Tre prosent av verdens barn beskyttet mot vold

Sverige Finnland Danmark Norge Østerrike Kypros Kroatia Latvia Israel Tyskland Bulgaria Island Romania Ukraina Ungarn Hellas Nederland New Zealand Portugal Uruguray Venezuela Spania Costa Rica Moldovia

Hva er denne listen over land? Jo, en liste over de landene som har lovforbud mot å slå barn. FNs barnekonvensjon fyller i dag 20 år, og ikke flere enn disse av de over 190 landene i verden har et slikt lovforbud. Til sammenlikning er det forbudt å slå kvinner i vel halvparten av alle land.

I både Storbritannia og USA er det lov til å slå barn. I Storbritannia til tross for at landet har ratifisert barnekonvensjonen. USA har ikke ratifisert konvensjonen (sammen med Somalia), og der kan de slå barn både på skolen (gjelder ikke alle delstater) og i hjemmet, altså "god, gammeldags kristen oppdragelse" av "slemme barn".

I Norge ble et uttrykkelig forbud mot all vold mot barn (også "klaps") vedtatt i år...

Ex cathedra

Mann gikk amok i kirka, leser jeg, og kommer til å tenke på den gangen han gikk opp på talerstolen i menigheten jeg gikk i en periode.

Jeg hadde det vanskelig den siste tida vi var sammen. Via noen kjente ble jeg invitert med på et møte i en frikirkemenighet, og der møtte jeg mye menneskelig varme. En kvinne i menigheten som var sykepleier, tok seg mye av meg, inviterte meg hjem til seg mange ganger, og var et hjertegodt menneske.

Han likte det ikke. Han mente "sekter", altså det som var utenfor de store kirkesamfunnene, var farlige greier. Ja, ikke at han hadde noe positivt syn på statskirka altså - den trodde jo på en eventyrbok, den også - men man visste i det minste hvor man hadde den.

En lørdag kveld var det stort møte i en fullsatt menighetssal i "sekten". Jeg hadde det fint - helt til jeg så ham komme opp midtgangen. Etter at koret hadde avsluttet siste sang, og før predikanten hadde rukket å entre podiet, så sto han på talerstolen. Beruset.

Han løftet armen på predikantvis og pekte i retning meg, og hundrevis av hoder snudde seg:

- Hu der i rødt, hu mørke, hu har ikke noe her å gjøre. Vi er ikke tilhengere av sekter, vi. Dessuten er a ikke ordentlig religiøs, for hu drekker alkohol. Og det tenker jeg dere ikke liker. Det er bare for å terge meg at hu går hit. Hu er et nervevrak som har gått hos psykolog.

- Hvem er du? Og hva er ditt forhold til denne kvinnen? undret en av menighetens eldste, en mann i 70-årsalderen, idet han tok av seg brillene.

- Jeg er sammen med hu dama der. Tro det eller ei, så dårlig smak hadde jeg for noen år siden, svarte han.

- Sammen med? Er dere gift? spurte den "eldste".

- Nei, ikke gift, men vi har et forhold. Dessverre.

- Lever dere som om dere var ektefolk? ville den "eldste" vite.

- Mener du om jeg har pult a? spurte han.

- Jeg undres på om dere har et samliv slik ektefolk har, sa den "eldste".

- Vi har sex, om det er det ditt kryptiske spørsmål betyr.

Den "eldste" snudde stolen sin slik at han satt med ansiktet mot salen. Med hånden rettet mot meg tordnet han:

- Du kan ikke være kristen og leve i synd!

Flere av de eldste sluttet seg til. Alle formaninger ble rettet mot meg, ingen mot ham. Jeg var en syndig kvinne og ikke et Guds barn, fikk jeg vite. Den varmen jeg var blitt møtt med i menigheten, var der ikke nå. Jeg fattet ikke hvorfor de reagerte sånn, og ikke kastet ut en beruset mann.

Sykepleieren jeg kjente hjalp meg ut og kjørte oss hjem til seg. Jeg var hos henne til langt på natt. Hun kom ikke med ett fordømmende ord, men virket rådvill.

Da jeg kom hjem utpå natta, var det full fest med ham og en kamerat. Han satt og skrøt overfor kameraten om at han hadde kommet med noen "sannhetens ord" om meg:

- Alle der skjønte hvilken jævla uflaks jeg har hatt, som ble sammen med henne. Og de tok henne heldigvis fatt, de også.

Diagnoser i Morgenbladet

Anders Johan Wickstrøm Andersen er en fagperson etter mitt hjerte.

I dag har han et innlegg i diagnosedebatten i Morgenbladet.

Om ECT-behandling

Det har etter hvert kommet fram at ECT-behandling (elektrosjokk) kan gi varige hukommelsesproblemer hos noen pasienter, men kunnskapen og informasjonen om dette er ikke god nok ennå.

Svensk TV viste et program om dette denne uka. Jan Olaf og Marian har skrevet om programmet.

Onsdag til uka vises andre og siste del. Jeg vet at en nordmann som har fått ECT-behandling, ble intervjuet av svensk TV denne uka, og kommer kanskje med i programmet.

Se også: Manglende informasjon til pasientene om kunnskapsgrunnlaget

Stortinget ville ikke høre

I dag 19. november er det Verdensdagen for forebygging av seksuelle overgrep mot barn. Dette temaet er som kjent blitt veldig interessant for politikere som ellers ikke snakker spesielt mye om overgrepsproblematikken. Datalagringsdirektivet var ment som et direktiv for å bekjempe terrorisme, men har fått seksuelle overgrep mot barn som et nytt, "kjekt å ha"-argument. Som motstander av direktivet og samtidig over gjennomsnittet opptatt av å bekjempe overgrep, vil jeg gjerne friske opp politikernes hukommelse når det gjelder å bekjempe overgrep mot barn.

Ett nyttig tiltak ville være å opprette egne krisesentre for barn. I 2004 behandlet Stortinget et forslag fra SVs May Hansen og Inga Marte Thorkildsen om opprettelse av slike krisesentre.

Thorkildsen sa i sitt hovedinnlegg 10.12.04:

- Jeg har lyst til å lese opp et brev som er blitt sendt til hele familie-, kultur og administrasjonskomiteen. Jeg tror det er viktig at vi tenker på hva dette betyr for enkeltmennesker. Brevet er fra en kvinne som tok kontakt med oss, uten at hun visste at vi hadde foreslått å opprette et krisesenter for barn.

Denne kvinnen var meg, og her er brevet jeg sendte til barne- og familieminister Laila Dåvøy og en rekke stortingsrepresentanter, inkludert Familiekomiteen, og som ble lest opp fra Stortingets talerstol:

Som forhenværende mishandlet og misbrukt barnt vil jeg på det mest innstendige insistere på at krisesentre er nødvendig. Ikke alle overgrepsutsatte barn er så heldige at voksne avdekker eller mistenker overgrepene. Det er store mørketall. Voksne kvinner i Norge har i mange år nå hatt krisesentre å dra til. Barn har ingen steder å flykte til, til tross for at de skades langt alvorligere enn voksne kvinner som opplever mishandling eller voldtekt.

Dersom overgrepsutsatte barn fikk oppleve at samfunnet ga dem reell beskyttelse, ville det helt klart resultere i færre sosiale problemer og ulike typer avvik både i barne- og ungdomstiden og senere i livet (sosiologiprofessor Willy Pedersen skriver i innlegg i Aftenposten i dag» – og dette er 1. desember – «om seksuelt misbrukte jenters sårbarhet for tidlig alkoholdebut). Jeg opplevde selv som barn fortvilelsen over ikke å ha noe sted å flykte til; hadde ikke andre «fluktmuligheter» enn bøker, selvmord(sforsøk) og alkohol. Dessuten ble jeg svært deprimert og var redd hele tiden.

