Å bli den andre

Audun Lysbakken skriver om Lotta Elstads bok En såkalt drittjobb.

For fem år siden hørte jeg et veldig spennende radioforedrag av Elisabeth Eide om denne journalistikkformen:

Denne typen reportasjearbeid har fått mange navn: rollereportasje, deltakende reportasje, antiautoritær aksjonskunst. I svensk reportasjeteori er det blitt kalt den vanskeligste men også den mest spennende av alle journalistiske sjanger.

De skiftet identitet. De tok på seg helseskadelig arbeid, de forandret hud- og øyenfarge. En av dem ble nesten voldtatt, en annen ble prøvekanin for den kjemiske industrien. Og alle ble de berømte da de vendte tilbake til sine tidligere identiteter. Men hva lærte de egentlig da de befant seg i den Andres posisjon? Eller kan vi se på disse eksperimentene som en form for avlæring, velegnet for de privilegerte?

Hvilke motiver drev rollereporterne til eksperimentene? Og hva er følgene av denne typen journalistikk – for journalistene og for de andre, de som blir oppsøkt av den forkledde reporteren?

Hvorfor gikk noen reportere til så drastiske skritt? Den amerikanske journalisten Grace Halsell beskriver i boken Soul Sister fra 1969 hvordan hun ved hjelp av pigmentmedisin forandret hudfarge fra hvit til svart, slik at hun kunne gli naturlig inn i New York-bydelen Harlem. Hun skriver at hun ønsket å fortelle en historie om hvor like vi alle er. "Og jeg ville gjøre det direkte, via personlig erfaring, slik at jeg kunne føle dette fellesskapet og kommunisere det videre til andre."

Denne erklæringen antyder tre motiver som henger sammen.

Les mer og hør Elisabeth Eides foredrag her.

Se også:
Om boken Å se verden fra et annet sted.
Intervju med Ole Martin Holte - som kanskje skriver bok.