren om dette?

Også barn trenger krisesentre, justisminister!

- Som for tyve år siden

I et intervju i bladet Sinn & Samfunn sier psykologspesialist Per Isdal, nestleder ved Alternativ til Vold, at det politisk er full enighet om at vi må gjøre noe for å stoppe volden. Men kvinnene og barna, og de konsekvensene volden fører til, er glemt, sier han.

- Utdanningsinstitusjonene er konservative. På 20 år er det blitt større bevissthet i samfunnet generelt, men i utdanningen er det nesten ingen endringer. Psykologistudentene lærer like lite om vold i dag, som da jeg var student. Lærerne er teoretisk flinke, men mangler kontakt med virkeligheten. Helsevesenet burde lære av andre etater, som politiet for eksempel, sier Isdal.

I en kronikk i Aftenposten skrev to forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress:

- En kartlegging av NKVTS viser at utdannelsesinstitusjonene gir lite opplæring i traumer til tross for at emnet er relevant for de krav arbeidsmarkedet stiller til fagpersoner som skal arbeide med barns psykiske helse. Likevel inngår opplæring om traumer og dens konsekvenser altså nesten ikke i den obligatoriske undervisningen.

- Vi trenger å få inn temaer som vold, seksuelle overgrep, barnemishandling og enkelttraumer inn på undervisningsinstitusjonenens timeplan. Det er helt nødvendig at profesjonelle som skal møte disse barna og deres familier, kjenner til feltet og at de kan kartlegge hva barnet trenger og hvilke tiltak som bør settes i verk. Temaene må inn på pensumlistene, undervisningen bør være obligatorisk og omfatte mer enn korte kurs.

Justisministeren snakker stadig om vold. Men verken den nåværende eller de tidligere helseministrene har satt helseskadelig vold på dagsorden. Hva er grunnen til det?

Se også:
Kronikken Er krenkelser av barn usynlig for helsevesenet?
Rapporten Undervisning om vold ved universiteter og høgskoler

Prisverdige ytringer

Hvert år deles Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern ut til en person, institusjon eller organisasjon som har utmerket seg gjennom sitt arbeid med å aktualisere retten til den frie ytring samt betingelsene for dette i psykisk helsevern som system og den praksis som finner sted der.

Prisvinner i 2007 var sykepleier Ragnhild Storstein Spilker.

Begrunnelse:
Historien viser mange eksempler på krenkende og uverdig behandling av enkeltmennesker og grupper av mennesker innen psykisk helsevern. Rettigheter knyttet til den frie ytring, rett til organisering og grunnleggende menneskerettigheter er og blir daglig satt på spill. Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern har til hensikt å rette oppmerksomheten mot og sikre vilkårene for den frie ytring på et bredt grunnlag både innen psykisk helsevern og i forhold til en samfunnspolitisk kontekst. I dette arbeidet deltar et mangfold av organisasjoner, grupper og enkeltpersoner.

Mandag 6. august ble den unge familiefaren Ali Farah utsatt for vold og en påfølgende uverdig og livstruende behandling fra ambulansepersonell og politi i Sofienbergparken i Oslo. Saken er en talende illustrasjon på en form for institusjonell diskriminering som etniske minoriteter, mennesker med psykiske lidelser, rusproblemer og fattigdomsproblemer svært ofte utsettes for. Hjelpeapparatet og offentlig ansatte kan møte disse gruppene med fastlåste fordommer og en forutinntatt holding som reduserer og tingliggjør overnevnte personer når de søker hjelp. Slike fordommer, holdninger og handlinger finnes overalt i helse- og sosialsektoren, noe den tragiske hendelsen 6. august til fulle viser. Mange har påtalt at en hvit, etnisk norsk familiefar aldri ville blitt utsatt for en slik behandling fra offentlige tjenesteytere.

Hendelsen i Sofienbergparken blir ytterligere forverret ved at de impliserte tjenesteyterne og deres overordnede, ikke evner å erkjenne feilegrepet og ta offentlig selvkritikk. Tvert imot forenes deres krefter i å forsvare de handlinger som ble gjort og de holdninger som ble vist. Ydmykhet og kritisk bevissthet om egne og andres holdninger og fordommer er rungende i sitt fravær. Det samme gjelder å påtale yrkesetiske retningslinjer og påpeking av praksis som bryter med disse gjennom avvik, feilbehandling utilbørlig oppførsel hos offentlige tjenesteytere.
Det har i de senere vært storoppmerksomhet omkring "whistle-blower" eller "varslere", personer som har mot, evne og styrke til å si fra, ytre seg om holdninger og handlinger som er urettferdige, undertrykkende eller maktovergripende.

Vi vet lite om denne oppmerksomheten har bidratt til at flere sier i fra om uverdige eller undertrykkende forhold for eksempel i helse- og sosialsektoren. Et paradoks er at samtidig med denne oppmerksomhet har flere helseforetak innført at ansatte skal undertegne en lojalitetserklæring som bl.a. innebære å ikke uttale seg offentlig uten godkjenning. Historien har vist at det er meget viktig at enkeltpersoner eller grupper av personer har mot og styrke til å si i fra i det offentlige rom for å kunne skape endring og forbedring. Nedleggelsen av Reitgjerde sykehus på 1980-tallet er et talende eksempel på dette.

Årets prisvinner var en av de få som hadde mot og styrke til å si i fra. Til å tale offentlige tjenesteytere og ditto ledelser i mot - heve sin stemme og uttrykke sin opplevelse av hendelsen i Sofienbergparken. Denne stemmen ble en velbegrunnet faglig kritikk av den skandaløse behandling som Ali Farah ble utsatt for. Prisvinneren fremførte en kritikk som både handlet om den konkrete hendelsen og en perspektivering av at dette var en form for behandling som andre personer også utsettes for. Særlig gjelder dette grupper som er marginalisert i det norske samfunn. Samtidig fremholdt prisvinneren pasienters rett til å klage på uverdig behandling, rasisme og diskriminering. Fagpersonell må erkjenne denne retten parallelt med at en kritisk gransker og endrer holdninger og handlinger som opprettholder alle former for uverdig behandling. Dette er fagpersonalet yrkesetiske og moralske plikt. Prisvinneren viser mot og styrke til å si fra, til å stå imot de mange og devaluerende maktkulturer. Samtidig legemliggjør hun gjennom å fortelle om sine erfaringer, idealet om at vi alle bør varsle om kritikkverdige og dehumaniserende praksiser.

Innlegg av Ragnhild Storstein Spilker i Dagbladet 8.10.2008: Sofienbergparken blues

Prisvinner i 2006 var Mette Ellingsdalen.

Begrunnelse:
Årets prisvinner har de siste årene blitt kjent gjennom media hvor vedkommende har fortalt om sine erfaringer i møte med behandlingsapparatet. Erfaringene har særlig bidratt til å rette oppmerksomhet mot en svært omdiskutert behandling innen psykisk helsevern for voksne. Det er blitt pekt på hvordan denne behandlingen kan føre til langt flere komplikasjoner og skadevirkninger enn det fagfolk flest informerer om.

Årets prisvinner har brukt sine erfaringer til å kjempe for psykisk lidende menneskers rett til å bli møtt med anerkjennelse og tiltro fra fagpersoner. En rettighet som skal være selvfølgelig selv om brukerne formidler negative sider ved en behandling de får. Kravet om å bli tatt på alvor og respektert av fagfolk har vært et vesentlig poeng i presseoppslagene. En slik holdning og praksis burde være umiddelbar når kravet om brukermedvirkning løftes frem av politikere og offentlige myndigheter.

Årets prisvinner har fortalt om hvordan elektrosjokkbehandlingen (ECT) for sin depresjon gav henne varig hukommelsestap og andre plager. Hennes åpenhet og mot til å stå frem har ført til en større åpenhet i fagmiljøene. Både Norsk Psykiatrisk forening, Den Norske Psykologforening samt Sosial- og helsedirektoratet vil se nærmere på elektrosjokk som behandlingsform og konsekvenser av denne. Kandidatens erfaringer har ført til innrømmelser om tilbakeholdelse av informasjon om kjente bivirkninger, samt erkjennelser om manglende forskning omkring negative langtidsvirkninger ved bruken av en slik behandling.

Kandidaten er et forbilde for andre som deler tilsvarende erfaringer. Hennes innsats kan bidra til at psykisk helsevern i større grad blir et samarbeidsprosjekt mellom fagpersoner og brukere.

Intervju med Mette Ellingsdalen i Aftenposten

Først ADHD, så bipolar

Torsdag skrev jeg om den nye bipolare barnediagnosen og om lille Rebecca Riley som døde av medisinforgiftning, fire år gammel. I fredagens A-magasinet kan vi lese mer.

A-magasinet forteller at Rebeccas død har skapt en debatt som får konsekvenser for hvordan man behandler barn i USA, landet som staker ut kursen i (barne)psykiatrien internasjonalt.

I USA har bipolar lidelse erstattet ADHD som barnepsykiatriens raskest voksende diagnose.

I 1999 fikk rundt 1800 barn og unge i Norge ADHD-medikamenter. I fjor var tallet 14 623. Nå har diagnostiseringen av "BP-barn" startet i Norge.

Psykiatriprofessor Einar Kringlen forteller at bruken av diagnosen bipolar er 40-doblet på ti år i USA. Barnebøker som Brandon and the Bipolar Bear er utgitt for å forklare barna at de har en kjemisk ubalanse i hjernen, og hvorfor de må ta medisinen sin. Boka er beregnet for barn fra fire år.

Psykiateren Demitri Papolos har utgitt boka The Bipolar Child der han hevder at bipolar lidelse hos barn kan merkes allerede under graviditeten som overdrevent sparkende fostre.

Rebeccas far var etterforsket for vold mot Rebeccas bror. Moren var deprimert. Kan ikke familieforholdene være hovedårsak til Rebeccas problemer? Nei, mener barnepsykiater Kayoko Kifuji, som var den som diagnostiserte toåringen Rebecca med ADHD, og senere med bipolar lidelse. Påtalemyndigheten har ikke siktet Kifuji, for psykiateren har ryggdekning i forskning. Behandlingen var "innenfor ansvarlige profesjonelle standarder".

Kifujis forbilde er professor Joseph Biederman ved Massachusetts General Hospital i Boston. Professor Biederman har fått forskningsstøtte fra 15 legemiddelfirmaer og lønn fra syv. Hans forskning utgjør en betydelig del av kunnskapsgrunnlaget bak økt medisinering av både ADHD og bipolar lidelse rundt omkring i verden, inkludert Norge. Biederman avviser at Rebeccas død er noe å lære av.

- Biederman er en av guruene for psykiatere i Europa. Han har bidratt til at norsk barnepsykiatri nå fokuserer mer på barnets biologi enn forholdene barnet har levd under når problemene skal forklares, sier psykologspesialist Espen Idås*, som leder en barnepsykiatrisk poliklinikk i Vestfold.

Professor i sosialpsykologi Tor-Johan Ekeland** understreker:

- Den amerikanske psykiatrien er så involvert med [legemiddel]industrien at det er vanskelig å skille de to partene. Men utad presenteres nye diagnoser og anbefalte behandlingsopplegg som kunnskapsbaserte og vitenskapelige.

