Åpenhet er ikke nok

10. oktober er Verdensdagen for psykisk helse. Ikke alle synes det er noen grunn til å feire denne dagen - eller juble for Helsedirektoratets nye åpenhetskampanje.

Under navnet Et åpent sinn og med mottoet Livet går opp og ned for alle gjennomfører Helsedirektoratet i disse dager en stor kampanje for mer åpenhet rundt psykiske problemer. Omtrent halvparten av den norske befolkning vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet, mener direktoratet. Denne "normaliseringen" av psykiske lidelser bør problematiseres.

I en undersøkelse foretatt av legemiddelfirmaet Pfizer, presentert i Dagbladet i 2006, svarte kun tre prosent av respondentene at de har dårlig psykisk helse. Dette overrasket direktør Geir Stene-Larsen ved Folkehelseinstituttet, for tallet "avviker sterkt fra andre vitenskapelige undersøkelser". Ifølge norske og internasjonale undersøkelser har nærmere 20 prosent av befolkningen hatt en psykisk lidelse i løpet av ett år, sa han.

Og medisinen? Snakk om det! er den offisielle løsningen. Da får jeg lyst til å vise til hva forfatter av boka Kiss Daddy Goodnight, Louise Armstrong, har sagt om incest:”I det minste prater vi om det nå, sier folk til meg. Ja, men hensikten var ikke å starte en konversasjon. Eller å gi emner til talkshows”.

Jeg mener selvsagt ikke at åpenhet ikke er bra, men så lenge fagansvarlige myndigheter ikke har hjelpetilbud til mange av dem som faktisk sliter aller mest, virker dette mer som hån i mine ører. Hvorfor vil man ha halvparten av landets befolkning som pasienter, når ikke de som ber om hjelp får det? Føles det kanskje trygt å ha flest mulig i forvaltningens psykiatri-registre?

Selv er jeg allerede en åpen person, som både snakker og skriver om min bakgrunn, altså akkurat slik Helsedirektoratet ønsker at man skal være. Men hjelper det?

For noen måneder siden skrev jeg, Gud vet for hvilken gang, til direktoratet om terapi for oss som opplevde overgrep som barn. Men hva bruker ikke direktoratet som bortforklaring på at overgrepsutsatte ikke får traumehjelp, i stedet for å risikere å bli skadet av ikke-traumespesifikk behandling, slik jeg ble?

Jo, de skriver at det er uenighet innad i fagmiljøene om "hva som er beste behandling". Samtidig medgir de at ulike behandlingsformer passer ulike mennesker. Ja, hvor blir det av brukermedvirkningen, som vies så stor plass i ethvert offentlig dokument om psykisk helse?

Så sier direktoratet til meg at det må forskes mer. Selvsagt. Det må alltid forskes mer, på ethvert tenkelig fagområde. Men helsevesenet kan ikke bruke som unnskyldning for å la være å tilby en svært utsatt gruppe behandling argumentet om at man ikke har forsket "ferdig". Man blir aldri ferdigforsket. Og dette sier de etter at overgrep mot barn har vært ansett som et samfunnsanliggende og vært et tema i den offentlige debatten i minst et kvart århundre.

Helsedirektoratet har dessverre så langt vist at de ikke evner eller ønsker å ta overgrepsutsattes situasjon alvorlig.

Åpenhet er ikke alltid bra: Psykiatrisk pasient for en kveld