17.3.14

Terapeuters blinde flekker

Foto: Stuart Miles/freedigitalphotos.net 

Teorier som man tror for sterkt på, kan skape blinde flekker. Også terapeuter glemmer ofte at det alltid fins unntak fra regler.

Many will insist that they treat every person as unique, but too often their theories about “what therapists are supposed to do” make this impossible. Behind what looks like attentiveness often lay lots of assumptions, proscriptions, rules, and theoretical loyalties that can feel like a one-size-fits-all approach.

Les artikkelen 9 Blind Spots Most Therapists Share av den amerikanske psykologen og psykoanalytikeren Michael Bader.

12.3.14

Søker informasjonsarbeider med brukererfaring fra psykisk helse

Helsedirektoratet har ledig et engasjement som erfaringskonsulent (rådgiver, kode 1434) i Avdeling psykisk helse og rus. Erfaringskonsulenten skal være webrådgiver for nettsiden www.helsedirektoratet.no og Helsedirektoratets stoff på www.helsenorge.no. Vi er opptatt av at informasjon er tilpasset våre brukergrupper og søker etter en medarbeider som har brukererfaring fra rus- eller psykiske helsetjenester og høyere utdanning innen informasjonsarbeid. 

Les mer

11.3.14

Årsaksforklaring påvirker tro på behandling

Foto: phanlop88/freedigitalphotos.net

En ny studie tyder på at kjemisk ubalanse som årsaksforklaring til depresjon ikke reduserer (selv)stigma, kan forverre forløpet av depresjonen, samt svekke troen på behandling med psykoterapi.

En annen ny studie viser at forskning på psykologisk behandling som har anvendt RCT-design (randomiserte kontrollerte studier), sjelden rapporterer om bivirkninger.

Begge artiklene kan leses i fulltekst.

6.3.14

Alt er ved det gamle



Barneombudet lanserer i dag rapporten Helse på barns premisser. I delen som omhandler helsetilbud til barn utsatt for vold og seksuelle overgrep, leser vi at barna ikke er fornøyd med hvordan de blir møtt hos BUP. De sier BUP er lite interessert i historien deres og mer opptatt av diagnoser.

Høres veldig kjent ut.

Dagsavisen: Behandling får stryk

4.3.14

Hjelp Odd Volden til å realisere bokdrøm

Foto: Odds Blogger-profil

Se hvordan Odd Volden tenker at en bok om brukerperspektivet på psykisk helsefeltet kan se ut. Gi ham dine innspill til hvordan han best kan realisere sin bokdrøm.

Les Odds innlegg Notater til en bok om brukerperspektivet.

2.3.14

Ikke la mørkemenn tolke Bibelen for deg

Bibelens første ord, Bereshit, som vi oversetter med "I begynnelsen".  
(Skjermdump fra YouTube)


Universitetet i Oslo sitt teologiske fakultet legger ut en del av sine forelesninger som podkast på det åpene nettet. Dette semesteret går det blant annet en forelesningsgrekke om både Det gamle og Det nye testamentet. 

I presentasjonen av forelesningene om verdens mest innflytelsesrike bok gjennom tidene står det blant annet: 
Når tekstene leses i vesteuropeisk kontekst i dag, taler de ... inn i et samfunn som har en sekulær grunnforståelse av virkeligheten. En slik virkelighetsforståelse er grunnleggende forskjellig fra den som tekstene opprinnelig sto i forhold til. Disse og liknende forhold gjør at et grundig vitenskapelig studium av Bibelen må inkludere ulike måter å lese og tolke bibeltekstene på.

 Dette kurset legger vekt på et samspill av tre ulike hovedstrategier for lesning av bibeltekster: 
- verden bak teksten (forfatterens verden, historiske forhold),
- verden i teksten (tekstens verden, litterære perspektiv), og 
- verden foran teksten (leserens verden, ulike lesninger og bruk av tekstene).

Podkaster av forelesningene hittil i semesteret ligger her, og man kan abonnere på RSS-feed for å få med seg kommende forelesninger fra og med 10. mars. Datoene fins her. Det går selvsagt an å bare følge enten Det gamle eller Det nye testamentet (Berge foreleser i GT og Kartzow i NT). 

