Noen dager før vi fikk kjennskap til uhyrlighetene i Amstetten skrev jeg et innlegg om mekling etter voldtekt.
I dag kom jeg over dette på dokument.no fra 13. mars i fjor:
Filosof Arne Johan Vetlesen tar for seg professor i kriminologi, Nils Christies ønske om å bruke konfliktråd, også ved alvorlige forbrytelser som drap.
Vetlesen spør om det er riktig å kalle det "konflikt", når det vitterlig er snakk om et overgrep. Konflikt forutsetter en viss symmetri, overgrep og vold er asymmetri in extremis. Christie legger inn en tilsnikelse som må arresteres.
Hva hvis overgriperen slett ikke oppfører seg som Christie ser for seg med anger og forsoning, men istedet sitter og flirer, eller slett ikke tar handlingen inn over seg. Ikke uvanlig i rettssalen.
Christie forsøker å gjøre samfunnets straff til noe utdatert og umoralsk, et spørsmål om hevn.
Edvard Dahl, aktor i Baneheiasaken, uttalte at straffutmålingen "uttrykte samfunnets forbitrelse overfor ugjerningen"; straffens strenghet avspeilet udådens alvorlighetsgrad. Nå sier de etterlatte at de vil slippe å møte den ene drapsmannen på gaten. De har rett: Frihet kan misbrukes til så stor skade for andre at retten til å nyte friheten på like fot med alle andre, skusles bort; om ikke for alltid, så for en periode, som soning for skaden. Som en del av responsen udåden kaller på.
Vetlesen i sin kommentar i Klassekampen, Er overgrep konflikt?
Jeg leste selv Vetlesens kommentar i Klassekampen, og et tilsvar til ham 02.04.07. Der skrev forsker Yngvil Grøvdal at det fins "både godt og ondt i oss alle" og at få overgripere er "monstre". At hun også mente at mekling mellom overgriper og offer passer i saker som omhandler seksuelle overgrep mot barn, synes jeg vitner om liten forståelse for ofrenes situasjon fra en som arbeider ved et nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). De som jobber ved et slikt kunnskapssenter, burde ha visst at det fins store og små Priklopil'er.
For det er jo nettopp fordi overgripere ikke ser ut som monstre at de ofte kan holde på med sitt uten å bli avslørt. Men selv om de er "gode" mennesker i andre sammenhenger og relasjoner, kan de like fullt opptre som monstre overfor sine ofre. Å forholde seg på et abstrakt nivå om at "vi alle" er gode og onde, slik forskeren ved NKVTS gjorde, vitner om liten innsikt i problematikken.
Alle har gode og dårlige sider, ja. Men ikke alle kan begå overgrep mot barn. Og ikke alle kan begå grove krenkelser mot et annet menneske i år etter år.
Heldigvis.
Se også:
Tom Egeland: Ondskapens ansikt
Dagbladet: Slik var livet med monsteret
+av+Sigrun+T%C3%B8mmer%C3%A5s+jpg.jpg)
Innlegg
Den ekte dansende babyen
-
Dere husker vel The Dancing Baby? Først var det vel en screensaver som gikk
som en farsott, jeg tror jeg hadde den på PC’en min i 1996 eller der
omkring? S...
1 time siden
3 kommentarer:
Helt enig med deg og Vetlesen i at man ikke kan tale om konflikt når det er snakk om overgrep.
Jeg synes dessuten akademia, med Christie i spissen, gjennom mange år har hatt en tendens til å ønske å hjelpe gjerningsmann på bekostning av offerets behov.
Dersom offeret ønsker å konfrontere overgriperen, så synes jeg samfunnet kan assistere med det. Dersom offeret ikke ønsker å treffe overgriperen, så skal ikke hensynet til gjerningsmannens rehabilitering veie tyngre.
Et seksuelt overgrep er en så grunnleggende krenkelse av et annet menneske, at primærfokus bør være på å rehabilitere offeret.
Straffene for seksuelle overgrep i Norge er dessuten respektløst lave, altså respektløst overfor ofrene.
Jeg tror faktisk Christie har gode intensjoner og helst ser at både offer og gjerningsmann blir fullt ut rehabilitert. Det er bare det at "jeg vil helst at alle skal ha det fint sammen"-tankegangen stort sett er uforenlig med etterbehandling av seksuelle overgrep.
Jeg håper Christie bet seg merke i at det som omsider fikk hovedofferet i Amstett-saken til å fortelle alt til politiet, var et løfte om å aldri måtte treffe faren igjen...
Dersom et offer ønsker å konfrontere overgriper, er det jo også mange måter å gjøre det på.
Kanskje er det en form for stakkarsliggjøring av dem som andre har forgått seg imot, som gjør at folk synes å glemme at de både kan snakke og skrive. Herregud, i vår del av verden er da ikke de fleste ofre analfabeter! Flere skriver til overgriperen og forteller hva de synes om vedkommende(s handlinger), og evt. hva overgrepene har gjort med dem.
Jeg leste bloggposten din "Fortell om et overgrep". Fantastisk det du gjorde! Og bra at du fortalte om det. Forbilledlig for andre kvinner.
Når det gjelder grove overgrepssaker, gjelder det nok flere at de ikke ønsker å se overgriperen igjen. Jeg skulle ønske dette ble respektert. Dessverre vet jeg at psykologer kan pushe klienten til å ha eller gjenoppta kontakten med sin(e) overgriper(e) dersom vedk. er familiemedlem(mer). Jeg synes det er toppen av respektløshet.
Takk for kommentar til bloggposten min :-) og enig i det siste du sier. Det er respektløst, ja. Hver enkelt overgrepsutsatt kvinne/mann har rett til å være 100 % fokusert på egne behov og ønsker. Det skulle bare mangle. Dessuten er det viktig å huske på at alle mennesker er unike individer, og derfor bør man være forsiktig med å generalisere for mye om hva som er best for overgrepsutsatte. Det kjenner de ofte selv, tror jeg. Og dersom det skal arrangeres noen form for konfrontasjon eller møte, så skal det i hvert fall være helt og holdent på den utsattes premisser.
Legg inn en kommentar
Alle kommentarer blir lest, også til eldre innlegg.
NAVN: Det er fint om du kan bruke et pseudonym dersom du ikke vil kommentere under eget navn. Velg Navn/nettadresse i stedet for Anonym, og skriv inn et fiktivt navn (eller ditt riktige!). Nettadresse er ikke nødvendig.
Uvant med blogg? Les her.
For å se om noen svarer på kommentaren din, klikk på Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom) nedenfor.