Lederen i Barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Kirsten Djupesland, er positiv til den nye diagnosen, og vil ikke sette noen nedre aldersgrense for når norske barn kan få den.


* I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 2006 skrev Idås om ADHD-diagnosen: "Mest skremmende er de tilfellene der barn er mishandlet fysisk eller psykisk over tid. Dette resulterer ofte i konsentrasjonsproblemer på skolen og at de blir oppfattet som rabagaster eller blir rapportert som umulige av foreldrene eller andre. Dette kan være barnets forsøk på å fortelle at han eller hun har det svært vanskelig."

** I et intervju i Morgenbladet i 2005 uttalte Ekeland om ADHD-diagnosen: "Det er allerede politisk ukorrekt å i det hele tatt stille spørsmål ved ADHD, selv om det ikke er påvist at det er en hjerneorganisk lidelse, slik vi stadig blir fortalt."

Se også:
ADHD-diagnose og traumer
Norske barn deltar i et forskningsprosjekt der de medisineres mot bipolar lidelse.
- ADHD-medisiner kan gi hallusinasjoner
Link lagt ut: Medisinert ihjel

Aktiv dødshjelp

Aftenposten skriver i dag at Hedmark Høyre vil at Høyre skal si ja til aktiv dødshjelp. En ny undersøkelse utført av Synovate for Foreningen Retten til en verdig død viser stort flertall for aktiv dødshjelp i partiet. På spørsmålet "Hvor enig eller uenig er du i at en døende pasient, etter grundig overveielse, skal kunne få utskrevet en dødelig dose medisin av sin lege som vedkommende selv kan ta for å unngå store lidelser?", svarer 77 prosent av partiets velgere at de er enige. Et stort flertall mener også at legen bør kunne gi en dødelig injeksjon hvis pasienten selv ikke kan ta medikamentet.

Et flertall av den norske befolkningen har også tidligere vært helt eller delvis for aktiv dødshjelp. Men hvor gjennomreflekterte svarene er, og hva som konkret legges i dem, er ikke så godt å si.

Stortingsrepresentant Inge Lønning er sterk motstander av aktiv og assistert dødshjelp.

- Det er ikke noen oppgave for samfunnet å medvirke til selvmord. Og hvordan kan man pålegge helsepersonell å bidra til det? Jeg kan forstå intensjonen bak forslaget, men man havner i helt umulig avgrensningsproblemer når man skal utforme lovgivningen, påpeker han.

Det kan han nok ha rett i. I dødshjelpsdebatten mener noen at det må foreligge uutholdelige smerter. Andre mener at varige og store smerter er tilstrekkelig. Men hva betyr uutholdelige eller varige og store smerter?

Noen mener det skal være kriterium at det foreligger dødelig uhelbredelig sykdom. Mens noen mener at døden i tillegg må være nært forestående.

Hva med syke barn? Eller pasienter med uutholdelig og uhelbredelig psykisk smerte?

Ser vi på tall fra Nederland, viser det seg at aktiv dødshjelp slett ikke alltid er frivillig. Det kan skje ved at pasienten ikke er i stand til å be om det selv, at pasienten ikke blir spurt, eller at pasienten blir drept mot sin vilje. Faren for utglidning er reell.

Det fins etter mitt syn gode argumenter både for og mot å legalisere bistand til å avslutte livet i helt spesielle situasjoner.

Og det går definitivt an å mene at en lege som hjelper en pasient til å dø, kan få slippe straff selv om aktiv dødshjelp ikke er legalisert.

Psykolog Kari Vigeland er for
Jurist Erling Johannes Husabø er mot
Filosof Lars Johan Materstvedt er mot
Dødshjelpsdebatt i Dagbladet
Dødshjelpsdebatt i Aftensposten

Pals med pils

I det siste har man igjen begynt å snakke om voldtektsbølgen. Folk gruer seg til sommeren.

Men vi har hatt voldtektsbølge på vinteren også, så det burde være åpenbart at voldtekt ikke kommer av kvinners bare mager. Så mild har selv ikke den norske vinteren blitt, ennå.

I fjor vinter var det en del snakk om at voldtekt kunne skyldes alkoholforbruk. Men alkohol kan snarere være løsningen på dette problemet. For jo fullere menn er, jo bedre. Som pur ung ble jeg forsøkt voldtatt av en voksen mann. Takket være hans alkoholutløste sløvhet og trege reaksjon, fikk jeg uskadeliggjort ham og reddet meg unna.

Jeg har tidligere foreslått profeministiske tiltak rettet mot dem som er årsak til dette uvesenet, og har kommet fram til at i pizza-pedagogikkens tidsalder vil det naturlige være en øl-og-pizza-kur.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell burde oppgi det PALS-tullet som Øystein Djupedal var helt hekta på å bruke på skolebarn, og heller oppfordre barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt til å forsøke det på overgripere, altså PALS med pils.

Barnearbeid uten regulering

Snart feires 1. mai. De aller fleste barn og de fleste voksne har fri den dagen.

Mange bønder pleier imidlertid å jobbe. Det må noen ganger barna deres også. Noen barn synes det er urettferdig at de skal tvinges til å arbeide når de egentlig har en fridag. Men det er det få som bryr seg om.

Myndighetene har ikke lovregulert barns arbeid i landbruket. Barn på gård må ofte arbeide mer for familien enn andre barn. Gårdsarbeid er i deler av året veldig intensivt og er både fysisk tyngre og farligere enn annet arbeid barn pleier å gjøre i familien.

I artikkel 32 i FNs Barnekonvensjon, som gjelder ethvert arbeid for barn, også det som er ulønnet, står det at det skal sørges for passende regulering av arbeidstid og arbeidsforhold. Det fins imidlertid ingen lovregulering av barnearbeid som skjer i landbruket.

Barnelovens bestemmelse om foreldreansvaret er for lite konkret i denne sammenheng. En lovbestemmelse om hvor mye barn i ulike aldre kunne arbeide, ville være nyttig for alle parter - særlig det forhandlingssvake barnet. Selvsagt er barn individuelt forskjellige, og arbeidskapasiteten og -lysten vil være avhengig av barnets generelle trivsel og forhold til sin familie og dets helsetilstand, inklusive den psykiske.

Men det må være mulig å få en lovregulering også på dette feltet, slik vi har på så mange andre kompliserte områder av livet.

Barnekonvensjonens art. 32

1. Partene anerkjenner barnets rett til beskyttelse mot økonomisk utbytting og mot å utføre ethvert arbeid som kan være farlig eller til hinder for barnets utdanning, eller skadelig for barnets helse eller fysiske, psykiske, åndelige, moralske eller sosiale utvikling.

2. Partene skal treffe lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak for å sikre gjennomføringen av denne artikkel. For dette formål og idet det tas hensyn til relevante bestemmelser i andre internasjonale instrumenter skal partene særlig:

a) fastsette minstealder eller -aldre for adgang til sysselsetting,
b) sørge for passende regulering av arbeidstid og arbeidsforhold, og
c) fastsette passende straffer eller andre sanksjoner for å sikre effektiv håndheving av denne artikkel.

Overgrepsutsatt gutt får ikke hjelp

Etter fire og et halvt år har en gutt som skal ha blitt ble utsatt for «Lommemannen» i Trondheim ennå ikke fått tilbud om profesjonell hjelp, skriver Adresseavisen.

Senest i februar i år gikk guttens familie ut i media og ba om hjelp, hvorpå Trondheim kommune ga uttrykk for at de ville bistå. Siden har de ikke hørt noe fra hjelpeapparatet.

- Jeg kan trøste ham, men jeg har ingen kunnskap om dette. Jeg er livredd for at sønnen min kan ta skade av det, dersom jeg snakker med ham om dette som skjedde, sier faren til den nå 12 år gamle gutten.

Det var lørdag 6. september i 2003 at den nå siktede 56-åringen, som politiet mener er «Lommemannen», skal ha kommet i kontakt med gutten. Politiet sikret seg flere spor fra åstedet, og det viste seg at overgriperen hadde lagt igjen DNA-materiale. I tillegg ble mannen filmet av overvåkningskameraer i boligblokka. Få uker etter at overgrepet fant sted ble den da syv år gamle gutten innkalt til dommeravhør i saken.

- I dommeravhøret ble han bedt om å fortelle hva han hadde opplevd. Bare det var en stor belastning i seg selv, men han fikk ingen spørsmål om han trengte hjelp, sier faren.

Ifølge ham hørte familien ingenting fra verken etterforskere eller kommunens hjelpeapparat før 11. januar i år. Da fikk de en telefon fra politiadvokat Jorid Kile Berg, som kunne fortelle at de hadde pågrepet en person i saken, og at vedkommende var identisk med mannen politiet mente var «Lommemannen».

Selv om det var en lettelse å høre at sønnens overgriper mannen var arrestert, var det også en tøff opplevelse for familien.

- Det var som å oppleve alt på nytt igjen. De vonde minnene kom tilbake, sier faren, som er særlig opprørt over at ingen reagerte selv etter at familien gikk ut i media og ba om hjelp.

Det er så typisk, synes jeg, at det legges mye mer vekt på det juridiske når det gjelder overgrepsproblematikken, enn på helsehjelp til ofrene.

Se også kronikkene
Er krenkelser av barn usynlig for helsevesenet?
Rammet av barndommen

Stigmatiserende etiketter på barn

Journalister, fagfolk, byråkrater og politikere bør være bevisste når de omtaler folk, og forsøke å unngå å bruke belastende merkelapper. Navnene man setter på andre påvirker både egen og de omtaltes oppfatning av hvem de er.

Noe av det verste - og mest urettferdige - jeg har sett i det siste, er betegnelsene overgrepsbarn og rus- og psykiatribarn.

Overgrepsbarn er brukt av Helsedirektoratet om barn som har vært utsatt for overgrep, og som nå skal få hjelp ved de såkalte barnehusene. Men overgrepene "tilhører" gjerningsmennene og -kvinnene, ikke barna de har forgrepet seg på. Jeg har vært utsatt for vold, men ingen kaller meg da en voldskvinne.

Rus- og psykiatribarn er brukt av nettavisen Helserevyen om barn av foreldre med rusmiddelavhengighet og foreldre som er pasienter i psykiatrien. Men rusproblemene og de psykiske problemene er det disse foreldrene som "eier", ikke barna deres. Og heller ikke voksne som selv er pasienter, omtales som psykiatrimann eller - kvinne.

Hvorfor akkurat Scientologikirken?

Religionshistoriker Geir Winje har et innlegg i Tønsbergs Blad i dag, der han spør hvorfor akkurat scientologene får så mye pepper når de i hovedsak driver med mye av det samme som andre religioner eller alternative bevegelser.

Han er ikke spesielt begeistret for denne religionen, men det er han heller ikke for Jehovas vitner, alternativbevegelsen eller andre trosretninger han jobber med som religionsviter.

Som andre trossamfunn feirer også scientologene gudstjeneste hver søndag, de markerer fødsel, ekteskapsinngåelse og død. Når et barn blir født, poengteres det for eksempel – som hos Kristensamfunnet – at det er en ånd som allerede har levd mange liv.

Scientologikirken har siden grunnleggelsen på 1950-tallet kritisert lobotomi og medikamentbruk i psykiatrien. Den har derfor sterke fiender innenfor amerikansk psykiatri og legemiddelindustri. Dette forklarer til dels den negative omtalen i media, skriver Geir Winje.