Jeg mener selvsagt at det er voksnes ansvar å oppdage overgrep mot barn, men vi vet hvor vanskelig dette er i praksis, og at voksne ofte kvier seg for å ta problemet opp. Viser til et debattinnlegg om dette i Dagbladet 4.10 i år av psykolog Turid Moen. Slik det har vært opp til i dag, lever mange barn i rene konsentrasjonsleire i hjemmene sine, og dette gjelder kanskje også fortsatt i institusjoner for noen barn. Jeg har snakket med andre voksne som ble utsatt for overgrep som barn som har kunnet fortelle at de gikk gatelangs på kvelden eller natten fordi de ikke ønsket å gå hjem og legge seg, siden de ikke fikk ligge alene i sengen sin. Selv streifet jeg alene rundt i skogen, og til tider gjemte jeg meg i fjøset eller låven der jeg vokste opp.

Dersom de mest utsatte barna i samfunnet vårt skal tas på ramme alvor, må voksensamfunnet orke å ta opp kampen også mot de uheldige sidene ved familielivet, som at hjemmet og familien slett ikke alltid er det sted hvor barn «naturlig» føler de hører til.

Thorkildsen fortsatte:

- Jeg syns at dette er sterke og alvorlige ord som komiteen egentlig burde tenkt enda nøyere igjennom før man valgte å avvise dette så resolutt som det komiteen har valgt å gjøre. Det er mange barn som lever i tilsvarende situasjon, og som ikke aner hvor de skal be om hjelp. Etter at vi også har inkorporert FNs barnekonvensjon, mener vi fra SVs side at Norge har et ekstra stort ansvar for å ta barn på alvor. Da må vi også legge forholdene til rette for at det skal være mulig.

Kun 12 stortingsrepresentanter stemte for forslaget om krisesentre for å hjelpe utsatte barn, mens 83 stemte mot. Så hvor genuint opptatt er politikerne av å forhindre overgrep mot barn? Er det ikke verdt å opprette krisesentre om vi så bare redder ett barn?

Konspirasjonsteoriteori

I det siste har det vært spesielt mye snakk om konspirasjonsteorier. Og ja, også jeg synes det er mye rart å lese om svineinfluensaen og -vaksinen og fra alternativ behandlingsbransjen, og jeg har slettet mailer som ville fortelle meg "sannheten" om influensaen. Men er det nødvendig å stemple folk i tide og utide?

Jeg merker at det av og til skal svært lite til før man får på seg et paranoiastempel, og nå begynner jeg å bli forbannet. Jeg har ingen kontakt med slike alternative miljøer, men bare i løpet av de siste dagene har tre stemplet meg som gal.

Det ene tilfellet skyldtes at jeg hadde skrevet at psykiatere som vedtar diagnoser, ofte har bindinger til legemiddelindustrien. Da fikk jeg høre at jeg beskylder fagfolk for å begå kriminalitet, fordi jeg egentlig mener at psykiatere setter diagnoser på grunn av bindinger de har til legemiddelindustrien. Det ble også påstått at jeg dermed mente at det var CIA som står bak diagnostiseringen av psykiske lidelser.

Men om jeg er gal, så må vel også Washington Post og andre som skrev om saken være det, samt fagtidsskriftet Psychotherapy and Psychosomatics som publiserte studien?

En annen dag skrev jeg om at pasienter kan bli krenket av stigmatiserende diagnoser. Da kom spørsmålet om hvor jeg tar det fra at helsepersonell går inn for å gjøre pasienter vondt. Det har jeg aldri hevdet; jeg snakket om konsekvens, ikke intensjon. Tidligere har jeg opplevd å få høre at jeg mener at psykiaterne gir medikamenter til pasienter for å være jævlige mot dem, for "det mener alle dere som kritiserer psykiatrien". Ja, og så er vi selvsagt scientologer.

Siden det i dag ellers er comme il faut å kritisere samfunnsmakt, uten at kritikk blir ansett som symptom på galskap, må dette handle om at det er psykiatrien som av en eller annen grunn ikke skal kritiseres. At dette synet også innehas av mennesker som ellers bekjenner seg til liberale verdier, er meg et mysterium. Få andre samfunnsinstitusjoner kan jo gripe så dypt inn i borgernes liv.

Se også:
Kritikk for ikke å være kritisk (nok)
Ytringsfrihet og psykiatrisering

Personlig ombud

I tirsdagens Aften hadde lederen for Pårørende i Oslos ressurssenter for psykisk helse et innlegg om personlig ombud for folk med store psykiske problemer:

Landsforeningen We shall overcome mener personlig ombud kan være til stor hjelp for mennesker med store psykiske utfordringer. Som borgere har vi visse rettigheter. Ved en psykisk lidelse er makt og kontroll over eget liv en viktig forutsetning for å ha en slik mulighet i praksis. Et personlig ombud kan være et middel for å oppnå nettopp det.

Dette er en svensk ordning flere av oss har hørt om. Maths Jesperson har i flere år vært på Amaliedagene i Oslo og snakket om personlig ombud.

It’s hard to translate our Swedish word ‘personligt ombud’ into English. The best translation is probably ‘personal agent’, but I translate it often as ‘personal ombudsman’, because then I can use the same abbreviation in English as in Swedish, namely PO.

A PO is a professional, highly skilled person, who works to 100 % on the commission of his client only. The PO is in no alliance with psychiatry or the social services or any other authority, and not with the client’s relatives or any other person in his surroundings.

The PO doesn’t act according to what he thinks is “for his client’s own good”. He only carries out what his client tells him to do. All decisions are made by the client himself and the PO just helps him to express and implement them.
Kilde

Attityder och förhållningssätt
- den enskilde personen bestämmer själv – ombudet ska stödja den enskilde med resurser för att nå egna mål
- personkontinuitet – samma ombud över tid
- långsiktighet – en "grundbult" för att nå resultat i arbetet tillsammans med den enskilde personen
- nära relation – lära känna den enskilde personen och etablera en förtroendefull relation innan mål kan formuleras och förändring påbörjas
- arbeta i den enskilde personens naturliga miljöer genom exempelvis hembesök
- arbeta flexibelt i nuet – den enskilde personens unika behov och just nu aktuella funktionsnivå och hälsotillstånd är utgångspunkt för allt arbete
Kilde

Jeg mener vi absolutt bør ta etter svenskene og få en slik ordning også i Norge. Dette er empowerment i praksis.

Flere diagnoser, ingen behandling

Alle pasienter som henvises til offentlig psykisk helsevern har rett til en vurdering innen tretti virkedager. Henvisningsmengden er tiltakende og imøtekommes hovedsakelig ved skjemabasert kartlegging av ytre symptomer etter matematiske mål. Det blir lite tid til en klinisk, åpen og lyttende samtale med oppmerksomhet rettet mot den enkelte pasient og plagens grunnlag. Svært mange ender opp med flere diagnoser uten rett til behandling.

Innlegg i Klassekampen av klinisk psykolog Tove Kjersti Kjølseth.

Dette er én grunn til at jeg aldri vil finne på å søke om terapi ved en psykiatrisk poliklinikk. Jeg har verken ønske om eller behov for flere diagnoser på "rullebladet".

Dette var jeg opptatt av også da jeg henvendte meg til traumeavdelingen ved Betania i Malvik. Det tilbudet ble presentert som å være på brukernes premisser. Jeg tok opp denne problemstillingen med både brukerorganisasjonen jeg da var medlem i, en terapeut og ledelsen ved Betania, fordi jeg var redd for å bli sittende igjen med kun nye diagnoser. Men det var som å snakke til veggen.

Diagnoser ... forblir sjelden en ikke-kommunisert og "privat" viten. De nedtegnes i journaler, epikriser, søknader, og andre dokumenter. Disse lagres og oppbevares over tid, og forfølger personen så lenge vedkommende befinner seg i behandlingssystemet, eller nært tilknyttede systemer (som f. eks. trygde- og rehabiliteringssystemet), av og til også langt utover dette (W. Rognes: "Klassifikasjonssystemer og diagnostisk praksis", Impuls 1/03).

