Jeg kom over et innlegg om forskning på voldtektsmyter i den gamle bloggen til Hege Tunstad, hvor hun viser til en artikkel som heter Stop Blaming the Victim: A Meta-Analysis on Rape Myths (og som jeg fant i fulltekst). Det gjør vondt å lese dette om dem som har som en oppgave å hjelpe ofre som får det vanskelig etter overgrep:
Therapists' length of experience working with rape victims was found to be positively associated with RMA [rape-myths acceptance]. One possible explanation for this finding is that the therapists may become desensitized to the suffering of rape because of repetitive exposure or as a consequence of compassion fatigue, and this may lead to an increased acceptance of rape myths. Other possible explanations include Fox and Carey’s (1999) collusive resistance concept. This concept describes the process by which therapists join rape survivors to avoid confronting painful issues, thus, failing the therapeutic responsiveness. Using the same rationale, attempts to avoid painful issues related to the assault may also lead to justify the rape in certain extent. The implications of these findings are important. It seems that it is necessary to not only promote awareness of the ways in which RMA may be impacting the survival of rape victims (Moor, 2007) but also to examine how RMA may be affecting the therapists’ perception of the victims.
18.3.12
13.3.12
Erfaringskompetanse låner ut bøker
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har bøker til utlån. Bibliotekaren skriver på senterets nettsted:
Alle bøkene kan lånes gratis fra vår kunnskapsbase . Vi sender boka til deg i posten. Når du skal levere den tilbake igjen til oss, kan du enten selv sende den til oss, eller levere den inn på ditt nærmeste bibliotek – som da sender den gratis for deg.
Sjekk Erfaringskompetanses kunnskapsbase.
Der finner man blant annet Ny kunnskap – ny praksis. Et nytt psykisk helsevern av Tor-Johan Ekeland.
Alle bøkene kan lånes gratis fra vår kunnskapsbase . Vi sender boka til deg i posten. Når du skal levere den tilbake igjen til oss, kan du enten selv sende den til oss, eller levere den inn på ditt nærmeste bibliotek – som da sender den gratis for deg.
Sjekk Erfaringskompetanses kunnskapsbase.
Der finner man blant annet Ny kunnskap – ny praksis. Et nytt psykisk helsevern av Tor-Johan Ekeland.
12.3.12
Foredrag om vold av Steven Pinker
Psykologen Steven Pinker holder onsdag foredraget Naturens bedre vinklinger – Hvorfor volden har avtatt i Oslo.
Har du ikke anledning til å høre det, kan du se ham i denne videoen.
Har du ikke anledning til å høre det, kan du se ham i denne videoen.
11.3.12
Når pasienten stritter imot
Ein god tommelfingerregel er at når pasienten synest stritta imot, utan å sei det i klartekst, då må terapeuten stoppa opp og reflektera rundt kva som skjer. Helst høgt og i lag med pasienten. Det kan svært godt henda at terapeuten har framstått som arrogant og ovanfrå og ned, utan å ha noko ønske om å vera slik. Det kan til dømes handla om å tre ned over hovudet på pasienten ei forståing av han eller henne som vedkomande ikkje kjenner seg att i, eller det kan vera intervensjonar eller forslag som blir malplassert. Ei krenking pasienten dels svelgjer unna (han eller ho har tålt mykje før), dels reagerer på ved å beskytta seg, altså trekkja seg tilbake og framstå som umotivert eller motvillig.
Les psykologspesialist Jofrid Bjørkviks blogginnlegg Motstand hjå pasienten er arroganse hjå terapeuten.
Bjørkviks doktoravhandling God nok? er her.
Les psykologspesialist Jofrid Bjørkviks blogginnlegg Motstand hjå pasienten er arroganse hjå terapeuten.
Bjørkviks doktoravhandling God nok? er her.
9.3.12
Åpent brev og PFU-klage etter Aftenposten-artikler om tvang
Mental Helse, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP), We Shall Overcome (WSO), Hvite Ørn og Mental Helse Ungdom har i dag sendt et åpent brev til Aftenposten, samt klaget Aftenposten inn til Pressens Faglige Utvalg for brudd på Vær Varsom-plakaten.
Les brevet
Les brevet
Feeder med arrangementer om psykisk helse
Få med deg informasjon om arrangementer innen psykisk helse og beslektede tema
ved å abonnere på en av feedene:
Brukere (fra WSO-bloggen)
Fagfolk (fra NFPH-bloggen)
De to er delvis overlappende.
ved å abonnere på en av feedene:
Brukere (fra WSO-bloggen)
Fagfolk (fra NFPH-bloggen)
De to er delvis overlappende.
Psykiske skader som samlebetegnelse i tiltalen
Dagens Klassekampen påpeker at mens dødsårsak og skuddskader beskrives i detalj i tiltalen mot ABB, nevnes kategorien psykiske ettervirkninger kun som en samlebetegnelse.
Dette reagerer generalsekretær Bjørn Lydersen i Mental Helse på:
- Jeg synes det er urimelig at somatiske skader er tydelig gjengitt, mens betydelige psykiske belastninger blir viet så lite oppmerksomhet, sier han.
Han mener man burde fått med en beskrivelse av omfang og hva slags type skade det er snakk om.
Dette reagerer generalsekretær Bjørn Lydersen i Mental Helse på:
- Jeg synes det er urimelig at somatiske skader er tydelig gjengitt, mens betydelige psykiske belastninger blir viet så lite oppmerksomhet, sier han.