Det sies at scientologenes kurs er dyre (men sjelden hvor dyre). Etter Winjes erfaring er de omtrent like dyre som yogakurs, aurafotografering og så videre. Hvis det er feil å betale for scientologenes varer og tjenester, er det kanskje like feil å betale for lignende varer og tjenester i andre nyreligiøse miljøer. Kanskje er det også feil å betale kirkeskatt, siden også kirken baserer seg på et ikke-vitenskapelig menneskesyn.

Og skal en kritisere Scientologikirken for et negativt menneskesyn, bør en kanskje også kritisere andre trossamfunn med negative menneskesyn. Mens hinduismen, buddhismen og scientologien regner med mange liv og frelse og frihet en gang langt inne i fremtiden, regner kristendommen og islam med ett menneskeliv og en såkalt dobbel utgang: himmel eller helvete – evig liv eller fortapelse.

Les også:
Geir Winje: Scientologikirken - en kort innføring
Psykolog Kjell Totland: Nyreligiøse bevegelser og mental helse
Dagbladet.no: - Det går historier om at jeg er skyld i barns død

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

Bipolar barnediagnose

I fredagens A-magasinet forteller Aftenposten om Rebecca Riley som fikk diagnosen ADHD da hun var to år og diagnosen bipolar lidelse da hun var tre. Fire år gammel døde hun av medisinering.

Obduksjonen viste at lungene hennes var fulle av væske. Fireåringen hadde de siste ukene fått tre medisiner mot psykiske lidelser. I Norge har de navn som Catapresan, Orfiril og Seroquel.

Saken har skapt stor debatt i USA. Døde jenta fordi foreldrene forgiftet henne, eller fordi psykiatrien anbefaler stadig tyngre medisinering av barn?

Politiet legger foreløpig all skyld på foreldrene, som nå er fengslet, og rettssaken er planlagt til høsten.

I et intervju på 60 Minutes forteller barnets mor at Rebeccas problemer begynte da hun var to år. Hun tok henne til en psykiater fordi hun hadde søvnproblemer og virket hyperaktiv.

I USA har bipolar lidelse erstattet ADHD som barnepsykiatriens raskest voksende diagnose. Nå har diagnostiseringen av "BP-barn" også startet i Norge.

Psykiater Anne Udal har drevet et forskningsprosjekt om bipolar lidelse siden 2004. Hun sier til Aftenposten at barnediagnosen bør tas mer i bruk i Norge.

Professor i sosialpsykologi Tor-Johan Ekeland er av en annen mening:

- Internasjonal psykiatri er enormt påvirket av USA. Det som skjer der, kan ofte observeres i norsk psykiatri noen år etter. Det som skjedde med Rebecca, kan også skje i Norge om vi ikke gjenreiser den kritiske debatten om psykiatri og medikalisering.

TILLEGG 25. april:
- Det er svært viktig å stille riktig diagnose, sier Ellinor Major i Helsedirektoratet til Aftenposten.
Avdelingsoverlege Steinar Madsen i Legemiddelverket sier at en del av medikamentene som brukes, ikke er godkjent spesielt for bipolar lidelse hos barn.

Og Ellinor Major burde vite at diagnoser vedtas ved konsensus av de mest innflytelsesrike psykiaterne. En studie publisert i 2006 om bånd til legemiddelindustrien hos dem som vedtar diagnoser, viste at samtlige av dem som laget diagnoser til såkalte stemningslidelser, hadde bånd til legemiddelindustrien.

Se også:
Først ADHD, så bipolar
A-magasinet om stemningsepidemien
Dagbladet.no om Rebecca Riley
Psykolog om problemer rundt ADHD-diagnostisering
Lege nektet å skrive ut Ritalin - innklaget til Helsetilsynet

Overgrep i lukkede rom

En undersøkelse Norsk Psykologforening gjorde på begynnelsen av 1990-tallet, viste at seksuelle overgrep kan ramme ganske mange klienter. Hver tyvende psykolog som svarte, fortalte om seksuell kontakt med minst én klient.

Dagbladet hadde i 2004 reportasjen Rom for overgrep, der blant andre psykolog Mette Sundt Gundersen ble intervjuet. Mens hun gikk på embetsstudiet i psykologi, begynte hun i terapi for å rydde opp i egne tanker, før hun skulle arbeide med andres. Da begynte et for henne langt mareritt.

I fjor kom Mette Sundt Gundersen med boka Det skal ikke hende … Grenseoverskridelser og seksuelle overgrep i terapi.

Når det går galt, plages klienter ofte av mye skyld og skam, selv om overgrep alltid er behandlerens ansvar. Mens behandleren kan få støtte fra sin forening og kolleger, blant annet økonomisk ved rettssaker, blir klienter ofte stående alene. Verken Psykologforeningen eller Legeforeningen har opprettet organer eller ordninger til å ivareta klientene etter overgrep.

Klientens krefter går ofte med til å takle tilværelsen etter at overgrep har skjedd. Oftest kommer hun* dårligere ut av en slik behandling - selv om den også på mange måter kan ha vært positiv - enn hvordan hun hadde det da hun begynte der. De opprinnelige vanskene hun hadde, og som gjorde at hun søkte hjelp, kan øke i både omfang og styrke. Mange sørger også over å ha mistet behandleren sin, som kan ha vært den viktigste støtten i livet. Mistillit til terapeuter generelt, til helsepersonell og andre hjelpeprofesjoner, samt andre mennesker overhodet, kan bli konsekvensen for enkelte, skriver Sundt Gundersen.

Fra før har Mette Sundt Gundersen opprettet Stiftelse 99, der klienter kan henvende seg etter overgrep og grenseoverskridelser. Med denne boka blir et tabubelagt tema utdypet. Dette er den første boka i sitt slag på norsk.

* Amerikansk forskning viser at i 70 % av tilfellene hvor det skjer seksuelle overgrep fra terapeut mot klient, er terapeuten mann og klienten kvinne. Totalt er 90 % av de misbrukte klientene kvinner.
I 20 % av tilfellene er både terapeut og klient kvinne.
I 5 % av tilfellene er både terapeut og klient mann.
I 5 % av tilfellene er terapeuten kvinne og klienten mann.

Bladet Psykisk helse nr 5/2007 hadde intervju med Mette Sundt Gundersen, samt med en misbrukt klient (ikke på nettet)

Se også: Overgrep fra helsepersonell

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

"Terapiresistent"

I dag kan vi lese at Bhatti mangler evne til å føle skyld.

Bhattis diagnose bekrives som dyster, og psykiaterne mener framtidsutsiktene hans er alt annet enn lyse.

- Undersøkelser har vist at det er hyppigere tilbakefall hos de som fikk behandling for lidelsen enn de som ikke fikk, sier professor Jofrid Nygaard.

Dette betyr at behandling mot dyssosial personlighetsforstyrrelse ofte virker mot sin hensikt.

Men hva om behandlingen er feil? Hvorfor er det alltid hos pasienten årsaken ligger når behandling ikke virker (bra)?

Psykoanalyse som indoktrinering

Det er blitt meg fortalt at noen mennesker etter lang tid i psykoanalyse får problemer med realitetstesting, fordi ingenting ser lenger ut som det det er. Når relasjonen med terapeuten som en virkelig person ugyldiggjøres, impliserer dette at uansett hva en terapeut faktisk sier eller gjør, er dette uten betydning. Enhver negativ reaksjon på terapeutens atferd fortolkes som en projeksjon. Klienten kan ikke lenger stole på sine persepsjoner. Dette samsvarer med den form for virkelighetsforvrengning og ugyldiggjøring av erfaringer som Axelsen (1997) påpeker er en sterkt medvirkende faktor til psykiske problemer.

Den sterke avhengigheten, som er en forutsetning for psykoanalytisk orientert behandling, kan gi grobunn for en utstrakt bruk av maktutøvelse. For klienten finnes det bare en eneste referanseramme for å kunne sammenligne gode og vonde opplevelser, og det er terapeutens. Det er velkjent at effekten av tortur forsterkes når smerte veksler med omsorg. Offeret føler hengivenhet med torturisten når pinslene uteblir, eller når torturisten oppfyller offerets behov for trøst og forståelse. Det viktige er at det er overgriperen som kontrollerer vekslingen (Lundgren 1988). Som også mange andre påpeker, er dette at beskytteren samtidig er undertrykker en velkjent teknikk i hjernevasking og impliserer først og fremst den psykologiske kontroll som er en av de viktigste faktorer som senere kan skape psykiske problemer (Herman 1992), sammen med definisjonen av den andres følelser og behov (Axelsen 1997). Veksling mellom omsorg og straff kan også skje i en terapi i form av subtile former for aksept og avvisning, et mønster som ofte er identisk med det klienten har opplevd tidligere i livet. Det er neppe tilfeldig at det som i kommunikasjonsforskning er definert som kontroll-strategier (Wieman & Giles 1996) samsvarer med psykoanalytiske behandlingsteknikker som taushet og unngåelse av blikk-kontakt. Slik lærer en klient raskt hva som er akseptabelt å si, mene og tro, og hva som ikke er det, og aksepterer dermed analytikerens tolkninger og definisjoner for å unngå avvisende reaksjoner. For en psykoanalytiker vil det alltid være om å gjøre å opprettholde kontrollen i hensikt å opprettholde autoriteten. Dette ligger implisitt som et grunnleggende premiss ved at det antas at klienten ikke vet sitt eget beste og derfor av alle krefter vil forsøke å manipulere terapeuten. Det farlige i dette er at analytikeren da kan miste det f.eks. Gullestad (1996) refererer til som «den uavhengige posisjon».

Når en klient får en «negativ terapeutisk reaksjon» dvs. er misfornøyd over å ikke få den hjelpen han eller hun trenger og derfor slutter, er det i den psykoanalytiske tradisjonen alltid klienten det er noe feil med, ikke terapeuten eller teorien. Axelsen (1997) hevder at terapeuter som har beveget seg bort fra slike offerklandringstendenser ser klientens negative reaksjoner som terapeutens ansvar ved at terapeuten ikke mestrer sin del av samspillet i den terapeutiske relasjonen.

En psykoanalytisk orientert terapi vil derfor oftest være en ny form for oppdragelse med sterkt preg av det Alice Miller (1980) kaller «den sorte pedagogikken», en ny variasjon av «identifikasjon med aggressor». Målet for behandlingen er å erstatte et gammelt super-ego med et nytt ved hjelp av klassiske indoktrineringsteknikker. Om en pasient blir «gjenstridig» og insisterer på retten til sin egen virkelighet og nekter å godta terapeutens tolkninger, er det ikke uvanlig at terapeuten ubevisst agerer ut sine egne foreldre og tar i bruk de samme oppdragelsesmetodene overfor pasienten, som han selv ble utsatt for som barn (Miller 1981). Noen av dagens analytisk orienterte terapeuter bruker betegnelsen «terapiresistent» om slike pasienter. «Sunn motstandskraft mot indoktrinering», vil andre kalle det.

Lesetips:
Gaslighting, the Double Whammy, Interrogation and ... - Bok av psykiater Theo. L. Dorpat
A. Miller: How to find the right therapist

Piller til eldre

En medisinprofessor slår alarm om eldres pillebruk.

- Bivirkninger av medisiner forveksles med aldringstegn. Medisinsløvhet møtes med enda flere piller, sier han.

