Media behandler far som en gullunge i saker som gjelder omsorgs- og samværssaker med barn, skriver en mor i dagens Dagbladet. Ett av de problemer hun nevner er tilfeller der far utøver vold mot barnet, mens hun fullstendig tier om at kvinner er like voldelige mot barn som menn.
I en oversikt i VG i 2004 over ti barnevoldssaker i løpet av ett år ble begge foreldre/ste- eller fosterforeldre siktet eller dømt i fire av sakene, til tross for at kvinners vold er et større tabu og dermed vanskeligere å avsløre. I en av de ti sakene var voldsutøver mor, og i fem far.
Barnelege Jens Grøgaard har bemerket at hjelpeapparatet overser at mødre mishandler barn, fordi man går ut fra at det er fedre som slår.
Men i en rapport fra NOVA i fjor oppga noen flere ungdommer at mor hadde utsatt dem for "mild" vold enn det far gjorde. For de grovere formene for vold var det ingen forskjell. Et (ikke-representativt) utvalg mødre som ble spurt av nettstedet BarniMagen fortalte at de brukte vold mot barn i litt større grad enn fedrene.
De fleste seksuelle overgrep begås av menn, og mødre til incestutsatte barn er ofte i en svært vanskelig situasjon. Men mange brukere ved incestsentre, spesielt menn, kan fortelle at seksuelle overgrep også begås av kvinner. Den store amerikanske undersøkelsen Adverse Childhood Experiences Study, med over 17 000 voksne informanter, viste at nesten 40 prosent av gutters overgripere, og seks prosent av jenters overgripere, var kvinner.
Erkjennelsen av at kvinner slår og forgriper seg på barn sitter langt inne, skrev Sissel Benneche Osvold i en kommentar i Dagbladet. Så lenge familievoldsdiskursen bare tillater at det snakkes om fedres vold, lukker vi øynene for hva som i mange tilfeller vil måtte være barnets beste.
Og behandler menn dypt urettferdig.
+av+Sigrun+T%C3%B8mmer%C3%A5s+jpg.jpg)
Innlegg
Ting jeg ikke liker
-
Det er en del ting jeg ikke liker og som jeg har gode grunner til å ikke
like. Som Frp. Som Preben Z Møllers Deflora. Som Hege Storhaug. Du vet -
rasisme, ...
10 timer siden
7 kommentarer:
Bra Sigrun!
Som du er inne på, så baserer Brikeland seg på at menn generelt utsetter barn mer for overlast enn det kvinner gjør. Hvorfor skulle hun ellers nevne eksempler på at menn gjør skade, uten å ta med at kvinner gjør tilsvarende? I tillegg har hun som premiss at mødre vet barnas beste bedre enn fedre. Hvorfor skulle hun ellers nevne at fedre kan nekte barn sommerjobb, pass, skifte av etternavn osv, uten å ta med at mødre kan gjøre det samme?
Selv om "morspresumpsjonen" er fjernet er det fortsatt lenge igjen til man får endret dommeres og sakkyndiges holdninger. Deres holdninger vil ligge under og bestemme utfallet selv om de ikke i klartekst uttrykker at dette er motivet. En advokat jeg kjenner fortalte meg nylig at alt mødre trenger å gjøre er å framsette påstander om at barnet føler seg utrygg sammen med far, så vil de sakkyndige gjerne "kjøpe denne argumentasjonen" og retten dømme deretter. Retten vil ikke frata far samværsrett ene og alene ut fra mors påstander, men kan sette inn en rekke ulike tiltak som f.eks å kreve at andre skal være tilstede på samvær eller søke å foreta sakkyndig-observasjoner av "samspillet". Så snart en slik påstand fra mor er framsatt vil far sannsynligvis belage seg på å måtte gå en svært ydmykende og langvarig spissrotgang. Dette mens taksameteret på advokatkontoret tikker videre, og folk begynner å se med mistenksomhet på far. "Kanskje det var noe i påstandene likevel? Man kan jo aldri vite? Og har han ikke sett litt "stresset" ut i det siste?"
Ja, huffameg. Jeg har litt kjennskap til noen saker selv, der jeg tror far var en bedre omsorgsperson enn mor og/eller der far ble nektet eller har fått redusert sitt samvær med barnet. Slike overvåkningstiltak har jeg også hørt om, selv om det ikke har vært noe vold fra far mot barnet.
