Ansvarsfraskrivelse overfor Barnekonvensjonen

Advokat Thea W. Totland hadde en meget viktig kronikk i Dagbladet forrige uke:

- Barnelovutvalget kom for noen dager siden med forslag til ny regulering av barns samvær med skilte foreldre og foreldrenes adgang til å flytte. Uavhengig av reguleringen er et langt mer nærliggende problem for barn og foreldre fortsatt uløst: Økonomien setter i svært mange tilfeller en stopper for det samværet barna ønsker og har behov for. På dette området bedriver myndighetene er ren ansvarsfraskrivelse i forhold til Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon.

- Når økonomiske forhold gjør at samvær er umulig, må det offentlig ha gode økonomiske støtteordninger. Ikke for å «sy puter under armene» på foreldrene, men for å sikre ungene de rettighetene de har etter barnekonvensjonen.

I dag er det ingen mulighet for foreldre å få støtte fra sosialkontoret til å kjøpe flybilletter til barna sine slik at samvær kan gjennomføres. Det må åpnes for en mulighet til økonomisk støtte fra det offentlige slik at foreldres personlige økonomi ikke står i veien for rettigheter barnet har etter nasjonale og internasjonale bestemmelser, som Norge faktisk har forpliktet seg til å oppfylle.

Krisesenter og feminisme

Stortingspolitiker André Oktay Dahl (H) er som første mann valgt inn i styret til Norsk Krisesenterforbund. Han vil kjempe for et kjønnsnøytralt krisesentertilbud.

- Målet med krisesentrene bør være å hjelpe mennesker mot vold og overgrep uavhengig av kjønn, sier Dahl.

Kjønnskampen har tradisjonelt også satt sitt preg på hvem som jobber ved krisesentrene:

- Ennå er det mest vanlig med kvinnelige ansatte. Argumentet for en slik ordning har vært at kvinner som har vært utsatt for vold, kan bli skremt eller utrygge ved å møte en mann på krisesenteret. Så vidt vi vet finnes det ingen forskning som støtter slike påstander. Tvert imot skulle man tro at beboeres møte med vanlige menn vil bidra til at synet på menn ville bli mer nyansert og positivt. Ikke minst vil møtet med positive menn være viktig for barna som bor på krisesentrene, skrev daglig leder i Norsk Krisesenterforbund i Aftenposten i vinter.

Det kan nok Norsk Krisesenterforbund ha rett i. Men så er spørsmålet: Skal krisesentrene være fundert i feminisme eller profesjon?

I enkelte deler av krisesenter-Norge er det skepsis mot profesjonaliseringen av tilbudet til voldsutsatte kvinner. Krisesentrene ble opprettet fordi feministene var rasende på profesjonene. De hadde sett at psykologer og sosialarbeidere ikke tok vold mot kvinner på alvor.

Slik er det i stor grad fortsatt når det gjelder profesjonsblikket på voldsutsatte.

- Krisesentrene umyndiggjør ikke kvinnene, noe som dessverre ofte skjer innenfor det offentlige hjelpeapparat. Innenfor hjelpeapparatet må kvinnen ofte akseptere "ekspertenes" definisjon og valg av løsning på kvinnens problemer, sier Krisesentersekretariatet.

Jeg kan bare slutte meg til Krisesentersekretariatet her. Men jeg vet ikke helt hvordan problemet skal løses. For at mange også trenger profesjonell hjelp, er det liten grunn til å betvile. Så da må jeg vel si ja takk, begge deler - altså en profesjonsutøvelse helt på feministiske premisser. Noe slikt finnes per i dag ikke.

Men tilbake til André Oktay Dahl og spørsmålet om krisesentre også skal være til for menn. Prinisipielt mener jeg det. Men praktisk tror jeg det vil bli vanskelig. For det er en del menn som ikke aksepterer at kona (og barna) drar til krisesenter. Enkelte menn har derfor prøvd å bryte seg inn på krisesenteret hvor kona er. Hva vil skje om disse får adgang? De kan jo hevde at de selv er mishandlet. Det er slett ikke uvanlig at voldelige ektemenn legger skylda for volden på kona; hun er umulig og bedriver psykisk vold.

Skal da krisesenteret ta imot dem begge?

Jeg tror heller egne krisesentre for menn er løsningen.

Se også: Innspill til Storberget (om krisesentre for barn)

Historikk:
Krisesentrene og krisetelefonene tilhørte fra begynnelsen ingen organisasjon. De var en del av en bevegelse - krisesenterbevegelsen. Overbygningen til krisesenterbevegelsen var landskonferansen som ble arrangert årlig og der alle sentre og telefoner kunne delta for å drøfte felles anliggender. På landskonferansen i 1982 vedtok man et verdigrunnlag som ble kalt plattformen. Fordi plattformen hadde en klar politisk forankring, var det flere krisesentre som ikke stilte seg bak den. Derfor dannet krisesentrene i Follo, Fredrikstad og Telemark en egen organisasjon i 1991. I dag har Norsk Krisesenterforbund medlemssentre over hele landet. I 1994 ble søsterorganisasjonen Krisesentersekretariatet etablert. De videreførte prinsippene fra den opprinnelige krisesenterbevegelsen og har flest medlemssentre.

Om "The Secret" på Skepsis blog

- At det kan lønne seg å se lyst på livet, er ikke av de største hemmelighetene i universet. Men at livet ikke bare er lyst, og at det ikke kun er min skyld, bør heller ikke være veldig vanskelig å forstå.

- Den logiske konsekvensen av The Secret er ingen annen enn at offeret har skylden.

Enten man befinner seg innelåst i en kjeller i Østerrike i 24 år, drukner i Burma eller havner i konsentrasjonsleir, er det et resultat av at jeg har tiltrukket meg dette.

Dette skriver Bjørn Are Davidsen på Skepsis blog.

Anbefales.

Se også mitt innlegg Destruktive tanker

- Men du er jo misbruker

En kvinne opplevde sitt livs mareritt da hun oppsøkte legevakten i Oslo med alvorlig hjerneblødning.

Hun ringte først 113. Der ble hun kontant avvist.

- Da jeg sa hvem jeg var og når jeg var født, sa hun "men du er jo misbruker", forteller kvinnen.

