Det var en tid vi ikke hadde NAV. Isteden hadde vi den gode gamle trygdeetaten. På den tiden hadde vi et helt forskjellig land og et helt forskjellig liv. Vi hadde rettigheter og politikere behandlet oss med respekt. Nå er vi blitt kjeltringer og politikerne skal oppdra oss. De skal bestemme hvor alvorlige folks helseproblemer er og hvor fort de bør skjerpe seg og bli friske. De vil også fortelle fagfolk hvordan de skal gjøre jobben sin, til og med planlegge og strukturere behandlingsopplegg for dem.
En kommentar til psykolog Eva Jacobsens blogginnlegg Har sykmeldte plikt til å gå i terapi og bli friskmeldt innen tidsfrist?
3.2.12
2.2.12
Psykolog fra Paulsrud-utvalget desinformerer
I en kronikk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Nadia Ansar, som satt i Paulsrud-utvalget, at lovutvalget sto "samlet i oppfatningen om at tvangsreglene i den gjeldende helse- og sosiallovgivningen bør samles i en felles lov, og at en må sette i gang med å utrede spørsmålet om et felles lovverk".
Dette er desinformasjon. Hege Orefellen skrev en dissensuttalelse: Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre.
Dette er desinformasjon. Hege Orefellen skrev en dissensuttalelse: Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre.
Pinlig "opplysningsprogram"
Har borgeres forhold til sæd noe i offentligheten å gjøre?
Hva med angst for å bli homofil? Er det farlig å være homofil?
TV 3s "opplysningsprogram" om psykiatrisk behandling har overskredet grensen til det private.
Hva med angst for å bli homofil? Er det farlig å være homofil?
TV 3s "opplysningsprogram" om psykiatrisk behandling har overskredet grensen til det private.
31.1.12
Skriving som sykdomsmestring
"I en norsk studie svarer 46 prosent at de tar opp ting på internett som de ikke tar opp med sin lege eller terapeut. En av tre synes det er lettere å snakke om helseplager på internett enn med familie og venner. En grunn til dette kan være at den sykdomsrammete benytter seg av det som Davidsen-Nielsen kaller for "kjærlighetens skjold". Pasienten bruker "kjærlighetens skjold" for å beskytte seg selv og andre i familien, og deler ikke sine bekymringer og tanker omkring sykdommen, da det kan føre til endringer i relasjonene deres. Det er imidlertid en fare for at man forteller mer enn man hadde tenkt.
Å skrive blogg er en måte å dele sine ofte "rå" følelser i forbindelse med en krise, samtidig som man opprettholder en komfortabel avstand fra sine lesere. Blogging kan på denne måten være svært offentlig, samtidig som den på andre måter er anonym. Man kan dele sine erfaringer med tusenvis av lesere, uten nødvendigvis å diskutere det med de nærmeste. Samtidig viser forskning at åpenhet også kan ha negative følger. I en studie opplevde noen av kvinnene at det ikke fantes noen kreftfrie soner."
Sykepleien.no: Skriver om sykdommen. Av Berit Johannessen og Marianne Gunnufsen
Å skrive blogg er en måte å dele sine ofte "rå" følelser i forbindelse med en krise, samtidig som man opprettholder en komfortabel avstand fra sine lesere. Blogging kan på denne måten være svært offentlig, samtidig som den på andre måter er anonym. Man kan dele sine erfaringer med tusenvis av lesere, uten nødvendigvis å diskutere det med de nærmeste. Samtidig viser forskning at åpenhet også kan ha negative følger. I en studie opplevde noen av kvinnene at det ikke fantes noen kreftfrie soner."
Sykepleien.no: Skriver om sykdommen. Av Berit Johannessen og Marianne Gunnufsen
30.1.12
Tre måter å reagere på stigmatisering
Psykiske lidelser og opplevd stigma. Hovedoppgave av Thea Holmen Kongsrud og Ingvild Engh Vattø
"Skjellsord som ”klin gæren”, ”sinnssyk” eller sanger som ”Høl i gjerdet på Gaustad” tydeliggjør hvordan symptomer på alvorlige psykiske lidelser ses på i samfunnet, og hvilken sosial status denne gruppen tillegges. Ordene man bruker tjener til å opprettholde den sosiale maktbalansen og skape distanse mellom det man oppfatter som oss og dem, inngruppe og utgruppe."
"Nyere studier har vist at ikke alle opplever dårligere selvbilde som følge av stigma. Selv om individer befinner seg i den stigmatiserte gruppen og kjenner til holdningene i samfunnet, reagerer personer svært forskjellig på denne situasjonen. Forskning viser at mange reagerer med sinne på grunn av fordommene og urettferdigheten de opplever."
"Corrigan og Watson fokuserer på tre reaksjoner; berettiget sinne (righteous anger), likegyldighet og lavere
selvtillit/mestringstro. Dette avhenger av om individet oppfatter handlinger og reaksjoner som legitime eller ikke, samt om man identifiserer seg med den stigmatiserte gruppen (Corrigan & Watson, 2002). Hvis man i høy grad identifiserer seg med sin gruppe, og mener at negative handlinger mot sin gruppe er urettferdige, vil man reagere med berettiget sinne og selvfølelsen antas å være intakt. Hvis man imidlertid mener at disse handlingene er legitime vil det resultere i lavere selvfølelse og mestringstro. Hvis individet derimot ikke identifiserer seg med gruppen, antas responsen å være likegyldighet, uavhengig av om man anser handlingene som legitime eller ikke."
"Skjellsord som ”klin gæren”, ”sinnssyk” eller sanger som ”Høl i gjerdet på Gaustad” tydeliggjør hvordan symptomer på alvorlige psykiske lidelser ses på i samfunnet, og hvilken sosial status denne gruppen tillegges. Ordene man bruker tjener til å opprettholde den sosiale maktbalansen og skape distanse mellom det man oppfatter som oss og dem, inngruppe og utgruppe."
"Nyere studier har vist at ikke alle opplever dårligere selvbilde som følge av stigma. Selv om individer befinner seg i den stigmatiserte gruppen og kjenner til holdningene i samfunnet, reagerer personer svært forskjellig på denne situasjonen. Forskning viser at mange reagerer med sinne på grunn av fordommene og urettferdigheten de opplever."