Med elektroniske pasientjournaler på tvers av virksomheter, personidentifiserbart Norsk Pasientregister, helseregisteret IPLOS og NAV, må jeg si at dette virkelig er å krenke pasienter unødig.

Datalagringsdirektivet og EMK

DLD - og dets krav om statspålagt masselagring av alles trafikkdata på vegne av staten, og til bruk, foreløpig, for politiformål - reiser først og fremst spørsmål i forhold til EMK artikkel 8 som blant annet beskytter retten til privat kommunikasjon og privatliv. DLD reiser imidlertid også spørsmål i forhold til EMK artikkel 10 om ytringsfrihet og artikkel 11 om forsamlings og foreningsfrihet, samt uskyldspresumsjonen i artikkel 6.

Les Jon Wessel-Aas' blogginnlegg Datalagringsekstremisme utdypet - en analyse i forhold til EMK.

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
Art 6. Retten til en rettferdig rettergang
Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv
Art 10. Ytringsfrihet
Art 11. Forsamlings- og foreningsfrihet

stoppdld.no

Datalagringsdirektivet
Direktivet innebærer lagring av informasjon om hvem som kommuniserte med hvem, når kommunikasjonen skjedde, hvor de kommuniserende befant seg og hvilket kommunikasjonsmedium som ble benyttet. Direktivet gjelder så vel fasttelefoni, mobiltelefon, IP-telefon, SMS, MMS, e-post og tilkobling til internett.
Kilde: Datatilsynets personvernrapport 2007

Fortell din historie om tvang

Via Anita fikk jeg vite om et seminar i Oslo 23. november, der brukere, pårørende og fagfolk møtes for å samtale om erfaringer med tvang og møter i psykiatrien.

Ofte vonde, smertefulle erfaringer, men helt nødvendige historier for å forstå hva som skjer i slike møter.

Eventuelle spørsmål om seminaret kan rettes til psykolog Olav Nyttingnes i Rådet for psykisk helse.

Dobbel belastning

For første gang kunne man 25. august lese akkurat hva Lommemannen er tiltalt for når det gjelder overgrepet mot den bestemte gutten på det bestemte stedet.

Den siste lille private informasjonen om overgrepet som barnet har fortalt politiet sto svart på hvitt i nettutgaven til en landsdekkende avis, og slik informasjon spres fort til barnets omgivelser.

Gutten vår sa selv at dersom han hadde visst at det ble så mye omtale i pressen, ville han aldri gått til politiet og anmeldt overgrepet.

Dette forteller en pårørende til ett av Lommemannens ofre i en kronikk i Aftenposten.

Sunniva Ørstavik nytt likestillings- og diskrimineringsombud

Om noen ennå ikke har fått det med seg:

Sunniva Ørstavik blir nytt likestillings- og diskrimineringsombud.

Ørstavik er i dag generalsekretær i Rådet for psykisk helse.

Vi er mange som setter stor pris på hennes arbeid i Rådet, og det er ingen tvil om at hun vil være et godt likestillings- og diskrimineringsombud.

Selv om hun vil bli savnet i Rådet, gratuleres hun så mye med den nye, viktige jobben.

Les også: Psykiatri og modellmakt

Intervju med en voldtektsmann

Kjernen av hvorfor voldtekt fungerer i 2009 er fundert på et avgjørende moment i den norske justisen vedrørende sånne typer utskeielser. Det er nemlig VOLDEN i VOLDtekt som kanskje, om maks uflaks, domfeller deg. Unngår du den, går du fri. I de aller fleste tilfeller er det asylsøkere og slikt som, totalt ødelagt av krigsminner, fattigdom, idioti, whatever, tyr til den unødvendige porsjonen av knyttnever, blått øye og truende kjøttkniver. For oss andre er det bare å spille kortene riktig, så skjer ingenting annet enn det du hadde planlagt i utgangspunktet.

Intervju i NATT&DAG

Selvopptatt pornodiskusjon

Jeg blir helt matt av pornodiskusjoner, slik som denne artikkelen jeg så i dag. Fokuset er på betrakteren, konsumenten, og spørsmålet er alltid om det skader ham og parforholdet hans. Selv to unge kristenledere glemmer dem som er pornoens virkelige ofre.

Nettverket PRIS - Prostituerades Revansch I Samhället, som består av nåværende og tidligere "ansatte" i sexbransjen, som prostituerte, pornomodeller og strippere, understreker at mange veksler mellom ulike "jobber" i sexbransjen. Å diskutere porno uten å ha fokuset på dem som "jobber" i pornobransjen, blir som å avgrense diskusjonen om prostitusjon til hvorvidt den er skadelig eller ikke for horekundene.

Jeg antar årsaken både ligger i at langt flere konsumerer porno enn dem som går ut på gata og kjøper en kropp (en parallell til at rusdebatter som oftest handler om de relativt få som bruker sterke, illegale stoffer framfor alle oss som drikker alkohol), at pornoens ofre fysisk befinner seg mye lenger unna, og at de ikke plager gode borgere på Karl Johan.

Kanskje ligger det også noe tilslørende - ja, forførende - i språket. Å være modell høres ikke riktig så ille ut som å være hore.

Du vet aldri

Jeg abonnerer på mange nyhetsbrev. Fra politiske partier, forlag, universiteter og faglige institusjoner, interesse-, pasient- og profesjonsforeninger. Ett av dem er nyhetsbrevet fra Rådet for psykisk helse.

For en tid tilbake fikk jeg en for meg merkelig mail fra en ukjent person, en mail som jeg forsto hadde et eller annet med et nyhetsbrev å gjøre. Men jeg skjønte ikke sammenhengen.

I dag skjedde det igjen. Nå fikk jeg tre mailer, fra like mange ukjente personer. Mailenes adressat var en institusjon som jeg abonnerer på nyhetsbrev fra. De gjaldt henholdsvis opphør av abonnement og opplysning om bytte av mailadresser. På den måten fikk jeg både navn og mailadresse til privatpersoner som abonnerer på akkurat dette nyhetsbrevet.

Da jeg kontaktet institusjonen, skjønte sjefen ingen ting.

Noen borgere er medlemmer i, eller har kontakt med, organisasjoner som andre ikke skal vite om. Kanskje abonnerer privatpersoner på nyheter om rus- eller samlivsproblemer fra Rådet for psykisk helse.

Jeg tror ikke de er helt trygge.

To artikler verdt å ta med seg

Morgenbladet trykker i dag et essay om diagnoser av psykologiprofessor Siri Gullestad. Det begynner slik:

Å diagnostisere betyr å bestemme egenarten av et fenomen ved å klarlegge karakteristiske kjennetegn. Innen medisinen innebærer det å diagnostisere å avgjøre hvilken sykdom pasienten lider av i henhold til et fastsatt klassifiseringssystem. Også psykiske lidelser kan diagnostiseres på denne måten, med utgangspunkt i de rådende klassifikasjonssystemene ICD eller DSM utviklet av den amerikanske psykiaterforeningen. Utvilsomt kan diagnostisk klassifikasjon være nyttig for enkelte formål, som for eksempel forskning. Men, er den hensiktsmessig i forhold til behandling? Dessuten, hva gjør diagnosene med vår selvforståelse?

En grunnleggende forutsetning for psykiatriske kategoriseringssystemer er en tro på at psykiske lidelser, i tråd med klassisk medisinsk modell, kan inndeles i adskilte sykdomsgrupper. Innen somatisk medisin innebærer en diagnose imidlertid i prinsippet kunnskap om bakenforliggende årsaker, sykdomsprosess og prognose, det vil si at diagnosen gir relativt fyldig informasjon om pasientens tilstand. Ikke minst betyr det at behandlingen følger av diagnosen. Slik er det ikke når det gjelder psykiske lidelser. I ICD-10 og DSM-IV finner diagnostisering sted i henhold til pasientens presenterte symptomer. Systemene er rent deskriptive, og uten teori om årsaker.