Han mener man burde fått med en beskrivelse av omfang og hva slags type skade det er snakk om.
3.3.12
Helsedirektoratets og Mental Helses holdning til barns traumer
I dag forteller Aftenposten at NKVTS har kartlagt 511 barn og ungdom mellom 10 og 18 år som ble henvist til to BUP-poliklinikker mellom 2008 og 2010. Nesten halvparten hadde opplevd traumer (type I eller II). Nesten 60 prosent av disse hadde vært utsatt for vold utenfor familien, 37 prosent direkte utsatt for vold i familien.
I ca 40 prosent av henvisningene til BUP var imidlertid traumene ikke nevnt.
Nå anbefaler NKVTS at poliklinikkene sørger for at eventuelle traumer blir systematisk kartlagt på et tidlig tidspunkt.
Generalsekretær i Mental Helse Bjørn Lydersen tror imidlertid at "det er bedre om de unge kan få hjelp gjennom relasjonen som oppstår mellom behandler og pasient".
Anne-Grete Kvanvig, fungerende direktør ved avdeling psykisk helsevern og rus i Helsedirektoratet, er enig med Lydersen. Inntaket bør "innrettes individuelt overfor det enkelte barn/ungdom og deres situasjon", sier hun.
Les også: Vad berättar barn om sina kontakter med BUP?
I ca 40 prosent av henvisningene til BUP var imidlertid traumene ikke nevnt.
Nå anbefaler NKVTS at poliklinikkene sørger for at eventuelle traumer blir systematisk kartlagt på et tidlig tidspunkt.
Generalsekretær i Mental Helse Bjørn Lydersen tror imidlertid at "det er bedre om de unge kan få hjelp gjennom relasjonen som oppstår mellom behandler og pasient".
Anne-Grete Kvanvig, fungerende direktør ved avdeling psykisk helsevern og rus i Helsedirektoratet, er enig med Lydersen. Inntaket bør "innrettes individuelt overfor det enkelte barn/ungdom og deres situasjon", sier hun.
Les også: Vad berättar barn om sina kontakter med BUP?
1.3.12
Besværlig pasientrolle
Da jeg fikk en somatisk sykdom, A, for flere år siden, ble jeg fortalt at jeg måtte få en bestemt type behandling. Den hadde jeg veldig lite lyst på, fordi jeg med en overgrepshistorie er overfølsom overfor at noen gjør noe med kroppen min. Så hørte jeg tilfeldig en sykepleier nevne en annen type behandling, og det ble til at jeg bestemte meg for den, selv om både spesialist og fastlege var uenige med meg.
Etter noen år var sykdomsforløpet blitt slik at jeg sluttet å ta medisinen, fordi jeg feiltolket legens budskap. Senere gjenopptok jeg medisineringen, men da hadde jeg fått to tilleggslidelser. Den ene av disse, B, ville jeg kanskje fått uansett, og det er den muligheten jeg skulle ønske at legene hadde informert meg om da jeg skulle velge type behandling første gang, for hvordan kan man velge når man ikke kjenner det store bildet? Eller var det "bare" jeg som ikke oppfattet informasjonen?
Denne tilleggslidelsen B, som ble konstatert for et par år siden, kan igjen føre til nye sykdommer - som jeg nå har fått. Da jeg fikk diagnosen B, ble jeg ikke fortalt at lidelsen kunne føre til blant annet sykdom C - eller så oppfattet jeg det ikke. Hadde jeg visst at B kunne medføre C, hadde det enda vært tid til at jeg kunne velge behandlingen som legene helt i starten ønsket jeg skulle ta. Nå er det for sent.
Det er vanskelig som pasient å vite eksakt hva man skal spørre om når man i utgangspunktet vet lite. Som nettbruker kan man søke etter informasjon, men jeg har så mye angst at jeg ikke tør å sitte alene med PC-en og lese om alt det fæle jeg kan pådra meg. Kanskje det er mine psykiske greier som har gjort at leger har villet være hensynsfulle og ikke skremme meg, og at det er en grunn til at jeg ikke har fått den informasjonen jeg har hatt behov for? Eller kan jeg innimellom delvis oppleves som en ressurssterk pasient, ved at man regner med at en bibliotekarutdannet nettbruker selv klarer å skaffe seg den informasjonen hun trenger?
Dessverre har det vært så godt som umulig å snakke ordentlig om mine psykiske vansker i allmennhelsetjenesten og somatikken (derfor skjønner jeg aldri rådet folk med psykiske plager får om å "kontakte fastlegen"). Hvordan for eksempel angst kan påvirke evnen til å motta informasjon, har også vært et ikke-tema. Jeg mener ikke at kommunikasjon ene og alene er legens ansvar, men jeg har hatt angst for å ta initiativet til å snakke om denne angsten.
Jeg er ikke det minste redd for å lese om psykiske lidelser, fordi det svært sjelden er snakk om dødelige tilstander. Dessuten kjenner jeg for det meste selv hvordan den psykiske formen er, mens jeg har skjønt at det ikke alltid er så lurt å stole på "feelingen" ved somatisk sykdom. Jeg har opplevd å ha en alvorlig somatisk tilstand over tid uten å merke noe som helst.
For meg oppleves det å være pasient i somatikken som svært forskjellig fra å være "psykisk" pasient. Det jeg trøster meg litt med, er at jeg gjennom pasientkarrieren har vært "ulydig" pasient og stort sett ikke tatt medisinen "min" mot psykiske plager (blant annet fordi jeg synes "piller mot overgrep" virker latterlig). Med de tre-fire ulike medikamentene jeg nå tar mot somatisk sykdom, blir risikoen for uheldig interaksjon mer enn nok å holde styr på.