"Corrigan og Watson fokuserer på tre reaksjoner; berettiget sinne (righteous anger), likegyldighet og lavere
selvtillit/mestringstro. Dette avhenger av om individet oppfatter handlinger og reaksjoner som legitime eller ikke, samt om man identifiserer seg med den stigmatiserte gruppen (Corrigan & Watson, 2002). Hvis man i høy grad identifiserer seg med sin gruppe, og mener at negative handlinger mot sin gruppe er urettferdige, vil man reagere med berettiget sinne og selvfølelsen antas å være intakt. Hvis man imidlertid mener at disse handlingene er legitime vil det resultere i lavere selvfølelse og mestringstro. Hvis individet derimot ikke identifiserer seg med gruppen, antas responsen å være likegyldighet, uavhengig av om man anser handlingene som legitime eller ikke."
27.1.12
Håndtering av engler og UFOer i en psykiatrisk avdeling
Der fant jeg Toril Borch Terkelsen doktoravhandling på nettet: Håndtering av engler og UFOer i en psykiatrisk avdeling: En etnografisk studie av hvordan psykotiske uttrykk forstås og kontrolleres.
Enjoy!
Enjoy!
Psykolog: - Diagnoser bidrar til fremmedgjøring
Psykologspesialist Torfinn Espedal er spaltist i Stavanger Aftenblad. I dagens avis skriver han om diagnoser. Han trekker fram det viktige poenget om at diagnoser i svært liten grad sier noe om årsaken til symptomene, og dermed også om behandling.
Særlig blir dette tydelig når personer med vold og overgrep i oppveksten blir vurdert i det biomedisinske system. Det er grundig dokumentert at mennesker med en slik bakgrunn over tid viser et bredt spekter av både fysiske og psykiske symptomer. Men få leger vet om disse sammenhengene og heller ikke er trent til å spørre om slikt. Dermed forblir symptomene løsrevet fra sin opprinnelse. Behandlingen berører ikke årsaken, og resultatet blir dårlig.
Psykiatriske diagnoser er rett og slett uvitenskapelige. De er forsøk på å løsrive menneskelige reaksjoner og væremåter fra den sosiale og psykologiske sammenhengen vi befinner oss i. Det blir et bidrag til fremmedgjøring.
Siden diagnoser er mye framme i media om dagen, er han også innom Breivik-saken. Han skriver at samfunnet gjennom diagnosen lager en falsk og meningsløs forklaring på det som skjedde 22. juli. Selv undrer psykologen seg mest over hvordan Breivik har greid, og greier, å beskytte seg mot egen psykisk smerte, hvordan han får til å unnvike evnen til medfølelse.
Selv har jeg lurt på hvordan diagnosestillere greier å unnvike sin evne til medfølelse, idet de tryller bort folks traumer ved hjelp av en diagnosekode.
Særlig blir dette tydelig når personer med vold og overgrep i oppveksten blir vurdert i det biomedisinske system. Det er grundig dokumentert at mennesker med en slik bakgrunn over tid viser et bredt spekter av både fysiske og psykiske symptomer. Men få leger vet om disse sammenhengene og heller ikke er trent til å spørre om slikt. Dermed forblir symptomene løsrevet fra sin opprinnelse. Behandlingen berører ikke årsaken, og resultatet blir dårlig.
Psykiatriske diagnoser er rett og slett uvitenskapelige. De er forsøk på å løsrive menneskelige reaksjoner og væremåter fra den sosiale og psykologiske sammenhengen vi befinner oss i. Det blir et bidrag til fremmedgjøring.
Siden diagnoser er mye framme i media om dagen, er han også innom Breivik-saken. Han skriver at samfunnet gjennom diagnosen lager en falsk og meningsløs forklaring på det som skjedde 22. juli. Selv undrer psykologen seg mest over hvordan Breivik har greid, og greier, å beskytte seg mot egen psykisk smerte, hvordan han får til å unnvike evnen til medfølelse.
Selv har jeg lurt på hvordan diagnosestillere greier å unnvike sin evne til medfølelse, idet de tryller bort folks traumer ved hjelp av en diagnosekode.
26.1.12
24.1.12
Årsrapport fra Human Rights Watch
Human Rights Watch World Report 2012
From Paternalism to Dignity - Respecting the Rights of Persons with Disabilities
"The Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD)— the most recent comprehensive human rights treaty — reaffirms that persons with disabilities have rights, and challenges the inequality and discrimination inherent in laws that infantilize individuals with disabilities. Respect for inherent dignity, independence, individual autonomy including the freedom to make one’s own choices, and non-discrimination are among the CRPD’s core principles.
The convention compels us to start with the premise that people with disabilities have the same rights and equal recognition under the law as all others. The CRPD also acknowledges that persons with disabilities may, in certain situations, need support exercising their rights.
However, the convention does not spell out how the right to legal capacity and supported decision-making should be implemented. As a result, disability advocates, legal experts, and governments find themselves trying to interpret the scope of these provisions, while providing rights-affirming alternatives to old patterns of guardianship and substituted decision-making.
Disabled peoples’ organizations (DPOs) and persons with disabilities, who were key actors in advocating for and drafting the treaty, must be engaged and take the lead in this process. Indeed, the CRPD itself requires that states involve DPOs and experts with disabilities in implementing and monitoring the treaty."
From Paternalism to Dignity - Respecting the Rights of Persons with Disabilities
"The Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD)— the most recent comprehensive human rights treaty — reaffirms that persons with disabilities have rights, and challenges the inequality and discrimination inherent in laws that infantilize individuals with disabilities. Respect for inherent dignity, independence, individual autonomy including the freedom to make one’s own choices, and non-discrimination are among the CRPD’s core principles.
The convention compels us to start with the premise that people with disabilities have the same rights and equal recognition under the law as all others. The CRPD also acknowledges that persons with disabilities may, in certain situations, need support exercising their rights.
However, the convention does not spell out how the right to legal capacity and supported decision-making should be implemented. As a result, disability advocates, legal experts, and governments find themselves trying to interpret the scope of these provisions, while providing rights-affirming alternatives to old patterns of guardianship and substituted decision-making.
Disabled peoples’ organizations (DPOs) and persons with disabilities, who were key actors in advocating for and drafting the treaty, must be engaged and take the lead in this process. Indeed, the CRPD itself requires that states involve DPOs and experts with disabilities in implementing and monitoring the treaty."