Barnepsykolog Magne Raundalen har en kronikk om vårt syn på barn i ulike perioder i nytt nummer av Psykologforeningens tidsskrift:

Vi psykologer måtte innføre et nytt begrep for at foreldrene skulle få bedre tak på livet der hjemme. Valget falt på grensesetting. Opprinnelig var det et hjelpeverktøy til foreldrene for å si nei til behovstyrannen og gi klar melding om at de ikke ville strekke seg lenger. Strikken kunne ryke, til smerte for begge parter. Vi foreldre måtte lære å sette grenser for oss selv. Vi behøvde ikke umiddelbart å etterkomme kravene fra et oppmerksomhetssøkende barn. Vi fikk lov til å lese ferdig avisen først. Senere ble grensesettingen flyttet fra de voksne til barna, og den ble til et uklart og til dels aggressivt budskap om å ta de uskikkelige barna, og det systematisk og hardt.

Grensesetting ble et begrep som var svært lite egnet til å gi oss de moralske og stødige samfunnsborgere vi ønsket oss som resultat. Særlig fordi det å sette grenser innebar å bli styrt utenfra, i motsetning til det egentlige målet, nemlig å sørge for at barnet blir styrt innenfra av egenkontroll, og etter hvert rede til å ta ansvar for sine handlinger.

Total svikt

Avisene skriver støtt og stadig om psykiske plager. Ofte ber de lesere som sliter med angst, depresjon, selvmordstanker, spiseforstyrrelser, traumer etter overgrep, tvangslidelser eller som slår kona, om å søke hjelp. Når psykose omtales, henvender de seg sjelden til de rammede selv, noe som antakelig skyldes at de mener psykotiske mennesker mangler sykdomsinnsikt.

Pedofile, incestovergripere, barnemishandlere og voldtektsmenn henvender de seg aldri til, verken pressen eller helsemyndighetene med alle sine åpenhetskampanjer. Det kan virke som om de ønsker at disse skal få lov til å begå overgrep før de får profesjonell hjelp.

Med henvisning til Lommemann-saken spurte journalisten i dagens Ukeslutt hvorfor pedofile ikke søker hjelp. Psykologspesialist John Nicolaysen svarte at det har med skam å gjøre. Selvsagt har det det. Å begå overgrep mot barn skal være belagt med skam, være et tabu.

Samtidig er profesjonalitet noe vi forbinder med også å hjelpe med skamfulle ting. De som har myndighet til å kunne påvirke, særlig helsemyndigheter og presse, har sviktet totalt på dette området. De burde hver gang de tematiserte overgrep, sterkt oppfordret overgripere til å søke hjelp og fortalt hvor de skulle henvende seg.

I tillegg burde de drevet informasjonsarbeid om skadevirkninger av overgrep, ikke minst kort- og langsiktige konsekvenser av overgrep mot barn. Dermed ville (potensielle) overgripere fått kunnskap om følgene av slike handlinger, og de kunne ikke etterpå komme og si at de ikke visste.

Utilregnelig universitet

Jeg ble nesten målløs da jeg leste dette:

Gjennom en enkel telefonsamtale med Universitetet i Oslos studieavdeling, kan du bli kategorisert som psykisk ustabil.

Det er saksbehandlere ved UiO, altså ikke helsepersonell engang, som skal vurdere vilt fremmede mennesker på telefonen. Mennesker som kanskje har traumer (jeg gråter ganske ofte i telefonen, men jeg bruker aldri vold), kjærlighetssorg, opplevd dødsfall, fått alvorlig sykdom.

UiO var ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket da de bestemte dette.

Oppdatering 11.11.: Mental Helses leder har innlegg

Bloggkåringer pågår

Da er det tid for å stemme på Den Gyldne Q, andre sjanse hos Esquil, og i dag er jeg er en av kandidatene.

Samme med novemberkåringen hos Svein Tore Marthinsen.

Oppdatering 6.11.: Da falt jeg ut i Den Gyldne Q, men er fortsatt med hos Svein Tore Marthinsen.

Å sove i timen

I våre dager når vi har internett og greier, så trodde jeg at det var lett å følge med på hva som skjer.

Men det er det ikke alle som gjør, ser jeg. 10. november skal nemlig Verdensdagen for psykisk helse markeres, selv om den var 10. oktober.

Lite psykisk helse på Twitter

Det er ytterst få som jobber med psykisk helse som er på Twitter. Tidsskrift for psykisk helsearbeid er der. Men de er de eneste, tror jeg. Verken Rådet for psykisk helse, Mental Helse eller noen profesjonsforeninger er der.

Ei heller sentre som jobber med overgrepsproblematikk er å finne der.

Godt de har meg, sier jeg.

Men Twitter er en glimrende måte å nå ut til mange med informasjon på.

Ikke er det noe å skjemmes over heller. Ifølge Anne Viken er nemlig Twitter for eliten av befolkningen.

Tvangsmedisinert

Høsten 1997 utviklet jeg en livstruende bivirkning av medisinene, som det tok meg hele 1998 å rehabilitere meg rent fysiologisk fra. Medisinene påførte meg en bevisstløs tilstand og kroppen ble stiv. Etter at jeg våknet gjennomgikk jeg alle stegene fra å være langvarig intravenøst ernært, via etterhvert å bli matet med flytende føde og små brødbiter, til etterhvert å kunne klare å gripe mat med egne hender; videre gjennomgikk jeg alle stegene fra å være kroppslig stiv i armer og bein og dermed sengeliggende, via å sitte i rullestol utover vinteren 1998, og deretter svimlende skritt med gåstol, til forsiktige spaserturer for egen maskin utover våren 1998, og stadig lengre spaserturer utover sommeren 1998. Og jeg måtte trene opp min stemme, fra å ikke kunne prate i flere måneder, via å peke på JA/NEI-lapp, til å kunne tale enkeltstående ord sommeren 1998, til å kunne tale en hel setning per gang utover høsten 1998, til etterhvert å klare å prate flere setninger etter hverandre, fra desember 1998.

Etter den alvorlige medikamentelle bivirkningen – og den krevende fysiologiske opptreningen deretter – hadde jeg endelig kommet meg tilbake til livet. Men i stedet for å la meg få bearbeide de mentale traumer som dette hadde påført meg, så ble jeg påført nye traumer gjennom det tvangsregimet jeg deretter skulle bli utsatt for. Uten at det var noen som helst nødrettslig situasjon til stede, ble jeg 11. februar 1999 overført fra frivillig innleggelse til tvangsinnleggelse. Det var så dypt provoserende, at ingen aner det.

I den samme korridoren som jeg ett år tidligere hadde blitt trillet i rullestol grunnet den medikamentelle bivirkningen, var jeg nå innesperret gjennom et papirvedtak. Og ikke nok med det, etter få dager startet også tvangsmedisineringen igjen – riktig nok med andre typer medikamenter enn sist, men det var så dypt krenkende – det fins ikke ord for det.

Dette medførte at jeg igangsatte kraftige protestaksjoner mot sykehuset, hvilket ble møtt med enda mer tvang fra sykehusets side.

Fra Jan Olafs blogg

Misforståelse på Karl Johan

Det var en fin høstdag i månedsskiftet oktober/november. Jeg gikk opp Karl Johan, og like før jeg skulle svinge inn i Dronningens gate ropte en mannsstemme bak meg:

- Hei, du! Stopp!

Jeg snudde meg halvt om.

- Hva?

- Jeg vil gjerne snakke med deg. Du ser så spennende ut.

- Hva var det du ville snakke om?

- Jeg ble nysgjerrig på hvem du var. Du hadde så fin frisyre. Stilige klær. Jeg heter forresten Børge Fagerholm.

- Ja, det navnet kjenner jeg jo.

- Det er jeg som har skrevet boka Ensom kjærlighet.