Hun fikk etter hvert hjelp fra noen venner, som fraktet henne til Oslo Legevakt. Men heller ikke der ville de hjelpe henne. Hun fikk til slutt en seng, men ble fremdeles behandlet som om hun var ruset. Hun har vært rusfri i åtte år, og sier det er frustererende at merkelappen narkoman førte til at hun ikke fikk hjelp. Hun hadde en alvorlig form for hjerneblødning, med stor dødelighetsprosent.

Lege Janecke Thesen ved Norsk senter for legevaktmedisin leder et prosjekt for å kartlegge hvordan rusmisbrukere blir tatt imot på legevaktene:

- Rusmisbrukere blir oftere objektivert, de ses på som representanter for en gruppe mennesker vi tror vi vet noe om på gruppenivå, og vi faller lett inn i våre egne fordommer, fordommer som spres av våre egne fortellinger og av media.

AMK-sentralen har registre over alle tidligere henvendelser og oppfølging pasienten har fått fra sentralen. Dette blir stående til evig tid. Thesen sier disse opplysningene ofte gjør at narkomane blir fordomsfullt behandlet.

- Det som ofte skjer, er at folk blir tatt imot på legevakta. Så skrur legen på journalsystemet, og så forandrer de seg når de ser at pasienten er en av "disse", sier Thesen.

Noen orker ikke engang å fortelle om sine opplevelser på legevakten:

- En kvinne svarte at hun ikke orket å snakke om hvordan hun ble behandlet på Legevakten, det var for traumatisk. Kvinnen fortalte at hun heller betaler seg til verdighet. Altså: Blir hun syk, så går hun på privatklinikk og betaler dyrt for å bli behandlet med verdighet, skriver Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Se også:
Helsedirektøren: Forskjellsbehandling på 113
Sykepleier: Forskjellsbehandling skjer hver dag i helsevesenet
"Ikke-troverdige" melder ikke voldtekt

Abort-tabuet

Lege og forfatter Marianne Mjaaland skriver om abort i innlegget Med rett til å drepe i dagens Dagbladet:

- For mange er det først bak operasjonsstuens lukkede dører at noe brister. Som lege har jeg hørt de kvalte hulkene, møtt forvirrede blikk, prøvd å lose halvkvedete protester best mulig å land. Så lever kvinnene videre med sin avgjørelse, noen med et skuldertrekk, mange med et skrubbsår på sjelen som leges som sår flest, med tidens hjelp. Og enkelte med skygger de aldri blir kvitt. De snakker sjelden om dem. Det er jo deres egne valg. Forvirringen blir redusert til privat føleri, en hemmelighet hver enkelt kvinne bærer med seg. Som offentligheten ikke vil vite av. Som derfor lett kan vendes til skam.

- Fortidens nemnder er og skal forbli historie. Ingen kvinne skal måtte stå til rette eller påføres skyld. Men den eksplisitte privatiseringen har sin pris. Kvinnen er eneveldig i sin bestemmelsesrett. Men ikke eneansvarlig. Samfunnet som har gitt henne denne retten, burde også gi henne og fosteret den etiske og moralske støtten de trenger. Det gjør vi best ved å ta kompleksiteten og ubehaget inn over oss, gi refleksjonene og erfaringene stemme i det offentlige rom. Den kollektive samtalen kan hjelpe kvinnen til å ta sin avgjørelse med rak rygg. Rygge når det er det riktige. Leve videre med den avgjørelsen hun finner frem til. Og heve vårt felles etiske refleksjonsnivå.

Jeg slutter meg til. To ganger har jeg vært i en situasjon der spørsmålet om abort ble aktuelt. I desperat fortvilelse prøvde jeg den ene gangen å snakke med helsepersonell om det etisk vanskelige og - for meg - svært traumatiske ved situasjonen, men det var noe de overhodet ikke forholdt seg til. Jeg opplevde at abort var et tabu-emne i helsevesenet.

Dette smitter også over på "folk flest". Min erfaring var i alle fall at det var ingen jeg kunne snakke ordentlig med.

Og fordi jeg ser på abort som problematisk, ønsker jeg at aborttallene skal ned. Det burde være et mål alle i dette landet kunne enes om, har jeg tenkt. Men så lenge "abortprester" og kristenkonservative er opptatt av å få fjernet abortloven, og resten av samfunnet gjør abort til tabu på sin måte, synes mulighetene å være små.

Se også mine innlegg
Abort er tabu
Leger og abort-råd

Overklassen har også sitt

Jeg måtte le da jeg leste en kommentar fra Viktor Viktorsen om Astrid Nøklebye Heiberg og Ingeborg Moræus Hanssen. Jeg har nemlig også gjort meg noen tanker om overklassedamer.

Den "milde resignasjon" ligger ikke for alle. Det er sårt å eldes. Det henger sammen med ikke å bli lyttet til. Ikke at jeg trenger det hele tiden, men som gammel må jeg virkelig streve for å bli hørt, fortalte psykiater Astrid Nøklebye Heiberg i Aftenposten i fjor høst.

Ja, men om psykiaterne lyttet ordentlig til pasientene sine, ville det vel ikke bli så vanskelig for psykiaterne å havne utenfor arbeidslivet vel?

- Jeg har søkt og søkt hundrevis av stillinger, fortalte pasient Ingunn Øye i en kronikk i VG uka før.

For et par år siden skrev psykolog Sissel Ekern om det å bli pensjonist i artikkelen Hvem er jeg når jeg ikke lenger jobber?:

- Bekreftelsene vi trenger, må vi før eller siden hente hos andre enn kollegaer eller pasienter (!)...

Men er ikke dette litt sånn rollereversering?

Det overrasker i alle fall at ikke terapeuter har lært hvordan det er å ikke ha jobb, av nettopp sine pasienter. Da ville det jo blitt så mye lettere for dem selv når de blir pensjonister. Nå er jo psy-standen ganske godt kjent for ikke alltid å være gode lyttere, men det får da være måte på.

Om de skjerper seg, vil de - mer enn de fleste andre yrkesgrupper - få vite masse om usynliggjøring og "utenforskap", og slik bli godt forberedt til å bli pensjonister.

Og tidligere kinodirektør Moræus Hanssen har sikkert kunnet studere "utenforskap" på lerretet.


Se også:
Leserkommentar av Johnny Økland
Bloggposten Stigma og arbeid

Hvorfor ikke?

