Psykiatri og modellmakt

Er det mulig med reell brukermedvirkning uten maktforskyvning? spør Sunniva Ørstavik, sosiolog og generalsekretær i Rådet for psykisk helse, i en artikkel i siste utgave av Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

Hun understreker at makt er en statisk størrelse. Det betyr at makten ikke kan økes, den kan bare fordeles annerledes. Denne forutsetningen om makt har ikke ligget til grunn i diskusjonene i de politiske føringene for endringer på psykisk helse-feltet. Det snakkes om å gi brukere og pårørende økt innflytelse, men ikke om hvem som skal få mindre innflytelse som en følge av det. Den uteblitte maktdiskusjonen, uviljen mot å diskutere makt og å se at psykisk helsearbeid handler om å forvalte makt, har vært medvirkende til at brukeres kompetanse og deltakelse bare har blitt begrenset.

- Samtidig ligger det i selve det diagnostiske vesen en evne og mulighet til å diagnostisere bort innflytelse, makt og medvirkning. Det finnes mange eksempler på at pasienters påvirkning, systemkritikk og forslag diagnostiseres bort. Ekstremvarianten er Arnold Juklerøds kamp for å bli kvitt en diagnose han var uenig i. Det finnes mange mindre "juklerødsaker" i feltet i dag som handler om brukeres ønsker og oppfatninger som strider mot fagfolks oppfatning. Diagnosen blir lett makt – men en tilslørt makt som hindrer reell medvirkning.

Hun møter ofte fagfolk som diskuterer når brukere skal få lov til å medvirke. Det er et grunnlag for brukermedvirkning og maktforskyvning som ikke bør være til stede. Man kan ikke velge når noen skal få makt. Da forskyves ikke makten fra de som har hevd på den, da bare forsterkes makten hos makthaverne. Dette er grundig beskrevet i Stein Bråtens sosiologiske arbeider om modellmakt. Også sosiologen Yngvar Løchen så hvordan diagnosen ble et godt verktøy for maktutøvelse på Dikemark på 60-tallet. Fagfolkenes makt blir i tillegg sterkere, eller i alle fall lettere å misbruke, når dialogen i seg selv er sentralt i hjelpen.

- Altfor mye av diskusjonene om brukermedvirkning har handlet om endringer og forventninger til pasientenes nye brukerrolle og altfor lite om hva slags endringer som må skje hos fagfolk, skriver hun.

Ørstavik spør om opptrappingsplanen for psykisk helse kanskje har bidratt til å legge lokk på noen av de viktigste og mest grunnleggende diskusjonene for godt psykisk helsearbeid:

- I rusen over å endelig få oppmerksomhet, plan og penger glemte vi kanskje at kvantitet har lite å si for utfallet av hjelpen. Vi tok ikke nok på alvor alle brukere og pårørendes rop om noe annet, noe bedre. For mange var for ivrige etter å bygge ut og ruste opp. Vi var ikke tydelige nok på at mer av det samme var ikke det vi ville ha. Og ingen ville diskutere at det er sterkere krefter enn politiske føringer som rår på psykisk helsefeltet.

Kanskje er det likevel sånn at en opptrappingsplansperiode måtte til for at vi erkjenner hva som er de faktiske utfordringene. Kanskje måtte vi gå sakte frem og snu der vi turte, samle nok erfaringer til å tørre å rope høyt ut om verdier, kunnskapssyn, makt og nytt innhold.

Mange er redd for mye nå som opptrappingsplanen er slutt. For at pengene ikke skal komme, for at trykket uteblir. I Rådet for psykisk helse ser vi det som en mulighet til å ta de reelle diskusjonene om innhold slik at vi faktisk prioriterer brukermedvirkning, samhandling og helhetlig hjelp, skriver Sunniva Ørstavik.

Bengt Karlsson, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Buskerud, har også en artikkel i tidsskriftet som tar opp modellmakt:

- Den faglige modellmakten som styrer psykisk helsefeltet i Norge er basert på et diagnosesystem som er utviklet innen for den submedisinske disiplinen, psykiatri. Her har man et språk som ser på psykiske vansker som sykdom (psykisk syke) og behandlings- modellen er at eksperten (legen) skal gjøre den syke frisk. Dette innebærer en objektivisering av den som sliter og samtidig styrker den asymmetriske relasjonen; eksperten blir enda mer ekspert. Fokuset blir på ekspertens behandlingsmetoder og ikke på personen egen subjektive kunnskap om lidelsen, hva som hjelper og hvordan.