Derfor ønsker han opplysningsarbeid rettet mot de eldre selv, samt statusheving av eldreomsorgen, for å forebygge en for ensidig vektlegging av medisiner som behandlingsform for eldre.

De eldre selv? Det er vel ikke de eldre som ordinerer disse pillene?

For en tid tilbake leste jeg om neddoping av eldre på sykehjem:

- De omstridte legemidlene bidrar til at de eldre langt på veg blir parkert rent fysisk. De blir stillesittende og passive og følgelig lite ressurskrevende for omgivelsene sine. Men inni seg har de det ofte like vondt. Det som plager pasientene - den egentlige årsaken til at de blir utagerende, behandles stort sett ikke, sier en psykiater.

Opplysningsarbeidet bør vel heller rettes mot dem som forskiver piller til eldre, enten de eldre er hjemmeboende eller på sykehjem.

Unnskyld

Dagens Medisin skriver i dag om en kampanje i Danmark, der leger og annet helsepersonell skal lære å si unnskyld til pasienter som vært utsatt for utilsiktet skade i forbindelse med behandling. Bakgrunnen for initiativet er det faktum at omkring ti prosent av danske pasienter blir utsatt for uhell i forbindelse med behandling. Inntil nå har det ikke vært tradisjon for at pasienten mottar en unnskyldning.

Jeg skulle ønske at dette også var tilfellet i Norge, og at det ikke bare gjaldt ved uhell, men også når behandleren har opptrådt uetisk.

I et intervju om fagetiske klager i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 2005 uttalte Nina Strand, leder i Fagetisk råd i Norsk Psykologforening:

- Psykologers arbeidshverdag inneholder etiske dilemmaer og utfordringer som fører til at en kan gjøre overtramp. Mange av oss vet med oss selv at vi har sagt og gjort ting som ikke holder etisk god standard.

Utsagnet uroer meg. Jeg spør meg om fokuset på klienten - som må leve videre med konsekvensene av behandleres overtramp - er for lite framme i utdanningene. Jeg mener terapeutene bør be sine klienter om unnskyldning når de "vet med seg selv" at de har begått etiske overtramp.

Mange som kommer til psykolog, har jo fra før erfaringer med respektløshet i relasjoner.

TILLEGG 25. april: Pasientombud kommenterer i Dagbladet.

Hva er kristendom?

Religionsfagets framtid er et aktuelt tema om dagen.

For min egen del er jeg i alle fall enig med religionshistoriker Einar Thomassen, som finner det naturlig at man i Norge legger større vekt på kunnskaper om kristendommen enn om andre religioner, på samme måte som norgeshistorien har en særlig plass i historiefaget.

Og kanskje litt med Dag Hareide også, som satt i Bostadutvalget. Om at mye i våre tenkemåter er kristent.

Det siste oppdaget jeg først da jeg tok grunnfag i kristendom: hvor kristen kulturen vår egentlig er. Det er viktig å kjenne til det som har formet en, for å forstå seg selv, tenker jeg.

Men hva er kristendom?

I artikkelen Kjernen i kristen tro - to ulike forståelser skriver teologen Solveig Østrem at det fra kirkens side gjerne hevdes at man er enige om hva som er selve kjernen i den kristne tro, til tross for uenighet i enkeltspørsmål. Dette setter Østrem spørsmålstegn ved. På mange måter er det nettopp to ulike perspektiver på selve kjernen i kristen tro som skaper uenighet i enkeltsaker.

Noen kristne hevder det livet mennesket lever på jorda står i motsetning til det vi ut fra Guds vilje er skapt til. Andre mener at menneskelivet med alle dets fasetter og nyanser er å forstå som et resultat av Guds vilje og av at mennesket er skapt av Gud.

I norsk sammenheng er det ikke uvanlig å høre uttrykket ”personlig kristen”. Dette er en variant av tenkningen som ligger til grunn for pietistismen. Her er det innført et skille mellom dem som er ”personlig kristne” og andre. Dette skillet forutsetter en forståelse av ”kristenlivet” som noe annet enn og noe som står i motsetning til selve livet. (Hørte du det, Mette-Marit?)

For grundtvigianismen, derimot, var utgangspunktet at mennesket er skapt i Guds bilde, og at menneskelivet derfor har verdi i seg selv. ”Menneske først, kristen så”, oppsummerer det Grundtvig sto for.

Jeg tror større kjennskap til mangfoldet i den kristne tradisjon ville gi mennesker økt personlig frihet. Religionen blir vi likevel ikke kvitt med det første.

Og derfor hadde jeg også ønsket fokus på religiøsitet i behandlingsrommet.

Se også:
Kristendommen trenger ikke helvetet

Fordi hun er en Qvinde

Skal A, skiønt hun er viis, fordi hun er en Qvinde,
Fordi hun gaaer med Skiørt, fordømmes til at spinde?
Skal B, som er en Nar, en Drukkenbolt, et Faar ,
Strax Mester være, just for han med Buxer gaaer?

Ludvig Holberg: Peder Paars, 1719

Taushetsplikt i barne- og ungdomspsykiatrien

Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder for helsepersonell og andre tjenesteytere om dialog og kommunikasjon med pårørende innen psykiske helsetjenester, Pårørende – en ressurs.

Veilederen har som formål å sikre at pårørende som deltar i omsorgen til mennesker med psykiske vansker får nødvendig informasjon, støtte og avlastning og at deres kunnskap og erfaringer anerkjennes og benyttes i pasientbehandlingen.

Men pårørende er så mangt.

Veilederen har etter mitt syn ikke tatt nok hensyn til familievold. Dette gjelder et punkt vedrørende pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien, nemlig taushetsplikten overfor barn som utsettes for vold og overgrep fra sine pårørende. I slike tilfeller kan man ikke si at de pårørende er en ressurs.

Om informasjon til foreldrene står det:

- Dersom pasienten er under 16 år, skal informasjonen som utgangspunkt formidles til foreldre eller de som har foreldreansvaret, og til pasienten selv. Når ungdommen er over 16 år er hovedregelen at informasjon til pårørende må basere seg på samtykke fra pasienten. Den eller de som har foreldreansvar skal likevel ikke informeres dersom pasienten er over 12 år, og ikke ønsker slik formidling på grunn av årsaker som helsepersonellet mener bør respekteres.

Dette siste bør etter min mening også gjelde pasienter under 12 år dersom pasienten utsettes for mishandling eller misbruk fra forelder eller foreldre. Ellers vil ikke barn tørre å fortelle om slike ting. En svensk undersøkelse har vist at mange barn som går i behandling, ikke tør å fortelle om overgrep, fordi de er redd for konsekvensen om foreldrene får vite det.

Ifølge en norsk undersøkelse har seks av ti pasienter i BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) erfaringer med omsorgssvikt, mishandling og/eller seksuelt misbruk. Men bare én prosent av de voldsutsatte barna var registrert med vold som problem av barne- og ungdomspsykiatrien. Og kun 12 prosent av de seksuelt misbrukte barna som fikk behandling hos BUP, var "offisielt" blitt misbrukt. Kanskje kan mangelfull ivaretakelse av taushetsplikten overfor barn være én av årsakene?

Om foreldrenes rett til innsyn i barnets journal leser jeg:

- For barn under 16 år har foreldrene rett til innsyn i journalen, med unntak av situasjoner hvor et barn over 12 år av grunner som må respekteres, ikke ønsker at foreldre skal få tilgang.

Også her mener jeg at barn under 12 år bør bli respektert om de ikke vil at foreldre skal lese journalen. Et mishandlet barn kan bli utsatt for vold om voldsutøver får lese at barnet har "sladret" til behandlingsapparatet.

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

Burka er tingen

Det er et ikke uvanlig fenomen, dessverre, at omgivelsene opptrer som et taust - og for offeret dermed likegyldig - vitne i volds- og overgrepssaker.

På et abstrakt plan er "alle" imot overgrep mot kvinner og barn, men når det kommer til konkrete tilfeller, der folk selv må ta stilling, så er det ofte den som er rammet, som blir uglesett.

Et eksempel:
Jeg opplevde å bli forsøkt voldtatt av en kjæreste, og betrodde meg til en venn. Han kjente også kjæresten min og bare tullet det hele bort. Voldtektsforsøket "fikk" altså ikke finnes. Det samme opplevde jeg med en lege jeg snakket med. Siden kjæresten min hadde drukket alkohol og etterpå sa han ikke husket voldtektsforsøket, "kunne" heller ikke legen ta stilling.

Det kjæresten min derimot husket, var at jeg tidlig på kvelden hadde løpt halvnaken rundt i leiligheten, altså i mitt eget hjem.

Så burka er nok tingen.

En utstrakt hånd

- Vi vet at konfliktråd og andre alternative reaksjonsformer gir større sjanse til å få lovbrytere tilbake til samfunnet, sier justisminister Knut Storberget.

Dette er i tråd med det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalgets utredning om voldtekt. Et av utvalgets forslag var mekling mellom gjerningsmann og offer.

De tror visst at et seksuelt overgrep er en konflikt mellom parter. I et nettmøte hos Aftenposten kom det fram at Dixi Ressurssenter ikke er like begeistret.

Dette påfunnet er hentet fra Center for Voldtægtsofre ved Rigshospitalet i København. Ifølge initiativtaker Karin Sten Madsen er det viktig at voldtektsmannen får forklart kvinnen hvorfor han voldtok henne.

Kvinnen skal altså være prisgitt overgriperen også etter overgrepet. Bakgrunnen er at voldtektsofre må "komme seg videre” i livene sine - en holdning som gjennomsyrer mye av terapikulturen: endring for enhver pris. Én normert vei for endring går gjennom erkjennelse av egenandel, der kvinnen lærer at hun har en andel i at hun ble mishandlet eller misbrukt, fordi hun uten å være klar over det, selv har tilskyndet til dette.

Siden hensikten er terapeutisk, vil reell frivillighet kunne undergraves av en diskurs som sier at dette er terapeutisk "riktig". Hver eneste voldtatt kvinne - og andre ofre for "vold i nære relasjoner", deriblant barn - risikerer å bli utsatt for i alle fall subtilt press. Det stilles kulturelle forventninger til "rollen" som offer, som til andre roller, og det er vel dokumentert at sinte, selvhevdende og ”uforsonlige” ofre ikke anses som ”gode” ofre.

Samfunnet bør heller ha som en av sine primæroppgaver å være det viktige vitnet for den som har blitt offer. Kvinnen trenger, som traumeforskeren, psykiatriprofessoren og feministen Judith L. Herman sier, å få erfare at fellesskapet velger side og bekrefter det forkastelige i gjerningsmannens overgrep - og ikke som i den danske modellen der mekleren er "nøytral". Mange voldtektsofre har dessuten overgrepserfaringer fra tidlig i livet og sliter allerede med mangel på sosial støtte.

Burde ikke rehabilitering heller innebære at kvinnen får hjelp til å skape sin egen forståelse av det hun ble utsatt for? Etter et alvorlig traume kan reaksjonene komme lenge etter overgrepet, og svaret på "hvorfor" blir av eksistensiell og politisk art. Kvinnen vil senere kunne komme til å angre bittert på at hun "skværet opp" med gjerningsmannen etter overgrepet.

