Den svenske sosiologen Nea Mellberg disputerte i 2002 med avhandlingen När det overkliga blir verklighet. Mödrars situation när deras barn utsätts för sexuella övergrepp av fäder. Hun sier det er en utbredt forestilling at mødre til misbrukte barn mer eller mindre bevisst velger å ikke "se" hva som skjer.
Diskurs og motdiskurs
Mellberg betegner forandringen som har skjedd i den dominerende samfunnsdiskursen om seksuelle overgrep mot barn fra og med 1980-tallet, som et skifte fra taushetens til talens diskurs. I tillegg til at det i dag snakkes om overgrep, kjennetegnes talens diskurs av forandringer i definisjonen på seksuelle overgrep og i synet på konsekvenser for barnet. Diskursskiftet innebar også at barn generelt ble tillagt større troverdighet enn tidligere.
Men virkeligheten er ikke entydig, og iblant kan det være riktig å snakke om direkte motdiskurser som eksisterer parallelt med den dominerende samfunnsdiskursen. For eksempel kan visse typer seksuelle overgrep fra enkelte hold bli ansett som relativt harmløse.
Å "se" overgrep
Et utgangspunkt for Nea Mellberg er at mødre ikke kan "se" mer enn hva samfunnet gir mulighet for noen til å se, og at mødrene - som andre - tolker det som skjer i lys av en dominerende samfunnsdiskurs. Men mødre til incestutsatte barn pendler også - i kortere eller lengre tid - mellom ulike diskurser og motdiskurser. Mødrene kan da forstås som at de lever i to virkeligheter samtidig, med overgrep som både fins og ikke fins.
Vanskelig valg
Et av mødrenes problemer er hvordan de skal forstå mannen de har levd sammen med - barnets far - som seksualovergriper. De risikerer å miste sin egen identitet, som normal og vanlig partner og mor. Gjennom avviksdiskurser både med henblikk på overgripere og "incest-familier" forsterkes "ikke-normaliteten". Hvordan kunne hun velge en sånn mann? Hva er det for noe spesielt med henne? Hun burde ha forstått! Hun måtte ha visst! Hvorfor beskyttet hun ikke barnet?
Hun har et vanskelig valg: Skal hun stole på barnet eller ikke, på mannen eller ikke, på seg selv eller ikke? Tenk om han blir uskyldig anklaget! Tenk om hun innbiller seg ting! Men hun må velge - mellom (å tro på) mannen og å tro på overgrepene. Mannen og overgrepene kan ikke finnes samtidig, sier Nea Mellberg.
Konsekvenser etterpå
Utviklingen som har skjedd de siste tiårene tvinger fram spørsmålet om hvordan samfunnet forholder seg til talens diskurs i konkrete tilfeller: Er det samsvar mellom samfunnets løfter til utsatte barn når det gjelder muligheter til å få hjelp og støtte, og det ansvar samfunnet er beredt til å ta?
Overgrep som ikke får juridisk gyldighet gjennom påtale og dom, synes ikke å få noen samfunnsmessig gyldighet. I de tilfellene der mødrene tror at overgrep har skjedd, men dette synet ikke deles av samfunnet, blir det bare i mødrenes øyne at mannen er avvikende. Dermed stilles det krav til mødrene om at de likevel skal vise tillit til barnas fedre, og også formidle tilliten til sine barn. I ytterste konsekvens kan mødrene risikere å miste omsorgen for barna til mennene om de ikke viser dem en tillit som de ikke lenger har.
Mer om mødre til incestutsatte barn:
Bulletine 1/04: Mødre og incestmistanker
Artikler av Nea Mellberg:
När det overkliga blir verklighet
Det sista jag kunde tänka om honom
Saken i Amstetten
Også publisert på Temablogg for psykisk helse
29.4.08
6 kommentarer:
Grunnet økende mengder spamkommentarer blir kommentarene nå moderert.
- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>
- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.
Motta nye innlegg på e-post
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner
Om eg av og til pirkar eller ikkje er enig i alt (her var det imidlertid ingenting å vere uenig i!) - må eg få lov å seie at denne bloggen kan ehnde er noko av det viktigaste eg har sett på ein offentleg tilgjengeleg arena på veldig lenge.
SvarSlettUff, å havne i en posisjon der en mistenker sin livsledsager for missbruk av sine barn må være en av de jævligste situasjonene en kvinne kan befinne seg i.
SvarSlettHvis du konfronterer det og det viser seg å ikke stemme er det svært lite sannsynlig at noen form for tillit kan overleve for den ene eller den andre parten. Det har jeg observert på nært hold.
Men viss det er virkelighet så er det ikke bare identitet og virkelighetsoppfatning som faller i grus. Du må også leve med at du ikke oppdaget det tidligere, du må leve med at du ikke kunne avverge det i utgangspunktet og du må leve med at det var du om valgte denne mannen i utgangspunktet.
Jeg lurer på om det er mange kvinner som sitter rundt i sine hjem i dag, eller akkurat har kommet seg på jobb, som driver å veier for og imot, som driver å kjører den ene situasjonen de observerte gjennom hodet sitt igjen og igjen og prøver fortvilet å tolke det den ene eller den andre veien. Som bebreider seg like mye for tvilen som noe annet.