Tidligere denne uka viste jeg til en kronikk om temaet satanistiske overgrep mot barn av religionshistoriker Asbjørn Dyrendal i Dagbladet. Fenomenet (?) er omtalt i en publikasjon hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

"Svaret" som kommer fra NKVTS i dag, er ikke noe svar. Det berører overhodet ikke temaet og forskningen Dyrendal viser til.

Hva tror NKVTS det gjør med "vanlige" lesere som gjerne vil ha kunnskap om dette?

Hva er årsaken til at de ikke vil debattere?

Hekserelatert vold i vår tid

Elleve eldre mennesker ble nylig brent i hjel under heksejakt i Kenya.

Fenomenet hekserelatert vold er et voksende problem i det postkoloniale Afrika, forteller Rune Blix Hagen, historiker og universitetsbibliotekar ved Universitetet i Tromsø, og ekspert på hekseforfølgelser.

Sannsynligvis har det blitt drept like mange etter anklager om hekseri de siste femti årene som det ble gjennom hele Europas historie.

Hekseanklagene blir ofte satt i sammenheng med akutt sykdom og død. Mennesker som er rammet, henvender seg til lokale helbredere, som i slike saker gjerne viser til heksekunst som sykdommens bakenforliggende årsak. Kvinner i nabolaget blir pekt ut for å ha lyst forbannelse over personer som nylig har dødd.

De blir også anklaget for å stå bak AIDS-utbrudd. Enkelte AIDS-infiserte menn tror de kan drive ut onde ånder ved å ha sex med en jomfru. Hekseforestillinger og magi slår altså ut i voldtekt av unge jenter og i avlivning av eldre kvinner.

I tillegg til alle dem som må bøte med livet, er det mange som fratas muligheten til et normalt liv etter å ha blitt utpekt som hekser. I nordlige deler av Sør-Afrika har man måttet opprette egne gettoer for kvinner som har måttet flykte etter slike anklager.

De mest nedslående rapportene har kommet fra Kongo. I byer som Kinshasa fins de såkalte ”heksebarna”, gatebarn som er utstøtt fra familien fordi de er oppfattet som onde. De risikerer å bli forfulgt som trollunger.

Ifølge The New York Times tror også personer i betrodde stillinger fullt og fast på hekseriets realitet. Derfor får autoriteter som politi, lærere og religiøse ledere undervisning om at vold mot barn aldri kan rettferdiggjøres.

Fysioterapeut Hege Johanne Magnussen, som nå jobber i Zambia gjennom Fredskorpset, skriver i en artikkel:

- Epilepsi er utbredt på landsbygda og er som mye annet forbundet med overtro. Heksekunst eksisterer i stor grad selv om få snakker om dette, også blant helsepersonell. Når tilgang til og mulighet for å tilegne seg kunnskap er så begrenset som på landsbygda så er det kanskje naturlig å ty til besettelse som årsak. Jeg har selv hatt både dengue- feber og malaria i mitt hode ved noen anledninger. Virkelighetsfjernt, ja, men veldig reelt for meg som forklaring på kroppens rare oppførsel.

Bakteppet for den økte hekseforfølgelsen er dekoloniseringen av Afrika, mener mange forskere. Hekseforfølgelsene i Afrika er altså ikke noe som henger igjen fra gamle tider og vil forsvinne, men har nettopp sammenheng med moderniteten. Ikke minst fordi tradisjonell afrikansk trolldomstro er blitt påvirket av langvarig misjonering fra kristendom og islam. Dermed har det kommet en Satan-figur inn i afrikansk heksetro som gjør det lettere å forfølge ”onde” mennesker. Trenden har vært merkbar siden annen verdenskrig, og særlig fra 1980 og fram til i dag.

I Sør-Afrika arbeides det nå for å innføre lover som straffer utøvelse av hekseri. Hekseri betraktes altså som en realitet. På kontinentet har man mange steder hatt et forbud mot å forfølge trollfolk. Disse lovene har vært en arv etter kolonitiden, og er nå i ferd med å tas ut av lovverket i de fleste afrikanske land. Begrunnelsen er at kolonistene ikke hadde forståelse for afrikansk trolldomstro. Lovene mot forfølgelse var derfor ikke i takt med afrikanske verdier og holdninger.

Det var trolldomslovgivningen som virkelig sparket i gang denne typen menneskeforfølgelse i Europa i sin tid. Utviklingen er skremmende, mener Rune Blix Hagen.

Se også:
Kronikken Norsk skamplett

"De svake"

- Noen ord og uttrykk får meg nærmest til å se rødt, skriver Lin. Hun nevner merkelappene "incestbarn" og "ødelagt for livet".

Jeg har selv skrevet om stigmatiserende etiketter på barn og om flere former for stigmatisering. Og ikke minst har jeg spurt: Hva er et ødelagt menneske?

- Hva med deg? Har du noen ord og uttrykk du gjerne ville ha sett utryddet? spør Lin til slutt.

Jepp. Et av dem er uttrykket "de svake i samfunnet" eller "de svake blant oss".

I ordboka mi finner jeg blant annet følgende synonymer til ordet svak:
skjør, skral, skrøpelig, uholdbar, dottete, godfjottet, holdningsløs, karaktersvak, unnfallende, vaklende, viljeløs, kraftløs, matt, puslete, slapp, svekket, vek, dårlig, mangelfull.

Hvem liker å bli framstilt slik? Ikke jeg i alle fall.

For en del år siden var jeg bruker ved et senter for kvinner som hadde vært utsatt for overgrep. Der ble det satt i gang tiltak for at vi skulle bli sterke. Senteret hadde som slagord "Ta tilbake makten og verdigheten!" Dette protesterte jeg på, fordi jeg ikke følte meg som uverdig. For det første fordi det ikke var jeg som hadde handlet uverdig og begått overgrep, og for det andre fordi vi ifølge menneskerettighetene alle har den samme, iboende verdighet. Hva angikk å "ta tilbake makten", hadde jeg forlengst etterlyst empowerment og brukermedvirkning ved dette stedet. Så jeg gjentok at siden brukermedvirkning er et relasjonelt begrep, kunne brukerne bare ta tilbake makten om de ansatte ga slipp på noe av sin.

Like lite som at det å bli utsatt for en uverdig (be)handling betyr at personen er uverdig, like lite er svakstilte i asymmetriske relasjoner eller hierarkier svake mennesker.

