Normalisering av overgrep

I aprilutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening hadde barnepsykolog Magne Raundalen en kronikk med overskriften "Når vi alminneliggjør det uakseptable", der han blant annet tok for seg Tor Erling Staffs beskrivelse av seksuelle overgrep mot barn som "peanuts". Raundalen lurer på hvorfor mediene alltid gir Staff kjempeoppslag.

Hans verste hypotese er at det fins en gruppe pedofilvennlige journalister, siden faglitteraturen forteller at alminneliggjøring av overgrep er et prosjekt hos pedofile. Hans mer vennligsinnede hypotese er at Staff har vært alene om et slikt prosjekt, og at det derfor er en permanent nyhet.

Poenget hos Raundalen er at han vil advare mot at en alminneliggjøring av det uakseptable kan svekke kontrollen som skal hemme skadelig atferd, sosialt og i familien.

Psykologen tar opp seksuelle overgrep, rus og vold i familien i sin kronikk. Han viser til en NOVA-rapport om vold og overgrep mot barn som kom i fjor og som han sier først og fremst forteller at nasjonen Norge har sluttet å slå - selv om media hevder at minst 100 000 barn lever med vold i familien. Over 80 prosent av de spurte 19-åringene hadde aldri blitt slått av sine foreldre. To prosent hadde blitt slått ti ganger eller mer. Omregnet til tall blir dette 22 000 barn.

- For meg er det tallet uhyggelig nok! sier Magne Raundalen.

Men stemmer tallet for dagens barn?

Etter utspillene fra Tor Erling Staff, Carl I. Hagen og Aslam Ahsan om overgrep og vold mot barn fulgte jeg med på en rekke nettdebatter og blogger, og jeg ble skremt over hvor mange som forsvarte vold og bagatelliserte eller bortforklarte seksuelle overgrep mot barn. Det samme ble jeg av en meningsmåling om vold som Dagbladet presenterte i 2006, som viste at kun 55 prosent av de spurte var uenig i en kjennelse fra Høyesterett om at såkalt klapsing av barn er tillatt som oppdragelse. I Sverige har en undersøkelse vist at mildere vold mot barn i sosioøkonomisk bedrestilte, etnisk svenske familier nå er økende.

En meget liten andel unge rapporterte om incest i NOVAs undersøkelse. Og Raundalen påpeker at det fins svakheter ved undersøkelsen. Den ene gjelder problemet med hukommelse fra de første leveår.

En studie som kan være relevant i forbindelse med incest er Linda Meyer Williams' fra 1994, der 38 prosent av unge voksne kvinner utsatt for seksuelle overgrep som barn ikke rapporterte tidligere dokumentert misbruk da de ble intervjuet. Følgende to forhold kjennetegnet den gruppen som hadde glemt overgrepene: De var yngre da overgrepene skjedde, og overgriper var en slektning eller en nærstående person.

Den andre svakheten Raundalen trekker fram er at vi må anta at de som går i siste klasse i videregående, som NOVAs 19-årige informanter, har hatt en bedre oppvekst enn de som har droppet ut av skolen. Vi vet at omlag tre av ti unge ikke fullfører videregående.

Magne Raundalen er videre kritisk til medieoppslagene om feriefyll blant norske foreldre. Han skriver at vi i flere år ved inngangen til fellesferien har fått oppslag i alle medier om at vi har en foreldregenerasjon som drikker seg dritings i ferien. Dette kan umulig stemme med det vi ellers erfarer blant småbarnsforeldre, sier han.

Barnepsykologen hevder vi aldri har hatt en mer barnefokusert og kunnskapsorientert foreldregenerasjon enn dagens. Han mener vi har en journalistikk som sverter foreldre, og spør: Må vi sverte alle for å komme fram til dem som trenger det mest?

En annen som har problematisert tall om norsk barndom, er Jan Arild Snoen i Minerva. Han mener at omfanget av et problem er viktig, for problemer som angår en marginal gruppe, må møtes med andre tiltak enn dersom problemet angår hvert fjerde eller femte barn.

Dette er sikkert riktig, men jeg synes det er viktig å presisere at vold og andre belastninger i barndommen som oftest ikke kommer for en dag mens barna er små.

En av synderne er ifølge Snoen Redd Barna. Ja, det fins nok miljøer som arbeider med overgrep mot barn som kan være interessert i å slå i bordet med høye tall.

Da jeg var bruker ved et senter for kvinner som hadde opplevd overgrep i barndommen, fikk jeg vel et inntrykk av at det var litt gjevt med høye overgrepstall. Det er nok flere grunner til dette:
- Det kan gi en slags trøst og opplevelse av fellesskap å vite at "vi er mange".
- De rammede slipper smerten ved å oppleve et avviksstempel på sin egen familie dersom overgrep er vanlig.
- Sentre og organisasjoner ønsker å legitimere sin virksomhet og dermed få bevilgninger.
- Man ønsker å synliggjøre et samfunnsproblem, og alle vet at sjokktall "gjør seg" i mediene.

Men som Magne Raundalen sier: Det er fortellingen - ikke tallene - som vekker empati.

Se også dette og dette fra Sverige.

Underskriftskampanje: Redde små

Også publisert på Temablogg for psykisk helse.

22.08.09: Bergens Tidende