Tankevekkende om bivirkninger av psykoterapi
Fra en artikkel om bivirkninger av psykoterapi i Clinical Psychology & Psychotherapy:
Bivirkninger av psykoterapi er forskjellig fra bivirkninger av medikamenter, fordi de ofte er knyttet til handlingene til en terapeut, som dermed holdes ansvarlig for det som har skjedd. Det er vist i forskning at terapeuter har problemer med å predikere behandlingsforløp, svikt og forverring. Det antas derfor at det er en tendens til at de overser bivirkninger eller attribuerer dem til pasientens atferd.
Siden bivirkninger i terapi er knyttet til terapeutens handlinger, er de ikke bare et terapeutisk problem, men også et juridisk. Dette vil nesten med nødvendighet medføre at terapeuten dekker over bivirkninger i selvforsvar.
Å skjelne mellom bivirkninger og uunngåelig negativ utvikling av lidelsen eller negative livshendelser er i mange tilfeller vanskelig. Det samme er skillet mellom positive og negative effekter (f.eks., er skilsmisse en negativ eller en positiv behandlingseffekt?).
Det er vanskelig å si om bivirkninger har oppstått i sammenheng med korrekt eller ukorrekt terapeutatferd, dvs. om det er en bivirkning av korrekt behandling eller en konsekvens av inadekvat intervensjon.
Til forskjell fra legemidler er overvåkning av bivirkninger ikke obligatorisk for psykoterapi.
Det fins ingen konsensus om definisjoner og klassifikasjon av bivirkninger i psykoterapi. Derfor er det heller ikke noe krav om systematisk forskning på bivirkninger.
Ut fra ovenstående blir det tydelig hvor avmektig pasienten er, synes jeg. Hvordan skal man kunne gi et informert samtykke til en behandling når man ikke får vite om mulige, kjente bivirkninger (som verken jeg selv eller andre jeg har snakket med, har fått når de begynte i terapi)? Hvordan kan det forsvares at bare terapeuten skriver journalen, som er et juridisk dokument, når vedkommende har egne interesser å ivareta?
Oppdatering: Pasienten har rett til å få vite om mulige risikoer og bivirkninger av terapien. Men som sagt: Jeg har aldri hørt om noen terapeut som har informert pasienten om dette.
Bivirkninger av psykoterapi er forskjellig fra bivirkninger av medikamenter, fordi de ofte er knyttet til handlingene til en terapeut, som dermed holdes ansvarlig for det som har skjedd. Det er vist i forskning at terapeuter har problemer med å predikere behandlingsforløp, svikt og forverring. Det antas derfor at det er en tendens til at de overser bivirkninger eller attribuerer dem til pasientens atferd.
Siden bivirkninger i terapi er knyttet til terapeutens handlinger, er de ikke bare et terapeutisk problem, men også et juridisk. Dette vil nesten med nødvendighet medføre at terapeuten dekker over bivirkninger i selvforsvar.
Å skjelne mellom bivirkninger og uunngåelig negativ utvikling av lidelsen eller negative livshendelser er i mange tilfeller vanskelig. Det samme er skillet mellom positive og negative effekter (f.eks., er skilsmisse en negativ eller en positiv behandlingseffekt?).
Det er vanskelig å si om bivirkninger har oppstått i sammenheng med korrekt eller ukorrekt terapeutatferd, dvs. om det er en bivirkning av korrekt behandling eller en konsekvens av inadekvat intervensjon.
Til forskjell fra legemidler er overvåkning av bivirkninger ikke obligatorisk for psykoterapi.
Det fins ingen konsensus om definisjoner og klassifikasjon av bivirkninger i psykoterapi. Derfor er det heller ikke noe krav om systematisk forskning på bivirkninger.
Ut fra ovenstående blir det tydelig hvor avmektig pasienten er, synes jeg. Hvordan skal man kunne gi et informert samtykke til en behandling når man ikke får vite om mulige, kjente bivirkninger (som verken jeg selv eller andre jeg har snakket med, har fått når de begynte i terapi)? Hvordan kan det forsvares at bare terapeuten skriver journalen, som er et juridisk dokument, når vedkommende har egne interesser å ivareta?
Oppdatering: Pasienten har rett til å få vite om mulige risikoer og bivirkninger av terapien. Men som sagt: Jeg har aldri hørt om noen terapeut som har informert pasienten om dette.
23.1.12
Gud i terapirommet
Vårt Land bringer i dag et intervju med psykolog Gry Stålsett, som torsdag forsvarte sin avhandling om Vita-behandlingen ved Modum. Avisa skriver:
Vita-behandlingen som er utviklet ved Modum Bad, tar sikte på å hjelpe disse pasientene til å reflektere over seg selv og sine relasjoner både til medmennesker og til Gud. Gjennom dette intense arbeidet med eget følelsesliv kan de løsne på rigide indre bilder og få et mer nyansert gudsbilde, som kan hjelpe til økt toleranse for egne følelser og bidra til et mer nyansert selvbilde.
Her synes det som om psykologen bruker religionen som et instrument til å mekke på pasienten. Det har jeg selv vært borti i terapi, og jeg opplevde det som veldig krenkende.
Stålsett sier:
- De kan for eksempel oppleve å ha en streng og straffende Gud som fordømmer dem eller ikke vil ha noe med dem å gjøre.
Journalisten spør om behandlerne ikke forkynner et alternativt gudsbilde til det som skaper problemer.
- Nei, det ville være å bryte forutsetningene for behandlingen. En terapeut står i et maktforhold til en pasient som gjør at forkynnelse er uakseptabelt.
Jeg er helt enig i at en terapeut ikke skal prøve å servere pasienten et "riktig", evidensbasert gudsbilde. Men jeg synes både journalist og psykolog blander formidling av gudsbilder med forkynnelse. Det må da gå an å snakke om ulike tolkninger av "karakteren" Gud, slik man kan snakke om for eksempel en romanfigur, uten å måtte ta stilling til om karakteren også har eller har hatt en utenomlitterær eksistens, som man kan gjøre om det gjelder en historisk roman.
Hvorfor trekker man ikke på kunnskap fra teologifaget? Om man går på en forelesning i teologi, så er jo ikke det som å gå på bedehuset.
Nå blir jeg litt matt av å lese at Stålsetts avhandling peker på at VITA-modellen lett kan overføres til andre psykiatriske institusjoner og polikliniske virksomheter - som om man endelig har funnet måten å "behandle" Gud på i terapirommet.
Vita-behandlingen som er utviklet ved Modum Bad, tar sikte på å hjelpe disse pasientene til å reflektere over seg selv og sine relasjoner både til medmennesker og til Gud. Gjennom dette intense arbeidet med eget følelsesliv kan de løsne på rigide indre bilder og få et mer nyansert gudsbilde, som kan hjelpe til økt toleranse for egne følelser og bidra til et mer nyansert selvbilde.