Dette har de ikke tatt hensyn til under meklingen ved voldtektssenteret i Danmark. Derimot ser de på en dialog med overgriper som en utstrakt hånd fra kvinnens side, der hun kan bidra til å få gjenopprettet gjerningsmannens verdighet.

Likestillingen går "framover" på en annen måte enn jeg som feminist ønsker.

Overgripere burde i stedet oppmuntres til å legge seg flate, innrømme sin brøde, og forsøke å gjøre noe positivt uten at det forutsetter noen innsats fra offerets side. I tilfeller der kvinnens traumer og/eller skader medfører tapt arbeidsinntekt, kan voldtektsmannen gi henne en skikkelig økonomisk kompensasjon.

Det snakkes støtt og stadig om at folk må komme seg ut av "offerrollen". Hvorfor snakkes det ikke med samme moralistiske tone om at noen må komme seg ut av overgriperrollen?

Forståelse av overgrep

I går kunne vi lese at kidnappingsofferet Natascha "hadde sex" med kidnapperen.

I dag skriver Nettavisen at Natascha hadde et seksuelt forhold til ham.

Si seg, når ble en overgrepsrelasjon omdefinert til et seksuelt forhold?

Hva mener Norsk språkråd om dette?

Skal nå barn som utsettes for incest, ha et seksuelt forhold til sine overgripere?

Han: - Har du vært i lengre, faste forhold tidligere?
Hun: - Ja, jeg hadde et fast forhold fra jeg var ti til jeg var seksten.
Han: - Hæ? Er du syk?

TILLEGG 1. mai (ikke 1. april): Dagbladet skriver: De to skal ha dyrket sex med jevne mellomrom.
Kvinnelig sjefredaktør Anne Aasheim er VELDIG IMOT voldtekt av voksne. Men innesperrede barn er det ikke så farlig med, kanskje?

Fattig-dommen

- Vi gjør ofte jobben som sosialkontorene og Nav burde gjort. De offentlige instansene mangler ofte forståelse for hvilke problemer de fattige sliter med, uttalte Georg Rønning, leder i Foreningen Fattignorge på et folkemøte hos Rødt nylig.

Selv var han i full jobb da han for noen år tilbake fikk en kreftdiagnose, hjelpen han fikk fra det offentlige var ikke mye å skryte av. I dag bruker han all sin tid på å hjelpe andre som har kommet i en vanskelig situasjon. Foreningen Fattignorge startet som et nettforum i 2004, i dag samarbeider de med en rekke organisasjoner og etater for å bedre forholdene for fattige.

- I det siste har vi hatt en positiv dialog med Nav. Vi får mange tilbakemeldinger om ting som ikke er som de skal, og etter min mening har Nav et stort forbedrings potensial. Mellom 70 og 80 mennesker ringer oss hver dag for å få hjelp, eller for å fortelle sin historie. Mange av historiene har fellestrekk og det er viktig at vi får gitt tilbakemeldinger til Nav slik at de kan justere seg, fastslår Georg Rønning.

Kanskje har medienes fokus på mye elendig klientbehandling ført noe godt med seg?

Georg Rønning pekte på en rekke konkrete eksempler på hvordan mennesker har blitt behandlet, både hos Nav og på sosialkontoret. Han gikk så langt som til å beskrive mange av sakene som overgrep og ikke saksbehandling.

I artikkelen Den institusjonelle ydmykingen i Nordisk sosialt arbeid 2/05 påviste professor Rolf Rønning ulike former for ydmyking som sosialklienter utsettes for. Han skriver at folk med litt sprukkent selvbilde og frynsete selvrespekt oppsøker sosialtjenesten, men at de kommer derfra enda mer duknakket enn da de kom, og at det er kontraproduktivt å bryte ned det som skulle bygges opp. Dette har man visst lenge, men likevel synes den destruktive praksisen å fortsette, sier han. Rønning trekker fram det paradoksale i at generalsekretær Ola Ødegaard fra Rettferd for taperne har måttet bistå mange i deres møte med hjelpeapparatet.

Det skulle ikke vært nødvendig med en hjelper når noen skal møte et profesjonelt hjelpeapparat, nei.

All ære til Georg Rønning, og andre, som trosser skammen. Jeg er enig med bloggeren Helge Samuelsen i at Arve Olaf Otlo er et bekjentskap som de fleste bør innom for å forstå det som rører seg i Norge på velferdsfronten. Det finnes få som har turt å stå fram som ham. Men mange sliter, som denne bloggeren.

Jeg anbefaler boka Fattig talt, der fattige i dagens Norge forteller sine historier. Men den er vond å lese.

Samtidig må man kunne spørre: Hvor mange historier trengs?

For min egen del lot jeg meg provosere litt da jeg leste arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssens nekrolog i Aftenposten over fattig-talsmannen Leiv Mørkved fra Velferdsalliansen, som døde i fjor. Ikke at det sto noe galt i nekrologen - tvert imot - men det gjorde vondt at Leiv Mørkved ikke kunne bli hørt fra politisk hold i sin sak mens han var i live.

- Leiv var kritisk til mye i norsk velferdspolitikk og fattigdomsbekjempelse, også mye av den utvikling som har skjedd i de senere år. Leiv var likevel en mann som beslutningstagere både på Storting og i regjering lyttet til. Med sin sindige form og sin saklighet ga han sine synspunkter stor tyngde. Leiv var ikke en mann som trengte de store ord og de store fakter for å gi sin argumentasjon kraft. Han la stor vekt på at meninger må være tuftet på kunnskap, og kritiserte ofte oss politikere for ikke å kjenne virkeligheten godt nok.

Skrev statsråden.

Jeg savner mer engasjement for fattiges sak fra blant annet kirke og helsevesen. Vi hadde trengt en frigjøringsteologi også her til lands, som hadde turt å snakke om "Det korsfestede folket".

Og hvorfor er det så stille blant psykologene? Visst fins det unntak - men de er nettopp det: unntak. Professor Arnulf Kolstad skriver om psykologkollega Kjell Underlids bok Fattigdommens psykologi:

- At fattigdom er forbundet med usikkerhet, indre uro, nervøsitet, bekymring, plutselig frykt uten grunn og generell angst kommer godt fram i intervjuene. Dette må være nyttig kunnskap for alle som er opptatt av folks mentale helse og vil ta utgangspunkt i pasientenes opplevelser. De fleste av oss har vel en mistanke om at det forholder seg slik og at fattigdommen også i dag medfører helseproblemer. I denne boka får vi bekreftelsen med de fattiges egne ord og forfatterens skjønnsomme fortolkning.

Underlid viser at de fattige ofte føler seg mindreverdige og at skamfølelsen er utbredt. Mange hadde ikke levd opp til egne forventninger, og de føler seg sosialt underlegne. Det skyldes ikke minst at de følte seg negativt behandlet og vurdert av andre. Noe overraskende gir intervjupersonene mange eksempler på at sosial- og helsetjenesten oppleves spesielt nedverdigende. Måten de blir møtt på av de ansatte der gjør ikke livet lettere.

- Ikke døm meg, ba en trygdet med en psykisk lidelse i et leserinnlegg nylig.

Se forøvrig: Du henges ut på internett

Dyrehold og rettighetstap

I forslaget til ny dyrevelferdslov ønsker Landbruks- og matdepartementet at Mattilsynet skal få rett til å kunne frata dem som har utsatt dyr for alvorlig misskjøtsel, muligheten til å eie dyr.

Forslaget innebærer en endring av gjeldende lov, der denne kompetansen tilligger domstolene.

Et livslangt forbud mot dyrehold er en utrolig dårlig idé, mener Nationens Drude Beer:

- Vi vet at de aller fleste dyretragedier er resultat av sykdom og vanskelige livssituasjoner, skilsmisse eller økonomisk trøbbel. Noe er gått galt, men ingen har fanget opp problemene. Helsevesen og hjelpeapparat har ikke strukket til. Noen har sviktet bonden før bonden sviktet dyra sine.

Når ulykken så er et faktum, når dyra må avlives og bonden er straffet, vil man en gang for alle slå hånden av ham og gi ham yrkesforbud.

Til skadde, psykisk syke og folk som har sittet i fengsel, tilbyr samfunnet rehabilitering og hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet. Men for en gårdbruker som har mistet fotfestet en gang, skal veien tilbake til det yrket og livet han kan og kjenner, være stengt for alltid.

Jeg synes dette er å overdrive. For det første fordi det også er andre yrkesgrupper som kan oppleve at de av ulike grunner ikke får fortsette i sitt yrke. En overgrepsdømt som har jobbet med barn, må finne seg et nytt yrke. Helsetilsynet kan frata helsepersonell retten til å utøve sitt yrke, for kortere eller lengre tid. Dette er ikke en straff, men for å forhindre at klienter eller pasienter skades.

For det andre blir det feil å sammenlikne det å arbeide med dyr - i likhet med omsorgsarbeid med mennesker - med et hvilket som helst yrke.

For det tredje - og dette er viktig - legges det i lovforslaget til grunn at den type handlinger og aktivitet som vil kunne rammes av bestemmelsen, er av grov karakter og sterkt klanderverdige. Rettighetstap kan bare treffes der det foreligger brudd på vesentlige pålegg eller grove eller gjentatte brudd på dyrevelferdslovgivingen.

For det fjerde kan vedtak gjøres tidsbestemte.

Saken kan også gjenopptas når vedkommende kan bevise at de faktiske forhold er endret i en slik grad at vedtaket ikke lenger er saklig begrunnet.

Det at vedtakskompetansen legges til Mattilsynet i slike saker, innebærer ingen begrensning i adgangen til domstolsprøvelse etter en forutgående ordinær saksbehandling i forvaltningen.

"Hadde sex"?

- Natascha hadde sex med kidnapperen, kan vi lese i dag.

Hadde sex, står det.

Samleie, står det.

Frivillig, står det også.

Er det mangel på fantasi eller på kunnskap som gjør at folk ikke synes å skjønne noe som helst av hva denne unge kvinnen har vært utsatt for?

Pro Sentret om avvik

Under "Spørsmål og svar" på Pro Sentrets nettsted er et av spørsmålene: Er det skadelig å selge sex?

Svar: Å selge sex er forbundet med sterkt sosialt stigma, noe som bl a for mange betyr at de lever et slags dobbeltliv. Hemmelighold, løgner og opplevelse av ensomhet kan for noen være skadelig. Noen mener at det å selge sex er å selge seg selv. De aller fleste vi møter har en klar oppfatning av at det ikke er sant. De selger en tjeneste. Likevel er seksualitet i vår del av verden sterkt knyttet til kjærlighet, og mange rapporterer om vanskeligheter med å ha et kjærlighetsforhold etter å ha solgt seksuelle tjenester. Spesielt fordi deler av fortiden må forties pga skam.

Mange kvinner i prostitusjonen er utsatt fra vold fra kunder. Andre opplever vold og trusler fra bakmenn som har tvunget dem ut i prostitusjon.

Å selge sex til mange forskjellige mennesker kan innebære en helserisiko dersom man ikke tar de nødvendige forhåndsregler og beskytter seg mot smitte.

