Grenser og mangfold

I et innlegg i dagens Aftenposten hevder psykologspesialist Pål Grøndahl og professor Stål Bjørkly at det er et ensrettet ekspertvelde som får utfolde seg i mediene. I dagens bloggshow skal vi derfor ta opp tråden fra de to, og vi spør:

Hva feiler det egentlig journalistene og redaksjonene rundt omkring, siden de hele tiden bruker de samme ekspertene igjen og igjen når de skal snakke om et hvilket som helst tema?

Foruten programlederen Sigrun har vi med oss professorene Per Fugell Li og Stein Erik Ulv Unn.

Sigrun: Velkommen til dere lesere, og velkommen, Per Fugell Li, og velkommen, Stein Erik Ulv Unn. For å begynne med deg, professor Ulv Unn, hva feiler det journalistene?
Ulv Unn: De mangler grenser.
Sigrun: Kan du utdype det nærmere?
Ulv Unn: Fagfolk må sette tydelige grenser overfor journalisten. Det er nemlig ikke alle som har det. Derfor lar fagfolk seg utnytte ... eh ... intervjue en eneste gang, og så tør de ikke mer. Mitt råd er: Vær konsekvent og ta ansvaret for intervjusituasjonen. Det gjør jeg, og se bare hvor bra intervjuene med meg i Dagbladet blir. Snakk om mulige løsninger dersom det oppstår konflikt med intervjueren, men ta ansvar for at resultatet blir bra. Vær klar på grenser, men pass også på at journalisten lærer seg å spørre og fortelle litt om sine egne behov under selve intervjusituasjonen.
Sigrun: Å? Tror du ikke heller det kan skyldes at de har fått for mye grenser da, journalistene, mens de var barn. Husk at mange mennesker utsettes for vold og overgrep i barndommen. Da får de sine intime grenser krenket og blir fryktelig traumatisert. Og da er det vel ikke mer av det samme de trenger?
Ulv Unn: Vær tydelig! Det er mitt budskap. Tydelig!
Sigrun: Da venter vi spent på hva professor Fugell Li sier til dette. Altså: hva feiler det journalistene?
Fugell Li: Vi ville utvilsomt hatt mer mangfold og mindre monokultur i norske medier om journalistene ikke var så opptatt av å planlegge, gardere og tenke økonomiske konsekvenser og deadline. Norske redaksjoner er drivhus for dårlig samvittighet, dårlig selvfølelse og et stadig økende krav til prestasjoner. De bør slappe av og nyte livet.
Sigrun: Ja, det bør vi vel alle?
Fugell Li: Ikke sant? Er du forresten ledig i kveld? Jeg vet om en koselig indisk restaurant på Grønland.
Sigrun: Eh... nei, jeg er ikke her for å sjekke. Men tilbake til professor Ulv Unn.
Ulv Unn: Ja, herr Fugell Li må tydeligvis ha klare grenser, Sigrun.
Fugell Li: Du burde slappe litt mer av, Ulv Unn. Vi trenger en mer leken innstilling til livet. Vi har en forventning til at livet bare skal være pluss, og vi godtar ikke minus. Men jeg tåler godt et avslag på en middagsinvitasjon, jeg. Vi må i det hele tatt komme oss bort ifra forfalskningen som sier at livet bare er verdt å leve om det er perfekt, lære oss å slappe litt av. Ja, altså programleder, hvis det er saker jeg virkelig synes er viktige, så kommer uttalelsene ofte rett fra leveren hos meg. Da går det ikke så ofte veien om hjernen.
Sigrun: Men nå var det altså journalistenes bruk av fagekspertise i mediene vi egentlig skulle diskutere her i dag. Ulv Unn?
Ulv Unn: Du kan forhandle med journalisten på områder der utfallet ikke er så viktig, for eksempel når det gjelder hvilken vinkel du skal fotograferes fra og hvor bildet skal tas. Spør du journalisten hvor han eller hun vil ta bildet, svarer vedkommende kanskje Stortinget. Da kan du ikke si at der tok vi bilde under siste intervju. Spør heller om journalisten vil ta bildet på Blindern, for eksempel på mitt kontor, eller hjemme hos intervjuobjektet; jeg har noen praktfulle bokhyller og et gedigent skrivebord som vil gjøre seg godt i lørdags-Dagbladet. Men husk for all del: Det er viktig å ikke først si nei til journalister, og så forhandle. Vær konsekvent. Og bruk ros og belønning for å styre atferden deres. Men roser du hele tida, kan journalisten begynne å føle seg som verdensmester.
