15.11.14

Traumeterapi ble traumatisk terapi

Jeg hadde tidligere gått i terapi uten å få ”tillatelse” til å bearbeide traumer fra barndommen. Da jeg begynte hos en ny psykolog, startet jeg med å presisere veldig tydelig at jeg ønsket hjelp med dette. Etter flere år i terapi var jeg sliten av å gå i behandling som ikke fokuserte på det som var viktig for meg. Derfor sa jeg til den nye psykologen at denne terapien fikk være min siste, og at "bestillingen" min måtte bli respektert. Han kom ikke med noen innvendinger.

Innen det første året var omme, var jeg som forvandlet til et barn. Jeg begynte å endre spisevaner i retning av søte ting, og kunne spise dessert fem dager i uka. Terapeuten ba meg skrive fortellinger fra en forestilt barndom der jeg fikk trøst og støtte. Den virkelige ble gradvis ”borte” for meg. En av mine nærmeste sa en dag til meg at jeg hørtes ut som en helt annen person nå, når jeg snakket. Jeg skiftet også ut deler av navnet mitt (noe jeg ikke hadde gjort da jeg giftet meg).

Ikke en eneste overgrepsepisode ble gjennomgått i de fire årene jeg gikk hos psykologen. Han snakket om Barndommen som en abstrakt kategori, ikke om min barndom, og om den allmenne kategorien Voksne og barn (voksne begår ikke overgrep mot barn). Jeg mistet etter hvert evnen til innvendig å protestere mot den uretten jeg hadde blitt utsatt for som barn. Min virkelige barndom ble så ”farlig” for meg at når jeg for et øyeblikk greide å forestille meg at jeg var inni det tidligere, mishandlede barnets kropp, opplevde jeg volden jeg ble utsatt for som galskap - som noe som ikke kunne (be)gripes gjennom språket. Fortiden ble språkløs.

Først etter tre år innrømmet han overfor meg at terapien hans ikke handlet om å bearbeide traumer. Da stengte jeg ufrivillig helt av og ble en slags zombie, noe som medførte enorm selvforakt og skamfølelse.

Psykologen hadde før dette stadig gjentatt at jeg måtte stole på ham, ”ha tillit”, for han kunne sine ting. Det gjentok han hver gang jeg klaget over at noe ved terapien var feil. For overhodet å kunne klare å stole på ham, være i relasjonen - samtidig som jeg merket at ting "skurret" - måtte jeg gradvis oppgi meg selv. Denne prosessen var ekstremt smertefull, og sendte meg ofte til sengs. Jo mindre det ble igjen av meg, jo større betydning fikk psykologen. Han ble hovedpersonen i livet mitt.

Jeg fortalte terapeuten at jeg av og til opplevde det som spesielt vanskelig å kommunisere med ham, fordi han snakket så underlig. Jeg hadde aldri opplevd noe liknende med noe annet menneske, og følte sterk forvirring. Siden jeg ikke skjønte hva dette var, ble det umulig for meg å ta forholdsregler og beskytte meg mot å ta inn innholdet i det han sa - uansett hvor uenig jeg var med ham. Da jeg skjønte at jeg bare måtte avslutte terapien, gikk jeg på Universitetsbiblioteket og lånte hovedoppgaven hans. Der gjenkjente jeg den spesielle stemmebruken som hadde forvirret meg sånn, som en adferdsterapeutisk teknikk (han hadde ikke informert meg om at han jobbet adferdsterapeutisk). I klarhetens lys dro jeg også nytte av at jeg hadde lest semiotikk (tegnlære) mens jeg var student (litteratur og teologi). Da jeg senere fortalte om denne siden av terapien til en vernepleier jeg snakket med, skjønte hun straks hva jeg mente.

Jeg fikk kraftig redusert livskvalitet av terapien, blant annet stadige mareritt om terapeuten, munntørrhet, kronisk somatisk sykdom, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, umotiverte irritasjonsutbrudd, og mistet kontakten med følelsene mine, evnen til å kjenne sult og tørst, og opplevelsen av tid og kontinuitet i livet mitt. Jeg opplevde at jeg nesten ikke var til lenger.

Fortsatt sliter jeg med ettervirkninger av terapien, selv om det nå har gått mange år siden jeg sluttet hos psykologspesialisten.

Trykt i boka Variasjon og dialog, redigert av Anders Johan W. Andersen og Bengt Eirik Karlsson

Les også:
Når terapien skader (gjesteinnlegget mitt i Tidsskrift for Norsk Psykologforening)
Det heter depersonalisasjon (blogginnlegg)
Siden min med fulltekstartikler om bivirkninger av psykoterapi

11 kommentarer:

  1. Tala om manipulation och hjärntvätt!!
    Skrämmande!!

    Jag saknar ord! kram

    SvarSlett
  2. Ja, det er veldig skremmende - at dette kalles psykisk helsehjelp.

    SvarSlett
  3. Anonym3.6.08

    vi vet jo at dette ikke er det eneste eksemplet. Snakk om maktarroganse!

    SvarSlett
  4. Det stemmer første anonym: Dette er ikke det eneste eksemplet!

    Andre anonym: Ja, dette er bare tragisk. Først og fremst for dem det gjelder, men også samfunnsøkonomisk og sosialt.