Ikke et ord om psykiske traumer her. Et behandlingstilbud rettet mot slike skader er heller ikke blant Pro Sentrets helsetilbud til prostituerte:

- Blodprøver (test for hiv, hepatitt A, B og C og syfilis) tas i hele åpningstiden av sykepleier.
- Gynekologisk undersøkelse med testing for klamydia, gonoré og celleforandringer, samt utredning for andre underlivsplager, utføres av lege tirsdag og torsdag kveld.
- Prevensjon (p-piller, p-plaster, p-sprøyte, spiral etc.) skrives ut av lege. Kontroll og forlengelse utføres av sykepleier/jordmor. Vi har også nødprevensjon (angrepille).
- Vaksinasjon mot hepatitt A og B.
- Råd og veiledning i forhold til sikrere sex, samt gratis kondomer og glidekrem.
- Sårbehandling og behandling av hudinfeksjoner.
- Råd og veiledning i injeksjonsteknikk og hygiene, samt sterilt injeksjonsutstyr.
- Undersøkelser, behandling og henvisning for andre typer helsespørsmål.

Liv Jessen spør: hva skjer hvis vi forklarer deltagelsen utelukkende med kvinnenes bakgrunnsfaktorer som dårlig oppvekstvilkår, rus i hjemmet, psykiske problemer, seksuelle overgrep osv? Eller vi analyserer de sosiale og psykiske avvik og skadevirkninger som prostitusjonslivet medfører som for eksempel splittet personlighet, tap av selvrespekt, seksuelle problemer, sosial isolasjon osv? Hva skjer da? Vi kommer farlig nær opptil å definere henne nettopp som sosial avviker. Hun er i alle fall ikke som oss andre. Hun forblir Den Andre Kvinnen, som vi slipper å identifisere oss med.

Hvorfor vil ikke Liv Jessen identifisere seg med ofre for traumer? Hvorfor velger hun ikke å definere skadevirkninger etter traumer som noe annet enn personlig avvik hos ofrene?

Multikulturalisme

Multikulturalisme er en politisk strategi som anerkjenner, feirer og søker å opprettholde ulike kulturer og kulturelle identiteter.

Den afghanskfødte sosialantropologen Farida Ahmadi mener Norge er gjennomsyret av en uoffisiell multikulturalisme blant politikere, media og institusjoner. Selv er hun sterkt kritisk til multikulturalisme som politisk strategi.

- Multikulturalismen skaper konflikt, fordi den ser mennesker bare ut i fra kultur, etnisitet og religion, sier hun til Klassekampen.

Hun har skrevet masteroppgave om innvandrerkvinner som isoleres i Oslo. Da hun gikk i gang, trodde hun forklaringen på deres isolasjon lå hos dominerende menn. Hun endte opp med å gi multikulturalismen skylda for kvinnenes manglende integrasjon.

- Man pumper penger inn i de ulike nasjonenes moskeer, og underbygger på den måten forskjeller mellom folk. Det er en misforstått politikk som fører til at en kollektiv identitet tres nedover individet.

- Både priviligert minoritet og majoritet nyter godt av multikulturalismen. Men multikulturalismen er en form for ignoranse. Det er lett å være multikulturalist på vestkanten hvor det ikke finnes innvandrere. Samtidig profitterer de priviligerte på at multikulturalismen er det rådende tankesettet. Det gir jobber i akademia og institusjoner. Å jobbe med minoriteter er blitt en industri, sier Ahmadi.

Hun mener man unngår det dypeste problemet, som er fattigdom og arbeidsledighet, når man ser samfunnet gjennom multikulturelle briller.

Klassekampen vil i tida framover sette søkelyset på multikulturalismen. Avisa har i det siste også hatt artikler og debattstoff om kulturrelativismen.

Farida Ahmadis masteroppgave
Om Farida Ahmadis masteroppgave

OPPDAT. 1. nov.: Forsker Mari Teigen om multikulturalisme relatert til tvangstiltak

Kriminalisering og stigmatisering

- Å kriminalisere horekundene kan føre til at de prostituerte blir ytterligere stigmatisert, hevder Pro Sentrets Liv Jessen.

Men hvorfor skulle det være stigmatiserende å få status som kriminalitetsofre?

Er det stigmatiserende å ha blitt utsatt for kjønnslemlestelse, slik noen hevder? Bør vi derfor være forsiktige med å snakke om det?

Har Tor Erling Staff rett når han mener at vi må være forsiktige med å snakke om ofre for seksuelle overgrep når voksne forgriper seg på barn?

Når det gjelder voldtekt mot voksne, er det derimot ingen som snakker sånn. Har dette å gjøre med at voldtekt (også) kan ramme deg og meg, det vil si hvite, voksne, "vanlige" kvinner?

Lovforbud mot sexkjøp vil vel ikke stigmatisere andre enn menn med et stigmatiserende kvinnesyn?

PS Det er slett ikke synd på norske menn. Vi er de mest liberale i verden. Forskning har vist at ingen har flere one-night-stands enn nordmenn. Og at feminister er de beste sengepartnere for menn.

Prostitusjon og traumer

Det er påvist 40 ganger høyere dødelighet blant prostituerte enn blant befolkningen ellers.

Prostitusjonsforskning antyder at de aller fleste prostituerte vil ut av dette og at flertallet har store helseproblemer.

En studie fra fire kontinenter viste at hele 85 prosent hadde store posttraumatiske plager. 67 prosent av intervjuede prostituerte oppfylte kriteriet for diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD): gjenopplevelse, unnvikelsesatferd og hyperaktivering.

Flertallet av prostituerte har bakgrunn med seksuelle overgrep i barndommen.

Det ideelle offer

A-magasinet nr. 15 (11. april) hadde en lang artikkel om en prostituert kvinne, 35-årige Eva, som reiser Norge rundt for å selge kroppen sin til menn.

- Så lenge kunden er høflig og renslig, liker jeg ham. Noen ganger blir jeg stum når jeg åpner døren. De er vakre! Tenk, de betaler 2000 kroner for en halvtime, og likevel er de høflige og vil meg vel, sier hun.

Men dette er ikke et "yrke" hun vil anbefale til andre.

Artikkelen i A-magasinet var god fordi den viste frem de mange selvmotsigelsene i den prostituertes selvfremstilling og forsvar for dette "yrket". Men jeg undrer meg over en ting når det gjelder journalisters håndtering av fenomenet: Hvorfor er det den samme historien som serveres i alle medier? Hvorfor intervjues ikke (tidligere) prostituerte som er tilhengere av kriminalisering? Ser journalister prostituerte bare som representanter for en gruppe, og ikke som enkeltindivider, slik som deg og meg?

For kort tid siden deltok jeg i en nettdebatt, der jeg la ut link til hjemmesiden til PRIS - Prostituerades Revansch I Samhället, som er et svensk nettverk for kvinner med prostitusjonserfaring. Nettverket består av nåværende og tidligere prostituerte, pornomodeller, strippere m.fl., samt et støttenettverk for (oss) feministiske sympatisører.

PRIS sier om bekjempelsen av stigmatisering at sammenhengen mellom tidligere seksuelt misbruk og prostitusjon er svært tabubelagt blant prostituerte, og de mener det er noe radikalt galt når det har blitt mer skambelagt å være offer enn overgriper. De vil synliggjøre sexkjøperen og samfunnsstrukturene prostitusjonen skjer innenfor. De er motstandere av legalisering, fordi de vil hindre at nye kvinner havner i prostitusjon, og de mener kriminalisering hemmer trafficking. Solidaritet med kvinner som tvinges inn i prostitusjon er viktigere for PRIS enn å forbedre egne arbeidsvilkår. Kriminalisering vil også fremme likestilling i samfunnet.

En debattant som klikket på linken jeg la ut, påsto spontant at dette ikke var et nettsted prostituerte sto bak. For det han leste der var ikke "vinklet fra den prostituertes ståsted", sa han.

Nei, en samfunnsbevisst prostituert er vel neppe det ideelle offer.

En forkortet utgave av dette innlegget står i dagens A-magasinet. Intervjuet med Eva er å finne i Atekst-arkivet, under tittelen "Evas to liv".

Andre innlegg om prostitusjon:
Prostituerte om prostitusjon
Feministkritikernes menneskesyn
Lettvint tull om prostitusjon

Og i dag har regjeringen levert sitt lovforslag!
TILLEGG 26. april: Europa diskuterer forbud mot sexkjøp

Scientolog og psykolog

- Jeg fikk beskjed om at den eneste positive egenskapen jeg hadde var at jeg var god på kommunikasjon. Ellers sto det dårlig til, sier Rudi Myrvang til Dagbladet.no.

Det han snakker om, er en test han tok hos scientologene. Han er i dag psykolog.

Nå har jeg aldri blitt vurdert av en scientolog, men derimot av psykolog. Den eneste positive egenskapen han mente jeg hadde, var at jeg var flink på skolen.

Men det var en påpeking jeg ikke hadde bruk for. Jeg hadde jo fått vitnemål fra HiO og UiO.

Hvem skal hjelpe barnevernet?

Tidligere barnevernsbarn har dårligere helse, lavere utdannelse og lavere inntekt enn befolkningen generelt, skriver Aftenposten om en ny NOVA-rapport.

I noen tilfeller får barna ikke nok hjelp, eller de får den for sent.

Forsker Lars B. Kristofersen påpeker at flere sektorer enn barnevernet må ta ansvar:

- Det er viktig at særlig skolen og helsesektoren, inkludert psykisk helsevern, følger med på barna og gir hjelp tidlig.

3. januar i år lurte Unni Marie Heltne ved Senter for Krisepsykologi i Bergen og Per Øystein Steinsvåg ved Alternativ til Vold i Oslo, i et innlegg i Aftenposten, på hvorfor behandlingsinstitusjoner og andre instanser som arbeider med barn, ikke spør barn om deres utsatthet for vold.

Ja, man kan undres over for eksempel

- barnepsykiatrien:
I en studie som ble publisert for to år siden, kommer det fram at 0,4 prosent av BUPs pasienter var registrert med fysisk mishandling som problem. Da et utvalg av barna selv ble intervjuet, fortalte 33,9 prosent om slike erfaringer.

Én prosent av volden mot barnepasientene registreres av psykiatrien.

Psykiatrien registrerte seksuelt misbruk i familien hos 1,6 prosent og misbruk utenfor familien hos 1,9 prosent av barna, mens 28,8 prosent av intervjuede barn selv fortalte om seksuelle overgrep.

12 prosent av de misbrukte barna som fikk behandling hos BUP var "offisielt" blitt misbrukt.

- utdanningsinstitusjonene:
I kronikken Rammet av barndommen i Aftenposten i fjor sommer understreket forskerne Tine K. Jensen og Carolina Øverlien fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) at institusjonene som utdanner helsepersonell gir lite undervisning om traumer, vold og seksuelle overgrep mot barn.

En rapport fra NKVTS om undervisning av blant annet framtidige førskolelærere og lærere viser at 37 prosent av førskolelærerstudentene og 56 prosent av allmennlærerstudentene ikke har fått undervisning om seksuelle overgrep.

58 prosent av allmennlærerstudentene oppgir at de ikke har fått undervisning om fysiske overgrep. For førskolelærerne var tallet 40 prosent.

Omlag ni av ti av studentene oppgir at de ikke har fått tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om vold og overgrep, med hensyn til sitt framtidige arbeid.

