Psykiatriens schizofreni

Psykiatriens motsetninger kommer til syne når fagfolk i våre psykiatriske sykehus skal være både behandlere og samfunnets kontrollører samtidig, skriver en doktorgradsstipendiat i Bergens Tidende i dag:

Gjennom avdelingens dagligliv og ulike terapiformer forsøker fagfolkene å få pasientenes tillit slik at han eller hun åpner seg, viser frem sitt indre, og forteller om tanker, fantasier og hendelser som livet har påført dem. Pasienter ønsker ofte ikke å være på sykehuset, og er både uvillige og redde. De vil derfor mer eller mindre bevisst vegre seg mot personalets forsøk på slike relasjoner. Pasienter er innforståtte med hvilke konsekvenser det kan få for dem hvis de forteller om hendelser eller fantasier som kan fortolke som tegn på potensiell aggressivitet, svært syke eller farlige. I verste fall kan pasientenes betroelser til fagpersonalet føre til flere restriksjoner, mer tvang og endog stoppe utskriving.

Politiske myndigheter og fagfolk viser ofte til at psykiatrien har gjennomført kvalitetsforbedringer i form av nedbygning av de psykiatriske sykehusene og etablering av distriktspsykiatriske sentra.

Erfaringer viser imidlertid at disse institusjonene har med seg skygger av de samme motsetningene og dobbeltheten som vi finner i psykiatriske sykehus. Pasienter forteller om personalets iherdige forsøk på å få dem til å åpne seg, og at de er vel vitende om at hvis de forteller om tanker og uforståelige opplevelser som fortolkes som potensiell aggressivitet er mulighetene for at de blir overflyttet til et psykiatrisk sykehus stor.

For min egen del har jeg lenge ment at psykiatrien er schizofren.