Skulle det friste mer å lære om forholdet mellom islam, kristendom og Vesten, så er det podkaster for det også. 

21.2.14

Å anerkjenne borderlinediagnostiserte

Foto: sattva/freedigitalphotos.net
Den amerikanske antropologen og psykoterapeuten Rebecca J. Lester har skrevet en interessant artikkel om borderlinediagnosen, som kan leses i fulltekst, skjønt jeg er ikke sikker på hvor godt hun egentlig treffer når hun kritiserer feministers kritikk av diagnosen.

Det jeg liker, er at hun anerkjenner det positive ved klienter med "borderlinesymptomer". Det er generelt sjelden at vi som sliter psykisk, omtales på positive måter (og spesielt personer som har fått borderlinediagnosen eller andre personlighetsdiagnoser).

En psykolog skrev på Twitter forrige måned:

Rebecca Lester ser på "borderlinesymptomene" som fremragende overlevelsesstrategier for å kunne navigere under vanskelige forhold som i uforholdsmessig grad rammer jenter, som tidlige seksuelle overgrep. Derfor mener hun at man må revurdere å avvise diagnosen som nødvendigvis antifeminin og antifeministisk.

[A]ll of the symptoms associated with BPD could be viewed as adaptive responses to an environment that tells a child she is forbidden to exist as her own person and that she will encounter grave consequences should she try. What becomes problematic is that, as this girl becomes an adolescent and then an adult, such survival strategies are often misread (for many of the reasons critics of BPD have pointed out) as communicating things quite the opposite of what she intends and a looping effect comes into play.

What I find most compelling about my clients with ‘borderline’ symptoms is that they are still struggling to exist despite the deep conviction that they do not deserve to do so. And they are still struggling to connect with others, despite being told again and again that they are manipulative and controlling and difficult.

- Disse klientene har erfaringer som fortjener å bli hørt og verdsatt, selv når - og kanskje spesielt da - de utfordrer våre tolkninger, sier terapeut Lester.

Ja, dersom flertallet av ansatte i psykisk helsevern hadde samme syn som henne, ville jo ikke navnet på de posttraumatiske helseplagene etter tidlig påførte traumer gjort så stor forskjell. Men dit er det langt frem. Derfor vil det være bra å skifte diagnosenavn. Ifølge en aktiv psykiater på Twitter skulle ikke det være noe problem for fornuftige psykiatere:
Les også psykologbloggeren Athenes nylig publiserte innlegg om diagnoser: Gruppetenkning.

1.2.14

Åpenhetens følger og grenser

Foto: digitalart/freedigitalphotos.net
En bloggleser fortalte meg forleden at hun hadde lyst til å opprette sin egen blogg, men at hun var usikker på om hun skulle skrive under fullt navn eller ikke. Jeg sa til henne at jeg hadde brukt bare fornavnet mitt det første trekvart året som blogger, for å prøve meg fram, blant annet for å bli kjent med bloggen som sjanger.

Det som gjorde at jeg tok beslutningen om å stå fram med fullt navn, var at jeg fikk Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern. Skulle jeg omtale den i bloggen, lot det seg jo ikke gjøre å være anonym. En annen faktor var at jeg hadde skrevet innlegg i andre medier, for eksempel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, og da kunne jo argumentene og stilen lett bli gjenkjent av enkelte blogglesere. Norge er et lite land, har jeg erfart.

Selv om jeg ikke har angret på den avgjørelsen, har jeg i ettertid valgt å slette noen av de mest private innleggene. Jeg ombestemte meg også med hensyn til å være informant i en masteroppgave i psykisk helsearbeid om brukerkunnskap, fordi jeg ble redd for å bli gjenkjent selv om jeg skulle være anonym i oppgaven. Til tross for at jeg har sagt mye om meg selv i det offentlige rom, er det selvsagt også opplysninger jeg har valgt å ikke meddele i bloggen eller andre steder, og som jeg ikke ønsket skulle kunne bli koblet til meg av en eller flere lesere av masteroppgaven.

Vi som er åpne om psykiske helseproblemer, forteller aldri alt. Som psykolog og sjefredaktør i Psykologtidsskriftet Bjørnar Olsen sier det: Det private på sosiale medier er langt unna det private i terapirommet.