TILLEGG: I et nettmøte med forskerne hos Aftenposten kommer et barnevernsbarn med en meget viktig påpekning. Jeg tenkte faktisk akkurat det samme selv da jeg i dag tidlig leste avisen, at dette var en form for victim-blaming:

Det er bra at disse tallene kommer frem for offentligheten. Jeg var selv barnevernsbarn, og det Aftenposten presenterer i sin artikkel overrasker meg ikke på noen måte. Men det er trist å se at et så stigmatiserende utsagn som "Det ligger i kortene at mange av dem vil være en belastning for samfunnet" brukes i en forbindelse som dette, for du finner neppe noen annen gruppe som samfunnet har vært en større belastning for! Barnevernsbarna har tatt støyten for at det norske samfunnet ikke fungerer bedre en det gjør. Prisen de har har betalt for sine liv har vært vanvittig høy, og langt på vei de fleste får betale den prisen så lenge de lever. Spørsmålet er hvem som får denne forskningsrapporten og hvor stor sjangsen er det for at det kommer noe godt ut av den??Solan, Akershus

Sten-Erik Clausen og Lars B. Kristofersen: Det var uheldig å bruke betegnelsen "belastning for samfunnet". Vi mente å si en utfordring for samfunnet.

Siden slike "forsnakkelser" pleier å vise grumsete holdninger som eksisterer overfor grupper av befolkningen, er det flott at Solan påpeker stigmatiseringen!

Intervjuobjektet tar makten

Det har kommet fram at journalister ikke alltid har et like høyt kunnskapsnivå. Dette kan i noen tilfeller tenkes å få uheldige konsekvenser.

Jeg har flere ganger synes at journalisters intervjuobjekter har sluppet alt for lett fra det, og har nok lurt på om det var mangelfull kunnskap hos journalisten som var årsaken. En gang jeg husker godt var da Dagbladet intervjuet en avdelingsoverlege i psykiatri:

- De pasientene som psykiatrien kan gjøre noe for, mot deres vilje, er svært få. De må være psykotiske og dokumentert farlige mot seg selv eller andre, sier psykiateren.

- Er kriteriene for bruk av tvang i dag for strenge? spør journalisten.

- Jeg tror ikke det, men det vil alltid være gråsoner. Det bør derfor være en kontinuerlig offentlig debatt om hvor grensene skal gå, svarer psykiateren.

Overlegen framstiller det som om det er personer som er farlige for andre eller seg selv som det kan brukes psykiatrisk tvang mot. Men ifølge Sintef gjaldt 83 prosent av alle tvangsinnleggelser i 2003 personer som verken var farlige for seg selv eller andre. Også hans beskrivelse av antallet er sterkt misvisende. 10 000 tvangsinnleggelser i året kan neppe karakteriseres som "svært få" pasienter.

Lovverket er slik at ved vedtak om tvungent psykisk helsevern er det et hovedkriterium at pasienten skal være alvorlig sinnslidende. Dessuten må ett av følgende tilleggskriterier være tilstede: 1) at pasienten på grunn av sin sinnslidelse enten får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret (behandlingskriteriet), eller 2) at pasienten på grunn av sin sinnslidelse utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse (farekriteriet).

Behandlingskriteriet er kontroversielt som grunnlag for å iverksette frihetsberøvelse. Sett på bakgrunn av at helsemyndighetene medgir at de vet lite om helse- og behandlingsmessige konsekvenser av tvang, er tvang ingen bagatell. Derfor trenger vi en offentlig debatt om dette, som denne psykiateren selv sa.

Men kanskje er årsaken til at det etter avisintervjuet ikke ble noen debatt, at intervjuobjektet kom med feil informasjon om vilkårene og praksisen rundt tvang og journalisten åpenbart tok det han sa for god fisk? De færreste lesere er antakelig imot at samfunnet griper inn når det foreligger nærliggende og alvorlig fare for menneskers liv eller helse.

Det er utvilsomt en fordel om en journalist som skriver om en maktfull institusjon som psykiatrien, kjenner lov og praksis.

Se også:
- Hovedfokuset i psykiatrien må være hjelp
Trist om pasienter i psykiatrien

"De andre"

Hvorfor omtales voksne mennesker med bare fornavn? spør innsenderen av innlegget Mongoer liker opera! i dagens Aftenposten.

Det samme har jeg opplevd at journalister kan gjøre med personer som har en psykisk lidelse. Senest i en bydelsavis i fjor. Ansatte ved et aktivitetshus med fullt navn, "brukerne" med kun fornavn.

Samtidig er ikke journalister de eneste synderne. En venn av meg som jobber med psykisk utviklingshemmede, forteller at de i brev og journaler for det meste omtales med kun fornavn. Denne infantiliseringen irriterer ham sånn at han er veldig obs! på å omtale sine klienter med enten fullt navn eller bare etternavn.

Forestillingen om "de andre" gjør også at man ikke alltid skiller mellom gruppene. Jeg har flere ganger sett journalister omtale psykisk utviklingshemmede som "gale" - og omvendt.

Skyldes det kanskje journalisters lave kunnskapsnivå?

Uansett, er det ikke "nok" for et menneske å være belemret med ett stigma?

Om ekteskap og enslig stand

Jeg fatter ikke hvorfor det skal være så truende for en del heterofile at lesbiske og homofile får rett til å inngå ekteskap.

Prest Rolf Berg skrev i en kronikk i Dagbladet på fredag:

Det er et merkelig paradoks at en kirke som i årevis har kjempet for ekteskapets verdi, og som lenge har følt institusjonen truet, nå framstår som livredd når nye grupper banker på døra og vil ta del i denne institusjonen. Jeg skjønner simpelthen ikke hva man er redd for. Jeg kjenner ikke ett eneste ekteskap mellom mann og kvinne som skulle føle seg truet ved at også samkjønnede par får adgang til samme ordning.

Nei, hvorfor denne trangen til eksklusivitet og eksklusjon - samtidig som man ser ut til å oppleve den enslige stand som noe mindreverdig?

For noen år siden begynte jeg på en diakoniutdanning. Diakoni handler om å hjelpe mennesker i nød. Jeg var imponert over utdanningen, som la stor vekt på et frigjøringsteologisk perspektiv og søkte å motarbeide objektivering av mennesker. Navn som Hans Sjervheim og Paulo Freire ble hyppig referert til.

Men en av gruppene som diakonalt arbeid skulle rettes mot, var enslige. Dette ble opplevd som lett sjokkerende - og fornærmende - av noen av oss. Skal enslige klientifiseres? En middelaldrende, fraskilt kvinnelig student uttrykte høylytt at hun var provosert, fordi hun ikke følte at hun trengte noe spesielt "tiltak" fordi hun var enslig.


Les også
om elektrosjokk mot homofili
blogginnlegget I dag har hyklerne møte

Tillegg 14. april
Panikken enkelte homomotstandere har er virkelig ikke til å forstå.
Jon Kvalbein skriver i et innlegg i Klassekampen i dag:
"Den nye ekteskapsloven blir for øvrig fremmet som en seier for likestilling og et redskap mot diskriminering. Men dersom loven blir vedtatt, er det de som vil fastholde at ekteskapet gjelder mann og kvinne, som blir diskriminert. Det blir ikke lenger mulig i Norge å inngå ekteskap i samsvar med den ekteskapsforståelsen som ligger til grunn for menneskerettighetene eller vår tradisjonelle kristne forståelse! Ekteskapsbegrepet og ekteskapsinstitusjonen er stjålet og tillagt et nytt innhold." (Uthevet her)

Mer Berit Ås

Jeg refererte i forgårs til Berit Ås' hersketeknikker. Dagens Aftenposten bringer et intervju med damen.

Utdrag:

Det mange likevel har fått med seg, er de maskuline hersketeknikkene: Usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, dobbeltstraff og påføring av skyld/skam. Da hun satt i lokallaget av Ap i Asker, la Berit Ås gradvis merke til hvordan en politisk motstander stadig snøftet, vred på seg og snakket forstyrrende med sidemannen da sosialpsykologen hadde ordet. Samtidig merket hun at hun var i ferd med å miste taket på forsamlingen. Etterpå gikk hun hjem og stilte seg foran speilet for å lære seg de samme faktene. I ukevis holdt hun på, før hun gikk i neste møte og brukte de samme hersketeknikkene mot motstanderen. Resultatet var at hun fikk salen med seg. Det ble det bøker, mange foredrag og internasjonal anerkjennelse av.

Senest i fjor kom det ut en norsk bok om hersketeknikker, utført av både kvinner og menn, der Berit Ås får en takk for å ha lært forfatterne "triksene". Den karakteristikken har hun ikke sansen for.

- Hersketeknikker er ikke triks, de blir dypt forankret i kulturen ved at en befolkningsgruppe har undertrykt en annen i hundrevis av år. Det fester seg i selve muskulaturen, du kan lese det av kroppsholdningen hvilke maktsystemer som er gjeldende i et land. De sitter så dypt at de som bruker dem ikke vet at de opererer med dem. Det er en misforståelse å tro at all ufordragelig oppførsel er hersketeknikker. Hvis kvinner bruker hersketeknikker, er det helt annerledes. De kan også oppføre seg ufordragelig, men det er heller reaksjoner på menns hersketeknikker, mener hun.

Selv om hennes arbeid oppfattes som banebrytende ute i verden, mener hun norske ledere ikke reflekterer over hersketeknikkene.

- Mange her til lands er overbevist om at kvinner og menn nå er likestilt. Men hva kommer det av at hvis kvinner oppfører seg som menn, så blir de liksom onde? Jeg tror for eksempel Monica Christensen, Manuela Ramin-Osmundsen og Gerd-Liv Valla har vært utsatt for dette.

Nei, likestillingen er ikke gjennomført. Den nye AFP-ordningen er det beste eksemplet på det.

- Hvor mange kvinner er det som greier å stå i full jobb i 40 år for å opptjene fulle rettigheter? Hvis jeg er vaskehjelp i kommunen og ikke kommer opp på mer enn 180 000 kroner i året? Spørsmålet er om vi ikke egentlig har et kastesystemet også hos oss, og at kvinner er mer en kaste enn en klasse.

TILLEGG 8. mai: Dokumentarfilm om Berit Ås!

Taushetsplikt og elektronisk pasientjournal

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utrede enklere tilgang til elektroniske pasientjournaler og vurdere lovendringer i den forbindelse. Direktoratet maner til forsiktighet.

Helsedirektoratet anbefaler i sin Utredning om Enkel og trygg tilgjengelighet til pasientopplysninger i elektronisk pasientjournal ved ytelse av helsehjelp (EPJ) – vurdering av lovendringer at man skynder seg langsomt når det gjelder å åpne for direkte tilgang til pasientjournaler på tvers av virksomheter.

Dette skyldes blant annet at det gjennom tilsyn er dokumentert at sykehusene internt har mangelfull tilgangsstyring.

- Når sykehusene ikke en gang klarer å holde tett i eget hus, er det da lurt å la sykehusene få tilgang til hverandres journalsystemer? har også Datatilsynet spurt.

Hvert år gjør helsepersonell millioner av oppslag i pasientjournalene ved sykehusene. Alle oppslag loggføres automatisk. Det store antallet oppslag, små kontrollressurser og svake kontrollrutiner gjør imidlertid at ansatte som kikker i pasientjournaler uten å ha tjenestelige behov, har lav risiko for å bli avslørt.