Her tror jeg faktisk ikke det finnes noe rett eller lett svar. Det er klart det finnes situasjoner der man kan tenke seg at det har vært lettere eller vanskeligere å oppdage hva som foregikk, og det finnes sikkert situasjoner der mor har opptrådt som en passiv medskyldig og burde bli dømt for det også. Men det er vel faen ikke media sitt ansvar å etterforske.
Personlig tror jeg at om slik tvil på partner oppstår, så er det en fundamental mangel på tillit der fra før, og da burde man kanskje seriøst revurdere forholdet sitt uansett.
Og dessuten, viss noen skulle komme uheldig ut pga tvil, skal det helst være faren eller barna?
Avil: Hjertelig takk.
SvarSlettMartine: Det må være litt av et helvete for mange, ja. Ikke minst i disse dager er det nok mange mødre (og sikkert noen fedre, siden også mødre kan begå overgrep, mest mot gutter)som har det svært vanskelig.
Jeg merker selv at det er like før jeg får mareritt når jeg har lagt meg av denne saken i Østerrike.
Ja mareritt kan en godt få... Traumer påført av informasjon om virkeligheten er ikke å kimse av.
SvarSlettDet burde vel, ideelt sett, vært opprettet egen krisetelefon når de mest grusomme mediesaker kommer.
SvarSlettSamtidig synes jeg det er viktig å informere, noe jeg skrev om i et innlegg i dag.
Det er lenge siden dette innlegget sto "på topp", men jeg har lyst å føye til noen tanker.
SvarSlettEn ting er det å bære en mistanke om overgripere, enten psykisk eller fysisk. Noe helt annet er det faktisk å forhindre at det fortsetter.
For det første skal man ha svært gode grunner for å anklage noen for overgrep. Psykisk og fysiske overgrep er sjelden åpenbare for omverdnen. Det foregår bak husets fire vegger. Godt skjult for venner, familie (bortsett fra de som bor i det samme hjemmet), og langt unna kollegaer og andre som stort sett bare ser "godsiden" til vedkommende.
Så én ting er at den ene foreldren oppdager sider ved den andre som er til skade for barnet. Noe helt annet er det å beskytte barnet for videre overgrep.
For hva står man overfor? Jo, et samfunn der det skal bevises at overgrep utføres. Og har man ikke håndfaste, konkrete bevis: Da rettes anklagen om sabotasjemotiver mot den som kommer med påstandene. I verste fall mister den foreldren som ønsker å beskytte barnet foreldreretten, og overgriperen får hovedansvaret.
Det står ikke "overgriper" i panna på noen av de som krenker barn. De kan ofte være de mest sjarmerende og tilsynelatende flotteste foreldrene. Utad. Det å komme med anklager mot slike mennesker som er eksperter i å fremme sine gode kvaliteter utad er en svært vanskelig oppave.
Det er heller ikke slik at barn gir klart utrykk for å ha det forferdelig i en overgreps situasjon. Barn evner ikke å se sin situasjon i perspektiv, og klarer ikke si tydelig at forelderen har gode egenskaper på gitte områder, men går over grenser og krenker på andre områder. Barn ønsker i utgangspunktet å tilpasse seg sine foreldre slik at de opplever å ha det bra. Å ha det bra, vil for mange barn innebære at foreldrene er fornøyd med dem, og viser glede over det barnet gir av signaler/adferd. Å se sin forelder fornøyd etter en krenkelse er et slikt signal om at krenkelsen er nødvendig for å ha det bra sammen med den forelderen.
De fleste barn vil erfare på sikt at det gjør vondt å bli krenket fysisk eller psykisk. De vil erfare at ikke alle krenker, og at det bare gjelder i ens forhold med egen mor eller far.
De vil bli forvirret, sinte, innesluttede eller utilpasse og vise tegn til at noe er galt, men de vil ikke nødvendigvis gi utrykk for hva som er årsaken til at de ikke har det bra.
Og igjen. Systemet har ingen mekanismer som trår i kraft uten bevis på at overgrepene eksisterer. Og vi vet alle at barn er de minst troverdige vitnene i dette systemet. Selv barn som velger det mest illojale av alt: å fortelle at en forelder gjør dem vondt, eller vite om sannhetsgehalten det andre kan ha observert. Med alt det innebærer av å måtte ta ansvaret for sin egen situasjon som barn. Noe som i utganspunktet er naturstridig for de fleste barn. De vil jo bare at forelderen skal elske dem som de er, uten at det skal gjøre vondt eller være krenkende.
Uten å gå i detalj har jeg erfaring med et barn som i mange år har gitt utrykk for redsel. "jeg er redd far". "Dette må han ikke få vite om, for da blir han sint". "Kan far bli gal og drepe meg tror du"? Og svaret lærere, helsesøstre og andre i systemet rundt gir er alltid - alltid! "Neida. Far er glad i deg han. Alle mammar og pappar blir sinte noen ganger vet du". Han har en slik sjarmerende side utad. Uangripelig, uten bevis.
Hvordan skaffe bevis på psykiske eller fysiske overgrep? Det er utfordring nr. 1 skal vi ha noen mulighet til å endre livet til de barna som er rammet. Dessverre. Hvordan få til dette?
Slike forhold skulle jeg ønske det kom mer debatt om. I dag går nok mange med en slags illusjon om at overgrep mot barn er enkelt å gjøre noe med, og at det er mødres unnlatenhet i forhold til å "se sin partners overgovenfor) som er den største hindringen for å skjerme barn fra overgrep.