Her synes det som om psykologen bruker religionen som et instrument til å mekke på pasienten. Det har jeg selv vært borti i terapi, og jeg opplevde det som veldig krenkende.
Stålsett sier:
- De kan for eksempel oppleve å ha en streng og straffende Gud som fordømmer dem eller ikke vil ha noe med dem å gjøre.
Journalisten spør om behandlerne ikke forkynner et alternativt gudsbilde til det som skaper problemer.
- Nei, det ville være å bryte forutsetningene for behandlingen. En terapeut står i et maktforhold til en pasient som gjør at forkynnelse er uakseptabelt.
Jeg er helt enig i at en terapeut ikke skal prøve å servere pasienten et "riktig", evidensbasert gudsbilde. Men jeg synes både journalist og psykolog blander formidling av gudsbilder med forkynnelse. Det må da gå an å snakke om ulike tolkninger av "karakteren" Gud, slik man kan snakke om for eksempel en romanfigur, uten å måtte ta stilling til om karakteren også har eller har hatt en utenomlitterær eksistens, som man kan gjøre om det gjelder en historisk roman.
Hvorfor trekker man ikke på kunnskap fra teologifaget? Om man går på en forelesning i teologi, så er jo ikke det som å gå på bedehuset.
Nå blir jeg litt matt av å lese at Stålsetts avhandling peker på at VITA-modellen lett kan overføres til andre psykiatriske institusjoner og polikliniske virksomheter - som om man endelig har funnet måten å "behandle" Gud på i terapirommet.
20.1.12
Når profesjonelle trenger brukeren
Jeg er kritisk til helsepersonells eksponering av brukere og deres diagnoser i mediene, og lurer på hva slags retningslinjer eller kjøreregler for helsepersonell som egentlig fins for medieeksponering. Én grunn til min skepsis er at jeg vet av egen erfaring at det kan være vanskelig for brukeren å si nei til å bli eksponert.
For noen år siden fikk jeg en e-post som begynte med "Kjære Sigrun" fra ansatte ved en instans som hadde møtt meg på en veldig god måte i en periode jeg hadde det svært vanskelig. Grunnet trusler om nedskjæringer var de nå redde for tilbudets framtid og eventuelle negative konsekvenser for oss i målgruppen.
Da en av våre store aviser skulle lage en reportasje om dette tilbudet, ønsket journalisten å intervjue en bruker, men ingen hadde så langt villet stille opp. I e-posten fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å få besøk fra avisen. De ville ta bilder, men jeg trengte ikke å stå fram med navn eller ansikt om jeg ikke ønsket det.
Jeg takket nei, selv om jeg støttet saken fullt og helt. En av mine grenser for brukerrollen går ved dørterskelen min, mens det i denne saken var veldig relevant at de ville intervjue meg der jeg bodde. Men selv om jeg altså var bevisst på, og klarte å markere, egne grenser, fikk jeg det vanskelig etterpå. Jeg fikk skyldfølelse for at jeg ikke ville stille opp for noen jeg sto i "takknemlighetsgjeld" overfor, og jeg tok derfor aldri mer kontakt med denne instansen.
For noen år siden fikk jeg en e-post som begynte med "Kjære Sigrun" fra ansatte ved en instans som hadde møtt meg på en veldig god måte i en periode jeg hadde det svært vanskelig. Grunnet trusler om nedskjæringer var de nå redde for tilbudets framtid og eventuelle negative konsekvenser for oss i målgruppen.
Da en av våre store aviser skulle lage en reportasje om dette tilbudet, ønsket journalisten å intervjue en bruker, men ingen hadde så langt villet stille opp. I e-posten fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å få besøk fra avisen. De ville ta bilder, men jeg trengte ikke å stå fram med navn eller ansikt om jeg ikke ønsket det.
Jeg takket nei, selv om jeg støttet saken fullt og helt. En av mine grenser for brukerrollen går ved dørterskelen min, mens det i denne saken var veldig relevant at de ville intervjue meg der jeg bodde. Men selv om jeg altså var bevisst på, og klarte å markere, egne grenser, fikk jeg det vanskelig etterpå. Jeg fikk skyldfølelse for at jeg ikke ville stille opp for noen jeg sto i "takknemlighetsgjeld" overfor, og jeg tok derfor aldri mer kontakt med denne instansen.
Kamuflert smerte
"Hvordan oppleves det for en 4-åring å bli voldtatt?" Det er overskriften på en artikkel av psykologspesialist Torfinn Espedal i dagens Stavanger Aftenblad.
Hvordan kjennes det for en baby å bli pisket og slått? Eller å bli forlatt uten trøst og nærhet? Hvordan oppleves det for en 4-åring å bli voldtatt? Slike spørsmål sprenger alle forestillinger vi har om smerte.
Det finnes voksne omsorgspersoner som fullstendig har mistet evne til innlevelse, det finnes voksne med egne, store psykiske forstyrrelser, ofte kamuflert for omgivelsene, ja til og med for dem selv. Mange av disse har selv som barn blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt.
Jeg synes det er svært viktig det psykologen trekker fram om at folk som tilsynelatende "har klart seg", likevel kan være skadet etter traumer i barndommen. Det blir for enkelt å dele inn ofre etter overgrep i dem med og uten psykiske lidelser, slik det stadig gjøres, og så overse at mange såkalt klarer seg ved selv å begå overgrep. Dette betyr at man ikke kan stole på forskning på senvirkninger av barndomstraumer.
Hvordan kjennes det for en baby å bli pisket og slått? Eller å bli forlatt uten trøst og nærhet? Hvordan oppleves det for en 4-åring å bli voldtatt? Slike spørsmål sprenger alle forestillinger vi har om smerte.
Det finnes voksne omsorgspersoner som fullstendig har mistet evne til innlevelse, det finnes voksne med egne, store psykiske forstyrrelser, ofte kamuflert for omgivelsene, ja til og med for dem selv. Mange av disse har selv som barn blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt.
Jeg synes det er svært viktig det psykologen trekker fram om at folk som tilsynelatende "har klart seg", likevel kan være skadet etter traumer i barndommen. Det blir for enkelt å dele inn ofre etter overgrep i dem med og uten psykiske lidelser, slik det stadig gjøres, og så overse at mange såkalt klarer seg ved selv å begå overgrep. Dette betyr at man ikke kan stole på forskning på senvirkninger av barndomstraumer.
