Avvikerens allierte

I artikkelen "Tilfellet Fritzl" i dagens Klassekampen skriver filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen blant annet:

- Fritzl er, i forstørret gestalt, den rendyrkede autoritære karakter, hustyrannen som dyrker sitt huslige voldsmonopol over kone, barn og hund; som insisterer på at i dette hus skal ingen ha andre herrer en meg. Husets fire vegger innrammer en privatsfære over hvilken innehaveren, her ensbetydende med mannen i huset, gjør krav på total makt. Total i dobbelt betydning: ikke bare over de som er innenfor huset, men også: makten vis-à-vis alle utenfor det til å disponere "fritt" over de innenfor.

Vi øyner nå den samfunnsmessige og verdimessige kontrakt som Fritzl var den ene part i og hans naboer, venner og bekjente den andre: kontrakten som legitimerer at hva som skjer i privatlivets fred, i skjul fra det offentlige rom, er en privatsak - og det i en strikt asymmetrisk innbyrdes relasjon mellom mannen og alle de andre. Når omverdenen nå unisont fordømmer Fritzl som avviker, glemmes spørsmålet om han har grunn til å betrakte seg som en sådan.

Her må to ting skilles: Fritzl synes å ha vært seg bevisst at han praktiserte incest i et omfang som ikke ville tåle dagens lys. Samtidig gjorde samfunnet han var - er - medlem av nøyaktig det han trengte for å bedrive overgrepene i over 24 år: ingen løftet en finger for å kaste lys inn i det mørket som overgrepene hadde som sin forutsetning, ikke bare fysisk, men også moralsk. Privatlivet ble fredet av omverdenen, ingen spørsmål ble stilt, ei heller når Fritzl ble antastende og ufin ved sin Stammtisch. Ved at Fritzl kunne gjøre regning med samfunnets passivitet, her uatskillelig fra likegyldighet, ble holdningen om mannens "rett" i hjemmets fredede sfære hans - les: forbrytelsens - trofaste allierte.