En fri kvinne

Performancekunstneren Kate Pendry kritiserer feminister for å være motstandere av pornokritikk.

Ja, kampen for "feministisk porno" er også jeg lei av. Mange kvinner må jo i sin hverdag nettopp kjempe for et liv uten porno. Det er nok ikke i få hjem at far i huset okkuperer stuas TV for å se grisefilmer, og lar grisebladene ligge og flyte der resten av familien også bor.

Og så kan jeg ikke la være å komme inn på konsekvenser av overgrep mot barn - delvis fordi dette er en problematikk mange feminister synes å gi faen i, uten at jeg vet om det har sammenheng med at også mange kvinner har incestuøse forhold til barn. I alle fall: For kvinner med slike erfaringer kan porno regelrett virke retraumatiserende, både indirekte på grunn av pornoens "menneskesyn", og direkte ved at noen vil bli minnet på egne erfaringer av å ha blitt presset til å se porno av overgriperen, som ville være mest mulig "forberedt" til overgrepet. Disse kvinnene vil neppe få et bedre seksualliv i et samfunn med enda mer porno. Men det er kanskje ikke dem feministene tenker på når de snakker om seksuell frigjøring?

Jeg syntes det var særdeles nedslående å lese i bladet Bulletine fra Senter for kvinne- og kjønnsforskning for to år siden at Nettverk for forskning om seksualisert vold ikke lenger skulle være tilknyttet senteret, og derfor kunne bli nedlagt, samtidig som bladet hadde et stort oppslag om "pornoens verdi for kvinner".

Men ok, i spesielle tilfeller kan porno ha en frigjørende effekt. En strategi for arbeiderklassens jenter er å la pornokjøpere få smake sin egen medisin. Jeg syntes det var kjekt å høre om faren til en tenåringsjente som var fast leser av et manneblad, og som fikk seg et realt sjokk den dagen han fikk se sin egen datter posere. Først ble han rasende på henne, men så - til datterens store glede - sluttet han helt å kjøpe bladet.

Et nytt tilskudd innen pornosjangeren informerte Hjorthen oss om i går: svensk strikkeporno. Det ble debatt hos söta bror om denne nye pornoen - selv om det er oss svenskene pleier å beskylde for å være puritanske. Man får en debatt rundt selve bruken av ordet “fitte”, forteller Hjorthen.

Ja, man gjør vel det. De siste årene har jo "retten" til å føre griseprat vært en av feminismens kampsaker også her til lands. Delikate middelklassejenter har måttet gå på kurs for å lære seg å si "fitte".

Jeg skjønner meg ikke på dette, jeg.

Men den enkleste måten må jo uansett være å bare skifte miljø for en periode, der ord som "fitte" allerede inngår i jenters daglige vokabular? Jeg som selv ikke har en delikat-diskré middelklassebakgrunn, har jo måttet anstrenge meg for å lære "de andres" språk ved å oppholde meg blant dem.

Den gangen for mange år siden da jeg politianmeldte overgrep derimot, da hadde jeg ikke annet språk enn tabuord til å beskrive enkelte ting med. I dag overkvinnes jeg av skamrøde bare ved tanken på hva jeg skrev i anmeldelsen jeg leverte til politiet. Men politimenn er heldigvis garvede folk, så jeg ble møtt på en all-right måte.

Og så kan jeg jo trøste meg med at jeg, ifølge feministisk tankegang, var en særdeles fri kvinne.

Les om strikke"porno" i Dagbladet.

Jeg har plassert min blogg i Oslo på bloggportalen Bloggurat!