En annen pasient som har tatt feil, er Anna på bloggen Diagnostisert.
Etter noen år var sykdomsforløpet blitt slik at jeg sluttet å ta medisinen, fordi jeg feiltolket legens budskap. Senere gjenopptok jeg medisineringen, men da hadde jeg fått to tilleggslidelser. Den ene av disse, B, ville jeg kanskje fått uansett, og det er den muligheten jeg skulle ønske at legene hadde informert meg om da jeg skulle velge type behandling første gang, for hvordan kan man velge når man ikke kjenner det store bildet? Eller var det "bare" jeg som ikke oppfattet informasjonen?
Denne tilleggslidelsen B, som ble konstatert for et par år siden, kan igjen føre til nye sykdommer - som jeg nå har fått. Da jeg fikk diagnosen B, ble jeg ikke fortalt at lidelsen kunne føre til blant annet sykdom C - eller så oppfattet jeg det ikke. Hadde jeg visst at B kunne medføre C, hadde det enda vært tid til at jeg kunne velge behandlingen som legene helt i starten ønsket jeg skulle ta. Nå er det for sent.
Det er vanskelig som pasient å vite eksakt hva man skal spørre om når man i utgangspunktet vet lite. Som nettbruker kan man søke etter informasjon, men jeg har så mye angst at jeg ikke tør å sitte alene med PC-en og lese om alt det fæle jeg kan pådra meg. Kanskje det er mine psykiske greier som har gjort at leger har villet være hensynsfulle og ikke skremme meg, og at det er en grunn til at jeg ikke har fått den informasjonen jeg har hatt behov for? Eller kan jeg innimellom delvis oppleves som en ressurssterk pasient, ved at man regner med at en bibliotekarutdannet nettbruker selv klarer å skaffe seg den informasjonen hun trenger?
Dessverre har det vært så godt som umulig å snakke ordentlig om mine psykiske vansker i allmennhelsetjenesten og somatikken (derfor skjønner jeg aldri rådet folk med psykiske plager får om å "kontakte fastlegen"). Hvordan for eksempel angst kan påvirke evnen til å motta informasjon, har også vært et ikke-tema. Jeg mener ikke at kommunikasjon ene og alene er legens ansvar, men jeg har hatt angst for å ta initiativet til å snakke om denne angsten.
Jeg er ikke det minste redd for å lese om psykiske lidelser, fordi det svært sjelden er snakk om dødelige tilstander. Dessuten kjenner jeg for det meste selv hvordan den psykiske formen er, mens jeg har skjønt at det ikke alltid er så lurt å stole på "feelingen" ved somatisk sykdom. Jeg har opplevd å ha en alvorlig somatisk tilstand over tid uten å merke noe som helst.
For meg oppleves det å være pasient i somatikken som svært forskjellig fra å være "psykisk" pasient. Det jeg trøster meg litt med, er at jeg gjennom pasientkarrieren har vært "ulydig" pasient og stort sett ikke tatt medisinen "min" mot psykiske plager (blant annet fordi jeg synes "piller mot overgrep" virker latterlig). Med de tre-fire ulike medikamentene jeg nå tar mot somatisk sykdom, blir risikoen for uheldig interaksjon mer enn nok å holde styr på.
En annen pasient som har tatt feil, er Anna på bloggen Diagnostisert.
29.2.12
Liten, lønnet bloggjobb ledig
Vil du overta en lønnet bloggjobb etter meg for Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet Sykehus (ABUP)? Det er snakk om cirka en times blogging i uken.
ABUP-bloggen har innlegg om ulike emner under psykisk helse/barn, hvorav arrangementer (altså seminarer, konferanser, fagdager m.m. om psykisk helse-relevante tema, og spesielt relatert til barn og familie) topper listen. Ellers er det informasjon om blant annet relevante rapporter, helsepolitikk, forskning/avhandlinger, bøker/boklanseringer, videoer og temaet vold/overgrep mot barn. Liker du å holde deg litt oppdatert om hva som skjer på psykisk helsefeltet, er denne bloggjobben midt i blinken.
Ansatte ved ABUP kontakter bloggansvarlig om de har informasjon som skal legges ut i bloggen, men for det meste finner du den selv. Jeg tipser gjerne om hvilke kilder jeg har brukt for å finne informasjon, og vil i det hele tatt kunne hjelpe mye til i begynnelsen, dersom det er behov for det.
Du bør ha erfaring med bloggmediet, men om du er uvant med Blogspot-blogg, så står jeg til tjeneste. Det samme gjelder bruk av f.eks. Scribd.
ABUP-bloggen er ikke en personlig blogg der man skriver om egne erfaringer eller synspunkter på psykisk helse, men det er lov til å lenke til personlige blogger når det er relevant, slik jeg har gjort her. Jeg har også lenket til min egen blogg noen få ganger, men man skal ikke bruke ABUP-bloggen til å pushe egne saker.
Kontaktperson for jobben er Iris Anette Olsen ved Sørlandet Sykehus, e-post: Iris.Anette.Olsen@sshf.no, men henvend deg til meg om du har spørsmål om selve bloggingen.
