Aftenposten skriver i dag om en ny FAFO-rapport som viser at mange barn av sosialklienter selv blir sosialklienter. Av barna som vokste opp i familier med sosialhjelp, er utdanning avgjørende for om de selv ender opp som sosialklienter eller ikke. Mindre enn to prosent av dem som tok høyere utdanning mottok senere sosialhjelp, mot 20 prosent blant dem med lavere utdanning. Forskerne sier dagens kvalifiseringsprogram som skal få sosialklientene ut i arbeid ikke er nok; man må supplere med tiltak overfor barna i familiene som mottar sosialhjelp.
Nav-direktør Anne Lieungh sier til Aftenposten at man må prøve å få sosialhjelpen til å bli en korttidsytelse, og at kvalifiseringsprogrammet er svaret på problemet. Men det er grunn til å sette søkelys også på selve kvalifiseringsprogrammet, tror jeg. 17. desember i fjor hadde Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Lillehammer, en kronikk i Klassekampen der han sier at kvalifiseringsprogrammet er preget av kortsiktighet. Deltakerne kan søke seg inn i programmet for ett år. Etter en vurdering kan man få innvilget ett år til. Bare unntaksvis kan det forlenges utover to år.
Mange langtidssosialklienter har over år ikke greidd å være i regulært arbeid, skriver Rønning. Grunnene kan være psykiske problemer, stoffbruk eller overgrep i barndommen. Noen sliter med alle de tre nevnte forholdene. Sammen med alt det andre de sliter med, blir det å være tilknyttet arbeidslivet for mye for mange. De kan ha fått det til i perioder, men ikke permanent.
Man har også tidligere hatt tiltak som har blitt avsluttet uavhengig av om brukerne hadde fått hjelp som monnet. Dette har gitt dem enda et nederlag og enda litt mindre sjøltillit, understreker Rolf Rønning.
- Hvis vi skal lære noen å svømme, må vi holde på til de klarer seg på egen hånd. Det gir lite mening å slutte halvveis med henvisning til gitte normer, sier han, og frykter at programmet kan bli regjeringens taperskole.
Han sier at i andre sammenhenger er man opptatt av at den framtidige arbeidskraften må ha et høyt utdanningsnivå, som ofte betyr høyere utdanning. Og det er ingen grunn til å anta at denne målgruppen per definisjon er mer uegnet for høyere utdanning enn andre. Ingen får tatt en høgskoleutdannelse på den tiden kvalifiseringsprogrammet legger opp til. Mange i gruppen vil trenge ekstra oppfølging for å greie hverdagen og makte å studere, og kan ikke være "vanlige" studenter.
En studie fra Haukeland Universitetssykehus har vist at både de med god og de med dårlig psykisk helse som har tatt lengre utdanning, med tiden har mindre risiko for angst og depresjon enn de med kort utdannelse. Opplevelsen av å stå lengst nede på den sosiale stigen kan trolig både gi en følelse av skam og avmakt. Lengre utdanning i seg selv kan gjøre en person i bedre stand til å takle hverdagens utfordringer. Trening i å reflektere, åpenhet for flere alternative løsninger eller perspektiver, faktisk kunnskap om hvordan man kan ta bedre vare på helsen og hvordan man kan skaffe seg hjelp når noe blir vanskelig, kan være personlige ressurser lengre utdanning kan bidra med, sier en forsker som står bak studien.
TILLEGG 14. MAI:
Fra Ivar Johansens hjemmeside
Inkludering og integrering
tirsdag 13. mai 2008 17:39
Saken om Arne er en historie om en 25 år gammel gutt som nekter å akseptere at det offentlige hjelpeapparat ikke har tro på hans evner, ståpåvilje og muligheter til å klare å skaffe seg utdanning. Han har en funksjonshemning i form av en liten hjerneskade og en ADD-diagnose. Han har hatt en vanskelig oppvekst og sliter med sosial angst. Arne var inkludert i et handlingsprogram med Aetat under yrkesrettet attføring som skulle støtte hans utdannelse. Imidlertid ble han og Aetats saksbehandler uenige om et skolevalg med den følge at han fra den ene dag til den andre ble fratatt sin støtte til yrkesrettet attføring høsten 2005. Aetat hadde ikke tro på at han ville klare å ta den utdannelsen som han ønsket å påbegynne. På tross av at Aetat slo hånda av ham, og nektet ham yrkesrettet attføring, har han nå klart utdanningen.
Les mer …
Den ekte dansende babyen
-
Dere husker vel The Dancing Baby? Først var det vel en screensaver som gikk
som en farsott, jeg tror jeg hadde den på PC’en min i 1996 eller der
omkring? S...
1 time siden
+av+Sigrun+T%C3%B8mmer%C3%A5s+jpg.jpg)

9 kommentarer:
Hei! Jeg vil gjerne tipse deg om en artikkel i siste nummer til psykologisk tidskrift. Her omtales et lavterskeltilbud som man har konstruert i England. Virker veldig lovene. Les det og hvis du er enig kan du jo reklamere for det i forumet ditt! Tror det er veldig relevant i forhold til denne problematikken.