Kjønn har fått skape tunge strukturer som er fryktelig vanskelig å endre. Samtidig forbauser det meg at dommerne virker så mannevonde. Vel er standen sikkert konservativ, men jeg har forstått det slik at i voldtektssaker er det lekdommerne som er de mest forutinntatte, ikke fagdommerne.
Kan en årsak være at de fleste dommere er menn, og at de blir livredde ved tanken på at de selv måtte innta en omsorgsrolle? Ren spekulasjon, selvsagt.
"Kan en årsak være at de fleste dommere er menn, og at de blir livredde ved tanken på at de selv måtte innta en omsorgsrolle?"
Kanskje. Du skal heller ikke se bort fra faktoren "alltoppofrende gråtende mor med dådyrøyne i solnedgang". En kvinnlig dommer vil kanskje gjennomskue slikt lettere?
Apropos gråt, så er det noe som "gjør seg" i retten. I alle fall i straffesaker. Voldtektsofre som gråter og viser sammenbruddstendenser, er ifølge undersøkelser de mest troverdige i rettssalen. Dette til tross for at følelsesmessig distansering og forflatning også er en typisk post-traume-reaksjon.
En advokat jeg kjenner fortalte meg nylig at alt mødre trenger å gjøre er å framsette påstander om at barnet føler seg utrygg sammen med far, så vil de sakkyndige gjerne "kjøpe denne argumentasjonen" og retten dømme deretter.
Det skal du få meg til å tro. Logikken er vel sikkert at 'dette ville hun jo aldri finne på, så det må jo være sant'. Fysjom.
Heisan! Ser Sigrun har vært inne på min blogg:
http://www.blogging.no/blog.php/lavvuen
i temaet om mødre som er voldelige mot barn. Det er flott at ei dame våger å støtte opp under disse kjennsgjerningene. Denne debatten er viktig, både i forhold til likestilling, men viktigere i forhold til barns vern.
Gjennom mer enn tjue år jobbet jeg som journalist i flere forskjellige aviser, fra lokal- til riksnivå, og dekket en lang rekke store kriminalsaker der det satt en "synder" på tiltalebenken. Erfaringen min var at det UTEN unntak dreide seg om "syndere" som hadde bak seg en helvetes barndom! Det var mødre som satte ungen sin ut på trappa i vinterkvelden mens de selv hadde herrebesøk, og det var mødre og fedre som slo ungene sine. En drapsmann hadde levd opp med grov mishandling, blant annet pisking med belte når han gjorde noe "galt", og han fortrakk knapt en mine da han ble konfrontert med det alvorlige han hadde gjort mot en forsvarsløs, gammel dame.Han slo henne ihjel med nevene pga 400 kr.
Fysiske og psykiske overgrep mot barn må IKKE tolereres, men det er svært viktig at fokus nå settes på kvinnelige overgripere. Jeg er redd det vil komme et ras av saker dersom hjelpeapparatet tar dette alvorlig, men dessverre er det slik at det fremdeles er fedrene/mennene som skal bære stempelet som voldelige. Dette underbygges av Regjeringens offisielle politikk, som jeg beskriver litt i min blogg.
Det er lang vei fram til likestilling når det gjelder å plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos kvinner som hos menn, mødre som fedre, når det gjelder overgrep mot barn. Det er ganske utenkelig at kvinner skal utsette ungene sine for psykiske og fysiske overgrep, men det er like fullt sant. Myten om den "onde stemor" er nok ikke bare en mye. Heller ikke den onde mor.
Jeg ser at Leisha Camden i kommentarene her viser til at mødre fremsetter påstander i rettsapparatet som dommerne "kjøper", gjerne ledsaget av litt gråt og tenners gnidsel. Da er vi over på temaet daglig omsorg for barn. Mange fedre kjemper en fortvilt kamp for bare å få være sammen med ungene sine. Og enda mer fortvilt å få daglig omsorg. 98 prosent av ungene bor med mor, og selv om fedre vinner fram i en del saker i lagmannsrett nå, er det svært langt igjen til likestilling. Spesielt i første rettsinstans.