Noen ganger framstilles ikke folk "bare" som svake, men til og med som "de sva­kes­te av de sva­ke", slik psykologene Leif E.O. Kenn­air og Rolf Lind­gren stempler mennesker som går i psykoterapi.

Slike holdninger kan umulig fremme den Andres autonomi og være et godt utgangspunkt for å hjelpe et medmenneske til å skape seg et mest mulig selvstendig liv.

Og bunner de i en forakt?

Livet er også en dans på (nev)roser

Stavanger Aftenblad kan fortelle at Klepp kommune har fått kritikk fra psykiatrien for å arrangere disco med alkoholservering for unge voksne med psykiske lidelser.

– Vi reagerer på at det er alkoholsalg når kommunen arrangerer et fritidstilbud som er tilrettelagt for unge voksne med psykiske lidelser. Mange av disse har problemer med alkohol og andre rusmidler. I tillegg bruker mange medikamenter som ikke bør kombineres med alkohol, sier styreren ved Engelsvoll psykiatriske senter.

Det psykiatriske senteret nektet derfor å henge opp en kunngjøring om festen.

– Det er viktig å understreke at det bare er en liten del som sliter med rusproblemer. Dette er en mangfoldig gruppe, og de fleste har ikke dette problemet. Ved å lage et arrangement som dette, håper vi å nå disse på en ny måte, sier fritidssjefen i kommunen.

– Vi vet at også mennesker med psykiske lidelser bruker alkohol, men hva de gjør på fritiden har ikke vi noe med. Når det derimot er et tilrettelagt tilbud i regi av kontaktsenteret og seksjon psykiatri i Klepp kommune, reagerer vi, svarer styreren ved det psykiatriske senteret.

Motsier ikke vedkommende seg selv litt her, siden dette er "på fritiden"? Hvorfor skal ikke voksne, myndige mennesker med en psykisk lidelse kunne feste som andre folk? Også de trenger vel å ha det gøy - og må få slippe å behandles (!) som pasienter 24 timer i døgnet!

For vel ti år siden kom jeg over ordet vaffelpsykiatri i en publikasjon fra Sosial- og helsedirektoratet. Jeg tror dette er en ganske treffende betegnelse på "tilrettelagte fritidstiltak" for denne gruppen. Man har av en eller annen grunn fått for seg at psykiatriske pasienter er spesielt glade i vafler (i tillegg til keramikkurs!), men noen empiri har ingen vist til. Kanskje er det en arv fra bedehustradisjonen, fra den gang det mest var kristne organisasjoner som hjalp "de svake blant oss"? Eller skyldes det at man ser på personer med en psykisk lidelse som barn?

Selv om alkoholen har skadevirkninger - og disse er nok underfokusert sammenliknet med problemet illegale rusmidler, som bare angår en mindre gruppe av befolkningen - så må det være lov til også å huske på dens positive virkninger. Det er mange som ikke våger seg ut på dansegulvet uten å ha drukket litt. Og er det noe mange med psykiske lidelser sliter med, så er det nettopp lav selvtillit.

Kontrollert løssluppenhet skader ingen. Mange opplever å både danse og konversere bedre med en liten selskapspromille innabords. Hvorfor i huleste skal "alt" være annerledes når det gjelder "psykiatriske pasienter"? Burde de ikke behandles på normalt vis?

Er man redd det vil ende i spykiatri?

Distrahert av kvinner

Det er ikke kvinnens ansvar dersom mannen blir opphisset av å be i samme rom som henne, sier norsk-kurdiske Shilan Shorsh i dagens Klassekampen. Shorsh, som er leder for Selvstendig demokratisk kurdisk kvinneforening i Bergen, vil ikke ha atskilte bønnerom for muslimske kvinner.

Noen kvinner begrunner atskilte rom med at de ikke vil vise rumpa si til mennene.

- Når muslimer ber, så bøyer de seg ned. Da kan han som sitter bak deg, se deg. Men den mann som blir opphisset av en tildekket kvinne som ber til Gud, han kan heller gå hjem og be. Det er nå mitt syn, sier Shorsh, som forteller at en marokkanske venninne ikke lenger orker å gå i moskeen, fordi hun synes det er så mannsdominert der.

- Både det kurdiske miljøet og det arabiske miljøet har ikke fulgt med på endringene hjemme. De står fast i det gamle. Når de kommer hit, prøver de å beskytte seg mot den vestlige verden. De blir mer konservative, hevder Shorsh.

Sosialantropolog Farida Ahmadi, som er bokaktuell med Tause skrik, kjenner seg igjen i beskrivelsen. Hun mener hensynet til trossamfunns indre anliggende står i veien for likestillingen.

Se også: SV-politiker vil klage Islamsk Råd inn for Likestillingsombudet

Følelser er ikke drap

I etterkant av drapet på den fem år gamle jenta i Kragerø, er det mange som spør seg selv om hva som kan få et menneske til å ta livet av sitt eget barn.

Avisa TA har forelagt problemstillingen for psykologen Knut Halfdan Svendsen, som blant annet sier:

- Personlig tror jeg følgende må være tilstede hos en person som overskrider det de fleste mennesker har som en absolutt grense. Det ene er at personen er i en ekstraordinær sterk følelsesmessig tilstand gjennom at man opplever et sterkt sinne eller uro som man ikke makter å bære eller håndtere selv. I slike sterke følelsestilstander, øker det irrasjonelle i oss, mens det logiske svekkes, forklarer han.

- Det andre er at personen er i dyp krise, for eksempel gjennom et sterkt press man ikke mestrer på egen hånd. Et slikt press - eller krise, kan komme plutselig, eller bygge seg opp over tid. Hovedkjennetegnet ved alle dype kriser er sterk avmakt og at man føler seg truet og ikke makter å mobilisere krefter for å kunne håndtere krisen, forklarer Svendsen, som også mener at noen mennesker er spesielt utsatt for å reagere følelsesmessig i kriser.

- Det kan ha noe med temperament å gjøre, men i enda større grad kan det handle om at personene selv har opplevd traumer tidligere i livet. Traumer de selv ikke har fått bearbeidet nok, og som «gjenopplives» i en ny krisesituasjon, forklarer Svendsen.