    De frekke bortforklaringene fra behandlere som du forteller om, er ren manipulasjon.

    Dette skjer til tross for at det årlig avholdes en rekke kurs, seminarer og konferanser og skrives en masse om brukermedvirkning, og til tross for et lovpålagt informert samtykke i norsk helsevesen, og til tross for at vi er forpliktet på menneskerettighetene.

    Det forskes heller ikke på tidligere pasienter som har blitt skadet.

    SvarSlett
  5. Skremmende!

    Min egen erfaring med psykiatere og psykologer bekrefter at dette ikke er noe unntak. De færreste vil ta i en vond barndom med krølltang, for man skal jo ikke si noe stygt om foreldrene sine. Jeg har også gått til flere som ikke vil gjøre rede for hva slags terapi de gir meg. Ved spørsmål om det svarer de med tåkeprat. Jeg kjenner meg veldig igjen noe av det du beskriver: Det at man skal "stole på dem" på en måte som gjør at man nærmest må legge sitt liv i deres hender. Det at man opplever underlige uttallelser som senere viser seg å være skjulte manipulasjoner. Alt tjener den hensikt å fjerne en fra sin egen virkelighet og forhistorie - gjøre en fremmed for seg selv.

    Men jeg klarte heldigvis å bryte ut før jeg ble så skadet at jeg mistet kontakten med meg selv eller det slo ut i kroppslig sykdom som jo forskning har vist kan bli resultatet. Flaks for meg.

    Vanlige forbrukerrettigheter gjelder heller ikke ved slike tjenester så slike "behandlere" kan bare fortsette å levere sitt helseskadelige, ofte livsfarlige, produkt til godtroende mennesker i nød. Men så er det vel slik med oss som går i psykoterapi at vi ikke vet vårt eget beste. Klager eller protesterer vi er jo det bare en bekreftelse på hvor syke vi er. Snakk om sykt system!

    SvarSlett
  6. Takk for kommentar, Jo.
    Vedr. å "stole på dem", så er jo tillit ellers noe man må gjøre seg fortjent til.
    I terapirommet, derimot, er det ofte et KRAV som stilles til klienten.

    SvarSlett
  7. Sterkt innlegg! Det bekrefter min overbevisning om at problemene med psykisk helsevesen ikke kan reduseres til antall tvangsinnleggelser og medisinering. Hjernevasking av denne typen er etter mitt syn langt farligere.

    Selv har jeg ikke opplevd det i så stor grad, bare fått en smakebit kan man si. For å få den behandlinga jeg ville ha, måtte jeg brette ut svært private deler av livet mitt til mennesker(?) (psykolog og psykiater) jeg ikke hadde noen grunn til å stole på. De skulle avgjøre framtida mi og jeg var pent nødt til å stole på dem.

    Dette er jo et ganske mildt eksempel, men det etterlot meg med svært svekka personlige grenser. Da de til slutt avgjorde at jeg ikke hadde noen framtid var det nesten en lettelse. Fri fra den psykiske byrden var jeg i stand til å skaffe meg det jeg trenger på egenhånd.

    Stå på! Klag til helsetilsynet! Vis at vi ikke kan tråkkes på uten konsekvenser!

    SvarSlett
  8. Ja, det er ikke mye snakk om bivirkninger i psykoterapi. Eller maktbruk og skjult tvang.

    Heldigvis er det enkelte som begynner å skjønne litt etterhvert. Bl.a. hadde gen.sekretæren i Rådet for psykisk helse, S. Ørstavik, en svært bra artikkel i siste nummer av Tidsskr. for psyk. helsearb.
    Og i fjor kom det ut en bra bok med tittelen "Klienten - den glemte terapeut", som tar utgangspunkt i klientens ønsker og evaluering av terapien.
    Psykologistipendiat R. Sundet har også en meget bra artikkel på denne linken: http://www.idunn.no/content?marketplaceId=2000&languageId=1&contentItemId=27
    00997&pageName=printVersion&siteNodeId=2701074&
    skipDecorating=true

    SvarSlett
  9. Andre anonym har bedt meg om å fjerne sin kommentar, noe jeg har gjort.

    SvarSlett
  10. Etter min mening er den måten disse psykologene har gått frem på, en form for vold. Det å bli depersonifiserte til manipulerbare gjenstander, er brutalt-- det helt motsatte av hva skadede mennesker trenger. Jeg kom til å tenke på marionettfigurer. Psykologene tror at deres oppgave er å trekke i de riktige snorene slik at marionettene danser etter et mønster som de kaller sunnhet.
    Men sjelslivet er en form for liv. Det er helt nye livsbetingelser som trenges. Alt som får mennesker til å føle seg mer levende,er bra.Alt som har motsatt virkning,er farlig.

    SvarSlett
  11. Anonym21.9.10

    Denne historien er vond og trist. Men det er nok slik terapi svært ofte fungerer. Det bør heller fokuseres på at det er slik terapi ofte ER enn å se det som et unntak. historien bør brukes til å advare andre, ikke bare mot den enkelte terapeuten, men mot terapi generelt. Vi vet ikke at det erslik det er før ettera t vi har opplevd det. Derfor må historiene fram i lyset så folk ikke trenger å være så goddtroende ang terapi.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post