Sympati for overgripere

Det har de siste årene kommet flere "pedofilmer". Jeg har bare sett en av dem - og fikk nok.

Høsten 2005 viste norske kinoer The Woodsman, som ble presentert slik: "Filmen klarer det mesterstykket å vekke sympati for en mann som ut fra sine handlinger befinner seg på bunnen av den sosiale rangstigen." Avisenes filmanmeldere var rause med sine terningkast, men ingen nevnte empirien om at det er ofrene som ofte havner "på bunnen av den sosiale rangstigen".

En av en nærmest uendelig rekke følger av seksuelle overgrep i barndommen, er livslang dårlig økonomi. For å skildre noen "på bunnen" er det altså ikke nødvendig å vekke sympati for en overgriper. Hvor ofte snakkes det i det offentlige rom om de konkrete konsekvensene for offeret?

"The Woodsman" antyder riktignok at overgriper selv er offer, men uten å gå inn på vesensforskjellen mellom bakenforliggende årsaker og nødvendighet. Mennesket kan i kraft av sin vilje foreta etisk funderte valg. Overgriperen i filmen får terapi, men etisk holdning som drivkraft for endring bort fra destruktiv atferd er fraværende. Dessverre er det nok ikke bare på film det er slik.

I filmen forteller en politimann om et barn som fikk fullstendig ødelagt sin kropp - dette bruker filmen et minutts tid på - mens enorme psykiske skader og fysiske følgesykdommer forties fullstendig. Den pedofiles kjæreste har selv opplevd overgrep som barn, og forteller bare kort at hun "ble staket opp både her og der". Overgrep framstilles som en hendelse tilhørende den fysisk-materielle verden; offeret reduseres til kroppslig materie. Fraværet av subjektivitet hos offeret - kjæresten - kommer også til syne ved at hun "elsker" overgripere, både sine egne og filmens hovedperson.

Det skremte meg at filmanmelderne hadde en så tilbakelent holdning til virkeligheten der ute at de kunne anse dette for å være "en modig film". Slik også mange omtaler Tor Erling Staff som en modig mann.