Fatter ikke at Aftenposten igjen tar opp igjen dette emnet! Kommer jo ingen vei likevel. Samme maset og tytet omatte og omatte, fra alle disse som vet, og rister på hodet osv. Dette er dessuten ikke noen nyhet! Nyheten består i så fall i at fakta er samlet i en "forskningsrapport". Kommer likevel ikke forbedringer ut av dette tomme preiket. Folk som har gått i årevis på fattigdommsfremmende sosialhjelp er like fattige uansett om Regjeringen innfører tvangsarbeide eller ikke. Skulle tro artikkelen var et innfall av agurknytt etter lang pinseferie.
Petzy: Takk for tipset. Jeg har tidsskriftet.
Viktor: Jeg har tidligere skrevet et innlegg om sysselsettingstiltak for akademikere, så da er det kanskje det det er?
Sysselsettingstiltak for akademikere, ja. Det må det være! Men jeg lurer veldig på hvordan det har gått med de langtidsklientene som sto frem i Aftenposten i løpet av den serien om sosialklienter som den avisen hadde i fjor sommer. En i Bodø, bl.a. med flere. Hvordan har de det nå? Er de fremdeles på sosialen, eller har de kommet over på andre ordninger. Har han i Bodø måttet gå fra gård og grunn, hvem tok i tilfelle over gården hans?
Jeg kan ikke huske enkeltpersoner som ble intervjuet, blant andre en i Bodø.
Men det er riktig det du sier, Viktor: Det hadde vært svært interessant å høre hvordan det går med folk videre, etter at de har stilt opp for journalistene.
Jo, jeg husker spesielt han i Bodø, fordi det fikk meg til å tenke på da sosialkontoret besørget meg tvangsutkastet, slik at saksbehandler fikk kjøpt rabattert leilighet i Holmenkollåsen. Han i Bodø bodde i sitt barndomshjem, som han hadde arvet etter sine foreldre. Men hele stedet var forfalt, fordi han selvsagt ikke hadde hatt penger til å vedlikeholde huset i de 10 årene han stort sett hadde levd på sosialhjelp. Han ønsket seg visst en kommunal bolig i stedet for å bo i det falleferdige huset. Skulle ikke forundre meg om forfalte barndomshjemmet og den svære tomta gikk rimelig på tvangsauksjon? Er det ikke slik de pleier å gjøre det da? Og hvem er så kjøperne? Kommunalt ansatte? Jeg bare spør...
Aftenposten skulle fulgt opp de reportasjene fra ifjor. Hadde vært interessant, det. Og hva skjedde med disse klientene etter at de stilte opp i media? Fikk de hjelp, eller ble de ytterligere straffet av det offentlige systemet/offentlig ansatte? Bodø er en lita bygd. Jeg vet, fordi halve familien min bor der.
Jeg bare spør...
Da tror jeg at jeg husker ham faktisk. Husket bare ikke at han bodde i Bodø.
Synes det er altfor lettvint å skylde på/henvise til at "Mange langtidssosialklienter har over år ikke greidd å være i regulært arbeid, skriver Rønning. Grunnene kan være psykiske problemer, stoffbruk eller overgrep i barndommen. Noen sliter med alle de tre nevnte forholdene. Sammen med alt det andre de sliter med, blir det å være tilknyttet arbeidslivet for mye for mange. De kan ha fått det til i perioder, men ikke permanent".
"Mange" i forhold til hva da?
"Mange" sammenlignet med alle de som har slike traumer, men faktisk likevel befinner seg i jobb.
Jeg synes at henvisningene til overgrep i barndom og psykiske problem er en altfor lettvint avsporing, bort fra det faktum at det er systemet "sosialhjelp" og dagens skjønnsbaserte sosialtjenestelov med ulike satser fra kommune til kommune, som er hovedårsaken til at folk blir gående i årevis på en "hjelp" som i utgangspunktet er ment å være kortvarig.
For Rønning og andre "spesialister" er det lett å henge forklaringen på psykiske lidelser og overgrepstraumer fra barndom. Slik går saksbehandlere og sosialsjefer og politikere fri, mens sosialklienter stigmatiseres som "overgrepsofre" eller "psykisk syke". Altfor lettvint!!!
Men hva annet kan Rønning og andre forskere gjøre? De har aldri vært i selve klient situasjonen, de har aldri opplevd systemets nedpsyking. Klart det er langt lettere å gi klientenes psyke- og forhistorie skylden, enn de offentlig ansatte "høyskoleutdannede" torturistene, og sosialhjelpens kortsiktighet!
Legg inn en kommentar
Alle kommentarer blir lest, også til eldre innlegg.
NAVN: Det er fint om du kan bruke et pseudonym dersom du ikke vil kommentere under eget navn. Velg Navn/nettadresse i stedet for Anonym, og skriv inn et fiktivt navn (eller ditt riktige!). Nettadresse er ikke nødvendig.
Uvant med blogg? Les her.
For å se om noen svarer på kommentaren din, klikk på Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom) nedenfor.