19.1.12
Råd til deg som får ulike diagnoser
Psykiatriprofessor Jan Haavik har i dag en kronikk om diagnoser i Bergens Tidende. Han skriver at "Klinikeren må stille diagnose for å kunne fastslå pasientens prognose og gi riktig behandling". Den har vi jo hørt før. Men så forteller han også hva det skyldes at pasienter kan oppleve å få forskjellige diagnoser fra ulike diagnostikere for samme tilstand:
Neste gang overskriftene griner mot oss om at noen er blitt «stemplet som syk», «erklært frisk» eller at det er en «skandale» når pasienten har fått ulike diagnoser for samme tilstand, må vi umiddelbart etterspørre: Hva var premissene for diagnostiseringen, hvilken metode ble anvendt og hvilken presisjon kan forventes av disse instrumentene?
Da vet du hva du har å gjøre neste gang du opplever dette: Du må spørre diagnostikerne dine om premissene, metoden og presisjonsnivået. Det hjelper deg garantert.
Neste gang overskriftene griner mot oss om at noen er blitt «stemplet som syk», «erklært frisk» eller at det er en «skandale» når pasienten har fått ulike diagnoser for samme tilstand, må vi umiddelbart etterspørre: Hva var premissene for diagnostiseringen, hvilken metode ble anvendt og hvilken presisjon kan forventes av disse instrumentene?
Da vet du hva du har å gjøre neste gang du opplever dette: Du må spørre diagnostikerne dine om premissene, metoden og presisjonsnivået. Det hjelper deg garantert.
11.1.12
- Var inte ett sånt jävla offer!
”Jag vägrar i alla fall bete mig som ett offer.”
”Var inte ett sånt jävla offer!”
”Hon är ett aktivt subjekt, inte ett hjälplöst offer.”
Känns de här meningarna igen? Både i dagligt tal och i medierna har ordet offer fått en negativ klang. Att kalla andra offer är att förolämpa dem, och att bete sig som ett offer är något skamfyllt. Som om det vore det värsta man kunde vara. Som om det vore någonting man själv kunde välja.
Hur ordet offer har fått en ny innebörd – från att vara utsatt för något till en inställning man själv väljer – blev jag uppmärksam på i samband med prostitutionsdebatten som rasade 2006-2007.
Les Håller vi på att avskaffa offret? av Kajsa Ekis Ekman.
”Var inte ett sånt jävla offer!”
”Hon är ett aktivt subjekt, inte ett hjälplöst offer.”
Känns de här meningarna igen? Både i dagligt tal och i medierna har ordet offer fått en negativ klang. Att kalla andra offer är att förolämpa dem, och att bete sig som ett offer är något skamfyllt. Som om det vore det värsta man kunde vara. Som om det vore någonting man själv kunde välja.
Hur ordet offer har fått en ny innebörd – från att vara utsatt för något till en inställning man själv väljer – blev jag uppmärksam på i samband med prostitutionsdebatten som rasade 2006-2007.
Les Håller vi på att avskaffa offret? av Kajsa Ekis Ekman.
9.1.12
Psykolog Birgit Valla: Trenger vi diagnoser?
Når kritiske røster fremhever problemene med diagnosesystemet er ofte svaret fra psykiaterne ”ja, systemet er ikke perfekt, men det er det beste vi har”. Og så kommer man aldri i gang med en skikkelig debatt om hva som kan være en alternativ måte å gjøre det på.
Det har riktignok kommet flere kritiske røster etter diagnosen til Anders Behring Breivik, men faren for at disse stilner etter hvert er stor, og vi fortsetter som før. Jeg har aldri fra departements hold hørt noe som helst uttalelser om at det kanskje er på tide at man ser på dette systemet som får så store ringvirkninger innen psykiske helse.
Les Birgit Vallas blogginnlegg Trenger vi diagnoser?
Det har riktignok kommet flere kritiske røster etter diagnosen til Anders Behring Breivik, men faren for at disse stilner etter hvert er stor, og vi fortsetter som før. Jeg har aldri fra departements hold hørt noe som helst uttalelser om at det kanskje er på tide at man ser på dette systemet som får så store ringvirkninger innen psykiske helse.
Les Birgit Vallas blogginnlegg Trenger vi diagnoser?
Jehovas vitner og blodoverføring
I dagens Fædrelandsvennen er det en kronikk om Jehovas vitner og blodoverføring, skrevet av Helje Kringlebotn Sødal, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. Hun viser til en norsk undersøkelse om dette:
[D]et foreligger en kvalitativ studie som tar opp temaet. I en nyere PhD-avhandling henviste bare 2 av 21 norske sykehusleger til pasientrettighetsloven når det gjaldt behandling av Jehovas vitner. Flere oppga at de hadde gitt blod, eller ville ha gjort det hvis livet sto på spill. De fleste argumenterte med eget syn og samvittighet, ikke med loven (Terje Mesel, 2008: Profesjonelle i klemme: En studie av 21 sykehuslegers refleksjon over seg selv som profesjonsetiske subjekter).
Undersøkelsen er ... tankevekkende og burde utfordre Jehovas vitner, helsepersonell, ansvarlige for norske sykehus, lovgivere og folk flest.
For fire dager siden hadde Fædrelandsvennen intervju med Anne Kjersti Befring, juridisk direktør i Den norske legeforening. Befring kan også fortelle at det fins troende Jehovas vitner som ønsker blodoverføring ved behov, men som ikke våger på grunn av menigheten.
En bearbeidet utgave av Mesels avhandling er utgitt som bok.
Lovbestemmelsen om at man kan nekte blodoverføring er å finne i pasientrettighetslovens § 4-9.
[D]et foreligger en kvalitativ studie som tar opp temaet. I en nyere PhD-avhandling henviste bare 2 av 21 norske sykehusleger til pasientrettighetsloven når det gjaldt behandling av Jehovas vitner. Flere oppga at de hadde gitt blod, eller ville ha gjort det hvis livet sto på spill. De fleste argumenterte med eget syn og samvittighet, ikke med loven (Terje Mesel, 2008: Profesjonelle i klemme: En studie av 21 sykehuslegers refleksjon over seg selv som profesjonsetiske subjekter).
Undersøkelsen er ... tankevekkende og burde utfordre Jehovas vitner, helsepersonell, ansvarlige for norske sykehus, lovgivere og folk flest.
For fire dager siden hadde Fædrelandsvennen intervju med Anne Kjersti Befring, juridisk direktør i Den norske legeforening. Befring kan også fortelle at det fins troende Jehovas vitner som ønsker blodoverføring ved behov, men som ikke våger på grunn av menigheten.
En bearbeidet utgave av Mesels avhandling er utgitt som bok.
Lovbestemmelsen om at man kan nekte blodoverføring er å finne i pasientrettighetslovens § 4-9.
7.1.12
DSM og sensur
Suzy Chapman, a patient advocate from England, runs a highly respected and authoritative site providing the best available information on the preparation of both DSM and ICD.
"Until last week, my website published under the domain name http://dsm5watch.wordpress.com/ .
On December 22, I was stunned to receive two emails from the Licensing and Permissions department of American Psychiatric Publishing, claiming that the domain name my site operates under was infringing upon the DSM 5 trademark in violation of United States Trademark Law and that my unauthorized actions may subject me to contributory infringement liability including increased damages for willful infringement. I was told to cease and desist immediately all use of the DSM 5 mark and to provide documentation within ten days confirming I had done so."
Innlegg av Allen Frances
"Until last week, my website published under the domain name http://dsm5watch.wordpress.com/ .
On December 22, I was stunned to receive two emails from the Licensing and Permissions department of American Psychiatric Publishing, claiming that the domain name my site operates under was infringing upon the DSM 5 trademark in violation of United States Trademark Law and that my unauthorized actions may subject me to contributory infringement liability including increased damages for willful infringement. I was told to cease and desist immediately all use of the DSM 5 mark and to provide documentation within ten days confirming I had done so."
Innlegg av Allen Frances
6.1.12
Skal man fortelle andre om sin psykiske lidelse?
Alle som sliter med angst, depresjoner, bulimi eller andre psykiske problemer møter før eller senere det samme dillemaet: skal jeg fortelle det eller ikke.
Hvis du forteller risikerer du at andres reaksjoner sårer deg. Kanskje de ikke forstår. Kanskje fordommene deres kommer i veien for ditt forhold til dem. Kanskje blir de litt redde for å være sammen med deg, eller for å si noe galt eller for å få ansvaret for å hjelpe deg.
På den andre siden vil det å holde lidelsen hemmelig ofte føre til at du føler deg ensom, falsk og misforstått. Du klistrer på deg et smil og går ut og later som ingenting helt til spillet blir for krevende og du begynner å finne på unnskyldninger for å slippe å møte noen.
Les blogginnlegget To tell or not to tell av psykolog Eva Jacobsen.
Hvis du forteller risikerer du at andres reaksjoner sårer deg. Kanskje de ikke forstår. Kanskje fordommene deres kommer i veien for ditt forhold til dem. Kanskje blir de litt redde for å være sammen med deg, eller for å si noe galt eller for å få ansvaret for å hjelpe deg.
På den andre siden vil det å holde lidelsen hemmelig ofte føre til at du føler deg ensom, falsk og misforstått. Du klistrer på deg et smil og går ut og later som ingenting helt til spillet blir for krevende og du begynner å finne på unnskyldninger for å slippe å møte noen.
Les blogginnlegget To tell or not to tell av psykolog Eva Jacobsen.
Psykologen i underholdningsbransjen
Jeg har tidligere fleipet om at man i reality-showenes tidsalder burde laget Big Brother på lukket avdeling. Nå ser det ut til at TV3 på ramme alvor har rappa ideen min: Psyk forandring.
Jeg har ikke ord, spesielt ikke for helsepersonell som stiller opp på noe sånt.
Jeg har ikke ord, spesielt ikke for helsepersonell som stiller opp på noe sånt.
5.1.12
Snakk om vinkling
I forbindelse med at Paulsrud-utvalget leverte sin innstilling om tvang i psykiatrien i juni, ble Natalie Eriksen intervjuet om erfaringer med tvang på Dagsrevyen. Etter et traume hadde hun fått diagnosen schizofreni - som de senere riktignok mente var feil - og hadde blitt tvangsbehandlet i to år. Hun lå over 200 timer i belteseng.
- Tvang har ikke noe med behandling å gjøre. Tvang er helt umenneskelig, det er tortur, uttalte hun på Dagsrevyen.
Som følge av intervjuet fikk hun sparken fra jobben. Nå har hun imidlertid vunnet over kommunen som sparket henne. Mental Helse skriver nå om saken, men de fremstiller det ikke som at intervjuet var en kritikk av tvangsbruk, men som om det handlet om "de psykiske lidelser hun hadde hatt i ungdomsårene".
Snakk om å omskrive virkeligheten i sitt bilde. Og hvorfor lenker de ikke til intervjuet?
Snakk om å omskrive virkeligheten i sitt bilde. Og hvorfor lenker de ikke til intervjuet?
Når psykiatrikritikk blir konspirasjonsteori
En som jobber i psykiatrien (jeg vet ikke hvilken profesjon han har), stempler meg som konspirasjonsteoretiker, fordi jeg ytrer meg kritisk om psykiatri. Om han tror dette styrker tiltroen til behandlingsapparatet, tar han faktisk feil.
Heldigvis skjer det ikke ofte at folk jeg vet er helsepersonell, gjør dette. Men det skjedde en gang jeg tvitret at psykiatere som vedtar diagnoser, ofte har bindinger til legemiddelindustrien. Imidlertid stoppet det da jeg postet en lenke som dokumentasjon.
Heldigvis skjer det ikke ofte at folk jeg vet er helsepersonell, gjør dette. Men det skjedde en gang jeg tvitret at psykiatere som vedtar diagnoser, ofte har bindinger til legemiddelindustrien. Imidlertid stoppet det da jeg postet en lenke som dokumentasjon.
4.1.12
Ketil Lund om utilregnelighet og menneskerettigheter
Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund har i dag en kronikk i Klassekampen: Strafferettslig diskriminering.
Feiloppfatninger av pasienten
Aller først: Godt nytt år!
De fleste har nå sikkert fått med seg at behandlere som har fulgt opp Breivik i fengsel, mener hans tilstand ikke er slik rettspsykiaterne og den rettsmedisinske kommisjon hevder. Da jeg leste dette, ble jeg minnet på feiloppfatninger jeg selv har vært utsatt for fra behandlere. Misforstå meg rett: Det er menneskelig å misforstå eller å ikke få med seg alt når man samtaler, men dette er samtidig et faktum - og et problem - som ikke bør feies under teppet i profesjonell sammenheng. Kanskje kan misforståelser lett oppstå i behandlingssammenheng, fordi behandlere er sosialisert til å lete etter avvik? De som bruker diagnoser, kan bli offer for fenomenet confirmation bias (tendens til å søke bekreftende bevis for en teori eller hypotese man har).
Jeg har opplevd at
- en drøm jeg fortalte om, ble ikke oppfattet som drøm av terapeuten, som i journalen omtalte "hendelsen" som en opplevelse jeg hadde hatt. Som kjent kan mye ulogisk/"sprøtt" skje i drømmer,
- da jeg fortalte at jeg trodde jeg så noe som ikke var der/så feil, beskrev terapeuten det som hallusinose i journalen, mens jeg bare var nærsynt og ikke hadde på meg brillene,
- da jeg sa at jeg følte meg som en jøde, sa terapeuten at "du føler deg forfulgt; forfulgt av vonde opplevelser", mens jeg hadde i tankene jødisk filosofi/idéverden, som ting jeg hadde lest av Åge Wifstad, Thorleif Boman, Martin Buber m.fl.,
- to helt forskjellige hendelser som ikke hadde noe med hverandre å gjøre, ble i journalen satt sammen til én historie, der den ene i tid fulgte rett etter den andre.
Faktafeil kan være én av flere årsaker til at det kan gjøre vondt å lese journalen sin. Dessuten er feilinformasjon i journalen alvorlig fordi journalen også er et juridisk dokument.
Så hvilke alternativer fins for å minimalisere risikoen for slike feil?
- Journalen kan skrives i samarbeid mellom behandler og pasient.
- Pasienten får kontinuerlig lese hva behandleren har skrevet fra forrige time, og får komme med eventuelle innspill.
- Det etableres en instans hvor pasienten kan møte (den tidligere) terapeuten for å få oppklart misforståelser.
Angående rettspsykiaternes og kommisjonens konklusjon om Breivik - som jeg verken kan eller vil ha noen oppfatning om - så bør den underlegges en granskning dersom den ikke blir stående. Eller bør man heller gå over til å kaste terning når diagnoser skal settes?
Oppdatering
Har nå skjønt at en rettspsykiatrisk diagnose og en klinisk diagnose ikke er det samme.
De fleste har nå sikkert fått med seg at behandlere som har fulgt opp Breivik i fengsel, mener hans tilstand ikke er slik rettspsykiaterne og den rettsmedisinske kommisjon hevder. Da jeg leste dette, ble jeg minnet på feiloppfatninger jeg selv har vært utsatt for fra behandlere. Misforstå meg rett: Det er menneskelig å misforstå eller å ikke få med seg alt når man samtaler, men dette er samtidig et faktum - og et problem - som ikke bør feies under teppet i profesjonell sammenheng. Kanskje kan misforståelser lett oppstå i behandlingssammenheng, fordi behandlere er sosialisert til å lete etter avvik? De som bruker diagnoser, kan bli offer for fenomenet confirmation bias (tendens til å søke bekreftende bevis for en teori eller hypotese man har).
Jeg har opplevd at
- en drøm jeg fortalte om, ble ikke oppfattet som drøm av terapeuten, som i journalen omtalte "hendelsen" som en opplevelse jeg hadde hatt. Som kjent kan mye ulogisk/"sprøtt" skje i drømmer,
- da jeg fortalte at jeg trodde jeg så noe som ikke var der/så feil, beskrev terapeuten det som hallusinose i journalen, mens jeg bare var nærsynt og ikke hadde på meg brillene,
- da jeg sa at jeg følte meg som en jøde, sa terapeuten at "du føler deg forfulgt; forfulgt av vonde opplevelser", mens jeg hadde i tankene jødisk filosofi/idéverden, som ting jeg hadde lest av Åge Wifstad, Thorleif Boman, Martin Buber m.fl.,
- to helt forskjellige hendelser som ikke hadde noe med hverandre å gjøre, ble i journalen satt sammen til én historie, der den ene i tid fulgte rett etter den andre.
Faktafeil kan være én av flere årsaker til at det kan gjøre vondt å lese journalen sin. Dessuten er feilinformasjon i journalen alvorlig fordi journalen også er et juridisk dokument.
Så hvilke alternativer fins for å minimalisere risikoen for slike feil?
- Journalen kan skrives i samarbeid mellom behandler og pasient.
- Pasienten får kontinuerlig lese hva behandleren har skrevet fra forrige time, og får komme med eventuelle innspill.
- Det etableres en instans hvor pasienten kan møte (den tidligere) terapeuten for å få oppklart misforståelser.
Angående rettspsykiaternes og kommisjonens konklusjon om Breivik - som jeg verken kan eller vil ha noen oppfatning om - så bør den underlegges en granskning dersom den ikke blir stående. Eller bør man heller gå over til å kaste terning når diagnoser skal settes?
Oppdatering
Har nå skjønt at en rettspsykiatrisk diagnose og en klinisk diagnose ikke er det samme.
30.12.11
Overlege ber Anna Odell om "unnskyldning"
Psykiater David Eberhard politianmeldte kunststudenten Anna Odell, brøt taushetsplikten overfor sin tidligere pasient, og var uforskammet mot henne. Han uttalte at "Hon kan komma hit så ska jag egenhändigt ge henne en spruta Haldol så kan hon se hur kul hon tycker att det är" og "Klipp dig och skaffa dig ett jobb, företrädesvis på cirkus. Clowner brukar jobba där."
Nå ber han Odell om "unnskyldning". En tvitrer oppsummerer "unnskyldningen" slik: 1) höll på att separera 2) David var utsatt för mediedrev(!) 3) hon hade ändå fel
Nå ber han Odell om "unnskyldning". En tvitrer oppsummerer "unnskyldningen" slik: 1) höll på att separera 2) David var utsatt för mediedrev(!) 3) hon hade ändå fel
28.12.11
Når ble frivillig innleggelse i psykiatrien forbudt?
[E]n 47 år gammel mann [sto] tiltalt for vold mot to leger i Arendal.
I begge tilfellene prøvde han å true til seg en innleggelse på psykiatrisk avdeling.
– Jeg trenger behandling for problemene mine, sier mannen.
-----------------
Politiet i Arendal har hele tiden ønsket mannen tvangsinnlagt, men ifølge psykiatrien oppfyller han ikke kriteriene.
Agderposten: – Kan det være en fare for at dere underdiagnostiserer alvorlig syke pasienter?