Både Helsedirektoratet og Datatilsynet har påpekt at etterfølgende kontroll, som logger, ikke gir tilstrekkelig sikring.

Nesten ni av ti ansatte i helsevesenet mener det er utbredt blant kolleger å se i pasientjournalene ut over det som er nødvendig for behandlingen.

Blant helsepersonell som selv blir pasienter, er det flere som, av frykt for at kolleger skal snoke i journalen deres, ber om at deres behandler ikke journalfører opplysninger.

- Vi vet at flere og flere etter hvert vil begynne å holde intime opplysninger tilbake av frykt for at uvedkommende kan komme til å få tilgang til deres journal. Dette er uttrykk for et helsevesen på randen av etisk konkurs, skrev lederen i Dagens Medisin i fjor.

Ifølge Helsedirektoratets utredning skyldes noe av problemet med sviktende beskyttelse av taushetsbelagt informasjon mangelfull kunnskap om hva taushetsplikt etter helselovgivningen betyr og innebærer.

- Mange ser ut til å tro at taushetsbelagt informasjon kan utveksles fritt med andre som har taushetsplikt (uavhengig av behov), som om det fantes noe som litt enkelt kan kalles "taushetspliktklubber". Dette synes å være en inngrodd og utbredt misforståelse. Den mangelfulle kunnskapen om taushetsplikten kan skyldes flere forhold, blant annet utilstrekkelig undervisning og opplæring i helselovgivningen, skriver direktoratet.

Er det mulig? undrer jeg. Og hvordan skal pasienter kunne ha tillit til helsepersonell og deres kompetanse, dersom mange er så kunnskapsløse at de ikke engang kjenner den mest grunnleggende lovgivning på helse-feltet?

Jeg har også vært i kontakt med lederne ved to diakonale behandlingsinstitusjoner, om håndtering av bestemmelser i helselovgivningen i to konkrete saker som angikk meg selv. Den ene, en teolog, påsto at helsepersonell ved private stiftelser ikke er underlagt helselovgivningen. Den andre mente at han selv ikke hadde taushetsplikt om pasientene ved institusjonen, siden han ikke er helsefaglig utdannet.

Se også:
Pasientjournalen – en åpen bok? av Målfrid J. Frahm Jensen
Datatilsynet om journal på smartkort
Jan Bøhler (Ap): Sømløs, digital helsetjeneste
Helsedirektoratets nettsted

Bjugn-saken

Dagens utgave av Adresseavisen bringer en reportasje om hvordan tilværelsen er og har vært for barna og familiene som var involvert i Bjugn-saken. Avisen vier seks sider til saken.

En stor del av barna Adresseavisen snakket med har klare minner om overgrep som de mener har ført til store psykiske problemer.

- Endelig skal vi få fortelle vår historie, sier «Ines» (19), en av dem Adresseavisen intervjuer, og den yngste av Bjugn-barna.

«Ines» husker at hun gjennom hele barndommen slet med mareritt. Mareritt av skygger, hender og særlig stemmer.

- Jeg har små bilder av hva som skjedde. Jeg klarer ikke å skille helt mellom drøm og virkelighet.

Hun har minner om en konkret hendelse, hvor hun blir bedt om å gjøre ting. Hun bærer fortsatt med seg følelsene av berøring og hører stemmen si: «smak på meg».

- Jeg slet lenge med skyldfølelse, sier hun i dag.

Etter at hun selv ble mor, kom flere minner fra tiden i barnehagen tilbake. Hun syns det har vært vanskelig å vokse opp med Ulf Hammerns pågående kamp for renvaskelse.

Å være «Ines» har bestandig vært vanskelig. Gjennom hele oppveksten har hun slitt med psykiske problemer. Allerede tidlig i tenårene sendte moren den første bekymringsmeldingen til barnevernet, fordi «Ines» hadde begynt å henge sammen med feil folk.

På skolen ble hun mobbet. Situasjonen forverret seg da en jente skulle skrive semesteroppgave om Bjugn-saken.

- Jenta oppdaget mamma sitt navn blant de som var i retten. Jeg ble ertet av de andre ungene. De sa jeg måtte slutte å lyve sånn, minnes hun.

«Ines» sliter fortsatt med angst og depresjoner. I en periode brukte hun også narkotika. Hun var i konstant konflikt med moren.

- Jeg har fått bukt med det meste, men ikke alt. Det som skjedde da jeg var liten i barnehagen sitter fortsatt i kroppen, sier hun og forteller at hun i dag har problemer med å stole på folk.

Et utdrag av intervjuene fins på adressa.no.
Se også Bjugn-saken - igjen.

Omsorgsgivende roboter

Dagbladets leder reflekterer fredag over bruk av roboter i omsorgssektoren. Tidligere i vinter skrev Aftenposten om slik ny teknologi i pleie- og omsorgssektoren. Selv om jeg ville ha betakket meg for å bli kameraovervåket i eget hjem, falt jeg for tanken på en robot som pleier og hushjelp.

En robot som hjelper til med pleie, tror jeg ville være en lettelse for mange. Det er ikke alle som har lyst til å bli pleiet av fremmede i en sårbar situasjon. Vi vet at pleietrengende kan få sin integritet sterkt krenket selv om en slik intensjon ikke er til stede.

Jeg kan heller ikke se det etisk betenkelige i at en robot vasker gulv, slik leder Kjellfrid Blakstad i Fagforbundets helse- og sosialseksjon gjør, ifølge Aftenposten. For hvor er den menneskelige kontakten, som hun trekker fram, med en hjemmehjelp som er opptatt med gulvvask?

Nei, la heller menneske-hjelperen bruke tiden til å sette seg ned for en god samtale med omsorgsmottakeren - mens roboten dekker bordet og skjenker kaffe.

Skriver også på ABC Nyheter

Hersketeknikker i psykiatrien

Advokat og menneskerettighetsrådgiver Gro Hillestad Thune har en kronikk om krenkelser i psykiatrien i dagens Dagbladet. Hennes nye bok Overgrep. Søkelys på psykiatrien utgis også i dag.

Siden dette også er dagen da Berit Ås hylles som 80-års jubilant, kan det være på sin plass å trekke fram hennes begrep hersketeknikker. Til tross for at Berit Ås selv brukte hersketeknikkene for å synliggjøre og skape bevissthet om menns dominans over kvinner, så har hun sagt at hersketeknikkene i prinsippet gjelder alle slags grupper med makt.

Psykiatrien er et felt i samfunnet der samhandling skjer mellom aktører i ekstremt maktasymmetriske relasjoner. Den fysiske tvangen og tvangspotensialet representerer den synlige form for undertrykking og trussel om undertrykking, men den mer subtile og usynlige er ikke mindre utbredt. Oversatt til Berit Ås' hersketeknikker kan den se slik ut:

1) Usynliggjøring. Pasienten overses som samfunnsborger og en myndig, voksen person med personlighet, kunnskaper og livskompetanse. Han eller hun blir møtt med taushet når vedkommende kommer med egne forslag om hvilken hjelp som er ønskelig, og blir i stedet overkjørt. Dette fratar pasienten selvfølelse og skaper følelsen av å være et mindreverdig menneske.

2) Latterliggjøring. Pasientens egne tanker, ideer og verdenssyn blir møtt med ironi, sarkasmer, sykeliggjøring eller framstilles som uviktig eller irrelevant.

3) Tilbakeholdelse av informasjon. Pasienten får ikke nødvendig, relevant og lovhjemlet informasjon om behandlingsstrategi, mulige bivirkninger av behandlingen eller om sine menneske- og pasientrettigheter. Helsepersonell kommuniserer seg imellom og tar beslutninger uten at pasienten engang blir invitert med og får komme til orde.

4) Dobbeltstraffing. Enten er pasienten for passiv (er klientifisert og går inn i en offerrolle) eller så er han eller hun for pågående (mangler evnen til å tilpasse seg pasientrollen eller er for storforlangende). Pasienten kan altså straffes både for det han eller hun gjør og det vedkommende ikke gjør.

5) Påføring av skyld og skam. Pasienten latterliggjøres, ydmykes, blottstilles og ærekrenkes gjennom stigmatiserende diagnoser, som får vedkommende til å skamme seg over sine egenskaper eller til å tro at alt vondt som skjer vedkommende, er hans eller hennes egen feil.

Siden det neppe skapes god psykisk helse under slike forhold, har psykiatrien en jobb å gjøre for å ta tak i denne form for holdninger og ukultur.

Minner også om Ansgar Gabrielsens bok.

Boktips: Gaslighting, the Double Whammy, Interrogation and ... -av psykiater Theo. L. Dorpat

Barnevernet svikter voldsutsatte barn

- Svikter barna som trenger det mest,
Utsatte barn lider for lenge: –Barnevernloven må endres,
sier dr. juris Elisabeth Gording Stang.

Barn som bor i voldelige hjem, føler seg oversett av barnevern og politi.

– Vi vil ha informasjon og bli lyttet til, sier barna i barneombudets eget ekspertråd.

Barneombud Reidar Hjermann har et ekspertråd som består av barn i alderen 10 til 15 år. Felles for dem alle er at de har levd med vold i hjemmet.

En annen fellesnevner er at de føler seg undervurdert og ignorert av barnevern og politi når disse etatene griper inn i familievoldssaker.

Hva skjer når politiet kommer for å hente den som slår? Hvor kan man få hjelp? Hvem kan jeg snakke med? Hvorfor ble ikke mannen til mamma straffet for å ha slått meg?

Dette er noen av spørsmålene barna ønsker å få svar på.

Barna forteller at noe av det vanligste for barn som er utsatt for familievold er at de føler seg alene i hele verden med sine opplevelser og følelser.

Reidar Hjermann håper barnevernet og politiet lytter til barnas råd.

– Barn fra voldsutsatte hjem har en ekspertise man ikke kan lese seg til, sier Hjermann.

Staff-tendenser

En blogger (blant flere) skrev i kjølvannet av Lommemann-saken at seksuelle overgrep mot barn ikke trenger å være skadelig. Dette støttes av forskningen, sier bloggeren. Da jeg klikket på hans link til "forskningen", kom jeg til Male Homosexual Attraction to Minors Information Center. Han henviste også til Rind-studien, som var den de to psykiatriprofessorene Einar Kringlen og Per Høglend tok utgangspunkt i i en debatt i Aftenposten i 2000.

En av dem som reagerte på sine psykiaterkolleger var barnepsykiater Jan Sunder Halvorsen, og som senere også skrev en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening, der han sier det ikke er noen hjemmel i forskning til å framføre generelle påstander om at skadene av seksuelt misbruk av barn er sterkt overdrevet.

Barnepsykiateren skriver at seksuelt misbruk av barn ikke bare er moralsk forkastelig, men en handling i strid med barnets virkelighet, en dyp mangel på respekt for barnet og forbundet med stor fare for å påføre barnet et alvorlig traume. Barn som vokser opp i dysfunksjonelle familier hvor det skjer seksuelt misbruk, har minst av alt behov for nye myter.

Ja, Staff er opptatt av barn - på sin måte. I et portrettintervju i Dagbladets Magasinet i 2005 utdypet han: "Jeg mener holdningen vi har til unger er helt horribel. Hensynet til barna kommer foran alt. Ja, det er nesten i stand til å ødelegge hele samfunnet!"

Jeg synes det er skremmende at noen skjønner så lite av denne problematikken.