ABUP-bloggen har innlegg om ulike emner under psykisk helse/barn, hvorav arrangementer (altså seminarer, konferanser, fagdager m.m. om psykisk helse-relevante tema, og spesielt relatert til barn og familie) topper listen. Ellers er det informasjon om blant annet relevante rapporter, helsepolitikk, forskning/avhandlinger, bøker/boklanseringer, videoer og temaet vold/overgrep mot barn. Liker du å holde deg litt oppdatert om hva som skjer på psykisk helsefeltet, er denne bloggjobben midt i blinken.
Ansatte ved ABUP kontakter bloggansvarlig om de har informasjon som skal legges ut i bloggen, men for det meste finner du den selv. Jeg tipser gjerne om hvilke kilder jeg har brukt for å finne informasjon, og vil i det hele tatt kunne hjelpe mye til i begynnelsen, dersom det er behov for det.
Du bør ha erfaring med bloggmediet, men om du er uvant med Blogspot-blogg, så står jeg til tjeneste. Det samme gjelder bruk av f.eks. Scribd.
ABUP-bloggen er ikke en personlig blogg der man skriver om egne erfaringer eller synspunkter på psykisk helse, men det er lov til å lenke til personlige blogger når det er relevant, slik jeg har gjort her. Jeg har også lenket til min egen blogg noen få ganger, men man skal ikke bruke ABUP-bloggen til å pushe egne saker.
Kontaktperson for jobben er Iris Anette Olsen ved Sørlandet Sykehus, e-post: Iris.Anette.Olsen@sshf.no, men henvend deg til meg om du har spørsmål om selve bloggingen.
27.2.12
En psykologs rapport fra Sundvolden
I Psykologtidsskriftet forteller Øystein Teigre, spesialist i klinisk psykologi, om da han var på Sundvolden og hjalp overlevende ungdommer fra Utøya.
"Intet er meg fremmed", sa jeg tidligere, etter 35 års arbeid som psykolog. Jeg tok feil der jeg sto på kjøkkenet mitt, skrudde på potetene og skulle slappe av etter fire dager på fjelltur i Sylane. En telefon fortalte meg om Utøya og resten av situasjonen.
Personlig er jeg glad for at jeg leste artikkelen, selv om jeg først tenkte at det ville jeg neppe ha godt av, slik som jeg har det for tiden. Selvsagt var det vond lesning, men man vil vel uansett danne seg bilder av en katastrofe, og da er det like greit om de delvis kan skapes av historien til en som var der og hjalp til og gjorde en forskjell? Det ble ørlite lettere å skille denne katastrofen fra egne traumer etter at jeg leste artikkelen, som er omtalt i blant annet Aftenposten.
"Intet er meg fremmed", sa jeg tidligere, etter 35 års arbeid som psykolog. Jeg tok feil der jeg sto på kjøkkenet mitt, skrudde på potetene og skulle slappe av etter fire dager på fjelltur i Sylane. En telefon fortalte meg om Utøya og resten av situasjonen.
Personlig er jeg glad for at jeg leste artikkelen, selv om jeg først tenkte at det ville jeg neppe ha godt av, slik som jeg har det for tiden. Selvsagt var det vond lesning, men man vil vel uansett danne seg bilder av en katastrofe, og da er det like greit om de delvis kan skapes av historien til en som var der og hjalp til og gjorde en forskjell? Det ble ørlite lettere å skille denne katastrofen fra egne traumer etter at jeg leste artikkelen, som er omtalt i blant annet Aftenposten.
Om vestlig tankegods rundt lidelse
Psykologtidsskriftet har en del stoff relatert til terroren 22. juli. Jeg falt for en kommentar av psykologspesialist Judith van der Weele, kalt "Klagens kraft". Det er en tekst jeg kan føle meg eksistensielt hjemme i.
Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det. Høres dette kjent ut? Mye av vårt vestlige tankegods rundt lidelse kan oppsummeres med dette. I psykologien kan man lære metoder som skal være løsningsorienterte heller enn problemorienterte. Den vestlige forståelsen rundt livets utfordringer bygger på teori som dreier seg om å tenke, velge, og handle på en måte som gjør livet bedre. Man er sin egen (u)lykkes smed. Kanskje ikke alltid ansvarlig for det som skjer med en, men i alle fall for hvordan en håndterer utfordringer eller livet etter katastrofer. (s. 911)
Og så er det veldig kjekt å ha en psykolog å vise til neste gang jeg kommer opp i en nettkrangel om å "legge bak seg", "se fremover" og "ikke være et offer".
Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det. Høres dette kjent ut? Mye av vårt vestlige tankegods rundt lidelse kan oppsummeres med dette. I psykologien kan man lære metoder som skal være løsningsorienterte heller enn problemorienterte. Den vestlige forståelsen rundt livets utfordringer bygger på teori som dreier seg om å tenke, velge, og handle på en måte som gjør livet bedre. Man er sin egen (u)lykkes smed. Kanskje ikke alltid ansvarlig for det som skjer med en, men i alle fall for hvordan en håndterer utfordringer eller livet etter katastrofer. (s. 911)
Og så er det veldig kjekt å ha en psykolog å vise til neste gang jeg kommer opp i en nettkrangel om å "legge bak seg", "se fremover" og "ikke være et offer".
26.2.12
Psykolog: - Psykiske lidelser er ikke svakhet
Nytt blogginnlegg av psykolog Svein Øverland:
I mange år nå, har man arbeidet målrettet med å fjerne fordommer og tabuer mot folk med psykiske lidelser. Det har blitt gjort mye bra og mye tyder på at det har hjulpet. Ting har gått fremover...... Men ikke så langt som jeg hadde håpet. Situasjonen er bedre, men ikke god nok. Nå er jo jeg en pessimistisk fyr, men jeg tviler på at Opptrappingsplanen har ført til særlig dyptgående endringer av hvordan folk flest tenker om folk med psykiske lidelser.
