I kommentarfeltet til posten - Sjokkerende og skremmende har det blitt litt diskusjon om religiøs tro og ikke-tro.
En ting jeg har lurt på når det gjelder overbeviste ateister, er hvor de retter sin takknemlighet. Selv har jeg for eksempel følt mye takknemlighet for at jeg greide meg svært godt på skolen da jeg var barn, til tross for at jeg ellers opplevde verden som et utrygt og ensomt sted (friminuttene på skolen inkludert). Man kan selvsagt si at det skyldtes min egen innsats - men det må da i tillegg ha vært "noe mer"? Hadde jeg ikke i utgangspunktet likt teoretiske fag og vært glad i å lese, regner jeg med at det neppe hadde gått så bra. Dersom jeg hadde vært "en taper" på skolen i tillegg til alt det andre, hadde ting om mulig vært enda verre.
Eller det faktum at jeg har en uhelbredelig sykdom som har blitt holdt i sjakk av medisin (et preparat som i verste fall kan ha livstruende bivirkninger) over lengre tid. Dette er ingen selvfølge, fordi sykdommen kan løpe løpsk etter en stund. Det føler jeg også takknemlighet for. Selvsagt kan jeg takke legevitenskapen og legemiddelindustrien, men det er ingen av dem som til syvende og sist er årsaken til at sykdommen min ikke har forverret seg eller at jeg tåler medisinen.
Da jeg fikk barn, ble det en slags religiøs opplevelse. Noe så fantastisk kunne bare komme fra Gud, tenkte jeg.
Jeg lurer også ellers på om Gud, på en eller annen måte, er adressat når jeg føler takknemlighet. Men jeg er ikke sikker, for noen utpreget troende er jeg ikke mer. Og hva med dem som ikke synes de har noe å være takknemlig for? Gud gjør da ikke forskjell på folk?
Skal man takke "selve" Livet, også om man ikke er så takknemlig for livet? Men det er kanskje ikke mindre paradoksalt enn å takke Gud, livets kilde?
Selv om jeg nok kan glemme å takke andre mennesker for det som mer er småting, eller jeg kanskje kommer på det, eller fram til det, i ettertid, så er det tross alt lettere når man har noen bestemt å takke. Jeg glemmer for eksempel aldri blomstene i bisettelsen til eks'en min som jeg hadde ringt en blomsterbutikk og bestilt per telefon, fordi jeg var for sliten til å dra dit. Selv om jeg prøvde å forklare hvilke farger A. likte, så kunne de jo ikke lese tankene mine, tenkte jeg. Men da jeg kom inn i kapellet, ble jeg slått av at de utrolig skjønne blomstene var akkurat som A. ville ha likt det - slik at han av den grunn på en måte var til stede blant oss. Da ringte jeg butikken og takket, for de blomstene hjalp meg veldig, både den dagen og etterpå.
PS. Takk til Anathema for en award i dag og til alle som legger igjen elektroniske klemmer i bloggen min.
Takk til: technokitten/Flickr
En ting jeg har lurt på når det gjelder overbeviste ateister, er hvor de retter sin takknemlighet. Selv har jeg for eksempel følt mye takknemlighet for at jeg greide meg svært godt på skolen da jeg var barn, til tross for at jeg ellers opplevde verden som et utrygt og ensomt sted (friminuttene på skolen inkludert). Man kan selvsagt si at det skyldtes min egen innsats - men det må da i tillegg ha vært "noe mer"? Hadde jeg ikke i utgangspunktet likt teoretiske fag og vært glad i å lese, regner jeg med at det neppe hadde gått så bra. Dersom jeg hadde vært "en taper" på skolen i tillegg til alt det andre, hadde ting om mulig vært enda verre.
Eller det faktum at jeg har en uhelbredelig sykdom som har blitt holdt i sjakk av medisin (et preparat som i verste fall kan ha livstruende bivirkninger) over lengre tid. Dette er ingen selvfølge, fordi sykdommen kan løpe løpsk etter en stund. Det føler jeg også takknemlighet for. Selvsagt kan jeg takke legevitenskapen og legemiddelindustrien, men det er ingen av dem som til syvende og sist er årsaken til at sykdommen min ikke har forverret seg eller at jeg tåler medisinen.
Da jeg fikk barn, ble det en slags religiøs opplevelse. Noe så fantastisk kunne bare komme fra Gud, tenkte jeg.
Jeg lurer også ellers på om Gud, på en eller annen måte, er adressat når jeg føler takknemlighet. Men jeg er ikke sikker, for noen utpreget troende er jeg ikke mer. Og hva med dem som ikke synes de har noe å være takknemlig for? Gud gjør da ikke forskjell på folk?
Skal man takke "selve" Livet, også om man ikke er så takknemlig for livet? Men det er kanskje ikke mindre paradoksalt enn å takke Gud, livets kilde?
Selv om jeg nok kan glemme å takke andre mennesker for det som mer er småting, eller jeg kanskje kommer på det, eller fram til det, i ettertid, så er det tross alt lettere når man har noen bestemt å takke. Jeg glemmer for eksempel aldri blomstene i bisettelsen til eks'en min som jeg hadde ringt en blomsterbutikk og bestilt per telefon, fordi jeg var for sliten til å dra dit. Selv om jeg prøvde å forklare hvilke farger A. likte, så kunne de jo ikke lese tankene mine, tenkte jeg. Men da jeg kom inn i kapellet, ble jeg slått av at de utrolig skjønne blomstene var akkurat som A. ville ha likt det - slik at han av den grunn på en måte var til stede blant oss. Da ringte jeg butikken og takket, for de blomstene hjalp meg veldig, både den dagen og etterpå.
PS. Takk til Anathema for en award i dag og til alle som legger igjen elektroniske klemmer i bloggen min.
Takk til: technokitten/Flickr
Selv er jeg en sånn som har vaklet innom kristendommen før jeg konkluderte med at jeg bare ikke klarer å tro på en gud, og slik ble ateist.
SvarSlettTakknemlighet retter jeg nok oftest mot andre mennesker. For eksempel tror jeg mamma har mye av æren for at jeg har klart meg så bra skolemessig, og jeg har en fantastisk lærer å takke for at jeg tok meg ut av mobbing på skolen uten å miste meg selv.
Men jeg skjønner hva du mener; det er ikke alt man kan takke andre mennesker for, for eksempel at jeg er født i et rikt og relativt likestilt land. Jeg tenker vel bare at jeg har hatt griseflaks?
Om jeg er en overbevist ateist, vet jeg ikke. Kanskje er jeg det. Selv tenker jeg på meg selv som agnostiker, - en som aksepterer at hun ikke vet og lar det bli med det. Jeg er veldig glad for at jeg slipper å knytte livet mitt opp til noe som bare kanskje er, - og aller mest glad for å kunne ta mine moralske valg uavhengig av religiøse dogmer (Selv om jeg sikkert er påvirket av slike dogmer all den tid jeg har vokst opp i en kristen kultur.).
SvarSlettSå var det takknemligheten. Selv om jeg ikke tror, eller kanskje nettopp fordi jeg ikke tror, er jeg full av undring over verden, - det den kristne ville kalle skaperverket. Jeg er stum av undring over at jeg finnes, at jorden finnes. Det tar helt pusten fra meg. Men noen forklaring har jeg ikke behov for. Jeg elsker de vitenskapelige forklaringene ettersom de dukker opp. De er et eksempel på hva menneskene klarer å finne ut av, - og ikke minst når det kommer ny forskning som slår i hjel tidligere kunnskap med ny. Fantastisk! Det er jo det motsatte av religion: Ingen ting er fast, alt er i forandring. Sånt blir jeg ydmyk av. Og jeg har en enorm takknemlighet over at jeg lever. At jeg skulle rette den takknemligheten mot noe eller noen har jeg aldri tenkt på, så der har vi nok bare forskjellige behov. Samtidig føler jeg ansvar for å forvalte livet mitt riktig, være et tolerant og godt menneske, - og det er jammen en daglig utfordring enten man er kristen eller ikke.
Kamikaze: Delvis grisefalks, delvis arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse, kanskje?
SvarSlettLivetleker: Du skriver: "At jeg skulle rette den takknemligheten mot noe eller noen har jeg aldri tenkt på, så der har vi nok bare forskjellige behov."
SvarSlettDet er kanskje nettopp min religiøse bakgrunn som preger meg der.
Sigrun: Jo, arbeiderbevegelsens og kvinnebevegelsens fortjeneste at Norge er som det er. men griseflaks at akkurat jeg havnet her. Jeg ser nå at det jeg sa kunne tolkes i en annen retning!
SvarSlettKamikaze: Det var mer ment som en tilføyelse fra min side, ikke en korrigering av deg.
SvarSlettTanken på griseflaks eller uflaks er ikke til å holde ut. Med den vanvittige urettferdigheten som eksisterer i verden håper jeg nok av og til at det fins en høyere makt som en gang kan ordne opp.
Sigrun: Nei, det er ikke en særlig trygg tanke. I det hele tatt er det mye som er skremmende å tenke på hvis man går ut fra at det ikke finnes noen høyere krafter. Men det er det eneste jeg klarer å tro på. Og jeg har virkelig forsøkt å være religiøs.
SvarSlettVærsågod for awarden :-) Gledesspreding er en fin ting.
SvarSlettEn dyp følelse av samhørighet og mening - ja hellighet - lever hos meg i beste velgående sammen med en fast overbevisning om at det ikke finnes en personlig Gud. Men jeg kan godt bruke ordet Gud som symbol for mine religiøse følelser. Jeg er en snylter på ulike religioner, mest på kristendommen, siden den har omgitt meg, selv om jeg er udøpt.
SvarSlettOg håpet om at mennesker og alt annet liv her på jorden en gang skal finne en god måte å leve sammen på, det holder jeg beinhardt på. Etter at jeg i noen år var nær ved å drukne i elendighetsbevissthet.
Jeg er også blitt nokså lettrørt med årene, og din historie om blomstene fikk tårene opp i øynene mine. Det kjennes litt 'hellig' ut, det også...
Jeg tror desverre ikke på gud, tror jeg.. Jeg får ikke helt bestemt meg, i allefall så tror jeg ikke på bibelen og presteskapet for å si det sånn.
SvarSlettJeg har en sterk tro på individet, jeg tror vi alle er ansvarlige for våre egne liv, (men det betyr ikke at man skal være egoist og ikke tenke på andre altså). Jeg føler ikke noe behov for å takke noe større, ting er som det er og sånn er det, både det gode og det onde.
Men det hadde nok vært lettere å hatt en tro, jeg misunner andre at de kan legge byrder over på gud, at de har en gud å lene seg til og at de har en gud å glede seg sammen med.