Avdelingsleder Oddvar Sæther: – Jeg tror vi tar mye større ansvar her på Sørlandet enn de fleste andre
steder i landet. Ser du på statistikken over antall tvangsinnleggelser, er det bare i Finnmark tallene er høyere
enn her.
Utdrag fra Agderposten 14.12. og 28.12.
I begge tilfellene prøvde han å true til seg en innleggelse på psykiatrisk avdeling.
– Jeg trenger behandling for problemene mine, sier mannen.
-----------------
Politiet i Arendal har hele tiden ønsket mannen tvangsinnlagt, men ifølge psykiatrien oppfyller han ikke kriteriene.
Agderposten: – Kan det være en fare for at dere underdiagnostiserer alvorlig syke pasienter?
Avdelingsleder Oddvar Sæther: – Jeg tror vi tar mye større ansvar her på Sørlandet enn de fleste andre
steder i landet. Ser du på statistikken over antall tvangsinnleggelser, er det bare i Finnmark tallene er høyere
enn her.
Utdrag fra Agderposten 14.12. og 28.12.
27.12.11
Legathåndboken 2012
Legathåndboken kan være til hjelp om man har store utgifter til behandling for helseproblemer, for eksempel hos terapeut uten avtale, og man samtidig har lav inntekt. Noen legater som kan være aktuelle i den sammenheng:
M.J. Veum og hustrus legat
Lise og Arnfinn Hejes fond (for økonomisk vanskeligstilte)
Eivind Eckbos Legater
Stiftelse 99
Josef del Mondo og Bjørn Hovdes legat til nervelidende
Josef og Haldis Andresens legat
Innholdsfortegnelse
Kjøp Legathåndboken her, eller les den på biblioteket.
Attest fra behandler må legges ved, og søknadsfristen må overholdes.
Les Nyttige råd til deg som skal søke på legater.
Psykiatrisk pasient på perm
Ut fra hva man leser i avisene om dagen, kunne man tro at det er skummelt å sende "psykiatriske pasienter" ut på perm. Det er imidlertid ikke min erfaring.
- Sigrun.
- Det er Per.
- Å hei, Per! Hvordan står det til?
- Bra. I morgen får jeg perm, til over nyttår.
- Blir du hjemme i jula?
- Jeg drar til broren min og familien hans lille juaften.
- Så bra!
- Men før det lurte jeg på om vi kunne møtes og ta en tur på byen. Det har vært så kjedelig å være innlagt, så jeg har litt å ta igjen.
- Gjerne for meg.
- Kan vi ikke gå på den restauranten hvor vi var på Eriks bursdag?
- Jo. Det var hyggelig der. Men kan du drikke alkohol, da?
- Jeg har jo fått streng beskjed om ikke å gjøre det. Men litt kan jeg vel drikke. Jeg dropper å ta pillene den dagen.
- Går det bra, tror du?
- Ja da.
- Bra. For jeg ønsker ikke å ta ansvar for at du kan bli dårlig.
Per og jeg fikk en veldig hyggelig førjulskveld på byen, som slett ikke endte i spykiatri. Han var forsiktig med alkoholen, til Per å være. Men han kikket seg rundt i lokalet for hvert glass han bestilte, "for å forsikre meg om at det ikke er noen ansatte fra sykehuset her". Han hadde nemlig truffet en sykepleier fra avdelingen på byen en gang tidligere. Vi lo godt begge to av "paranoiaen" hans.
- Det var så deilig å være et vanlig menneske igjen. Jeg har ikke hatt det så hyggelig på veldig lenge, sa Per etterpå.
- Sigrun.
- Det er Per.
- Å hei, Per! Hvordan står det til?
- Bra. I morgen får jeg perm, til over nyttår.
- Blir du hjemme i jula?
- Jeg drar til broren min og familien hans lille juaften.
- Så bra!
- Men før det lurte jeg på om vi kunne møtes og ta en tur på byen. Det har vært så kjedelig å være innlagt, så jeg har litt å ta igjen.
- Gjerne for meg.
- Kan vi ikke gå på den restauranten hvor vi var på Eriks bursdag?
- Jo. Det var hyggelig der. Men kan du drikke alkohol, da?
- Jeg har jo fått streng beskjed om ikke å gjøre det. Men litt kan jeg vel drikke. Jeg dropper å ta pillene den dagen.
- Går det bra, tror du?
- Ja da.
- Bra. For jeg ønsker ikke å ta ansvar for at du kan bli dårlig.
Per og jeg fikk en veldig hyggelig førjulskveld på byen, som slett ikke endte i spykiatri. Han var forsiktig med alkoholen, til Per å være. Men han kikket seg rundt i lokalet for hvert glass han bestilte, "for å forsikre meg om at det ikke er noen ansatte fra sykehuset her". Han hadde nemlig truffet en sykepleier fra avdelingen på byen en gang tidligere. Vi lo godt begge to av "paranoiaen" hans.
- Det var så deilig å være et vanlig menneske igjen. Jeg har ikke hatt det så hyggelig på veldig lenge, sa Per etterpå.
25.12.11
At det går an!
Jeg fikk meg et aldri så lite sjokk på julaften formiddag. Mens jeg googlet et eller annet, havnet jeg tilfeldigvis på nettstedet til jobben til livsledsageren av en psykolog jeg har gått i terapi hos. Ved siden av telefonnummeret på jobben dukket det opp et mobilnummer jeg syntes det var noe kjent med: mobilnummeret jeg hadde trodd var min terapeuts! Det var lett å huske grunnet tallkombinasjonen.
Mens jeg gikk hos denne psykologen, ga en annen av vedkommendes klienter, som jeg kjente, meg dette nummeret, som hun selv hadde ringt. Jeg sendte flere SMS-er til det jeg trodde var min terapeuts mobilnummer. Siden terapeuten ikke hadde gitt meg telefonnummeret, var jo skylden min. Men det var feil å gi meg beskjed om at SMS-ene var mottatt, uten å la meg få vite at dette var partnerens telefonnummer.
Mens jeg gikk hos denne psykologen, ga en annen av vedkommendes klienter, som jeg kjente, meg dette nummeret, som hun selv hadde ringt. Jeg sendte flere SMS-er til det jeg trodde var min terapeuts mobilnummer. Siden terapeuten ikke hadde gitt meg telefonnummeret, var jo skylden min. Men det var feil å gi meg beskjed om at SMS-ene var mottatt, uten å la meg få vite at dette var partnerens telefonnummer.
23.12.11
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner