Ytringsfrihet: risikosport for syke

Virrvarr skriver i dag om en psykolog som mener at pasienter burde ha taushetsplikt. Som tidvis god kunde i det norske helsevesenet har jeg selv erfaringer med at taushetsplikten av og til blir misforstått, både ved at pasienten ikke får informasjon om behandlingen og at hun forventes å holde kjeft om utilfredsstillende forhold.

Ved noen anledninger har jeg opplevd så mye av helsepersonells etiske, juridiske og behandlingsmessige overtramp at nok var nok, og jeg kontaktet media. Det burde antakelig vært gjort oftere - tross risikoen for en særlig utsatthet i ettertid.

Etter at jeg en gang ble intervjuet i en avis om behandlingen ved et offentlig sykehus, nektet avdelingen å ha meg som pasient. En annen gang var vi fire klienter ved en diakonal stiftelse som yter behandling, som ble intervjuet. To valgte å være anonyme. Konsekvensen for meg ble at min behandler "tok igjen" ved å skrive i journalen, blant annet at "pasienten har blitt vanskelig i det siste".

Journalforfatteren nevnte ikke med ett ord at jeg eller andre hadde kontaktet pressen fordi det ikke hadde vært noe rom for kritikken vår internt. Før jeg "løp til avisen", hadde jeg over tid forsøkt å ta opp kritikkverdige forhold med personale og ledelse, men det førte altså ingen steder hen. Like grotesk er det at det ble fullstendig fortiet at jeg på det tidspunktet hadde det vanskelig, fordi min samlivspartner gjennom mange år nylig hadde omkommet i en forferdelig ulykke.

Det kan synes som at mange helsearbeidere og -ledere har anakronistiske forestillinger om pasientrollen, som er forbundet med forventninger om en lojalitet som innbefatter underdanighet, takknemlighet uansett behandling - og altså taushet.