Det er særlig to myter jeg misliker; at folk med psykiske lidelser er farlige og at psykiske lidelser skyldes svakhet.
I mange år nå, har man arbeidet målrettet med å fjerne fordommer og tabuer mot folk med psykiske lidelser. Det har blitt gjort mye bra og mye tyder på at det har hjulpet. Ting har gått fremover...... Men ikke så langt som jeg hadde håpet. Situasjonen er bedre, men ikke god nok. Nå er jo jeg en pessimistisk fyr, men jeg tviler på at Opptrappingsplanen har ført til særlig dyptgående endringer av hvordan folk flest tenker om folk med psykiske lidelser.
Det er særlig to myter jeg misliker; at folk med psykiske lidelser er farlige og at psykiske lidelser skyldes svakhet.
25.2.12
24.2.12
Hva slags opplysninger kan et legat kreve?
Et legat deler ut midler til personer som har fått en schizofrenidiagnose. Ifølge søknadsskjemaet må søkeren legge ved bekreftelse på diagnosen schizofreni fra lege eller psykolog, samt samtykke i at legatkontoret kan innhente opplysninger fra ligningskontor, trygdekontor, sosialkontor og folkeregister.
Er dette virkelig lov? Har de lovhjemmel eller konsesjon?
OPPDATERING: Jeg spurte Datatilsynet på Twitter. De svarte følgende:
Er dette virkelig lov? Har de lovhjemmel eller konsesjon?
OPPDATERING: Jeg spurte Datatilsynet på Twitter. De svarte følgende:
@Sigrun_ Dersom legatet beh søkn manuelt trenges ikke konsesjon. Om personopplysninger behandles elektronisk (f.eks i et register) må de ha
— Datatilsynet (@Datatilsynet) February 24, 2012
@Sigrun_ Samtykkeerklæringen var nok litt vel generell. Burde nok hatt noe veiledning mht hvilke typer opplysninger man vil ha samtykke for
— Datatilsynet (@Datatilsynet) February 24, 2012
@Brinchern @Sigrun_ legatet lovlig, men still gjerne spørsmål ved deres blanco-samtykke. Send ikke søkn m sensitive personoppl pr epost
— Datatilsynet (@Datatilsynet) February 24, 2012
23.2.12
"Kreativt" salg av helse på nettet
I fjor sommer oppdaget man en bloggende falsk "lege" med interesse for borderline-diagnosen, som oppfordret folk med diagnosen til å kontakte ham på e-post. Etter bråket vårt forsvant han. Eller gjorde han kanskje ikke det?
Tidlig i fjor høst fikk jeg en bloggkommentar til et psykisk helse-innlegg som fikk meg til å stusse. Den var undertegnet Jon Monsen. Jeg tenkte: Har de så lite å gjøre der borte på Psykologisk institutt at de har begynt å kommentere i pasientblogger i arbeidstiden? Så leste jeg kommentaren:
Håndbok i bipolar lidelse
www.psykisk.info
Oppdatering
Jeg ser at Karin Yrvin skriver: "Her en dag leste jeg en håndbok om bipolar lidelse". Mon tro om det var kjeltringens "håndbok" hun leste?
Tidlig i fjor høst fikk jeg en bloggkommentar til et psykisk helse-innlegg som fikk meg til å stusse. Den var undertegnet Jon Monsen. Jeg tenkte: Har de så lite å gjøre der borte på Psykologisk institutt at de har begynt å kommentere i pasientblogger i arbeidstiden? Så leste jeg kommentaren:
Håndbok i bipolar lidelse
www.psykisk.info
Det var alt. Jeg googlet "Jon Monsen" håndbok bipolar, og havnet i kunnskapsbasen til Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA). Der var det et innlegg med lenke til det samme nettstedet, hvor man kunne kjøpe "håndbok i bipolar lidelse". Jeg klikket meg inn på siden, og fant en bokpresentasjon uten noe forfatternavn. Språket var verken fugl eller fisk; det var en amatør som prøvde å fremstå som så "faglig" at han bommet på målgruppen (brukere). Innlegget hos NAPHA var signert Jon Monsen. Jeg kontaktet NAPHA og sa jeg var 95 prosent sikker på at det ikke var psykologen Jon Monsen som sto bak. NAPHA trodde meg, og de slettet innlegget.
Nettstedet med "håndboken" eksisterer fortsatt. Det selger to "håndbøker", hvorav en for pårørende. Fyren har lagt igjen lenke dit i flere blogger og på Facebook. Jeg håper virkelig at ingen kjøper "Monsens håndbøker".
Så fikk jeg en følger på Twitter som er/gir seg ut for å være psykiater og som i profilen oppfordrer folk til å kontakte ham på e-post dersom de har medisinske spørsmål. Har en lege virkelig så lite å gjøre at han trenger å be folk på verdensveven om å ta kontakt? Da jeg var kjæreste med en lege, forsto jeg det slik at problemet heller var at folk henvendte seg med medisinske spørsmål i tide og utide.
Mens jeg skriver dette, tar jeg en pause fra bloggen og bestemmer meg for å google Twitter-psykiateren. Det dukker opp hele seks Twitter-kontoer, med litt ulik profil, men med den samme oppfordringen til tvitrerne om å ta kontakt med den hjelpevillige legen. En av kontoene har blitt slettet.