- En annen tilleggsfaktor som kan spille inn, er at dersom personen er påvirket av rusmidler. Noen rusmidler vet vi øker aggresjonsnivået. Spesielt dersom personen er i en sterk følelsesmessig tilstand, eller som før nevnt, i dyp krise, påpeker Svendsen.*

Men følelser er ikke drap. Jeg slutter aldri å forundre meg over at mange psykologer ikke trekker et skarpt skille nettopp mellom følelse og handling.

* Uthevelsene er mine.

Pietisme og praksis

Kronprinsparet har kjøpt fritidseiendommen Flatholmen i Risør kommune, opplyser Slottet i en pressemelding.

Eiendommen består av en egen holme, hytte, båthus, privat strand, en hovedbrygge, en mindre brygge og en oppmurt brygge. Prisantydning var åtte millioner kroner.

Ordmagi

- De store mørketallene innen overgrepssaker kan forhåpentligvis reduseres med barnehusene, skriver stortingsrepresentant Eirin Faldet (Ap) i et innlegg i dag.

Det stemmer neppe. Som jeg skrev i et tidligere innlegg: Barnehus er et tilbud kun for barn som allerede er identifisert som ofre for overgrep.

Ordmagi er til liten hjelp.

Overgrep og satanistsekter

Fra tidlig på 1980-tallet gikk en konspirasjonsteori seiersgang over den vestlige halvkule om at det fantes en hemmelig, strengt organisert satanistsekt, ledet av mennesker høyt på strå som forgrep seg på og myrdet kvinner og barn i stor skala, skriver religionshistoriker Asbjørn Dyrendal på Skepsis blog. Han skriver også om dette hos Dagbladet.

Dyrendal sier at mange har trodd at disse teoriene nå var et tilbakelagt stadium. Men det som later til å ha skjedd, er at de som tror på dem bare har gått stillere i dørene og gjemt bort det mest tvilsomme i lukkede rom. Dette rapporteres fra England og USA, og det kan se ut til at det samme har skjedd i Norge. Men mens de som en gang fremmet disse teoriene, er blitt enda mer marginale de fleste andre steder, har de faktisk rukket å bli mainstream i Norge. En norsk rapport publisert i 2002 påsto at "flere undersøkelser" hadde vist "at grove overgrep forekommer i seremonier i satanistiske miljøer". Rapporten ligger på hjemmesiden hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Jeg kjenner selv til, etter å ha vært i kontakt med fagfolk som lønnes for å hjelpe overgrepsofre, at det fins en tro på at slike satanistsekter eksisterer. Det er bra med kritikk og debatt; ting som får skje i lukkede terapirom bør absolutt ikke bli unntatt fra offentlighetens søkelys. Samtidig vil jeg oppfordre kritikerne til å være eksplisitte på både at overgrep mot barn skjer, at de kan være forferdelige, og at de kan være svært skadelige. Da orker flere å lytte til det de har å si.


Se også:
Kunnskapssenter om overgrep
Sysselsettingstiltak for akademikere

Dårlig utgangpunkt for resosialisering

I dagens Klassekampen skriver Hanne Skjærvold fra Juss-Buss om dårlige resosialiseringskår for fengselsinnsatte, som jobber for sju kroner timen.

- Disse fangene har arbeidsplikt, og tanken er å gi dem nyttig erfaring slik at tilknytningen til arbeidsmarkedet styrkes. Oppgavene består imidlertid i stor grad av å betjene umoderne industrimaskiner og snekre paller, og kan knapt tenkes å øke sjansen for å få en jobb etter løslatelse, skriver hun.

Innsatte i fengsel tjener 53 kroner dagen, og det skal brukes på alt fra telefonkort til nedbetaling av gjeld. Økonomien går derfor ikke rundt.

Arbeid er helt avgjørende for å klare overgangen til et lovlydig liv, så et lønningssystem som får fangene til å miste selve respekten for forholdet mellom arbeid og lønn gir overhodet ingen mening.

Fengselsmyndighetene må ha glemt at tvangsarbeid bare er et effektivt middel for å resosialisere fangene dersom det gir mening for dem selv, og at disse pengene på sikt vil inntjenes om man oppnår lavere tilbakefall, sier Skjærvold.

Hun mener myndighetene må ta lærdom av forfatningsdomstolen i Tyskland som på slutten av 1990-tallet slo fast at fanger ikke kan avspises med en luselønn for sitt arbeid. Avgjørelsen bygget nettopp på at straffens formål om å tilbakeføre fanger til samfunnet må få betydning for straffens innhold. Domstolen mente at arbeidsgodtgjørelsen må være egnet til å vise fangene en synlig fordel av regelmessig arbeid. I tillegg til høyere lønninger kunne det for eksempel være hjelp med nedbetaling av gjeld eller reduksjon av soningstiden.

Oldemødre på anbud

Det snakkes stadig om "Bestemor på anbud"? Men er dette riktig?

I USA ligger gjennomsnittsalderen for førstegangsbesteforeldre på 45 år. Dette er nok vesentlig lavere enn i Norge, men også her får folk barnebarn når de er i 30-, 40- eller 50-åra.

Selv fikk jeg barn da jeg var 20, så det skulle være stor sjanse for barnebarn før gåstol.

Dessuten: Hvorfor er det bare "bestemor" som er på anbud, og ikke "bestefar"? Hvorfor snakker politikere som diskuterer eldreomsorg om "fru Hansen på Grünerløkka" og "fru Nilsen på Tøyen", og aldri om "herr Hansen" og "herr Nilsen"?

Er det fordi de ser noe nedverdigende i å bli gammel og trenge hjelp? Ville kanskje eldreomsorgen vært bedre om 2/3 av 80-åringene var menn, og ikke kvinner?

Å bli den andre

Audun Lysbakken skriver om Lotta Elstads bok En såkalt drittjobb.

For fem år siden hørte jeg et veldig spennende radioforedrag av Elisabeth Eide om denne journalistikkformen:

Denne typen reportasjearbeid har fått mange navn: rollereportasje, deltakende reportasje, antiautoritær aksjonskunst. I svensk reportasjeteori er det blitt kalt den vanskeligste men også den mest spennende av alle journalistiske sjanger.

De skiftet identitet. De tok på seg helseskadelig arbeid, de forandret hud- og øyenfarge. En av dem ble nesten voldtatt, en annen ble prøvekanin for den kjemiske industrien. Og alle ble de berømte da de vendte tilbake til sine tidligere identiteter. Men hva lærte de egentlig da de befant seg i den Andres posisjon? Eller kan vi se på disse eksperimentene som en form for avlæring, velegnet for de privilegerte?