- Det vet jeg. Jeg har lest den. God bok. Og så vet jeg at du er psykolog av utdannelse. Men nå må jeg skynde meg videre.

- Hva skal du?

- Filmens Hus. Se film.

- Og når er den ferdig, da?

- Aaaaaner ikke. (løgn)

- Sånn cirka?

- Jeg har ikke peiling.

- Jeg hadde synes at det var hyggelig å kunne bli bedre kjent med ....

- Det hadde du helt sikkert. Jeg tror deg!

- Hva heter du?

- Sigrun. Hvordan det?

- Og hvilke drømmer har du, Sigrun?

- Åh! Nå går jeg. Ha det!

Da jeg noen dager senere hadde time hos psykologen min, fortalte jeg om fyren, men turte ikke å fortelle at han var en kollega.

- Han der var ingen amatør, sa psykologen.

Nei, det var han ikke.

Halvannet år senere var jeg i en bokhandel, da jeg så hans nye bok: Kvinners hemmelige liv.

Nå var det jeg som var nysgjerrig, så jeg kjøpte boka.

Herregud, nå skjønte jeg hva slags situasjon det var han stoppet meg i. Antakelig var det ingen sjekkesituasjon, slik jeg hadde trodd. Fyren hadde skrevet ei bok der han intervjuet masse kvinner om deres seksualliv, det ene mer utrolig enn det andre. Dette var ikke kvinner som hadde ligget med bare to stykker utenom mannen sin, nei.

Men det verste var rekrutteringsmåten. Jeg trodde jeg skulle dø da jeg leste:

Den hyppigst brukte måten å rekruttere informanter på var å stille meg på Karl Johan, ofte ved Egertorget. Der speidet jeg etter kvinner som jeg syntes så spennende ut, for det var spennende kvinners spennende seksualliv jeg ville utforske. De fleste kvinner ble glade da jeg tok kontakt, og det gikk ofte ikke mange minuttene før jeg sto med en lapp med et telefonnummer i hånden.

I'm sure the guy had a good time when he wrote that book.

Problem med Google Reader-feed

Som man vil se av brukerprofilen min abonnerer jeg på mange blogger som jeg leser via Google Reader. Men i den senere tid har jeg hatt et problem, og lurer nå på om dette gjelder flere enn meg.

Jeg leser oppdateringer fra blogger jeg abonnerer på via feeden (atom), men i det siste har jeg fått opp kun max 20 nye bloggposter ad gangen. Det vil si at om jeg ikke har lest nye innlegg på ett døgn, og mange bloggere jeg leser har vært produktive i løpet av det siste døgnet, så får jeg ikke lest alle nye innlegg, kun de 20 sist publiserte.

Det merkelige er at dette ikke var et problem da jeg begynte å bruke Google Reader, men er altså blitt det nå.

Har andre enn meg dette problemet? Og er det noe jeg kan gjøre med det?

Har du fordommer?

Ikke det?

Prøv en eller flere av testene her.

Det handler om implisitte assosiasjoner (om hudfarge, nasjonalitet, kjønn, alder, overvekt, seksuell orientering). Dessverre for meg og mange av bloggens lesere er ikke psykiske lidelser med.

Tenk om det viste seg at vi har fordommer mot "oss selv"...

Se også:
Implicit Social Cognition
Fordomstester på Kathrines blogg

Tilgjengelighet hos psykologer

Jeg leste artikkelen "Hos psykologen" i gårsdagens Magasinet. Dagblad-journalisten skriver at hun håper psykologer er litt rettferdige når de velger sine pasienter. Intet galt i det selvsagt, men jeg kan ikke fri meg fra å lure på hva reaksjonen ville blitt om en journalist hadde uttrykt det samme om somatisk helsehjelp.

Smerte er verst når den varer over tid og man ikke vet om eller når den vil ta slutt. Det vet den som har hatt tannpine, og som kjente trøst og lettelse når man endelig satt på tannlegens venteværelse og visste at det snart var over. Psykisk lidelse er også smerte, og kan vare i flere år. Dette godtar politikerne, i dagens system med alt for få terapeuter. Ville de på samme måte latt folk med fysisk smerte bare seile sin egen sjø?

Det er for få psykologer, men enda færre med avtale. Dette er litt av et paradoks, siden nettopp mange med psykiske lidelser har det trangt økonomisk. For eksempel viser en undersøkelse fra Universitetet i Bergen at halvparten av incestofre ikke klarer å arbeide. Så hvorfor ikke gi alle psykologspesialister med privatpraksis avtale? Dersom det, slik det stadig hevdes, virkelig er like legitimt å ha psykisk smerte som å ha smerte i kroppen, må jo dette avspeile seg i praksis. Inntil noe skjer kommer jeg til å hyle hver gang noen sier at det er like verdig å ha en psykisk lidelse som det er å brekke beinet eller å ha kreft.

Relevans

Noen ganger får jeg meg en latter når jeg leser aviser på nettet. I alle fall når det handler om psykisk helse. Nettavisene vil selvsagt at vi skal lese så mange av deres artikler som mulig når vi først har klikket oss inn hos dem, og da dukker det opp mange Les også, med linker til det som liksom skal være stoff i samme kategori.

Eksempel:

En av ti nybakte mødre får depresjon

En ny studie fra Folkehelseinstituttet viser at så mange som en av ti nybakte mødre får .... Bla bla bla bla.

Les også: Psykotisk morder tatt av politiet

Det mest vanlige er lettere plager, som kan behandles hos fastlegen eller på helsestasjonen.

En kanadisk undersøkelse har dessuten vist at også mange førstegangsfedre sliter med depressive ... Bla bla bla bla.

Les også: Schizofreni størst utbredelse i Nord-Sverige

Psykiatriprofessor Per Galen mener at foreldre som venter barn, bør forberede seg mentalt .... Bla bla bla bla.

Her er ti råd du bør følge for å unngå depresjon etter fødselen:
1. Sov godt. Ikke la ungen ta fra deg nattesøvnen.
2. Bla bla bla bla.

Les også: Psykisk syke på rømmen

I bestrebelsen på å "normalisere" psykiske lidelser, sier mange at å ha en psykisk lidelse er akkurat som å brekke beinet eller å ha kreft.

Så når får vi se ting som dette?

Eldre kvinner mest utsatt for beinbrudd på vinteren

Ferske tall fra Folkehelseinstituttet viser at langt flere eldre kvinner enn menn brekker ... Bla bla bla bla.

Professor Birger Behn mener dette skyldes at kvinner drikker for mye kaffe og for lite melk ... Bla bla bla bla.

Les også: Mann med ett bein slo kvinne med krykken

Veidirektoratet har nå nedsatt en ekspertgruppe .... Bla bla bla bla.

Les også: Svenske babyer lærer å gå før norske

Gårdeierne kan dessuten vente seg kraftige bøter om de ikke strør .... Bla bla bla bla.

Ti gode råd for å hindre beinbrudd:
1. Skaff deg bil.
2. Bla bla bla bla.

Les også: Falt fire etasjer. Måtte få nytt nesebein

Om selvmord

Av Hanne

Noe av det verste jeg noensinne har opplevd, var da bestevenninnen min begikk selvmord for litt over ett år siden. Hun hadde vært syk lenge, men jeg hadde tro på at hun skulle bli bedre og at vi skulle være venninner resten av livet.

Jeg er selv syk, men studerer nå til å bli psykolog, i håp om at en gang skal jeg kunne bidra med min kunnskap, både som fagperson og som bruker.

Det er litt under 600 personer som tar sitt eget liv i Norge hvert år. Om årsakene skriver Kari Dyregrov i en artikkel i Psykologforeningens tidsskrift:

Årsakssammenhengene er sammensatte og kompliserte, men har fellestemaer som håpløshetsfølelse, manglende selvtillit, tap av ansikt, depresjon og ikke minst den psykiske smerten som gjør at en ikke orker å fortsette livet. Bak slike tilstander kan det ligge (langvarig) seksuelt misbruk, vold i hjemmet, psykisk sykdom, psykiske traumer eller traumatiske tap, mobbing, stoff/alkoholmisbruk, manglende aksept for seksuell legning, at en «tas med buksene nede» (underslag, forskningsfusk, spilleavhengighet/-gjeld), etc. Slike forhold kan dessuten være kombinert med en sårbar personlighet og liten sosial støtte.