Siden dette er en person fra et annet land, gidder jeg ikke "forfølge saken", for selv om jeg lar meg provosere av kjeltringer, så er det en grense for alt. Men jeg kjenner jeg er blitt mer skeptisk til helsebransjen på nettet.
Mens jeg skriver dette, tar jeg en pause fra bloggen og bestemmer meg for å google Twitter-psykiateren. Det dukker opp hele seks Twitter-kontoer, med litt ulik profil, men med den samme oppfordringen til tvitrerne om å ta kontakt med den hjelpevillige legen. En av kontoene har blitt slettet.
Siden dette er en person fra et annet land, gidder jeg ikke "forfølge saken", for selv om jeg lar meg provosere av kjeltringer, så er det en grense for alt. Men jeg kjenner jeg er blitt mer skeptisk til helsebransjen på nettet.
Oppdatering
Jeg ser at Karin Yrvin skriver: "Her en dag leste jeg en håndbok om bipolar lidelse". Mon tro om det var kjeltringens "håndbok" hun leste?
19.2.12
Hvem skades av ikke-eksponering?
På Psykiatribloggen stilles spørsmålet: Hvem kan retraumatiseres ved eksponering/konfrontering/utforskning av traumer i terapi? Problemet med innlegget er at det ikke berører faren for (re)traumatisering dersom traumefokus er noe klienten selv ønsker, men avvises på. Mange klienter har opplevd ulike former for slik avvisning hos den ene terapeuten etter den andre. Noe av essensen i traumet er jo ekstrem avmakt, og å oppleve at man må underkaste seg nok en autoritet og oppgi sin vilje, er rett og slett destruktivt.
Jeg leser en del blogger og artikler av terapeuter, og det slår meg hvor sjelden klientens ønsker kommer til syne i prosessen der det tas beslutning om hvilken behandling klienten "skal" ha. Paradoksalt nok gjelder dette også terapeuter som arbeider innen traumefeltet.
Selv ønsker jeg en terapi med fokus på traumer, men jeg vil mye heller være klient hos en som er opptatt av, og praktiserer, brukermedvirkning, enn en som (bare) kan "alt" om traumeterapi.
Jeg leser en del blogger og artikler av terapeuter, og det slår meg hvor sjelden klientens ønsker kommer til syne i prosessen der det tas beslutning om hvilken behandling klienten "skal" ha. Paradoksalt nok gjelder dette også terapeuter som arbeider innen traumefeltet.
Selv ønsker jeg en terapi med fokus på traumer, men jeg vil mye heller være klient hos en som er opptatt av, og praktiserer, brukermedvirkning, enn en som (bare) kan "alt" om traumeterapi.
16.2.12
Svensk antistigmakampanje sprer fordommer
Endelig får den svenske "opplysningskampanjen" Hjärnkoll kritikk fra brukerorganisasjonen Riksförbundet för Social och Mental Hälsa (RSMH)! Interessepolitisk talsperson Hannes Qvarfordt trekker fram fire eksempler på mytespredning:
- Kampanjens navn (H)järnkoll antyder at psykisk uhelse har sin opprinnelse i hjernen. Endelsen "koll" gir assosiasjoner til en defekt i hjernen som må holdes under kontroll.
- "Psykisk sykdom er som en hvilken som helst sykdom".
Vel, John Read er en av flere som har påvist at sykdomsmodellen ikke reduserer fordommer.
- "Psykisk sykdom er ikke foreldrenes feil".
Statistiske undersøkelser og terapeuterfaringer peker veldig tydelig på en stor overrepresentasjon av uheldige oppvekstforhold for personer med dårlig psykisk helse.
- ”Psykiatrien gir profesjonell hjelp”.
"Varför man har påtagit sig denna uppgift förefaller en aning gåtfullt, eftersom vårdens professionalitet knappast är en fråga för allmänhetens attityder, utan om vilken vård som de facto ges och om den hjälper."
Les saken hos Dagens Medicin.
Se også hva psykologen Daniel Kraft blogger om Hjärnkoll.
- Kampanjens navn (H)järnkoll antyder at psykisk uhelse har sin opprinnelse i hjernen. Endelsen "koll" gir assosiasjoner til en defekt i hjernen som må holdes under kontroll.
- "Psykisk sykdom er som en hvilken som helst sykdom".
Vel, John Read er en av flere som har påvist at sykdomsmodellen ikke reduserer fordommer.
- "Psykisk sykdom er ikke foreldrenes feil".
Statistiske undersøkelser og terapeuterfaringer peker veldig tydelig på en stor overrepresentasjon av uheldige oppvekstforhold for personer med dårlig psykisk helse.
- ”Psykiatrien gir profesjonell hjelp”.
"Varför man har påtagit sig denna uppgift förefaller en aning gåtfullt, eftersom vårdens professionalitet knappast är en fråga för allmänhetens attityder, utan om vilken vård som de facto ges och om den hjälper."
Les saken hos Dagens Medicin.
Se også hva psykologen Daniel Kraft blogger om Hjärnkoll.
14.2.12
Forskning på biologisk materiale fra pasienter
Startskudd for «Humane biobanker» - Forskningsrådet
Pasienten har anledning til å reservere seg mot forskning på eget biologisk materiale samlet inn i helsetjenesten. Dette forutsetter at alle pasienter som avgir prøver til diagnostikk og behandling får informasjon om reservasjonsadgangen og har mulighet til å reservere seg.