De siste dagers kobling av bestemte psykiatriske diagnoser med drap fra NRKs side, gjør det ikke akkurat enkelt for mange som har vært åpne om sin(e) diagnose(r). Men også der fins det grader av åpenhet. En kvinne som i flere år har vært åpen i sosiale medier om en diagnose hun har, fortalte meg denne uken at hun i tillegg har fått en annen diagnose. Den snakker hun imidlertid aldri om i det offentlige rom.

28.1.14

Psykolog: - Det passer liksom aldri å jobbe med traumer

I en psykologblogg som jeg oppdaget i går, fant jeg en terapeut som ikke er hekta på siste mote på traumefeltet, som jeg synes virker svært ensidig for tiden. Det er faktisk litt skremmende at alle terapeuter nå skal skoleres i det samme - og der brukermedvirkning er et ikke-tema, selv om det nettopp er selvbestemmelsen som ble fratatt den traumatiserte.

Psykologspesialisten skriver:
Traumefeltet domineres for tiden av fancy stadieteorier hvor alt skal skje til sin tid (f.eks. Anstorp, Benum & Jakobsen, 2006). Behandler får her et stort ansvar for å vurdere når pasienten er klar, for å unngå retraumatisering. Hvis pasienten går for fort fram blir de aktivt avledet. En del terapiforskning (f.eks. Wampold, 2001) peker imidlertid mot å lytte mer til hva pasienten selv har tro på. Som behandler i helsevesenet har jeg selv observert at traumepasienter lett blir kasteballer [i] systemet fordi ingen synes de har ressurser til å ta den forpliktelsen det er å åpne opp for traumer. Ingen sier at dette aldri skal jobbes med, men det bare passer liksom aldri å ta i det.
Les blogginnlegget Terapi og medmenneskelighet.

Foto: samuiblue/freedigitalphotos.net

9.1.14

Er du mellom 16 og 19 år?

Foto: Stuart Miles/freedigitalphotos.net
En student skal skrive masteroppgave om bruk av sosiale medier og psykisk helse blant ungdom. Hun ønsker derfor å komme i kontakt med ungdommer i alderen 16 til 19 år som til tider opplever å ha det tungt psykisk.

Informantene (de ungdommene hun skal intervjue) er sikret anonymitet i masteroppgaven. Frist for å kontakte henne er 31. januar.

Les mer hos Mental Helse Ungdom.

2.1.14

Oppdatering: Hvem er de "psykisk syke"?

Oppdatering: Nå er resultatet klart av en spørreundersøkelse om hva folk mener med uttrykket "de psykisk syke".

19.12.13
En amerikansk psykiater lurer på hvem folk har i tankene når de snakker om de "psykisk syke". Derfor har denne psykiateren nå laget et lite spørreskjema for å finne ut hva som egentlig ligger i uttrykket.

ida go/freedigitalphotos.net

1.1.14

Samtale om døden som en del av livet

patpitchaya/FreeDigitalPhotos.net

Sveriges Radio har en serie som heter Filosofiska rummet, og som jeg av og til hører på.

På årets første dag lyttet jeg til to hørverdige samtaler om å oppleve mening med livet og kanskje med døden. Samtalepartnere er, foruten programlederen, en filosofidoktor, en professor i palliativ medisin, og en liberalteolog og tidligere erkebiskop.

Del 1 (podkast på 42 min.)
Del 2 (podkast på 42 min.)

11.12.13

Gjesteblogger: Omskjæring og følelser

Av Jørgen Lund,
Førsteamanuensis i kunsthistorie, NTNU 

Høsten 2013 har debatten om omskjæring av guttebarn eskalert i de fleste sentrale norske aviser. Midt på høsten tok Morgenbladet overblikk, og fant at debatten står bom fast: Leger er uenige om skadevirkningene og anfører statistikk med motsatte konklusjoner; religiøse og konservative snakker om foreldrerettigheter og tusenårige tradisjoner, mens human-etikerne betoner retten til egne livssynsvalg uten tidlig fysisk merking.

Når noe står fast men samtidig er allestedsnærværende, har det nådd sin kritiske fase. Men akkurat som med en sykdom på et avgjørende punkt, er det i omskjæringsdebatten nå blitt mulig å se tegn til bevegelse, en liten slark. Ervin Kohn fra Det Mosaiske Trossamfunn sier i Morgenbladet at debatten har «vært ført på det emosjonelle planet, snarere enn på det medisinske, juridiske eller religiøse». I virkeligheten forholder det seg stikk motsatt: Ordskiftet er nettopp begrenset til det somatisk medisinske, juss og minoritetsrettigheter. Så godt som alle har villet besegle sitt ståsted med humanvitenskapelighet – og noe nær totalt fravær av følelser. Morgenblad-forsiden taler selv i offisiøst-saklig passivform: «Bør forhuden fjernes eller beholdes?» Man skulle tro at «forhuden» slett ikke var noens kroppsdel, og at ingen virkelige personer holder knivskaftet og barnets armer og ben.

Når omskjæringstilhengeren Kohn av polemiske grunner vil tillegge motstanderne emosjonalitet, benevner han et kjernepunkt og noe av et tabu, nemlig følelsene. Det emosjonelle, som debatten skyr, er faktisk kryptisk til stede: At det i det hele tatt er blitt en debatt om omskjæring og ikke bare videre praktisering i lukkede rom, er takket være følelser, nemlig gryende medfølelse eller empati. At følelsene så fornektes på det offentlige plan, viser at vi foreløpig står bom fast på halvveien. Sett nedenfra må dessverre «debatt» høres ut som voksen-ordet for det å stå over småbarn som holdes fast og skjæres i med kniv, med eller uten bedøvelse, og mumle om «konkurrerende prinsipper», «verdier», «tradisjon» og «omdiskuterte skadevirkninger».

Saken er at alle innerst inne vet at det ikke er til barns beste å bli holdt fast og angrepet med kniv og saks 

Dagens kritikk av omskjæring er et trinn i etterkrigstidens stadig større sans for barns situasjon og faktiske lidelse. Milepæler har vært forbudet mot å slå barn i en rekke land, offentlig problematisering av seksuelle overgrep mot barn, forbud mot kjønnslemlestelse av jenter, og arbeidet med FNs barnekonvensjon. Det er denne vidunderlige historiske snøballen som har styrket innsikten og den etiske bevåkenhet – ikke minst i land som Norge, som var tidlig ute med voldsforbud som for eksempel USA mangler – og gitt oss både muligheten og plikten til å stoppe det overgrepet som fortsatt kalles omskjæring, men som snart vil gå under et sannere navn. 

Generell anatomi og statistikk over mulig «risiko» er selvfølgelig like uinteressant for den som er liten og ligger der, som human-etisk knirking om voksnes rett til religiøse valg. Men vi voksne har heldigvis ikke bare evnen til å passe god takt og tone for å unngå å tråkke andre voksne på tærne, men også muligheten til å gjenvinne våre egne følelser. Dermed styrker vi også evnen til å forstå og gjennomskue de engstelige motimpulser og sensurforsøk som alltid kommer når autoritære tradisjoner slår sprekker og begynner å bli erkjent som det de er, typisk når det såkalte budet om å «ære din far og din mor» og aldri å stille spørsmål ved det de har gjort, står på spill.

Skjermdump fra Dailymotion/video om omskjæring

«Debatten» er faktisk agering på høygir, som for å mane vekk det følelsene og hjertet vet: For tilhengerne er omskjæring i det ene øyeblikket en religiøs plikt etter «pakten mellom Gud og Abraham» (Ervin Kohn i Morgenbladet 11. oktober), dagen etter moderne medisinsk omsorg av «forebyggende årsaker» (Ervin Kohn i Klassekampen 12. oktober). Det gjentas mekanisk at «vitnesbyrd fra menn [som er omskåret og skadet, JL] finnes ikke» (Cora Alexa Døving i Aftenposten 2. november), og det å prioritere barnas beste latterliggjøres som uttrykk for innbilt allviten og kulturelt sneversyn. Omskjæringstilhengerne finner stadig grunn til å realitetsorientere «eplekjekke og snusfornuftige» sosialdemokrater som vil «avvikle flere tusen år gamle tradisjoner» (Morgenbladets «etiker» Trond Berg Eriksen). Debatten når sitt bristepunkt når det å holde barn fast og skjære i dem utbasuneres som «vitnesbyrd om barnets iboende og ukrenkelige rettigheter» (Håvard Nyhus).