Sigrun: Tror du det, Ulv Unn? Tenk om journalisten har en overgrepsbakgrunn, da? Da er det vel kanskje bra å få gjennomleve den narsissistiske perioden som voksen.
Fugell Li: Der holder jeg med deg, frøken. Mer og mer av livets ubehag får diagnose på seg. Jeg har vært innom bloggen din, da jeg søkte på diagnose, fordi det var en journalist som ringte meg og spurte om hvilken diagnose jeg ville sette på det psykiske helsevernet.
Sigrun: Hva? Rapper du mine diagnoser?
Fugell Li: Nei da, jeg bare søkte på Google etter noe å si; som professor forventes det jo av en at man har lest seg opp før et intervju. Og da kom jeg over bloggen din helt tilfeldig. Jeg vet ikke hvilken diagnose jeg skal sette på bloggen, men psykiatrien er schizofren, sa jeg til journalisten.
Sigrun: Den diagnosen har du rappet fra meg, Fugell Li! Jeg stilte den for mer enn fire år siden i Dagbladet, jeg. Det der får vi diskutere etter showet!
Ulv Unn: Han trenger tydelige grenser, Sigrun.
Fugell Li: Vi tar den samtalen på en koselig restaurant i Urtegata, frøken Sigrun. Og så tar vi nachspiel hjemme hos meg etterpå.
Ulv Unn: Sett grenser nå, Sigrun. Vis ham!
Sigrun: NEI, FUGELL LI!
Fugell Li: Mennesket lever ikke for helsen alene, kjære frøken Sigrun. Vi mister spontanitet, lekelyst, hvile og nytelse. Stadig større deler av menneskelivet blir gjort til sykdom som helsetjenesten må forebygge eller behandle. Dette fenomenet kalles medikalisering. Islendingene har et flott ord for medikalisering: Sjukdoms-væðing, å kle noe i en sykdomsdrakt. Du må slutte å tenke på helse og ikke minst moral. Lev livet mens du har det!
Ulv Unn: Tørr å være en tydelig voksen, Sigrun. Ha tydelige grenser. Da kan du ikke bare jatte med, men må tørre å ta upopulære beslutninger. Begrens antall regler, pleier jeg å si. 5 - 6 tydelige regler er nok. Både overfor journalister og overfor herrer som Fugell Li.
Fugell Li: Du er frekk, Ulv Unn. Det skulle ikke forundre meg mye om du stemmer FrP, du med dine grenser. Du er vel imot både innvandrere, samer og sosialklienter? Du burde jobbe to år på Værøy og Røst i Lofoten, slik som meg. Da ville du hatt stoff til intervjuer og bøker for resten av livet. Da jeg var distriktslege på Værøy og Røst, kom jeg virkelig i nærheten av det Hagen kaller «folk flest». Det var der jeg fikk respekt for mangfoldet og hvert enkelt menneskes rett til å bli godtatt som seg sjøl.
Der var det ikke mye dans rundt gullkalven og strev etter å bli høyere, sterkere og raskere, samtidig som undertrykkelsen pakkes inn i ordene helse, moral og trygghet. Og husk at tømmermannssønnen fra Nasaret var den første sosialmedisiner!
Ulv Unn: Nei, han var pedagog.
Fugell Li: Det var han ikke. De eneste han satte ulvundske grenser for, var fariseerne og de skriftlærde.
Sigrun: Der er jeg enig med professor Fugell Li.
Fugell Li: Blir du med på en liten kveld fylt av ubekymret nytelse likevel, frøken?
Ulv Unn: Sett grenser, Sigrun! Sett grenser!
Sigrun: NEI, HAR JEG SAGT!
Fugell Li: Jeg har lært mye av den romerske filosofen Seneca, som blant annet sa at det bare er én vei til det gode liv: å forsone seg med livets faenskap.
Sigrun: Med de ordene tror jeg vi avslutter dagens samtale. Du rekker opp hånden, professor Ulv Unn. Var det noe du ville si helt på tampen?
Ulv Unn: Ja, det var det der med ekspertens møte med journalister. Jeg har laget meg fem regler:
1) Vis at du er liker journalisten selv om han eller hun gjør noe du ikke liker.
2) Aksepter den journalisten du har fått tildelt på godt og vondt (de fleste journalister har egenskaper du ikke liker).
3) Forsøk å forstå hva journalisten tenker og føler.
4) Sett klare grenser for hva som er lov.
5) Ros positive væremåter og ikke vær så opptatt av alt som er galt.
Sigrun: Da takker jeg de to professorene, Ulv Unn og Fugell Li, og sier god helg til leserne.

Se også:
Intervjuobjektet tar makten
Iskwew: Mediene og ekspertene deres