Hvilke motiver drev rollereporterne til eksperimentene? Og hva er følgene av denne typen journalistikk – for journalistene og for de andre, de som blir oppsøkt av den forkledde reporteren?

Hvorfor gikk noen reportere til så drastiske skritt? Den amerikanske journalisten Grace Halsell beskriver i boken Soul Sister fra 1969 hvordan hun ved hjelp av pigmentmedisin forandret hudfarge fra hvit til svart, slik at hun kunne gli naturlig inn i New York-bydelen Harlem. Hun skriver at hun ønsket å fortelle en historie om hvor like vi alle er. "Og jeg ville gjøre det direkte, via personlig erfaring, slik at jeg kunne føle dette fellesskapet og kommunisere det videre til andre."

Denne erklæringen antyder tre motiver som henger sammen.

Les mer og hør Elisabeth Eides foredrag her.

Se også:
Om boken Å se verden fra et annet sted.
Intervju med Ole Martin Holte - som kanskje skriver bok.

Sex-ekspertene

Igjen - i alle fall ifølge Dagbladet - er det krangling mellom sexologene Gro Isachsen og Bente Træen. Træen er bare en tannlege, sier Isachsen.

En fra Den Norske foreningen for Klinisk Sexologi forstår ikke Isachsens angrep. Han er selv prest. Er det en relevant kvalifikasjon? Vel, paven gir jo også folk råd om seksuallivet deres.

Verre er det at presten har uttalt at barneporno kan brukes til noe positivt i behandlingen av overgripere. Barneporno er filmede eller fotograferte reelle overgrep mot barn og en industri ingen på noen måte bør støtte.

Når vi først er inne på porno og sexråd: For en del år siden var ungdom og seksualitet tema i et debattprogram på NRK. Etter TV-programmets slutt var det innringingsprogram i radioen. En av "ekspertene" som svarte på lytternes henvendelser, var Linda Johansen. Ja, pornomodellen altså.

Og så har vi behavioristene, som snakker om substitute wives, som skal gjøre det med (de mannlige) pasientene, slik at de får triksene inn via naturmetoden. Men dessverre, ifølge de mest ytterliggående atferdspsykologene, er ikke denne terapiformen tillatt i Norge.

Slakting uten bedøvelse

Winther, Roger Pihl og Erik O. Paulsen skriver om avliving av dyr uten bedøvelse, i forbindelse med at det kommer en ny dyrevelferdslov. Regjeringa ønsker å opprettholde kravet til bedøvelse ved slakting. To av dem som blogger om dette, er for et fortsatt forbud; den tredje er mot.

Å påføre barn, kvinner eller dyr fysisk smerte i Guds navn, er uakseptabelt, mener jeg. Her er to videoer om slik slakting:

http://www.petatv.com/tvpopup/video.asp?video=agri_short&Player=wm

http://blog.peta.org/archives/2007/07/shocking_new_ko.php

Sykdommer som truer oss

Hos Krakk! fant jeg dette: Hver tredje kvinne er så avhengig av å shoppe at forskere snakker om misbruk. Tallene stammer fra en fransk undersøkelse, der forskere intervjuet 200 kvinner om deres kjøpevaner før de gikk inn på Galeries Lafayette, et av de største kjøpesentrene i Paris. 65 av disse kvinnene ville fått diagnosen shopaholiker av en psykiater. Undersøkelsen er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Comprehensive Psychiatry.

Ja, i våre dager fins det så mange sykdommer. Bilister som liker fart og spenning, "har" Road Rage Disorder (også kalt Intermittent Explosive Disorder), shoppingglade kvinner "har" altså Compulsive Shopping Disorder, mens soltilbedere "har" en Ultraviolet Light Tanning avhengighet. Sikkert bra for lykkepille-produsentene også det.

Den australske kunstneren Justine Cooper fant opp diagnosen DSACDAD (Dysphoric Social Attention Consumption Deficit Anxiety Disorder), som ifølge hjemmesiden passer på den med følgende symptomer:

Du har bekymringer, føler deg spent, rastløs eller sliten, du uroer deg over vekten din, du har tegn på aldring, stress på jobben eller hjemme, samt at du i dag syns det kan være slitsomt med aktiviteter du tidligere likte å holde på med, slik som shopping (!).

Ifølge hjemmesiden lider over 50 prosent av befolkningen over 18 år av nettopp DSACDAD. Mange gikk på dette, også leger. Linker til Coopers fiktive legemiddel Havidol ble ført opp på en rekke ekte og seriøse websider om panikk- og angstsyndromer.

Det er ikke så lett å protestere mot alle disse diagnosene heller. Mange har jo også Oppositional Defiant Disorder.

I suddenly feel so ODD.

Klassesisme

Da jeg leste en interessant diskusjon om rasisme hos Anathema, kom jeg til å tenke på klassesisme, et begrep jeg har fra boka Fattigdommens psykologi av psykolog og professor Kjell Underlid.

Jeg googlet derfor ordet, og fant et foredrag av Underlid, der han snakker om klassesisme:

- Det er mykje snakk om rasisme og sexisme (kvinnediskriminering og –undertrykking) i det norske samfunnet. Men ingen talar om klassesisme. Men sosialklientane sine kår og sosiale situasjon elles gjeld nettopp det – sosioøkonomisk betinga diskriminering og undertrykking.

- Respondentane [i Underlids fattigdomsforskning] opplevde at det var andre som vurderte dei negativt som sosialklientar eller fattige på område som galdt personlegdomstrekk og moralske eigenskapar – som verdilause, late eller arbeidssky, kravstore, altfor kresne, mislykka, dumme, lite dugande... Dei opplevde vidare samhandlingsvanskar i tilknytning til rolla som sosialklient eller fattig.

- Avmakt; ulikeverd; audmjuking; kontroll; avhengigheit; invadering av privatlivet; diagnostisering; klientifisering; patologisering; psykologisering; måtte handle på rekvisisjon; ønske, voner, mål, draumar og planer som ikkje let seg realisere eller som vert skipla; ikkje høve til å ha ekstrajobbar utan at heile inntekta vert trekt inn; knappleikstyranni; konkrete aktivitetsavgrensingar; mangelfull sosial deltaking; ikkje høve til å realisere langsiktige livsprosjekt.

- Fleirtalet av respondentane kjende seg dårleg behandla på offentlege kontor, særleg sosialkontoret, sjølv om det heldigvis fanst lysande unntak. Dei rapporterte bl.a. om ei ovanfrå-og-ned-holdning der dei kjende seg behandla som eit null og som sosialt mindreverdige, og dei opplevde ein gniarmentalitet, maktdemonstrasjonar, spydige, flåsete og sårande merknader, strengheit, mistenkjeleggjering, manglande engasjement, motarbeiding, låtteleggjering, klagemål, stakkarsleggjering, manglande forståing, insensitivitet og individuell skuld- og ansvarstilskriving. Dette vart kommunisert verbalt, nonverbalt og via handlingar.

En spesiell 17. mai

Visste du at en av våre mest populære julesanger ble laget på en 17. mai?

Det hadde seg slik at mens kona til komponisten og dirigenten Tore W. Aas var lenge inne på badet for å pynte seg morgenen 17. mai 1992, satte Aas, som var leder for Oslo Gospel Choir, seg ved pianoet - og plutselig bare datt det en melodi og to tekstlinjer ned i hodet hans. Vanligvis trengte han timer, dager og uker på å skrive en sang, men denne kom seilende på ei fjøl - forspill, mellomspill og refreng, ja, alt.

Han kunne ikke la sjansen gå fra seg. Oslo Gospel Choir var i gang med å spille inn sin aller første juleplate og trengte en ny julesang. Musikerne hadde vært i studio i flere dager, og hadde bare en dag igjen!

Innen kona kom ut fra badet hadde han skrevet den mest populære nye norske julesangen på et par tiår. Så spilte han den inn på en kassett. Men da sto kona og trippet og ville ut for å se på toget sammen med familiens to barn. Aas rakk å lytte til båndet et par ganger, mens han prøvde å forestille seg korets sang. Kona ble mer og mer irritert. Hun var lærer og skulle møte klassen sin på Akershus festning. De ble et kvarter forsinket og måtte småløpe gjennom byen.

Hjemme hos presten, forfatteren og salmedikteren Eyvind Skeie var familien i gang med de hektiske forberedelsene til 17. mai da telefonen ringte. Tore Aas var i den andre enden. Han fortalte begeistret at han nettopp hadde skrevet en melodi og manglet bare et juledikt før alt var klart. Det var bare én praktisk detalj: Teksten måtte være ferdig før neste morgen da koret skulle i studio.

Skeie fikk kassetten tilsendt i drosje. Han tilbrakte dagen sammen med familien, og var vert for et 17. mai-selskap med blant andre svogeren Kjell Magne Bondevik. Innimellom familiehyggen, andakten, hurraropene og nasjonalsangene snek Skeie seg inn til PC-en sin for å arbeide litt med teksten. Før dagen var omme fakset han teksten til Aas.

Julesangen som ble til på denne 17. mai, er En stjerne skinner i natt. Den er blitt oversatt til mange språk, blant annet japansk, russisk, koreansk og hebraisk.

Was würde Wergeland gesagt haben?

Gid, så stilig, Google! Nå kan jeg lese Bloggrevyen på
tysk

russisk

finsk

og ikke minst

kinesisk.

Doch, Was würde Wergeland gesagt haben?

- Vi ber om tilgivelse!

I Klassekampen 16. mai ber en rekke svenske kulturpersonligheter om tilgivelse for manglende støtte fra Sverige da Norge var okkupert av tyskerne:

- Vi er en del svenske statsborgere, men vi er overbevist om at vi snakker for et stort antall landsmenn. Det var mange svensker som stod på deres side da og enda flere som i dag tar avstand fra den svenske ettergivelsespolitikken.

I Sverige har vi aldri gjort opp med vår rolle under krigen og aldri stilt noen ansvarlige til ansvar. Vårt kongehus, våre politikere, diplomater, politi, byråkrater og militære har ikke hatt vett til å be om tilgivelse. De har alltid forsøkt å skjule og glemme, og for øvrig dyrke myten om Sverige som et rettferdig og nøytralt land, med verdenssamvittighet som kan ordne holocaustkonferanser.

Vi synes det er grotesk når vår tidligere statsminister Göran Persson sier at han er stolt over Sveriges oppførsel under andre verdenskrig. I det svenske folket finnes det derimot mange som beundret og beundrer deres tapre motstand og som skjemmes over den svenske ettergivelsespolitikken og unnfallenhet overfor det nazistiske Tyskland.

Folkekirken

Sognepresten i Vestre Gausdal i Oppland måtte avlyse to gudstjenester to helger på rad på grunn av dårlig oppmøte. Én person møtte opp til den ene gudstjenesten. På den andre var kirken helt tom.

Først ble en gudstjeneste i Østre Gausdal kirke avlyst fordi ingen møtte opp. Helgen etter skjedde det samme i Follebu, der det var bare en person som møtte opp.

- Det er aldri hyggelig å måtte avlyse gudstjenester, sier sogneprest Steinar Floberg til Gudbrandsdølen Dagningen.

I stedet måtte presten, kirketjeneren og organisten nøye seg med en kaffekopp på galleriet.

Men sogneprest Floberg vil ikke svartmale gausdølene og deres gudstro.

- Oppslutningen om de kirkelige handlingene er fortsatt god, og gausdølene bruker kirken når de trenger den, sier han.

Ja, det fins jo alltid en og annen konfirmant i Den norske kirke. Og i dag er det definitivt en og annen prest som gleder seg til i morgen.

- Venstresida trenger kristenfolket

I gårsdagens Klassekampen hadde Olav Elgvin, filosof og journalist i det kristne magasinet Agenda 3:16, en kronikk hvor han spør om ikke kristenfolket og den politiske venstresida kunne jobbe sammen om en del saker.

- Det er blant kristne jeg har møtt sterkest engasjement for en rettferdig og bærekraftig verden. Likevel er det en mental avgrunn mellom mange kristne og venstresidas partier. Av ulike grunner føler mange at venstresida er mot dem - og at de derfor ikke bør engasjere seg til venstre, verken partipolitisk eller i sosiale bevegelser. Den rødgrønne regjeringen har gjort sitt for å bekrefte dette bildet, skriver han.