En påstand om vold, eller bare truende adferd, fremsatt av en mor mot en far, er mer enn nok til å torpedere hele saken. Tilbake sitter en far med hundretusener av kroner i saksomkostninger, uten å oppnå noen verdens ting.
Og skal en først våge å snakke fritt om temaet, (jfr fritt ords pris...) vil jeg peke på at det ennå ikke er et eneste vettugt menneske i Norge som har stilt et spørsmålstegn ved krisesentre. Jeg tør våge påstanden at en hver kvinne som ønsker det, kan oppsøke et krisesenter og fortelle en gråtkvalt historie ifb samværsbrudd fordi hun frykter en rettssak om barn(a). Selv om det er ren løgn at hun skal ha blitt utsatt for noe1 Hvem sjekker dette? Ingen! det stlles overhodet ingen krav til sannhet. Politiet er neste skritt, men selv om saken blir etterforsket og henlagt, vil den alltid kunne brukes maksimalt. En pappa har mindre sjanse enn en snøball i helvete til å nå fram, dersom det rasles med en slik historie. Det finnes garantert ingen politijurister som vil konkludere med en henleggelse som "intet straffbart forhold". I stedet henlegges det pga mangel på bevis, og kvinnen har sikret seg et trumfkort som ingen kan konkurrere med.
I mange år har krisesentrene vært unntatt enhver kontroll. Det er kun krisesentrene selv som forteller, og statistikken på antall mødre og barn som må søke tilflukt (på grunn av de grusomme mennene der ute i det norske samfunnet) bare stiger og stiger til nye høyder. Hvem kontrollererer at påstandene om ov ergrep er riktige? Ingen. Hvem vil være kritiske til en krisesenterhistorie f eks i forbindelse med en barnefordelingssak? Ingen! I enda sterkere grad enn hva Leisha Camden forteller i debatten her. vil kvinnen nå fram. Om det er riktig eller ikke, for vi aldri vite, for krisesentrene stiller ingen krav til dokumentasjon. "Har vært på Krisesenter" er et utrolig effektivt skjold i alle sammenhenger.
Jeg skriver IKKE at de som oppsøker Krisesentrene ikke har behov for hjelp, men jeg stiller spørsmålstegn ved om alle historiene er korrekte, og hvorfor de aldri etterprøves? Kan det ligge en skjult hensikt bak? Er det f eks riktig i alle tilfelle at kvinner fra andre deler av verden, som flytter til norske menn for så å ta seg til et krisesenter, virkelig er blitt utsatt for noe, eller kan det være mer nærliggende å tro at de har fått høre at dette er en kjappere vei til "friheten" enn gjennom et langt ekteskap...?
Ingen norske politikere har såpass med mot at hun/han våger å stille spørsmålstegn ved akkurat dettte. Status pr i dag er at menn/fedre er rimelig tilsidesatt.
Selv har jeg levd med kvinnekamp siden sekstiårene.
Kanskje på tide med en mannskamp?
Kyrre Fjeldvik: Det er rart at det skal være så forferdelig vanskelig å nå gjennom lydmuren. Jeg kjenner selv menn der eksen nektet far å ha besøk av barnet etter samlivsbrudd, og har ikkke skjønt hvorfor eksene har slått seg så vrange. Det er totalt ubegripelig i de tilfellene. Når jeg leser politikeres, f.eks. justisministres, leserinnlegg og annet om familievold, så blir jeg helt kvalm av "kvinner og barn", "kvinner og barn" hele tiden. Og det sier faktisk en feminist som meg. Det har kanskje noe med at politikere og andre med makt lever så langt borte fra folks hverdag at de ikke har noen annen måte å beskive denne hverdagen på, enn å ty til klisjeer.
Legg inn en kommentar
Alle kommentarer blir lest, også til eldre innlegg.
NAVN: Det er fint om du kan bruke et pseudonym dersom du ikke vil kommentere under eget navn. Velg Navn/nettadresse i stedet for Anonym, og skriv inn et fiktivt navn (eller ditt riktige!). Nettadresse er ikke nødvendig.
Uvant med blogg? Les her.
For å se om noen svarer på kommentaren din, klikk på Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom) nedenfor.