Nettavisen forteller i dag at forskere har funnet ut hvordan de ved bruk av et medikament kan nullstille minnet til rotter. Nå jobbes det med å kunne gjøre det samme med mennesker.
Forskningsresultatene er interessante, sies det, med tanke på behandling av fobier og post-traumatisk stress.
Forsker Geir Øivind Borgen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress er skeptisk til medisinsk fjerning av dårlige minner eller traumer. En konsekvens kan være at man sletter mer av minnet enn man ønsker.
Han er også redd for at denne typen medisin kan få svært uheldige konsekvenser i feil hender.
- I en tenkt situasjon kan vi se for oss at en overgriper får tak i denne medisinen, og gir den til sine ofre. Hva da? spør Borgen.
Ja, minnesletting er betenkelig av flere grunner:
Færre ville da ha mulighet til å anmelde overgrep, og flere overgripere ville gå fri.
De som har blitt traumatisert gjennom mange år, ville kunne miste mye av sin livshistorie: også mishandlede barn trenger å "eie" en barndom; mishandlede kvinner ønsker neppe å miste sine barns barndom.
Personlige minner er avgjørende for opplevelsen av å ha identitet. Selv ekstremt vonde minner kan være å foretrekke framfor et svart hull. En konsekvens av å få vonde minner manipulert bort, er også at en del av den psykiske smerten kanskje likevel ikke forsvinner, men blir desto verre enn før - av mangel på innhold, sammenheng og retning, det vil si mening.
Og hva hadde skjedd om Eli Wiesel og andre Holocaust-overlevende hadde fått en slik sprøyte? Eller fanger som i dag tortureres i fengsler og konsentrasjonsleire rundt omkring i verden? Vi vet at etter den annen verdenskrigs slutt hadde mange problemer med overhodet å bli trodd når de fortalte hva de hadde opplevd. Skal krigens redsler "fjernes", er menneskeheten ille ute. Da mister vi vitnene.
Leser vi traumeforskningens historie, for eksempel i antologien Traumatic Stress, ser vi at mye av medisinens befatning med psykiske traumer har hatt som formål å lappe sammen stridende soldater, for å kunne sende dem ut på slagmarken igjen. Da er det også rimelig å anta at det vil være sterke militære interesser i sving bak frambringelsen og bruken av slike medikamenter.
Det er langt bedre å øke kompetansen på traumer på en slik måte at pasienter får hjelp til å bearbeide.
Se også:
Soldater på lykkepiller
Den medisinerte krigen
4.5.08
11 kommentarer:
Grunnet økende mengder spamkommentarer blir kommentarene nå moderert.
- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>
- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.
Motta nye innlegg på e-post
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner
I USA har det blitt forsket på medikamentet Inderal, som er en blodtrykksmedisin, i forbindelse med PTSD (post-traumatisk stresslidelse). Stress fører til at det grusomme minnet "huskes bedre" enn andre minner. Dersom en bruker denne medisinen samtidig som en bearbeider følelser, kan faktisk minnene degraderes til å bli "vanlige minner". Altså, man husker det, men det er ikke disse minnene som er de viktigste lenger.
SvarSlettDette synes jeg virkelig traumatiserte bør få hjelp med uten medikamenter.
SvarSlettDenne behandlingsformen fungerer dersom man driver terapi ved siden av. Et av problemene med PTSD er at minnene gjenoppleves og lagres like sterke hver eneste gang. Ved å bruke medikamenter kan minnene lagres i litt mildere form etterhvert, men det forutsetter jo at man har noen å snakke med ved siden av.
SvarSlettDe som lider av PTSD bruker veldig ofte beroligende midler, som dessuten er vanedannende. Jeg tenker at denne behandlinger kan være lur for dem som har prøvd terapi i årevis uten effekt. Det er en kjennsgjerning at det er fryktelig mange som aldri blir bedre.
Folk får jo ofte nettopp ikke hjelp til å bearbeide traumer i helsevesenet i dag. Så man får heller gi dem som ønsker å berabeide traumer en terapi som de selv ønsker,framfor å gjøre det lettvint for seg selv i helsevesenet ved å gi dem medikamenter - som ingen dessuten vet langtidskonsekvensene av.
SvarSlettÅ bli fratatt sine personlige minner er helvete. Men det vet man ikke før etterpå.
Jeg mener som deg at fjerning av minner er noe vi ikke streber etter. Likevel tror jeg det kan være av stor lettelse å få fremtredende minner mindre fremtredende. Altså at de blander seg med mange andre minner baki der.
SvarSlettJeg har forøvrig skrevet et blogginnlegg akkurat nå ang. medisinering vs. samtaleterapi. Takk for inspirasjonen.
Jeg er kanskje ikke uenig med deg om målet med en behandling - skjønt når det gjelder dem som mest HAR bare dårlige minner, så er det vel ikke så mye å blande disse med. Saken i Østerrike er ekstrem, men tenk også på andre med slike ekstreme historier.
SvarSlettJeg antar man må se på reaksjoner etter traumer som symptomer på en sykdom dersom man ønsker noe sånt. Jeg tar avstand fra denne sykdomsmodellen.
Saken i Østerrike ER ekstrem, den inbefatter hele livet deres, og ja, det går ikke an å "slette minner" hvertfall. For da vil det ikke være noe igjen. For disse menneskene blir det en tilvenning til samfunnet, og jeg gråter inni meg ved tanken på hva som må gå gjennom hodene deres der nede.
SvarSlettLikevel har jeg tro på Inderal som middel mot "sterke minner". Sykdom eller ikke.
Jeg har lyst til å skrive og skrive om mennesker jeg har møtt i forbindelse med mine studier, mennesker som har vært totalt neddopet pga alt for mange tanker og følelser. Hva om de kunne fått hjelp av en medisin som gir betydelig mindre bivirkninger.
Men nå skal jeg slutte å spamme hos deg. :) Dette bare engasjerer meg så veldig.
Langsiktige bivirkninger vet vi jo heller ikke noe om av det medikamentet du skriver om. Hva skjer når for mye personlig hukommelse blir borte?
SvarSlettHva med meningsdimensjonen i behandling?
Hej Sigrun!
SvarSlettSupersnabbt här ett tips om en jättebra artikel om biologisk psykiatri och läkemedelsindustrin och dess påverkan på psykiatriker, skriven av en amerikansk psykiatriker för 12 år sen, men vi är på väg ditåt? http://www.psy-relitherapy.com/html/biologic.htm
Ja, det er bare å følge pengene.
SvarSlettOgså de som vedtar psykiatriske diagnoser, har bånd til legemiddelindustrien.
Sigrun: Kunne ikke være mere enig i dine betragtninger. Umiddelbart kan jeg også godt se Lills argument. Men ved nærmere betragtning mener jeg ikke, at det holder. For selv om minderne ikke fjernes, men "bare" bagatelliseres, så bagatelliseres dermed også overgrebene. Og det er lige så meget en carte blanche for overgriberne, som fjernelsen af minderne er det.
SvarSlettVi gør i dag alt for at lukke munden på overgrebsofrene. Mens vi påstår, at det skulle være hjælp til dem.