På Verden til venstre-konferansen for to uker siden nevnte Kristin Halvorsen verdipolitikk - felles ekteskapslov, endring av KRL-faget og fjerning av unntaksretten til trossamfunn - som SVs store seire. Dette synes Elgvin vitner om ei venstreside som har gitt opp å endre de grunnleggende strukturene i samfunnet. Den må spørre seg om hva som er viktigst i politikken.

- For egen del er jeg ikke i tvil: Det viktigste er å skape alternativer til vekstøkonomien, slik at klimatrusselen kan avverges. Dessuten er det viktig å skape et internasjonalt økonomisk system som kan jevne ut urettferdigheten i verden, sier Elgvin.

Han understreker at da må venstresida bli en bevegelse som favner langt bredere enn den gjør i dag. Venstresida har ikke klart å mobilisere blant folk flest.

- SV later til å være fornøyd med å være utdanningsmiddelklassens parti. Øvre del av SV driter i arbeiderklassen og store deler av arbeiderklassen driter i SV, hevdet Magnus Marsdal på Verden til venstre-konferansen, ifølge Klassekampen 5. mai.

Marsdal siterte uttalelser fra Kristin Halvorsen og Erik Solheim, om at framtidas klasseskiller kan bli dannet etter intellektuelle evner og at det som vil telle er "utdanning, utdanning, utdanning".

- Det er utrolig hva det går an å få seg til å si om arbeidere i SV. De som sier slike ting, blir til og med valgt til partiledere. I dette resonnementet kunne Einar Gerhardsen aldri blitt en toppleder, og de som er nederst på rangstigen havner der fordi de er dumme, sa Magnus Marsdal.

Ifølge Elgvin ville ei venstreside som klarte å få kristenfolket med på laget, blitt tilført engasjement, driv og idealisme:

- Å gjøre det rette dreier seg tross alt om Guds vilje. Slå den, liksom. Dernest kan kristenfolket fungere som en bro ut til bredere lag av befolkningen. Kirke og bedehus har fortsatt en bred kontaktflate rundt omkring i Norge. Dessuten er det faktisk kristne miljøer som har stått i bresjen for dialogarbeidet med norske muslimer!

For å kunne appellere til kristenfolket må den rødgrønne regjeringen og venstresida lytte til det de har på hjertet, og til en viss grad komme dem i møte. Alternativet er at dagens situasjon fortsetter, der det konservative kristenfolket fortsetter å sogne en masse til høyre, og venstresida forblir en sekt på Grünerløkka, avslutter Olav Elgvin.

Se også: SVs nestleder: – Høybråten er frekk

Asyl

Norsk Pasientforening mener at TV3-serien "Sykehuset" burde vernet flere av pasientene bedre.

Ja - og hva blir det neste, mon tro? Reality-serien "Big Brother på lukket avdeling"?

Neppe. Frykten for økt strøm av asylsøkere er nok for stor.

Stigma og arbeid

Det er mye bekymring ute og går over at mange lever av trygd, og det gjør vondt å se at det fins en hel del nedlatenhet og fordommer. For hvorfor skrikes det ikke heller opp om at folk som ikke får jobb, må få hjelp til nettopp det?

Her er to kvinner som mer enn noe annet ønsker seg arbeid, men som ikke kommer i betraktning.

En sosiolog med MS skrev i en kronikk i Aftenposten:

- Jeg skulle bli medisinsk sosiolog og en av de kjente teoretikerne jeg arbeidet med var Talcott Parsons. Parsons sa om sykdom at den var som å bli fanget i et hermetisk jernbur. Med en gang du er fanget vil du faktisk aldri kunne forlate dette buret. Er du blitt stemplet én gang, bærer du stempelet med deg videre. MS er en sterkt stigmatisert sykdom. De som er hardest rammet er også svært syke. Jeg er ikke blant dem som er hardest rammet og skulle inderlig ønske at samfunnet kunne se meg som den kvinnen jeg er - og ikke bare ser min diagnose. Dessverre virker det som om Parsons har rett. Det er diagnosen som blir registrert. Dette jernburet skulle vise seg å bli min inngangsbillett til utenforsamfunnet.

- Gode papirer bidrar til at jeg innkalles til intervjuer, men jeg får aldri jobb. Om jeg oppfordres til å oppgi at jeg er funksjonshemmet i søknadsprosessen og oppgir dette, kommer jeg ikke til intervju.

- Den som måtte tro at NAV er til hjelp, må tro om igjen. Jeg har arbeidet som forsker og har embetseksamen fra universitetet. Tilbudet fra NAV er kurs i CV-skriving og trening i å skrive jobbsøknader.

- Å ha meg på tiltak tar seg godt ut på statistikken, men er ingen inngangsbillett til fast arbeid. I tillegg til å ikke gjøre noe for meg, er NAV flinke til å sende meningsløse brev hvor jeg omtales i tredje person. En slik tingliggjøring og objektivering av individet finner jeg helt på kanten av hva man kan tillate. Slike brev oppleves som en ytterligere diskriminering og sier noe om hvor NAV plasserer meg med min diagnose.

En sosionom som har vært psykiatrisk pasient har skrevet flere kronikker og avisinnlegg om hvordan hun, til tross for utallige år i attføringsapparatet, ikke har fått hjelp til å skaffe seg arbeid. Hun har gått inn og ut av tiltak siden 1980. Gjerne bare 3-4 måneder på hver arbeidsplass. Hun har søkt hundrevis av stillinger.

- En psykiatrisk diagnose er evigvarende og stempler meg for resten av livet. Når jeg altså kan skilte med en 7-8 ulike diagnoser, da blir det helt utenkelig at en arbeidsgiver skulle ville ansette meg i en fast stilling. Stigma leder til fordommer som også utløses av frykt, uvitenhet og forhastede konkusjoner.

- I perioder gikk jeg på halv attføring og halv uførepensjon. Jeg skulle klare meg med 6000 kroner i måneden. Lå våken om natten og lurte på hvordan jeg skulle få betalt regningene. Fikk avslag etter avslag på sosialkontoret.

- Når et menneske lever på denne måten, år etter år med dårlig råd, angst for framtida, ensomhet og dårlig selvtillit, så bygges det opp innenfra en protest. Jeg får lyst til å hyle mot overmakta. Jeg fortjener ikke å bli neglisjert og utestengt fra arbeidsliv og sosialt fellesskap bare fordi jeg har hatt det vondt.

Se også: Kompromissløse meninger: Uten sosial kompetanse?