Barn har også en psykisk helse

Siden sommeren 2005 har det, med varierende intensitet, pågått en debatt i offentligheten om beskyttelse av barns integritet hvor psykologprofesjonen av en eller annen grunn har vært fraværende: Spørsmålet om hvorvidt det skal innføres obligatoriske underlivsundersøkelser av jenter.

Bakgrunnen for at dette overhodet har blitt en debatt, er som kjent bekjempelsen av kjønnslemlestelse, men underveis er stadig nye argumenter kommet til. Ett av dem er at slike undersøkelser også vil komme andre typer overgrep til livs.

Dette brukes av tilhengere av tvungne undersøkelser av alle barn til tross for at det er svært vanskelig å påvise seksuelle overgrep, selv når genital penetrasjon har forekommet. I en oversiktsartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening nr 19/2006 vises det til forskning som har sammenliknet prepubertale jenter utsatt for denne typen seksuelle overgrep med ikke-misbrukte jenter, og det ble gjort funn som med stor sannsynlighet var forårsaket av overgrep hos omlag fem prosent av de misbrukte jentene. Ved andre former for seksuelt misbruk vil man ikke gjøre noen funn. Vi vet også at mange gutter misbrukes seksuelt.

Stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti, og lege, Olav Gunnar Ballo har uttalt at avdekking av seksuelle overgrep er et lite egnet ”kjekt å ha”-argument i denne saken. Noen av de andre ”kjekt å ha”-argumentene for obligatoriske undersøkelser av alle jenter er:

- ”Siden gutters kjønnsorganer undersøkes, må også jentenes det.” Den norske guttepopulasjonen undersøkes imidlertid bare én gang etter fylte ett år, og undersøkelsen er frivillig. Dessuten har den en klar medisinsk grunn og er langt mindre krenkende.

- ”Underlivsundersøkelser vil gi jenter og kvinner et mer avslappet forhold til underlivet.” Kroppslig tvang som kilde til frigjøring har imidlertid vært helt fremmed for det feministiske prosjekt.

- ”Underlivsundersøkelser vil skape mer åpenhet om overgrep blant jenter.” Seksuelle overgrep mot gutter er imidlertid mest tabubelagt, selv om gutter sies å ha et mer positivt forhold til eget underliv enn jenter.

- ”Underlivsundersøkelser vil skape mer åpenhet om overgrep i hjelpeapparatet.” Det forblir imidlertid uklart hvorfor man skal måtte gå veien om undersøkelser av underlivet framfor å skape åpenhet på andre måter, blant annet gjennom mer fokus på traumer hos barn i profesjonsutdanningene. Det er ikke minst på den faglige og holdningsmessige siden at ulike deler av hjelpeapparatet og samfunnsinstitusjonene som arbeider med barn svikter.

Tvungne underlivsundersøkelser vil bli en stor psykisk belastning for mange jenter, og da spesielt for dem som har overgrepserfaringer. Tilhengere av obligatoriske underlivsundersøkelser viser til noen studier av misbrukte eller antatt misbrukte barn, som de bruker for å hevde at det ikke er traumatiserende for disse barna å bli undersøkt.

Ved siden av at studiene i seg selv har metodiske svakheter, er verken langsiktige psykiske konsekvenser av disse undersøkelsene, eller konsekvenser av gjentatte, tvungne underlivsundersøkelser, blitt studert.

Ifølge Waibel-Duncan & Sanger (1999), som utelot de verst stilte barna, vil slike undersøkelser kunne være skadelig og potensialet for re-traumatisering være klart til stede. Forskerne fant at barnas og helsepersonellets evaluering av barnas reaksjon var ulike. Også profesjonelle med psykologisk misbrukskompetanse kan ha vansker med å evaluere barns følelsemessige reaksjoner.

Steward, Schmitz, Steward et al. (1995) mener at både helsepersonell og foreldre har tendens til å undervurdere barns negative opplevelser. De sier at underlivsundersøkelser kan frambringe følelser lik dem misbrukte barn følte under overgrep. Jentene rapporterte betydelig mer stress ved undersøkelse nedentil enn andre deler av kroppen, 84,5 versus 16 prosent. Også Gully, Britton, Hansen et al. (1999) viser at stresset var høyere ved underlivsundersøkelser enn annen helseundersøkelse. Hos Lazebnik, Zimet, Ebert et al. (1994) uttrykte hvert femte barn at de ville vært svært redde for en ny undersøkelse. Forskerne påpeker dessuten at barnas svar på spørsmålene som ble stilt kan ha vært påvirket av hva de trodde var forventet.

Disse undersøkelsene er stort sett blitt gjort med samtykke fra foreldre og barn. Videre er dette studier på barn man vet eller mistenker er seksuelt misbrukt, slik at barna har anledning til å dele overgrepserfaringer de har vært utsatt for. Men vi vet at de aller fleste misbrukte barn ikke oppdages i løpet av barndommen. Flertallet av seksuelt misbrukte som forteller om slike erfaringer, gjør det først når de er eldre. Mange gjør det sikkert aldri.

I boka Barn og traumer skriver barnepsykolog Atle Dyregrov at barn som har blitt presset til å innta en spesiell kroppsstilling i forbindelse med seksuelt misbruk, kan reagere sterkt på situasjoner hvor de må innta samme stilling igjen. Dersom traumatiske hendelser fins i minnet i en ubearbeidet form, synes barn i sterk grad å kunne oppleve lignende situasjoner som om de opplever det samme på ny, sier han. Dette er et kjent fenomen etter traumer.

Helseargumentasjonen i denne debatten har fokusert på at jenter kan ha plager, som ”irritasjon og sårhet”, nedentil, og at ”jenters kropp er like mye verd som gutters”. Det er tydelig at mange av deltakerne i debatten ikke har evnet verken å ta barns psyke like alvorlig som det faktum at barn har en kropp, eller å ta innover seg hvordan slike undersøkelser særlig kan ramme seksuelt krenkede og ”usynlige” barn.

Det er grunn til å få med psykologer med spesialkompetanse på traumer hos barn som kunnskapsformidlere og deltakere i denne debatten om norske barns helse.

Dette er en revidert og utvidet utgave av en debattartikkel som sto på trykk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 9/2007 s. 1162 .

OPPDAT. 1. nov.: Mari Teigen om kriselikestilling

Se også:
Sosial- og helsedirektoratet: Utredning om klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse
Posten Om underlivsundersøkelser av jenter
Dagbladet 11. juni

Også publisert på Temablogg for psykisk helse