Enhver med internett-tilgang og ærlig interesse for sakens fakta vil vite at antallet modige menn stadig øker – både kristne, jøder og muslimer – som reiser seg mot gruppepress, står fram med skader fra barndommen og tar tydelig stilling mot videre overgrep. Klikk fram nettsiden til Jews AgainstCircumcision eller les Walid Al-Kubaisis modige oppgjør «Då sporven vart skoren». Når det gjelder barnas beste, er det selvfølgelig ingen som sitter i Norge i 2013 og vet alt om ethvert barn uansett tid og sted. Saken er derimot at alle innerst inne vet – med hjertet, følelsene, empatien – at det ikke er til barns beste å bli holdt fast og angrepet med kniv og saks. Når kritikken av omskjæring forsøkes parkert med anklager om kulturell diskriminering og antisemittisme, er dette faktisk enda et bagatelliseringsforsøk, engstelig avsporing fra det grelle faktum at omskjæring er en tverr-religiøs og internasjonal praksis, hyppig blant kristne USA-amerikanere, jøder og muslimer.

Det som omskjæringstilhengerne hører «kime gjennom årtusener» (Nyhus), og tror de kan bruke mot øyeblikkets trangsyn, er egentlig klassisk patriarkalsk totalitetspatos, som til alle tider er blitt brukt mot sårbare og rettighetsløse. Men det vesentlige for å kunne se klart i saker som har med makt og hjelpeløs asymmetri å gjøre, er nettopp tilgang til følelser, som svært ofte er skremt bort av ulike former for autoritet og «tradisjon». Makter man å slippe følelsene til igjen, vet man godt at det er forskrudd – og nettopp svært ofte et kjernepunkt i vold og urett – å skille mellom dårlige grunner – eksempelvis fyll – og noens «rettigheter» (Thorbjørn Jagland) til å skade barn. Å gjenvinne følelsene vis à vis autoritære og skremmende praksiser er sammenfallende med tankens kritiske frihet, etisk-praktiske gjennombrudd på emosjonell grunn.

En vesentlig komponent i slike prosesser er noe så enkelt, men dessverre så vanskelig, som å forholde seg til de handlingene saken gjelder i detalj, uten bortrasjonaliseringer og pompøse verbale faner. Derfor, før vi beslutter noe som helst for fremtiden: La oss være voksne nok til å bruke TV-mediet til å oppleve omskjæring offentlig, både av et spedbarn og et eldre barn. La oss få en ærlig dokumentar på NRK, tilsvarende den avgjørende reportasjen som i sin tid ble vist om jentebarn. De som snakker om det «harmløse» inngrepets velsignelser kan knapt være mot dette. Før vi kan ha et ordentlig grunnlag for beslutninger om omskjæring, må vi se, og slutte å snu oss bort fra angsten i forkant av skjæringen, fluktforsøkene, de voksnes muskelbruk, skrikene, kjempingen, blodet og ettervirkningene. En forsiktig spådom er at gjennombrudd til et slikt saklighetsnivå ville avslutte «debatten» i løpet av få uker, og at barna – dessverre foreløpig bare i Norge – vil bli skånet gjennom en aldersgrense.

9.12.13

Faglig diskusjon om bivirkninger av terapi

Skjermdump fra YouTube
På nettsamfunnet ResearchGate er det diskusjon blant fagfolk om bivirkninger av psykoterapi.

Tre artikler som er nevnt der, finnes gratis i fulltekst:

Barlow DH: Negative Effects From Psychological Treatments: A Perspective

Castonguay LG, Boswell JF, Constantino MJ, Goldfried MR, Hill CE: Training Implications of Harmful Effects of Psychological Treatments

Nutt DJ, Sharpe M: Uncritical positive regard? Issues in the efficacy and safety of psychotherapy

Samt en upublisert artikkel:

Young, C: The Possible Harmful 'Side-Effects' of Psychotherapy 1

6.12.13

Mandela bak fasaden

I videoen forteller Mandela-biograf om mennesket Mandela. I podkasten hører vi fra intervjuene hans med Mandela.

 

Signer Amnesty-aksjoner