Reservasjonsregisteret - Folkehelseinstituttet
Pasienten har anledning til å reservere seg mot forskning på eget biologisk materiale samlet inn i helsetjenesten. Dette forutsetter at alle pasienter som avgir prøver til diagnostikk og behandling får informasjon om reservasjonsadgangen og har mulighet til å reservere seg.
Reservasjonsregisteret - Folkehelseinstituttet
Mennesket bak terapeutrollen
En gjenganger blant oss som har negative erfaringer fra å søke (eller bli påprakket) psykisk helsehjelp, er at vi ønsker (mer) empati fra profesjonelle hjelpere. Et slikt ønske er bare rett og rimelig når man har blitt dypt krenket av det som skal være et hjelpeapparat.
Da jeg ble skadet av en psykolog, klarte jeg ikke lenger å se terapeuter, og i særdeleshet ikke psykologer, som virkelige mennesker. De fikk nærmest noe monstrøst over seg; faktisk verre enn en "vanlig" overgriper, siden man har spesielle forventninger til en terapeut. Utfordringen min ble så å prøve å gjenoppdage terapeuter som mennesker.
For en tid tilbake lenket jeg til en artikkel om terapi på Twitter, med dertil hørende tweet: "The only person guaranteed to feel better after someone sits down on a couch is the psychologist". En tvitrende psykolog svarte meg straks: "Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lukket døren pent etter klienter, og så grått alene - før jeg pusser nesen og henter neste klient". Du kan tro jeg ble overrasket! Var det mulig liksom?
"Jeg tror det er godt for klienter å få vite om slike ting", svarte jeg psykologen, "ikke mens man går i terapi, men sånn generelt". "Ja, det sier seg selv at vi ikke deler slikt med klientene våre. De skal ha rom for sitt. Vi går til veilederne og får prate og gråte der", svarte psykologen. "Takk for at du skrev det", sa jeg". "Selv takk. Til og med her på Twitter og generelt føles det på grensen å dele dette", skrev psykologen.
I går leste jeg om belastningen Per Isdal har opplevd ved å jobbe som terapeut. "Per Isdal sto frem som et levende eksempel på fenomenet ´compassion fatigue´, også kjent som ´secondary traumatic stress disorder´ som gjerne rammer yrkesgrupper som avkreves stor evne til å vise innlevelse og omsorg over tid", sto det. For meg ble dette nok en "menneskeliggjøring" av Den Farlige Terapeuten - selv om Per Isdal riktignok er en psykolog jeg alltid har hatt sans for.
Vi brukere roper ofte etter å bli sett på som menneske, ikke bare pasient. Enkelte omtaler det som at hjelperen må se "mennesket bak diagnosen". Selv har jeg altså trengt å få øye på mennesket bak terapeutrollen.
Da jeg ble skadet av en psykolog, klarte jeg ikke lenger å se terapeuter, og i særdeleshet ikke psykologer, som virkelige mennesker. De fikk nærmest noe monstrøst over seg; faktisk verre enn en "vanlig" overgriper, siden man har spesielle forventninger til en terapeut. Utfordringen min ble så å prøve å gjenoppdage terapeuter som mennesker.
For en tid tilbake lenket jeg til en artikkel om terapi på Twitter, med dertil hørende tweet: "The only person guaranteed to feel better after someone sits down on a couch is the psychologist". En tvitrende psykolog svarte meg straks: "Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lukket døren pent etter klienter, og så grått alene - før jeg pusser nesen og henter neste klient". Du kan tro jeg ble overrasket! Var det mulig liksom?
"Jeg tror det er godt for klienter å få vite om slike ting", svarte jeg psykologen, "ikke mens man går i terapi, men sånn generelt". "Ja, det sier seg selv at vi ikke deler slikt med klientene våre. De skal ha rom for sitt. Vi går til veilederne og får prate og gråte der", svarte psykologen. "Takk for at du skrev det", sa jeg". "Selv takk. Til og med her på Twitter og generelt føles det på grensen å dele dette", skrev psykologen.
I går leste jeg om belastningen Per Isdal har opplevd ved å jobbe som terapeut. "Per Isdal sto frem som et levende eksempel på fenomenet ´compassion fatigue´, også kjent som ´secondary traumatic stress disorder´ som gjerne rammer yrkesgrupper som avkreves stor evne til å vise innlevelse og omsorg over tid", sto det. For meg ble dette nok en "menneskeliggjøring" av Den Farlige Terapeuten - selv om Per Isdal riktignok er en psykolog jeg alltid har hatt sans for.
Vi brukere roper ofte etter å bli sett på som menneske, ikke bare pasient. Enkelte omtaler det som at hjelperen må se "mennesket bak diagnosen". Selv har jeg altså trengt å få øye på mennesket bak terapeutrollen.
11.2.12
- Om jeg hadde visst hvordan diagnosen skulle følge meg gjennom livet
Jeg fikk tilsendt lenken til et interessant blogginnlegg med ditto diskusjon.
10.2.12
Barndomstraumer og psykose
Discordance in psychotic illness across related individuals can be traced to differential exposure to trauma. The association between trauma and psychosis is apparent across different levels of illness and vulnerability to psychotic disorder, suggesting true association rather than reporting bias, reverse causality, or passive gene-environment correlation. Positive psychotic symptoms in vulnerable individuals may arise as a consequence of the level and frequency of exposure to abuse rather than neglect, suggesting symptom-specific and exposure-specific underlying mechanisms.
Childhood Trauma and Psychosis: A Case-Control and Case-Sibling Comparison Across Different Levels of Genetic Liability, Psychopathology, and Type of Trauma (kun abstract)
Am J Psychiatry, December 01, 2011
Childhood Trauma and Psychosis: A Case-Control and Case-Sibling Comparison Across Different Levels of Genetic Liability, Psychopathology, and Type of Trauma (kun abstract)
Am J Psychiatry, December 01, 2011
8.2.12
Superterapeuter
Birgit Valla blogger i dag om Supershrinks (det motsatte er Stinkyshrinks).
Jeg har ikke lest noe om superterapeuter før, tror jeg, bare at de fins - eller kanskje jeg har lest ørlite, på bloggen til Scott Miller og til Barry Duncan.
Men jeg fikk i alle fall en del treff da jeg googlet Supershrinks i Scholar, blant annet her, her, her, her, her og her (har ikke lest artiklene selv).
Jeg har ikke lest noe om superterapeuter før, tror jeg, bare at de fins - eller kanskje jeg har lest ørlite, på bloggen til Scott Miller og til Barry Duncan.
Men jeg fikk i alle fall en del treff da jeg googlet Supershrinks i Scholar, blant annet her, her, her, her, her og her (har ikke lest artiklene selv).
Svart på hvitt: Psykisk helsevern overser barndomstraumer
Til tross for de enorme menneskelige, samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene traumatisering har, og til tross for at sammenhengen mellom psykisk helse og traumatisering er svært sterk, ser vi at en i store deler av psykisk helsevern er det svært lite fokus på oppvekstvilkår som vold, seksuelt misbruk og emosjonell omsorgssvikt... Mange opplæringsinstitusjoner for psykologer, psykiatere og andre faggrupper har omtrent ikke fokus på omfattende vold/misbruk i oppvekst i det hele tatt når de lærer opp ulike faggrupper.
Dette fører dessverre også til svært mye feildiagnostisering og feilbehandling, og svært mange traumatiserte får ikke den hjelpen de skulle hatt.
Vedlegg til NOU 2012:5
Dette fører dessverre også til svært mye feildiagnostisering og feilbehandling, og svært mange traumatiserte får ikke den hjelpen de skulle hatt.
Vedlegg til NOU 2012:5
7.2.12
Reaksjon fra en leser på psykologkronikk om tvang
Fikk tilsendt denne e-posten i dag (navnet er fjernet):
Dilemmaet som raskt meldte seg, var hvordan vi kunne få til en allianse når utgangspunktet var at jeg hadde sperret pasienten inne mot hans eller hennes vilje. Jeg valgte å se på dilemmaet som en spennende utfordring.
Jada, "en spennende utfordring". Men dem han sperrer inne ser neppe på frihetsberøvelsen og andre tvangsovergrep som "en spennende utfordring". De er gode på å demonstrere maktarrogansen og den totale mangel på innsikt i alvoret av det de driver med, disse fagfolkene.
Også denne da: Å redusere tvang ytterligere handler også om at både den vedtaksansvarlige og samfunnet må tåle mer usikkerhet om eventuelle konsekvenser.
For det har jo ingen negative konsenvenser å benytte tvang (det snakkes som vanlig som om konsekvensene av tvang kan veksle på en skala mellom null effekt og sterkt positiv effekt). Han underslår fullstendig hvilke alvorlige negative konsekvenser tvangsbruken i psykiatrien har for enkeltmennesker og på samfunnsnivå.
Selv om det er noen gode elementer i innlegget (hvis jeg legger godviljen til), er det gjennomsyret av så mye psykologfaglig selvgodhet (flere psykologer i tvangspsykiatrien, så blir det bedre.. ), at det er ytterst provoserende lesning.
Og mon tro hva han legger i "ivareta" i denne setningen:
Dersom jeg kommer i en situasjon hvor jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv, håper jeg at noen ivaretar meg - selv om det innebærer tvang.
Spørs om han hadde vært like fornøyd liggende i reimer med en svær nevroleptikasprøyte i rumpa på en eller annen lukket avdeling...
Jeg har ikke godt av å lese mer av slikt som dette, merker jeg...
NN
P.S. Det ser ut som om fagfolkene har ventet til høringsfristens utløp med å sette inn mediatrøkket sitt...
6.2.12
Beskjed til faste lesere
Det kan se ut til at jeg er i ferd med å utvikle en øyesykdom. Jeg ønsker ikke å si mer om tilstanden nå, men dersom det blir stille her på bloggen, vet du hva årsaken sannsynligvis er.
Oppdatering 9. februar
Det er ingen akutt fare med synet, selv om jeg har en øyesykdom. Derimot kan det akutte øyeproblemet mitt være symptom på en annen, svært alvorlig sykdom, men det kunne ikke øyespesialisten si med noen sikkerhet.
Jeg orker ikke å skrive hvilke lidelser/diagnoser det gjelder, for da risikerer jeg å få alskens "gode råd", blant annet fra folk som selger diverse urter og healingtjenester.
Oppdatering 9. februar
Det er ingen akutt fare med synet, selv om jeg har en øyesykdom. Derimot kan det akutte øyeproblemet mitt være symptom på en annen, svært alvorlig sykdom, men det kunne ikke øyespesialisten si med noen sikkerhet.
Jeg orker ikke å skrive hvilke lidelser/diagnoser det gjelder, for da risikerer jeg å få alskens "gode råd", blant annet fra folk som selger diverse urter og healingtjenester.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner