Å drikka jól

Den rituelle øldrikkinga var en viktig del av den gamle julefeiringa. Det kunne være risikofylt å ikke brygge øl til jul.

Nå begynner vel de fleste snart å komme i førjulsstemning, vil jeg tro. Og selv om det nok er mye stress i tiden før jul, får vi trøste oss med at de hadde sitt i gamle dager også. Blant annet måtte det brygges øl.

Ølbryggingen startet normalt en uke eller to før jul, i voksende måne og flo sjø, for at man skulle få bedre og drygere øl.

I hedensk tid drakk man juleøl til ære for Frøy og andre fruktbarhetsguder, og for sine døde og hauglagte frender, som ble kalt minne.

I et kvad om Hafrsfjordslaget heter det:

Ute vil vi jól drikka
i Frøys leik.

I de eldste norske kristenrettene står det at i jula skulle man skåla "til árs ok fridar" - det vil si at man skulle skåle for:

- god årsvekst, med mye grøde på jordene og mange kalver, lam og grisunger i fjøset, og store ungekull for menneskene

- og fred og kjærlighet mellom folk.

Man feiret ikke jul, man drakk jól den gangen. Det gikk minst to slagsmål på hver liter hjemmebrygget øl – ellers var det ikke noe tess. Det at noen sovnet før slåsskampen, var et sikkert bevis på at ølet var sterkt nok.

For å unngå krangel og slåssing i heimen, ble det lyst ølfred i slutten av året; Håkon den Gode påla mann og kone å holde fred så lenge ølet varte. I Håvamål, som gir bud og påbud om skikk og bruk i middelalderen, er drikkekultur et sentralt emne. Her heter det at ”Når ølet går inn, går vettet ut, men hver som drikker, får sitt vett igjen.”

Så viktig var skikken, at den levde videre i kristen tid. Men etter kristningen skulle ikke lenger ølet betraktes som en offerdrikk. Ifølge Gulatingsloven skulle ølet signes julenatt av både husbonde og husfrue "til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred". Kristmesse – Christmas - erstattet imidlertid aldri jól i Norden. Her feirer vi jo fremdeles jul!

Strenge straffer ble ilagt selveiende bønder som nektet å brygge øl til jul. Den som unnlot å følge bryggepåbudet tre år på rad, mistet halve gården til biskopen og resten til kongen. Gjorde man ikke bot, kunne man bli landsforvist.

Det skulle brygges øl av en mengde malt som tilsvarte vekten av husbonden og husfrua. Dersom vekten av husbonden og husfrua var omtrent 160 kilo, tilsvarer dette 1000 liter øl!

Kun det beste og sterkeste ølet var godt nok for å drikka jól. Å brygge godt øl var forbundet med høy status. I de finere lag av samfunnet, ble ølet drukket av små sølvskåler. Derav utrykket skål. Og skålen, eller ølbollen, rakte man til den man ville ære med sin skål.

Øl har opp gjennom historien fungert som sosial medisin. Øl er vennedannende, og det inneholder konversasjonsmiddel. Vi senker skuldrene etter en travel hverdag og lar ølet løsne tungebåndet. Fredagspilsen har på en måte erstattet de gamle gildene og drikkelagene.

Men vi har fremdeles juleølet.

Les mer om gammel drikkekultur og ølbrygging på Tradisjoner.no.