Det er altså mange årsaker til at noen kan ønske å ta sitt eget liv. Og det er ofte det pårørende ønsker å vite etter at deres kjære er døde som følge av selvmord.

Fortvilelsen en har når en føler at en ikke orker å leve lenger, den er vond å holde ut. En ser ingen utvei og vet ikke hva en skal gjøre for at ting skal bli bedre. Det rådet jeg kan gi, er å prate med noen om det. Dette er ikke noe en skal gå rundt å tenke på alene. Ta kontakt med en lege, eventuelt hvis en ikke orker det, si fra til dine nærmeste, venner eller familie. Ting ser håpløse ut akkurat nå, men det trenger ikke være det for bestandig.

Jeg ønsker ikke å gi noen dårlig samvittighet, men en må likevel tenke på konsekvensene for pårørende som sitter igjen. Jeg slet veldig etter at venninnen min døde, og utviklet posttraumatisk stressyndrom, noe som er veldig vanlig. Jeg gikk allerede i terapi, og brukte lang tid på å komme over det. Fortsatt savner jeg henne veldig, og jeg er sint på sykehuset som skrev henne ut.

Også jeg har til tider syntes at livet er uutholdelig. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å leve. Jeg var innlagt i flere år pga spiseforstyrrelser og diverse andre problemer. Den fortvilelsen jeg opplevde er jeg glad for at ikke er der lenger. Jeg klarte å vente lenge nok til at ting ble bedre, og det ble de. Jeg er ikke frisk ennå, men jeg har lært meg å leve med min psykiske lidelse, og jeg vet at om ting blir uutholdelige i et øyeblikk, så kan jeg be om hjelp og få noen å prate med.

Innlegget uttrykker ikke nødvendigvis bloggeiers mening.

En anbefaling

Jeg anbefaler innlegget Uførelivets parallellverden på bloggen Valgerds Verden.

Hva du eier i det øyeblikket du blir syk, og hvilken familie og venner du har, og hvilken bakgrunn du har - avgjør såklart mest hvordan fremtida blir. Som naiv sosialdemokrat har jeg hatt tiltro i hele mitt liv, til at hvis jeg faller, da tar dere andre i mot meg.

Det fins håp

Jeg deltok engang i ei samtalegruppe for folk med psykiske vansker. Der ble jeg kjent med to hvis senere livsløp har gjort inntrykk på meg.

En av deltakerne var Hilde. Hun var utdannet sykepleier og prest, men hadde like etter at hun avla teologisk embetseksamen blitt utsatt for et brutalt overgrep. Hun var blitt slått i hodet og hadde fått hjerneskade, og slet psykisk. Jeg forsto at mange syntes hun var rar. Det vil si, det gjorde jeg også. En gang hele gruppa gikk på byen for å spise middag like før jul, bestilte Hilde først dessert, så hovedrett, og til slutt forrett. Ingen av oss trodde vel det var "håp" for Hilde, til tross for at hun nå var i gang med en ny utdannelse. Hun studerte bibliotekfag og arkivistikk.

Da jeg mange år senere snakket med Elin, en av gruppedeltakerne jeg hadde fortsatt å ha litt kontakt med, fortalte hun at Hilde hadde fått en pris. Hun hadde bygget opp et helt nytt bibliotek med litteratur om traumer, der hun fikk bruke sin tidligere utdannelse som sykepleier og sjelesørger.

Jeg ble så glad på Hildes vegne over framgangen og anerkjennelsen hun fikk.


Den andre som gjorde inntrykk, er Jan. Han slet med veldig depressive tanker og snakket mye om selvmord. En litt kjedelig fyr, syntes jeg, men svært intelligent. Han studerte biologi.

Flere år senere ble jeg syk og måtte en tur på sykehus. I korridoren så jeg Jan - i hvit frakk. Jeg sa hei, og Jan fortalte at han snart var ferdig lege. Det mest oppsiktsvekkende ved utseendet hans var imidlertid ikke antrekket, men kroppsholdning og ansikt: Jan utstrålte at han hadde det godt. Det samme menneske som før, men likevel helt forskjellig. Han sa han skulle flytte litt utenfor byen snart, men først skulle han gifte seg med kjæresten sin.

Det sa Jan, han som hadde følt seg så mislykket at han var sikker på at ingen ville ha ham.

Unødvendig Blogspot-funksjon

En del Blogspot-blogger har ordbekreftelse for kommentarer:

Dette gjør at brukere som skriver inn kommentarer på bloggen, må fullføre en ordbekreftelse. Dette er et trinn i bekjempelsen av kommentarsøppelpost. Mer informasjon
Bloggforfattere vil ikke se ordbekreftelsen for kommentarer.

Blogspot er litt treg å kommentere på uansett. Ofte må jeg prøve to eller tre ganger. Når bloggen i tillegg har en slik ordbekreftelse, går det enda tregere.

Jeg har ikke ordbekreftelse på bloggen min, og får likevel ikke spam-kommentarer. Totalt har jeg kun fått tre slike kommentarer i løpet av vel halvannet år som blogger, og da har jeg bare slettet dem.

Dårlig moral

Incestofre er selvopptatte og har svært dårlig arbeidsmoral. En undersøkelse ledet av professor Pallesen ved Psykologisk institutt i Bergen viser at bare halvparten av dem gidder å jobbe. Den samme andel som ved senteret for overgrepsutsatte kvinner hvor jeg var bruker.

De er vel vant til å ligge på rygg og glane i taket.

Uskyldige ofre for overgrepshysteriet kan dessuten fortelle at de går rundt og frister skikkelige folk til kriminell atferd fra de er små.

- Hvert individ er unikt

I dag hadde jeg time hos fastlegen. Jeg har en sykdom som jeg må få kontrollert en gang i året.

Siden jeg har fått mange plager i det siste, ble det en time med snakk om mangt. Jeg var der i to timer og tok masse prøver.

Da jeg kom inn døra hjemme, ringte legen og ba meg dra til spesialist. Han fortalte hva som feilte meg (dvs. enda en sykdom). Jeg dro til spesialisten, som jobber ved et sykehus, og trodde det var en poliklinisk undersøkelse, men jeg ble innlagt - uten at legen hadde nevnt muligheten med ett ord.

Det var et mareritt uten like. Du vet bakgrunnen min. Jeg ba om å få snakke med en psykolog eller psykiater, for jeg trengte både forståelse, trøst og å bli roet ned. Men det gikk ikke. I stedet bestilte sykepleieren en prest, uten å spørre meg. Jeg ble provosert, og sa at jeg er muslim. De avbestilte presten.

Etter en lang undersøkelse ble jeg plassert på overvåkningen i et fryktelig varmt rom, og med mange andre senger og prat hele tiden. Personalet gjør helt sikkert så godt de kan, men de kan ikke snakke med meg om det som er vanskelig. Ikke vil de fortelle om sykdommen heller. Når jeg spør, kommer det bare bla bla-svar. Men jeg leste litt på nettet før jeg dro til poliklin ... jeg mener sykehuset, og så at tilstanden kan være svært farlig.

Jeg hadde ikke spist i det hele tatt i løpet av dagen, men måtte likevel mase flere ganger før jeg fikk en liten tallerken mat. Og vi får vann intravenøst, slik at pleierne slipper å gi oss vann i glass.

Sykehusets egenreklame sier:

Hver enkelt pasient og pårørende skal møtes med den respekt som alle mennesker fortjener - fordi hvert individ er unikt. Dette er særlig viktig når vi står overfor mennesker i en sårbar situasjon.

