Samlivsidealene er ikke døde

HellYeah! skriver om venninnen som vil ha råd om sitt samliv, om hvorvidt hun bør forlate partneren eller ikke.

Det er ille nok. Men hakket verre synes jeg det blir når noen helt uoppfordret vil ha et ord med i laget om min sivilstand.

Jeg har vært separert to ganger fra samme mann, og ble virkelig overrasket over den hektiske aktiviteten rundt meg etter at separasjonen ble kjent. Inntil da hadde jeg villet tro at skilsmisse var noe vanlig og hverdagslig i vår tid.

Den ene gangen var det jeg som tok initiativet. Da glødet telefonlinjene. Jeg ble "informert" om at jeg hadde en kjekk og pen mann, og neppe ville finne maken igjen.

Men det var da mannen tok initiativet, at engasjementet toppet seg. De som ville ha et ord med i laget, delte seg i to leirer: De som var for at vi fortsatte å være gift, og de som var for at vi ble skilt.

Selv kom vi knapt til orde. Vi ble så slitne av å høre på alle(s) argumenter, at vi satte oss ned med litt [sic] pils og kom fram til at vi helst burde arrangere en lokal folkeavstemning for å kunne få fred, alternativt en tautrekkingskonkurranse med et langt og tungt tau.

Når jeg hører konservative kristne uttrykke bekymring over at vi ikke lenger har samlivsidealer i vårt samfunn, dukker et spørsmålet opp i hodet mitt: Kan det være at skilsmisse er så ukjent i deres eget miljø at de rett og slett ikke aner hva de snakker om?