Norsk lov og Kvinnekonvensjonen

I dagens Klassekampen advarer jussprofessor Aslak Syse mot å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i Menneskerettsloven.

Konvensjonen er i dag en del av Likestillingsloven og dermed likestilt norsk lov. Rettigheter i konvensjoner inkorporert i Menneskerettsloven går imidlertid foran norsk lov der disse kan komme i konflikt. I dag er det fire konvensjoner som omfattes av Menneskerettsloven: Den europeiske menneskerettskonvensjon, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs konvensjon om barnets rettigheter.

– Dette er et ledd i det generelle menneskerettsdogmet om at alle konvensjoner skal ha forrang, enten de er velegnet for slik forrang eller ikke. Jeg tilhører dem som ser det problematiske i å overføre makt fra det norske Stortinget og andre norske myndigheter til internasjonale organer. Og dette er ikke vurdert. Det er ikke foretatt en eneste konsekvensutredning av hva det vil føre til å gi flere konvensjoner, herunder Kvinnekonvensjonen, slik forrang, sier Syse.

Han mener også at ulik internasjonal lovgivning inkorporert med forrang lett kan komme i konflikt med hverandre. Et eksempel på dette er mulige konflikter med EØS-lovgivningen, som blant annet har strenge krav til kjønnslikestilling i arbeidslivet.

– Dette blir et av de problematiske spørsmålene som håndhevingsapparatet må forholde seg til og der det foreløpig ikke er gitt noen signaler om hvilke av forrangbestemmelsene som skal ha "mest forrang". Her kan vi lett komme opp i vanskeligheter fordi EØS-lovgivningen sier at begge kjønn i utgangspunktet skal håndteres likt, mens Kvinnekonvensjonen bare handler om kvinners rettsstilling, sier han.

Fredag skrev Klassekampen at den kjenner til at dette spørsmålet skal behandles denne uka, og at det fins sterke motforestillinger blant statens jurister mot å inkorporere flere konvensjoner i Menneskerettsloven.

Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo frykter ikke at internasjonale konvensjoner kan undergrave norsk lovgivning og folkestyre. Når har norske politikere og norsk forvaltning blitt tvunget av konvensjonene eller kontrollorganene til å handle i strid med vitale norske interesser? har menneskerettighetsdirektør Mads Andenæs spurt.

Når Norge verken har inkorporert Torturkonvensjonen eller Kvinnekonvensjonen gjennom Menneskerettsloven, så svekker det muligheten til å overbevise andre land hvor disse konvensjonene kunne hatt mye større praktisk betydning for menneskerettighetenes faktiske vilkår, sier han.

Likestillingsloven gir trossamfunn rett til å diskriminere, noe som svekker rettighetene til kvinner som er med i diskriminerende trossamfunn. Norge har blitt kritisert av FN for å tillate dette.

- De kvinner som finner dette urettferdig, har ikke noe å si fordi loven beskytter religiøse ledere som tolker religionen i disfavør av kvinners rettigheter, skriver master i religionsvitenskap og menneskerettigheter Line Begby i en kronikk i Dagbladet.

TILLEGG 11. JUNI: Klassekampen skriver at regjeringens behandling blir forsinket. Dette skjer etter det Klassekampen erfarer som følge av påtrykk fra noen av de mektigste juristene i forvaltningen, blant andre regjeringsråd Nina Frisak ved Statsministerens kontor og ekspedisjonssjef Inge Lorange Backer i Justisdepartementets lovavdeling. Regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs har også kommet med klare motforestillinger. I Justisdepartementet vil ingen kommentere saken, som blir omtalt som "prematur" fordi den er under forberedelse i embetsverket.

Professor Anne Hellum ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo mener at regjeringens nølende holdning bryter med en klar forpliktelse fra Soria Moria.

- Spørsmålet om inkorporering av kvinnekonvensjonen i norsk lov er et politisk spørsmål, ikke et juridisk spørsmål. Embetsverket må rette seg etter de folkevalgtes syn på dette enten de liker det eller ikke. Det er uheldig at regjeringen ikke har maktet å løfte denne saken ut av forvaltningsjuristenes lukkede rom, og i stedet la en uavhengig faginstans se på saken, sier Hellum til Klassekampen.

Hun mener saken bør føre til en debatt om forholdet mellom jus og politikk, og om hvor langt embetsverket kan gå for å fremme egne rettspolitiske synspunkter.

Se også:
Anne Hellum: Konvensjonell sexisme (kronikk 11. juni)
Njål Høstmælingen: Andrerangs menneskerettigheter for kvinner og etniske minoriteter?
Carsten Smith: Grunnloven må styrkes