Det er mye snakk om anonymitet/bruk av nick versus bruk av fullt navn på nettet. Noen tror visst det er feighet som gjør at mange ikke skriver under eget navn. Kan man ikke stå for meningene sine, så bør man heller ikke skrive, har jeg lest. Om man får problemer på jobb eller andre områder, så er visst det pytt pytt.
Men det er ikke bare meninger folk lufter; mange forteller om livene sine. Og det er ikke alle som har kun borgerlige/"akseptable" livserfaringer. Det kan dreie seg om ting som til en viss grad skal tilhøre den private sfære, men som samtidig har karakter av å være samfunnsproblemer. Eller som bare er allmennmenneskelige. Uten mulighet for anonymitet vil en del historier om viktige tema ikke nå offentligheten.
Åpenhetsmoralistene burde derfor selv tvinges til å "stå fram" med de mest ydmykende opplevelsene sine i livet. For om man skal ta dem på alvor, så bør andre bruke fullt navn når de blogger om både brystkreften sin, incesterfaringene og oppholdet på psykiatrisk. For det handler mange blogger også om. Dermed måtte incestofre ta en Aulie og stå fram med at bestefar og onkel voldtok meg fra jeg var ni til jeg var 13. De tenker visst ikke på hvor tøft det kan være for dem som har opplevd vold i nære relasjoner, å stå fram med fullt navn. Tror de det er noe folk kan gjøre sånn uten videre, uten at det kan få konsekvenser?
Eller hva med dem som blogger om at de har barn som er pasienter i psykiatrien, har rusproblemer, har vært i kontakt med politiet? Skal de utlevere tenåringene sine for all verden? Og de som er desperate inntil det selvmordstruende? Er det ikke flott da, at de kan skrive under nick og få støtte fra andre, en støtte som kan skape en forskjell for dem?
Psykolog Lisbeth Brudal snakker om "terapi i bloggform":
- Mange bloggere erfarer at de får positive tilbakemeldinger på sine ærlige dagboksnotater. Noen velger å skrive under psevdonym, andre under fullt navn. Noen blogger får svar som trøst fra andre som leser det de skriver. I slike tilfeller gir den indrestyrte aktiviteten både en positiv bevisstgjøring av egne indre opplevelser - og samtidig en positiv bekreftelse og kontakt med omverden. Her blant bloggerne kan vi på en ny måte bli kjent med stemmene til dem som har det vanskelig.
Og har man ikke utfordringer i livet - ja, så får man lage seg noen:
Men det er ikke bare meninger folk lufter; mange forteller om livene sine. Og det er ikke alle som har kun borgerlige/"akseptable" livserfaringer. Det kan dreie seg om ting som til en viss grad skal tilhøre den private sfære, men som samtidig har karakter av å være samfunnsproblemer. Eller som bare er allmennmenneskelige. Uten mulighet for anonymitet vil en del historier om viktige tema ikke nå offentligheten.
Åpenhetsmoralistene burde derfor selv tvinges til å "stå fram" med de mest ydmykende opplevelsene sine i livet. For om man skal ta dem på alvor, så bør andre bruke fullt navn når de blogger om både brystkreften sin, incesterfaringene og oppholdet på psykiatrisk. For det handler mange blogger også om. Dermed måtte incestofre ta en Aulie og stå fram med at bestefar og onkel voldtok meg fra jeg var ni til jeg var 13. De tenker visst ikke på hvor tøft det kan være for dem som har opplevd vold i nære relasjoner, å stå fram med fullt navn. Tror de det er noe folk kan gjøre sånn uten videre, uten at det kan få konsekvenser?
Eller hva med dem som blogger om at de har barn som er pasienter i psykiatrien, har rusproblemer, har vært i kontakt med politiet? Skal de utlevere tenåringene sine for all verden? Og de som er desperate inntil det selvmordstruende? Er det ikke flott da, at de kan skrive under nick og få støtte fra andre, en støtte som kan skape en forskjell for dem?
Psykolog Lisbeth Brudal snakker om "terapi i bloggform":
- Mange bloggere erfarer at de får positive tilbakemeldinger på sine ærlige dagboksnotater. Noen velger å skrive under psevdonym, andre under fullt navn. Noen blogger får svar som trøst fra andre som leser det de skriver. I slike tilfeller gir den indrestyrte aktiviteten både en positiv bevisstgjøring av egne indre opplevelser - og samtidig en positiv bekreftelse og kontakt med omverden. Her blant bloggerne kan vi på en ny måte bli kjent med stemmene til dem som har det vanskelig.
Og har man ikke utfordringer i livet - ja, så får man lage seg noen:
Jeg er enig med deg i det du skriver her, Sigrun, - men det er en ting jeg har tenkt en del på. Noen av dem som blogger om psykisk sykdom er ganske unge. Jeg leser noen sånne av og til. Selv om jeg ikke har noen kompetanse til å uttale meg faglig, er det en ting jeg synes er litt skummelt. De som kommenterer er ofte ekstremt støttende, ofte veldig negative til helsevsesenet, ofte negative til skolemedisin. Hvis bloggeren er relativt ny i livet, kan han eller hun kanskje komme til å lene seg mer på kommentatorene sine enn på et profesjonelt hjelpeapparat. Det kan vel heller ikke være bra å bare bli "slikket oppetter ryggen", - litt motstand og utfordring er vel også av det godt.
SvarSlettSamtidig tror jeg det er fint for folk som sliter å blogge, få skiten ut, få kommentarer, få støtte, få alternative innfallsvinkler.
Tenker jeg.
Og nå er jeg spent på om denne kommentaren får bli med. Jeg har skrevet to kommentarer til deg som bare har blitt borte - eller du ville kanskje ikke ha dem? Den ene var om læreres manglende kompetanse til å se elever som er utsatt for overgrep.
Livetleker: Jeg tenker vel slik at motstand og utfordring ofte er noe man har hatt alt for mye av når man har fått en psykisk knekk og/eller har opplevd overgrep, mens støtte og forståelse kan være vanskelig å oppnå på grunn av fordommer, både mot psykiske lidelser og mot overgrepsutsatthet. Særlig vedr. sistnevnte er sosial støtte det aller viktigste (viser forskning).
SvarSlettDet med kommentarene dine skjønner jeg ikke. Den siste kommentaren jeg har fått var til et innlegg 22. september (om paranoia).
Det er mulig du har rett i dette, - det kan du mer om enn jeg kan. Noen ganger tenker jeg likevel at bloggeren må begynne å lure når alle bare jatter med og er enige i alt hun/han sier.
SvarSlettUansett er du jo sånn at man sjelden kan få for mye anerkjennelse, og det gjelder vel oss alle.
Veldig enig i det du sier her. Det er stor forskjell på å blogge om politiske meninger og om egne livserfaringer. Det å være anonym gir mange en trygghet til å kunne fortelle om sine opplevelser, fortellinger som ellers aldri ville sett dagens lys.
SvarSlettDessverre tiltrekkes også nettroll av anonymitet, men jeg mener det er feil å gå til angrep på anonymiteten per se fordi noen misbruker den.
Anathema: Ja, ett eksemmpel: Når jeg tenker på hvordan gamle gubber som Staff og Carl I. får bruke media for å komme med sine syke holdninger om vold mot barn, så skulle det bare mangle, synes jeg, at ikke folk som har slike erfaringer og som synes de absolutt ikke har hatt godt av å bli slått, også skulle få komme til orde.
SvarSlettFør gikk jeg inn i lange argumentasjoner omkring min rett til anonymitet; nå gir jeg bare blaffen, og bare avskriver anonymitetsmotstanderne som diktaturtilhengere.
SvarSlett