Særlig.

Nå har jeg revet av meg alle slanger og rømt hjem. Jeg får klaustrofobi og kan i alle fall ikke sove på dette stedet. Men jeg må tilbake, og gruer meg fryktelig, fordi det egentlig ikke er noen der som jeg kan snakke med.

Oppdatering: Jeg dro tilbake til sykehuset i dag tidlig. Nye undersøkelser viste at de medisinsk hadde gjort en god jobb. Jeg er nå symptomfri for det jeg ble innlagt for. Skal ta to ulike medikamenter framover.

Men jeg er likevel lei meg. Jeg gråt da jeg dro derfra, blant annet over ting som sto i epikrisen til fastlegen.

Alle dem som

Er det noen som vet om forskning på narrativer om den psykiatriske pasient?

Det som gjør at jeg spør, er sånt som jeg fant i denne artikkelen i dag:

alle dem som sitter hjemme bak skjermende gardiner

Alternativet for mange er rus, ensomhet og forlatthet.

Vi er kampklare!

Det er mulig at noen av bloggens lesere har blitt overrasket i dag over at forsvarsministeren er blitt helseminister. Selv mener jeg at en forsvarsminister har de aller beste forutsetningene for å få skikk på folkehelsen.

Hun har den rikige metaforikken innabords.

Først og fremst skal den nye Samhandlingsreformen KJEMPES frem. Til dette trengs en statsråd som klarer å holde kontroll på en BATALJON av BAKKEMANNSKAPER, STRATEGER og andre. Hun må gå til KAMP mot sure fastleger som ikke har sans for reformen, men det er BOMBESIKKERT at hun til slutt vil OVERVINNE og BESEIRE alle MOTSTANDERE.

De typiske livsstilssykdommene er det den nye helseministeren primært skal rette sine ANGREP mot, uten å la seg OVERFALLE av mismot underveis. Her regner jeg med at hun får hjelp fra mange VÅPENFELLER av noen helsefanatikere rundt omkring i vårt ganske land.

Så er det de aller alvorligste sykdommene våre hun skal GÅ TIL KRIG mot. Verst er nok kreften, som hvert år INVADERER tusener av uskyldige menneskekropper, som blir en SLAGMARK mellom denne stygge FIENDEN og snille leger som DRIVER UT den, dog med kraftig SKYTS.

Det mest spennende vil selvsagt bli hvordan hun skal få skikk på psykiatrien. Med opprettelsen av et nytt lovutvalg tror jeg nok at hun vil tvinge maktsyke psykiatere til RETRETT. Selvfølgelig vil de komme i KRIGSHUMØR når de føler at andre sniker seg inn på deres TERRITORIUM, men det er sånt man må regne med. Nå har det vært snakk om brukermedvirkning i evigheter, men intet er blitt gjort, så nå vil pasientene være på KRIGSSTIEN helt til de opplever å få ordentlig hjelp. Det er ikke det minste rart at selvbildet deres blir RAMMET, sånn som de blir behandlet. Det er derfor de går på byen hver gang de får PERMISJON, drikker seg KANON og lærer bort til de andre alle de dårlige psykiatervitsene de har på LAGER - i tunge stunder deres eneste VÅPEN.

Vi er KAMPKLARE, Strøm-Erichsen! Vi vil aldri KAPITULERE!

Hva er voldtektsforsøk?

Jeg har vært utsatt for voldtektsforsøk flere ganger. En gang fant jeg en planke og slo ned drittsekken, før jeg løp bort.

Men de andre gangene har idiotene faktisk gitt seg før det kom til samleie, fordi jeg gjorde så kraftig motstand og gråt. Det kunne virke som om de kom ut av transen og skjønte hva de holdt på med. Noen ganger har jeg lurt på om de sluttet fordi de ved å få meg til å gråte fikk demonstrert hvem som har makt.

Jeg ble aldri slått, men holdt fast så jeg ikke kunne rikke meg.

Jeg lurer på: Regnes det som voldtektsforsøk når gjerningsmannen selv stopper?

Å bli en eks

Frr skriver om endring, identitet og avstand på bloggen. Identitet er et spennende tema.

Helen Rose Fuchs Ebaugh er en amerikansk professor i sosiologi, men også en tidligere nonne som giftet seg og fikk familie. Hun har skrevet boka Becoming an Ex. The Process of Role Exit, hvor hun intervjuer eks-er, for eksempel nonner som har forlatt klosterlivet, pensjonerte leger, tidligere alkoholikere, transseksuelle.

Hva kreves for å forlate en rolle?
1. first doubts
2. seeking and weighing role alternatives
3. a turning point
4. establishing an ex-role identity

Du kan lese mer om stadiene i denne svenske studien om hvorfor mishandlede kvinner går (fra side 21 i teksten).

Endring fordrer at man inkorporerer sin eks-status i den nye identiteten som man skaper. Samfunnets holdninger kan være en utfordring for mange eks-er - mens de for andre også blir en fordel. Folk har nemlig en tendens til å legge vekt på ens tidligere status (hun er tidligere narkoman og prostituert, hun er tidligere modell).

De vanskeligste overgangene er der det skjer et fall i status, og ikke bare sosioøkonomisk, men også ved at man havner i en stigmatisert gruppe. Det gjorde jeg da barnet mitt ble boende hos faren sin, fordi jeg var for deprimert til å fungere godt nok som alenemor (ifølge meg selv). Sånt gjør ikke en kvinne helt ustraffet. Ja, barnet kan også få merke hva slags mor det har.

Har du opplevd spesielt utfordrende endringer i identitet?

På bloggen min kan du være anonym når du skriver. Jeg ser ikke hvem du er.

Da jeg fikk en utmattelsestilstand

I nesten tre år hadde jeg kjempet mot kommunen i en støysak. De hadde brukt sju måneder på bare å besvare den første henvendelsen fra meg. De hadde rukket å prøve å få meg tvangsinnlagt i psykiatrien, men heldigvis hadde jeg en støyrapport som viste at støyen befant seg utenfor hodet mitt.

Det tredje året fikk jeg beskjed om at det skulle være et møte om støysaken. Siden jeg var klager i saken, tok jeg det som en selvfølge at jeg skulle få være med; det var jo min sak. Men den gang ei. Jeg ba om begrunnelse, og fikk til svar at møtet ble regnet som "intern saksforberedelse".

Resultatet av møtet var at de presenterte meg for et pest-eller-kolera-valg, eller en catch-22. Men jeg kunne ikke velge, selv om de mente at jeg burde det, nå når de hadde vært så greie og gi meg et tilbud. Jeg klarer ikke å velge i umulige situasjoner, hvor et reelt valg ikke fins. Det minner meg om da jeg var jente og stadig måtte velge mellom å jobbe ti timer om dagen på åkeren eller å få trukket ned underbuksa og bli slått med bjørkeris eller belte.

Jeg opplevde en traumatisering av å bli satt i en sånn avmaktssituasjon av de kommuneansatte (hvorav to helsearbeidere innen miljørettet helsevern), som er satt til å tjene kommunens innbyggere. Hvordan kunne de, når de kjente til min traumatiske bakgrunn og påfølgende sårbarhet for krenkelser i asymmetriske relasjoner? De var også klar over at jeg hadde en somatisk sykdom som kan forverres av stress, og at jeg lenge hadde levd under forhold som gjorde at jeg aldri fikk sove en natt igjennom.

De to påfølgende dagene etter dette var jeg i full vigør. Fordi jeg ventet besøk langveisfra, måtte jeg skyve det vonde fra meg. Men da gjestene hadde reist hjem, kjente jeg hvor ekstremt sliten jeg egentlig var.

Jeg satte meg ned og slappet av. Idet jeg trakk pusten dypt kjente jeg hvordan kroppsfølelsen forandret seg. Det startet i brystet og gikk nedover. I løpet av 20 sekunder hadde jeg fått en "annen" kropp, en følt oldingekropp.

