Min hjertens mening

Da jeg leste en bloggpost om bitchy damer, kom jeg til å tenke på et par anledninger hvor jeg har hatt flaks når jeg satt og sa min hjertens mening om andre, til mer eller mindre fremmede mennesker.

På kurs

Jeg: Er det ledig her?
Kvinne: Ja. Værsågod.
Jeg: Takk. Det var fint. Det er ganske fullt her.
Kvinne: Ja, dette er nok et tema i tiden, som fenger en del.
Jeg: Ja, det er nok det. Det er jo forsåvidt bra, for det er unektelig viktig. Men det er viktig å skaffe seg litt kunnskap på feltet; det er mye synsing ute og går i mediene.
Kvinne: Om det er, ja.
Jeg: Jeg kan vel ikke skryte på meg all verdens kunnskap selv. Jeg er ikke noen samfunnsviter. Men noe har jeg da fått med meg.
Kvinne: Ja, man må jo prøve å følge med. Selv er jeg samfunnsviter.
Jeg: Har du lest den siste boka til X?
Kvinne: -
Jeg (ivrig): Det er det verste makkverket jeg noen gang har vært borti. Tidligere har jeg hatt sans for ham. Men hva som nå har skjedd med ham, aner jeg ikke.
Kvinne: Nei?
Jeg: Kanskje han viser en annen side av seg selv enn tidligere? Sitt sanne jeg, kanskje? Ha ha. Det burde nesten ikke være lov til å gi ut noe sånt. Det gis nok ut alt for mange, og dermed mange dårlige, bøker her i landet.
Kvinne: Du mener det?
Jeg: Ja, jeg er selvsagt ikke imot ytringsfrihet, men jeg er ganske sikker på at om dette hadde vært skrevet av en ukjent person, så ville aldri i verden et anerkjent forlag ha gitt ut en slik bok. Den faller helt igjennom, uansett hvilken sjanger man prøver å plassere den i. For et menneskesyn den presenterer! Har du lest den?
Kvinne: Nei, men jeg kjenner forfatteren.
Jeg: Hva! Kjenner du forfatteren?
Kvinne: Ja, vi har vært gift i nesten tyve år.
Jeg: Hva??? Å neiii, unnskyld. Beklager...
Kvinne: Helt i orden. Du har helt sikkert rett når det gjelder boka. Bra du advarte meg. Jeg tror forresten ikke at jeg gidder å lese mer av ham. Vi er skilt nå, og jeg ønsker ikke å ha noe mer å gjøre med den drittsekken.
Jeg: Å, det var da endelig godt.


På kafé

Jeg: Hei!
Per Arne: Å, hei! Har du lyst til å sitte ved bordet mitt?
Jeg: Det vil jeg selvfølgelig gjerne.
Per Arne: Lenge siden sist. Hvordan står det til?
Jeg: Ikke så verst, må jeg si. Og du?
Per Arne: Har det kjempefint. Nygift.
Jeg: Gratulerer.
Per Arne: Takk. Du da?
Jeg: Jeg har begynt med noe nytt, jeg også.
Per Arne: Å?
Jeg: Ja, jeg overrasket egentlig meg selv veldig. Nå er jeg student ved Z, jeg.
Per Arne: Er du det? Å, så interessant.
Jeg: Ja, det er veldig interessant.
Per Arne: Hva synes du om miljøet og lærerne der, da?
Jeg: Jeg er gledelig overrasket. Hadde jeg visst at det var slik det var, hadde jeg kanskje tatt fag der den gangen jeg var "ordentlig" student, altså da jeg var yngre.
Per Arne: Dette er jo fint. Er de dyktige, lærerne?
Jeg: Med ett unntak - ei som er litt hurpete - er de virkelig inspirerende. Ja, jeg vil si det så sterkt som at det åpner seg en ny verden for meg.
Per Arne: Hvem liker du best av lærerne, da?
Jeg: Har du gått der selv?
Per Arne: Nei.
Jeg: Å nei. Jo, jeg liker nok aller best Anne og Per Holm. De er gift med hverandre. De er veldig ulike egentlig. Anne Holm er den grundige, kritiske historikeren, den som fokuserer på viktige forskjeller. Mens Per Holm mer er esteten, som får detaljene til å gå opp i en høyere enhet, kan man si. Hvorfor er slike dyktige fagformidlere så lite i mediene, tro? Kjenner du til dem?
Per Arne: Ja, de er mine foreldre.
Jeg: Hva?
Per Arne: Ja. Jeg heter Holm til etternavn, jeg.
Jeg: Den var jeg jammen heldig med.
Per Arne: Ja, det var du.