Psykiatriske krenkelser

Alle bør lese Virrvarrs historie, som Cat gjorde meg oppmerksom på.

Utdrag:

- Jeg spiser ikke sukker, og på mitt sedvanlige sykehus skriver de bare “diabetiker” ved siden av navnet mitt, så får jeg sukkerfri mat uten problemer. Djizz, jeg får sukkerfri sjokoladepudding og andre mirakler. Veum hadde brødskiver med syltetøy og Hapå, samt varme hveteboller til lunsj. Jeg spurte Oliver Twist-pent om annen mat og sykepleieren så uforstående på meg: “Ikke bollær? Nå janglær’u med meg! Klart du kan spise bollær!” Det tok et par sekunder før jeg skjønte at hun faktisk ikke trodde meg og behandlet sukkerintoleransen min som en sær vrangforestilling, eller at jeg var en femåring som ikke likte søtt.

- Jeg fikk en samtale med psykiater dagen derpå som mest av alt minnet om et politiavhør. Jeg forsøkte stammende å forklare hva jeg jobbet med om dagen da han spurte meg, og oppsummerte bokprosjektet og tidsfristene våre med en setning. Han satte øynene i meg og sa på klingende østlandsk: “Den boka er vel bare noe du finner på, hva? Du blir jo ikke utgitt, du bare fantaserer.” Svimmel og fortvilet gav jeg han nummer til redaktøren min, til medforfatter, til mannen og til svigerforeldrene mine. Av alle vrangforestillinger jeg noensinne skulle ha pådratt meg er ikke “Jenter som kommer” en av dem.

- Jeg kom inn full av kutt over hele meg, og selv om de kledde av meg og kroppsvisiterte meg, fikk jeg ikke så mye som et plaster. (Ja, jeg tryglet dem om en kvinnelig pleier til å være med på undersøkelsen. Ja, de ignorerte meg fullstendig, holdt meg fast og dro av meg klærne. Ja, det trigget alle voldtektsminner jeg har.)

- Ganske absurd å bli begjært tvangsinnlagt når man følger med frivillig, men jeg skjønner dere ikke er så nøye på ordlyden i loven for tvungen psykisk helsevern. Og ja, jeg har lest den.

Ja, det er mye galskap i psykiatrien - og da tenker jeg ikke på pasientene.

- Det er tvangsbruken jeg reagerer sterkest på, skrev en av pasientene som er med i psykiatri-boka til tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen, som kom ut før jul:

- Denne mailen er intet annet enn et utslag av min frustrasjon over det psykiatrien gjorde, og en frustrasjon over at ingen har fanget opp min situasjon ennå.

De fem årene fra 1994 til 1999 kostet meg:

- en frivillig innleggelse som sykehuset kort tid etter omgjorde til tvangsmedisinering.

- 3,5 års frivillig medikamentering som endte med en livstruende medikamentell bivirkning som førte til mer enn et års rehabilitering fra tre ukers mer eller mindre bevisstløs tilstand, via fullstendig pleietilstand.

- og så en tvangsinnleggelse oppå toppen av det hele til slutt. Det er tvangsbruken jeg uten tvil reagerer sterkest på. Den livstruende medikamentelle behandlingen med påfølgende intravenøs behandling og rullestolbruk m.m. var mindre alvorlig. Dette handler om at psykiatrien i Norge setter sykdomsbehandling høyere enn menneskerettigheter.

Vedkommende har rett, tror jeg. Det eksisterer nok to riker: De normales og de gales rike. Befinner man seg i det siste, kan det være vanskelig å bli respektfullt behandlet; rett og slett å bli sett på som et "riktig" menneske.

"De normale" og "de gale"

Et kjent eksperiment av den amerikanske sosiologen David Rosenhan viste at er man først blitt mistenkt for å være gal, ja, så behandles man automatisk som gal. Rosenhan var skeptisk til psykiaternes skjematiske diagnoseverktøy. For å finne ut mer om dette, sendte han åtte psykisk friske deltakere til ulike psykiatriske sykehus. De ble lagt inn med diagnosen schizofreni. Sykehuspersonalet oppdaget ikke at de egentlig var friske. Det oppdaget imidlertid (de andre) pasientene.

Noe liknende fikk en norsk forsker erfare. I bladet Psykisk helse 2/2005 var det intervju med en fagfilosof som i forbindelse med et doktorgradsarbeid hadde feltarbeid ved en psykiatrisk institusjon. En kveld traff han en ny pleier ved avdelingen. Filosofen presenterte seg og fortalte hvorfor han var der. Pleieren trodde ham ikke, men mente han måtte være en pasient (jeg synes jeg hører pleieren: "Ja, alle her filosoferer"). Filosofen forteller at jo mer han snakket, jo mindre overbevist ble pleieren. Redningen ble at det kom forbi en pasient som kjente ham.

Adresseavisen 3. mai i fjor hadde en kommentarartikkel om at det visstnok også er forskjell på "normal" og "gal" vold:

- Psykiaterne synes enige om at det er en vesentlig forskjell mellom den vold psykisk syke og ikke-psykisk syke utøver. Det farlige ved de psykisk syke er at den vold de står bak, nesten alltid er ubegrunnet.

Men vil ikke volden oppleves like ille for offeret uansett om gjerningsmannen er "normal" eller ikke? Og hvem er disse "psykisk syke"? Om betegnelsen rommer alle som kvalifiserer til en psykiatrisk diagnose, innbefatter den alt fra transvestitten til heisfobikeren.

Videre: - Den volden som ikke-syke står for, har nesten alltid en begrunnelse. Det kan dreie seg om hevn, krenket ære, en følelse av desperasjon - ofte utløst av påkjenninger de har vært gjennom tidligere i livet.

Ja ha, men har ikke nettopp "psykisk syke" asylsøkere - som var bakgrunnen for denne aviskommentaren - reell grunn til å føle seg desperate og sveket, langt mer enn de fleste andre her til lands? Skulle mennesker med psykiske lidelser være skrudd sammen på en helt annen måte enn andre, slik at handlingene "deres" - i motsetning til "våre" - verken har årsak eller retning?

Norsk tvangs(u)kultur

Det har kommet mye kritikk mot psykiatrien i Aftenpostens debattspalter siden i fjor høst, og særlig mot den omfattende bruken av tvang. Psykiaterne forsvarer seg, ved retoriske spørsmål som Skal de gå til grunne? eller ved å skifte fokus: Husk de gode historiene.

Men andre land greier seg med langt færre tvangsinnleggelser. I Norge tvangsinnlegges 253 per 100 000 innbygger. I Sverige er tallet 114, i Danmark 34.

Det foreligger svært lite kunnskap om pasientene faktisk blir bedre av å bli tvangsinnlagt. Sintef-forskerne Johan Håkon Bjørngaard og Trond Hatling sier i rapporten Tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i perioden 2001-2003:

- Det kan virke underlig at man gir det psykiske helsevernet institusjonell myndighet til frihetsberøvelse til det beste for pasientens bedring, uten at man har kunnskap om dette faktisk er tilfelle.

Derimot finnes det mange fortellinger om det motsatte:

- Når de truer med tvangsbruk, blir jeg en lydig pasient, sier Mette Ellingsdalen fra landsforeningen We Shall Overcome.

Det har aldri vært så mange ansatte i psykiatrien i Norge som nå. Det har aldri vært så mye tvangsbruk som nå. Dette skremmer også mange fra å søke hjelp.

Sosial- og helsedirektoratet innrømmer at de vet lite om hvilken effekt tvungen innleggelse eller bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen:

- Vi har derfor også lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig. Vi har heller ingen systematisk kunnskap om hvordan ulike tvangsmidler eller måten de brukes på eventuelt virker på pasienten, verken på kortere eller lengre sikt.

Se også:
Psykiatri og menneskerettigheter
Psykiatriens schizofreni