Opplevelsen var meget skremmende. Den liknet intet annet jeg hadde vært borti, og heller ikke noe jeg hadde lest eller hørt om. Jeg skjønte absolutt ingen ting. Men jeg kjente at jeg var veldig sliten. Fra nå av kunne jeg ikke lenger sitte i timesvis og lese, men måtte gå og legge meg etter en halvtime i sittestilling.

Lite ante jeg den gangen at dette var begynnelsen på en kronisk tilstand, og at den skulle bli verre og verre etter som tiden gikk. Utmattelsen har blitt kraftigere, men også andre symptomer har kommet til. Og spesielt etter at jeg har tatt meg sammen og vært flink, dvs. gjort noe sosialt som normale mennesker pleier å gjøre - som å feire jul.

Jeg tolker "dødgjøringen" av kroppen som et forsøk på å komme seg ut av en situasjon det var umulig å være i. Det er mulig det fins et virus som er bakenforliggende årsak, men det vet jeg ikke noe om. Det jeg derimot vet, er at langvarig avmakt hos meg som allerede var svært traumatisert kulminerte i et psykisk traume som det hadde stått i menneskelig makt å unngå, og dette utløste utmattelsetilstanden min.

Og at den dermed var helt unødvendig.

Det er ikke sikkert at jeg orker å svare på spørsmål, men du må gjerne legge igjen en kommentar om egne erfaringer med utmattelse.

Noen forskere mener å ha funnet sammanheng mellom barndomstraumer og utmattelse.

Se også: En kobling man ikke har gjort

Bloggere som skriver om ME

Gode blogger om ME (myalgisk encefalopati):

Beates rasteplasss
Iskwews MEblogg
Lothiane
Marias Metode
Neglecta
Rockette
Rutts tankespinn
Selsiusplass
~SerendipityCat~
Syltegeek
Tante Grønn
Tired of ME
Tornerose

Hjelp til med å fremme ME-saken!

Det ligger mennesker rundt omkring i Norge som er overfølsomme for selv den minste påvirkning av lyd eller lys, med store smerter og utrolige plager. Kroppene deres har totalt kollapset, men helsevesenet har stort sett ingenting å tilby disse pasientene, som ofte lider i årevis uten å få stilt en riktig diagnose og uten å få noen adekvat behandling. Pasientene er i stor grad overlatt til seg selv.

Det bevilges skammelig lite midler på forskning om sykdommen ME i Norge – en sykdom som er langt mer utbredt i Europa enn for eksempel MS og AIDS.

9. oktober i år ble banebrytende forskning offentliggjort i vitenskapsmagasinet Science. Denne forskningen kan bety at man nå er mye nærmere en løsning på ME-gåten enn noen gang før, og dermed også nærmere å kunne finne en behandling til ME-pasienter. Du kan lese mer om hva denne forskningen innebærer her. Når man ser hva man kan oppnå med forskning, så er det ikke tvil om at dette er veien å gå. Vi trenger mer forskning NÅ!

Tidligere i år ble det laget et opprop som krever bl.a. mer biomedisinsk forskning på ME og behandling. Om du ikke allerede har underskrevet, vil jeg gjerne be deg om å signere oppropet – og få gjerne med deg pårørende, venner og bekjente også.

Oppropet ble levert til helseminister Bjarne Håkon Hansen 3. juli og det er nå et oppfølgingsmøte med Helsedirektoratet under planlegging. De bak oppropet håper å kunne klare å legge et stort trykk på helsemyndighetene når det gjelder disse sakene, og de trenger din støtte i arbeidet! Det er nemlig én ting man må være mange om å få til, og det er å samle så mange underskrifter man kan for å vise politikerne at dette oppropet er det kraft bak. Kan du hjelpe til med å oppnå dette?

Ønsker du å signere med fullt navn, signerer du på denne linken. (OBS! Sjekk at navnet ditt kommer opp rett etter du har sendt så de ikke mister din signatur pga kodefeil.)
Ønsker du å være anonym, benytter du denne linken.

Du kan også sende din signatur på SMS. Send meldingen ‘opprop meopprop ditt navn’ til 2400. Det koster 1,50 per melding.

Ønsker du å gjøre mer?
På et eget underforum på Me-forum vil du bl.a. finne ferdige tekster du kan videresende i mail eller poste på Twitter, i bloggen din, på Facebook o.l. Informasjon om det foreliggende møtet med Helsedirektoratet vil bli lagt ut både på Me-forum og på Facebook-gruppen før neste møte finner sted.

Det er fritt for alle å melde seg inn i Facebook-gruppen.

På forhånd tusen takk for din støtte – hver underskrift teller!

Kilde

Jobb søkes

Norske Sengeforhandleres Forening

Som Deres forening sikkert har fått med seg, er det mange som er frustererte over alle oss som ikke er i lønnet arbeid. Jeg ser meg derfor nødt til å be Dem skaffe meg en stilling.

Mine akademiske kvalifikasjoner:
Cand.mag., med fordypning i svartedauen. Snakker middelalderlatin, men på ingen måte flytende.

Jeg søker jobb som sengemodell i en av Deres forretninger. Siden jeg har en sykdom som lenker meg til sengen store deler av døgnet, er dette den eneste jobben jeg er i stand til å utføre.

Jeg er riktignok ikke alltid like sengevakker - det tror jeg noen av mine tidligere beilere ville kunne skrive under på en lørdag morgen når jeg hadde vært på byen kvelden før - men jeg antar at alle modeller freshes litt opp før de går til sengs. Jeg tar gjerne på meg lang parykk, for jeg har alltid ønsket meg like langt hår som Vibeke Løkkeberg.

I sengeforretningen hvor jeg skal jobbe, må det ikke være skarpt lys ved sengen. Jeg er nemlig overømfindtlig for lys for tiden, det er en del av sykdommen min. I tillegg har jeg fra før en psykisk lidelse som gjør meg hypersensitiv for lyder - og dessuten gjør at jeg ikke tåler stress. Derfor må de dempe lydnivået så mye som overhodet mulig i butikken, med arabiske tepper, puter og slikt, så jeg slipper å ta inn all kranglingen fra gamle ektepar på sengehandel (De vet den om dobbelseng vs to enkelsenger).

Det er mulig De synes jeg virker litt gal, men jeg er veldig snill. Jeg lover å ikke røyke på sengen.

Jeg vurderte en stund å søke jobb hos Begravelsebyråenes Landssammenslutning, for der ville det vært stillere, men jeg får så vondt i kroppen av å ligge i samme stilling hele tiden, så jeg ombestemte meg. Dessuten er deres senger veldig trange og smale.

Jeg mener meg godt kvalifisert til å ligge i sengen hele dagen og samtidig motta lønn. Det passer mitt funksjonsnivå og min lommebok perfekt.

Jeg ser frem til svar fra Dem.

Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås

Se også: Fremad marsj - uten retning på bloggen Marias metode

Bloggen min leses!

Jeg fikk en svært uventet henvendelse i dag: En forespørsel om å holde foredrag for masse psykologer - om brukermedvirkning og diagnoser! Det sto blant annet: " Vi tenker ofte ikke over at vi setter rimelig "heavy" merkelapper på folk".

Det var overraskende, siden jeg kjefter så mye på profesjonen. Ikke desto mindre er det veldig rørende at "motpartens" meninger og erfaringer har en betydning. Dette er jo én form for brukermedvirkning.

Hadde jeg vært frisk, hadde jeg selvfølgelig sagt ja, selv om det ville vært litt skummelt (jeg har aldri holdt foredrag for behandlere før). Men kroppen min fungerer ikke, hodet heller ikke så godt, og jeg sitter her med hovne føtter som ikke får på seg pensko, har en kul på halsen, og øyne som er ømme og svir. Så jeg foreslo en annen foredragsholder.

Ikke rart at jeg elsker internett, sånn som situasjonen er.